Spiseforstyrrelser hos tenåring

[AnonymBruker]

Hvor begynner man, egentlig? 
16-åringen har gått fra å være en aktiv tenåring til å bli en skygge av seg selv. Det meste handler om trening og mat, og hen har gått ned mye det siste året. Vekta er nå nede på undervektig og jeg kjenner på at det er lite vi kan gjøre for å hjelpe. Blodprosent er veldig lav og hen har alvorlig D-vitaminmangel. 
Fastlegen tar blodprøver og følger opp, men har lite annet å stille opp med. BUP har vært inne i bildet, men ungdommen vil ikke ha hjelp og reagerer bare med aggressivitet. Behandlingen er derfor avsluttet. Skolen har meldt sin bekymring de også. 
Hen har ingen offisiell spiseforstyrrelse-diagnose, hvem setter egentlig den? Og hva gjør vi nå? Vi snakker mye om mekanismene bak, om kontrollen og konsekvensene, men det er lite som tilsynelatende hjelper. Hjelp?

Anonymkode: d9c53...715

[AnonymBruker]

Tvang. Barnet er umyndig og vet ikke sitt eget beste. Det trenger psykologbehandling. Gå privat. En av dere foreldre kjører til og fra, og passer på at ikke barnet skulker. 

Anonymkode: d5643...7c5

[Lill3My]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hvor begynner man, egentlig? 
16-åringen har gått fra å være en aktiv tenåring til å bli en skygge av seg selv. Det meste handler om trening og mat, og hen har gått ned mye det siste året. Vekta er nå nede på undervektig og jeg kjenner på at det er lite vi kan gjøre for å hjelpe. Blodprosent er veldig lav og hen har alvorlig D-vitaminmangel. 
Fastlegen tar blodprøver og følger opp, men har lite annet å stille opp med. BUP har vært inne i bildet, men ungdommen vil ikke ha hjelp og reagerer bare med aggressivitet. Behandlingen er derfor avsluttet. Skolen har meldt sin bekymring de også. 
Hen har ingen offisiell spiseforstyrrelse-diagnose, hvem setter egentlig den? Og hva gjør vi nå? Vi snakker mye om mekanismene bak, om kontrollen og konsekvensene, men det er lite som tilsynelatende hjelper. Hjelp?

Anonymkode: d9c53...715

Diagnose burde blitt stilt av fastlege og/eller bup, merkelig at det ikke ble gjort. Det er som regel det første man gjør, ellers kan en jo ikke behandle hva enn det er. Jeg har selv hatt spiseforstyrrelse av og på over halve livet, med friske,perioder mellom. Er nå 35 og begynte å slite da jeg var 16. Hvis du ønsker noen å sparre litt med kan du godt sende melding til meg 

[AnonymBruker]

Støtter personen over som sier tvang. Min søster fikk også anoreksi på den alderen. Alle trådte så forsiktig rundt henne og sykdommen og lot henne i praksis få fortsette å sulte seg nærmest til døde. Hun er 30 år nå og sliter fortsatt. Har aldri hatt partner, vil nok ikke kunne få barn noen gang. Hun er uføretrygdet og ikke i stand til å jobbe. Hadde det vært min datter hadde jeg i felleskap med ernæringsfysiolog og datter laget en matplan basert på hennes behov og krevd at hun fulgte denne. Spise ALLE måltider sammen. Kjøre henne til privat psykolog. Jeg ville gjort ALT i min makt for å snu dette nå mens hun enda er så ung. Jeg ville krevd forbud mot sosiale medier og internettbruk for å redusere negativ påvirkning, i alle fall i en lengre periode mens hun går i behandling. Dere kan IKKE akseptere dette, anoreksi er den mest dødelige psykiske lidelsen. 

Anonymkode: 2ad4c...03b

[Matas]

Kjære trådstarter,

Jeg stenger denne tråden nå, da vi ikke kan vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. I dette tilfellet ville det heller vært best om du fikk et profesjonelt svar, og det vil du bare få om du kontakter lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. 
 

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

Mental Helse: 116 123 

Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,

Matas, mod.