Når man er «låst» i forholdet

[AnonymBruker]

Jeg har en samboer og vi har to barn, og kjenner at jeg snart ikke orker å være i forhold med mannen mer. Vi krangler en del, han er mye irritert og har perioder der han klikker helt på meg. Jeg er mye lei meg pga dette, og jeg ser ikke helt hva løsningen skal være. Jeg har prøvd å snakke med han mange ganger, men da er han kun opptatt av å gjenta alt det dumme jeg gjør og lite opptatt av hvordan det er for meg å bli så mye kjeftet på. Han sier aldri unnskyld, selv når han har skjelt meg ut for noe jeg mener er en bagatell i den store sammenhengen. Hadde vi ikke hatt barn sammen hadde jeg gjort det slutt for flere år siden. Men med to relativt små barn og hvor et av dem har spesielle behov, føles det helt umulig å gå fra hverandre. Jeg ønsker ikke å bryte opp hjemmet av hensyn til barna, og vil at de/vi skal kunne bo i huset. Jeg blir bare så nedbrutt av å føle meg så låst, som at det ikke er noen vei ut og jeg bare må holde ut til barna er store. Hvordan skal jeg klare det? Hva gjør andre i lignende situasjon?

Jeg har selvsagt foreslått parterapi, men det nekter han. Han vil i liten grad snakke om problemene, kun enveiskommunikasjon hvor han går gjennom i detalj hvilke situasjoner som har vært og hva ved dem som gjorde at han ble frustrert. Mine forsøk på å prøve å snakke utover dette blir oppfattet av han som forsøk på å starte nye konflikter. Aldri noe tegn til forståelse for at det oppleves ydmykende og trist for meg å få så mye skjenn som jeg får i perioder. Jeg er ikke en person som typisk er i konflikter med folk og får høre at jeg er fleksibel og behagelig å være sammen med av venner og kollegaer. Men akkurat hos mannen min klarer jeg tydeligvis å vekke stor irritasjon. Vi har også gode perioder og da er mye veldig fint. Men under ligger frykten for at jeg skal gjøre noe feil eller noe som provoserer. Men vi vært sammen i mange år, har mange gode minner og samarbeider bra om barna. Har et fint fellesskap i familien. Kunne ønsket meg at vi bare sa at forholdet var over, og at vi bodde sammen som venner og var en familie, men uten forventningene til hverandre som par. Men det er vel urealistisk? Blir kanskje ikke mindre krangling av det? What to do?

Anonymkode: 514b9...958

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg blir bare så nedbrutt av å føle meg så låst, som at det ikke er noen vei ut og jeg bare må holde ut til barna er store. Hvordan skal jeg klare det? Hva gjør andre i lignende situasjon?

Hvorfor mener du at du er låst? Fordi dere har barn? 
 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kunne ønsket meg at vi bare sa at forholdet var over, og at vi bodde sammen som venner og var en familie, men uten forventningene til hverandre som par. Men det er vel urealistisk? Blir kanskje ikke mindre krangling av det? What to do?

Å bo sammen kun som venner er nok urealistisk ja. Hva skjer den dagen en av dere treffer noen andre? Hva med alt dere er uenige om nå? Det går jo ikke over selv om forholdet er over… det er liksom kun sexen som er ute av bildet om dere skal bo som venner…

Anonymkode: 4e5ab...fc8

[AnonymBruker]

Du tenker kanskje at du er låst, men når du allerede tenker som du gjør så vil du nok få det bedre alene. Det er selvfølgelig en overgang, og man vil jo gjøre alt for barna, men du kan ikke miste deg selv i prosessen.

Jeg sto som student og mor til en 1-åring, og turte ikke å gå. Visste ikke hvordan jeg skulle klare meg alene, verken emosjonelt eller økonomisk. Heldigvis gjorde barnefar det slutt med meg, og alt er så mye bedre nå. Vi gikk fra hverandre som venner, i stedet for å tyne det og ende som fiender.

Planla også en stund å bo sammen som venner for barnets skyld, men etter et brudd (der man antakelig er såret, og har forskjellige måter å takle det) så blir det ikke det samme. Jeg ville bare vekk fra huset vårt så fort som mulig, fordi huset minte meg om livet vi ikke kom til å få.

Anonymkode: 342e2...5db

[Fighter83]

Hva med å ringe krisesenter eller barnevernet for en prat om dette her? 

Synes dette høres helt helvete å stå i og jeg er helt sikker på at du klarer deg veldig godt på egenhånd om du bare får litt hjelp på veien av de rette instansene 💞

https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

 

[AnonymBruker]

Du kan ikke ødelegge deg selv for å få alt til å henge sammen. Prøv å finne en løsning der dere finner ordninger for barna, samtidig som dere bor fra hverandre.

Jeg synes du først skal snakke med mannen din, og gi ham et siste ultimatum. Enten skjerper han seg drastisk, og dere finner en måte å leve godt sammen på, eller så må han finne seg i at familien går i oppløsning. Kanskje er dette det som skal til for en endring hos ham.

Anonymkode: 8c575...2ef

[AnonymBruker]

Ungene får med seg det som skjer. Dere lærer dem dårlig atferd. 

Anonymkode: eb622...a75

[Isambard]

Jeg tenker som ...2ef over her at du gir ham et ultimatum hvor du går fra ham hvis han ikke er med på parterapi. Parterapien er nyttig selv om det skulle bli brudd.

[AnonymBruker]

Men barn får det jo med seg, det er ikke bra for de og vokse opp med det.

Og man kan gå. Jeg gikk med 2 små barn, største barnet hadde autisme diagnose. Jeg gikk på AAP da, men vi klarte oss, og det er det beste valget jeg har tatt. Har det så mye bedre nå.

Anonymkode: b81ea...8ae