Samboer som sliter psykisk

[AnonymBruker]

Mann her. Vært samboer med ei dame i 7 år, kjærester i 9 år. Vi har et barn sammen.

Hun sliter og har slitt psykisk lenge. Grunnhumøret hennes er å være irritert. Det går opp og ned. Når hun er nede, er hun ikke mentalt tilstede i det hele tatt. Årsak er egne utfordringer og utfordringer med unger fra tidligere forhold. Jeg føler et stort press for å være familiens klippe. Jeg ofrer mye av de rette grunnene (barna og henne), men hva med meg?

 

Vi har ikke sex(2-3 ganger i året de siste 3-4 årene) hun takler ikke intimitet og nærhet. Hun sier hun elsker meg og at hun vil gifte seg med meg. Tror nok innerst inne at hun setter pris på at jeg «holder ut» med henne og er stødig, men hun sier det aldri. Jeg får derimot mye korreks og kritikk…

Jeg føler et stort ansvar ovenfor ungene. De trenger meg som en stabil far når hun har nok med seg selv. Det er også hovedgrunnen til at jeg blir. Jeg vurderer å gjøre meg til drittsekk, ved å oppsøke utroskap. Har ikke vært det før, og vil ikke - men det er frustrerende å bli avvist gang på gang og leve i et kjerlighetsløst forhold. Jeg er ikke en lat sofasgris altså. Jeg tar mer en nok ansvar med hus og unger.

 

Hun jobber med seg selv, men parallelt er jeg nær ved å slite meg ut i et slangs maraton av tålmodighet.

 

Noen i samme situasjon her? I forhold til meg eller sambo. Er det mulig å redde dette?
 

 

Anonymkode: 09bba...b33

[Virrevirrevapp]

Hva slags hjelp får hun og dere? 

[AnonymBruker]

Hun elsker deg fordi du holder ut i et dødfødt forhold. Det er ikke mange som hadde orket dette. Å holde ut for barna i et forhold som skranter er vel ikke optimalt, eller? 
Når det er sagt, bør hun søke hjelp (med mindre hun ikke har allerede). 

Anonymkode: bcacb...612

[AnonymBruker]

Sorry, men riv av plasteret, og gå. Krev hovedomsorgen slik barnet. 

Anonymkode: 16c05...73c

[Erixon]

Krev å ha åpent forhold da. 

[AnonymBruker]

Tenke på deg selv også. Det er også ditt liv. Her hadde jeg vurderte å flytte og tatt med barnet. 

Utrolig mange sliter psykisk det er ingen unnskyldning for å ikke ta vare på verken barna eller forholdet deres. 

Jeg tror nok dama er veldig lei begge delene dessverre. 

Anonymkode: 7335b...452

[AnonymBruker]

En klassisk historie som jeg har sett gå igjen og igjen, er at når damene omsider klarer å få bukt på egne problemer - så gjør de det slutt. 

Det er som om de først da innser at de ikke har levd det livet de ønsker, eller så ønsker de en ny start. Når de er syke, er de for svake eller redde for å ta den store avgjørelsen ved å avslutte forholdet. Mannen venter tålmodig og er støttende og selvoppofrende, og håper at det er verdt det når hun får det bedre. Men så skjer det ikke.

Sier ikke at dette kommer til å skje deg, men det er noe å tenke på. Fordi du har holdt ut lenge, og gitt mye av deg selv. For hennes skyld. Samtidig så gjør hennes problemer deg ulykkelig. Er det riktig? Er det riktig at det at hun ikke klarer å håndtere sine issues, skal gå såpass mye ut over deg og ditt liv? Jeg synes ikke det høres slik ut.

Uansett situasjon, så må du ta din egen velvære på alvor. Du må ha det godt. Kanskje innebærer det å begynne å sette grenser?  

Hadde det vært meg, hadde jeg flyttet. Sagt til henne at dersom hun ønsker et forhold, så må hun begynne å virkelig ta ansvar for sin egen mentale helse, og hun må bevise at hun virkelig ønsker et kjærlig forhold med meg.

Så ville jeg vurdert om jeg selv egentlig ønsket å ha et kjærlig forhold med henne, eller om det er noe jeg gjør mest fordi jeg føler det er den mest ansvarsfulle og forpliktende tingen å gjøre.

Anonymkode: 2c6a9...427

[AnonymBruker]

Du kan fremdeles være en stabil klippe for barna selv om dere er skilt. Kanskje hun også får det bedre med mer tid for seg selv? 
 

Forstår det slik at hun har egne barn også. Er deres far stabil? Er det mulig å få til et godt samarbeid på tvers? For barna sin skyld altså? 
 

 

Anonymkode: 488d7...fdb

[AnonymBruker]

Tenker du at det at hun er kjip mot deg henger sammen med hennes psykiske problemer? Det gjør de ikke nødvendigvis. Du kan selvfølgelig kreve og si at du ønsker og trenger det du trenger. Verken hun eller du trenger å skylde på at hun sliter psykisk.

Anonymkode: 7e19a...6ba

[AnonymBruker]

Hadde dere ikke hatt barn hadde jef sagt du burde bare gå.

Men her tror jeg du burde legge alle korta på bordet og si at hvis ikke hun får seg psykisk hjelp og at dere kan gå i terapi for å få et bedre samliv så må du gå fra forholdet.

Da får hun en sjans til å forandre på situasjonen, men gjør hun ikke noe med det og blir i forsvars posisjon. Da er det bare å gå.

Anonymkode: 7d92a...fb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.4.2024 den 22.20):

Når hun er nede, er hun ikke mentalt tilstede i det hele tatt.

Hva legger du i dette?

Anonymkode: 8718c...932

[Loff77]

Flytt ut med barna

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2024 den 1.27):

En klassisk historie som jeg har sett gå igjen og igjen, er at når damene omsider klarer å få bukt på egne problemer - så gjør de det slutt. 

Det er som om de først da innser at de ikke har levd det livet de ønsker, eller så ønsker de en ny start. Når de er syke, er de for svake eller redde for å ta den store avgjørelsen ved å avslutte forholdet. Mannen venter tålmodig og er støttende og selvoppofrende, og håper at det er verdt det når hun får det bedre. Men så skjer det ikke.

Sier ikke at dette kommer til å skje deg, men det er noe å tenke på. Fordi du har holdt ut lenge, og gitt mye av deg selv. For hennes skyld. Samtidig så gjør hennes problemer deg ulykkelig. Er det riktig? Er det riktig at det at hun ikke klarer å håndtere sine issues, skal gå såpass mye ut over deg og ditt liv? Jeg synes ikke det høres slik ut.

Uansett situasjon, så må du ta din egen velvære på alvor. Du må ha det godt. Kanskje innebærer det å begynne å sette grenser?  

Hadde det vært meg, hadde jeg flyttet. Sagt til henne at dersom hun ønsker et forhold, så må hun begynne å virkelig ta ansvar for sin egen mentale helse, og hun må bevise at hun virkelig ønsker et kjærlig forhold med meg.

Så ville jeg vurdert om jeg selv egentlig ønsket å ha et kjærlig forhold med henne, eller om det er noe jeg gjør mest fordi jeg føler det er den mest ansvarsfulle og forpliktende tingen å gjøre.

Anonymkode: 2c6a9...427

Det skjedde faktisk meg, etter alt det der, Gikk han tilbake til eksen. Tok nesten livsviljen fra meg. 

Anonymkode: 24bed...f79

[AnonymBruker]

Jeg opplevde også å miste partner til psykisk sykdom. Jeg skilte meg, og jeg har mange ganger tenkt at hvis jeg hadde kunnet ha det bra i samme hus som han, hadde jeg gjort hva som helst - inkludert utroskap.

Forholdet var dødt, og jeg var omsorgsperson og "mammaen" hans også, så jeg hadde ikke en gang sett på det som utroskap, Dessverre ble min partner svært skadelig for min psyke, og jeg måtte derfor ut av huset.

Jeg ville tenkt meg om mange ganger før skilsmisse med små barn er løsningen - husk at du i en da større grad må leve med hennes sykdom når hun blir alene med barna annenhver uke. Det kan være mange ganger mer belastende enn om du har henne i samme husstand, men tar vare på deg selv utenfor forholdet..

Anonymkode: e6fb6...3bf

[AnonymBruker]

Her har jeg vært... Eller, vi da. Mannen har slitt med depresjon siden tenårene, men det var først da vi fikk barn at det ble ordentlig ille. I over to år var jeg i praksis alenemor for to barn og en deprimert mann som vekslet mellom å være fraværende, ha egoistisk tenåringsoppførsel og å være ekstremt skamfull over de to første. Jeg hadde også øyeblikk hvor jeg tenkte "hva med meg?", men så kom jeg på at jeg er voksen og mentalt og fysisk ganske frisk. Jeg har valgt å få barn med denne mannen og må ta konsekvensen av det, så fokuset var på å gjøre det som var best for barna. Det ble å legge opp til at han kunne være en god pappa i 30-90 minutter hver dag, og så var jeg alenemor resten. Etter mye om og men fikk han omsider hjelp av DPS og nå har han egentlig vært ganske bra i et par år. Har tidvis tilbakefall, men nå er det snakk om dager eller uker, ikke måneder og år.

Jeg vet ikke om dette hjelper, og av en eller annen grunn føler jeg at det kanskje er litt anderledes for kvinner (bør jo ikke være det). Hadde vi ikke hatt barn så hadde det vært mer rom for å tenke "dette fortjener jeg ikke", men når det er barn med i bildet... vel, de fortjener det enda mindre enn deg, de har verken valgt sin far eller mor, eller det å eksistere i det hele tatt. Tar barna skade av å bo med begge foreldrene samtidig flytter du. Er det best for dem at du holder ut, så holder du ut. Og så finner du ut hva som må til for at du skal holde ut. Vil imidlertid anbefale noe annet enn utroskap. Da er det ryddigere å slå opp.

Når du skriver at forholdet er kjærlighetsløst, mener du at du ikke elsker henne eller at det er sexløst? 

Anonymkode: b26f7...1df

[AnonymBruker]

TS her. De siste to innleggene føler jeg er treffende. Jeg vil ikke nødvendigvis få det bedre av å reise fra alt, for å så bli sittende og lure på hvordan ungene har det med henne. Da måtte jeg fått hovedomsorgen, og at vi avtalte besøk ved behov. Hva skal til for at jeg, som mann, kan få hovedomsorgen for barna fordi moren sliter psykisk? Hun er jo ikke psykotisk, ruser seg ikke eller bruker vold. Så jeg tenker at grunnlaget er for tynt.

Anonymkode: 09bba...b33