Sykmelding ved belastning over tid

[AnonymBruker]

Litt usikker på hvor mye informasjon jeg skal ta med, men prøver og så får dere spørre om noe "mangler".

Jeg er 40 år, har tre barn i alderen 9-17.

De siste 7 årene har jeg vært pårørende til en psykisk syk partner, dette har ført til varierende belastning, men i stor grad har hovedansvaret for hus, hjem, barn, sosialt, inntekt osv falt på meg. Partneren min varierer sterkt i fysisk og psykisk form og det er vanskelig å både legge og forholde seg til planer, noe som fører til at jeg er den med mest "familiebelastning"

Jeg har en psykisk krevende jobb i førstelinje barnevern med høyt sykefravær og vanskelig for å rekruttere, dermed mer å gjøre på oss "gamle travere".

Grunnet noen holdninger hos ledelsen er jeg nå på jobbsøk, uten at jeg kjenner at det haster, jeg vil finne rett jobb og så komme meg over i den uten å ta forhastede beslutninger. Som mange andre i denne typen jobb føler jeg at jeg alltid er bakpå, at det aldri er slik at jeg går hjem uten å tenke "Jeg skulle bare sendt den mailen, tatt den telefonen, skrevet det notatet" eller lignende. I tillegg er jobben emosjonelt krevende, det legger jeg ikke skjul på.

Før påske hadde jeg en legetime hvor jeg ønsket å snakke med legen om en gradert sykmelding eller andre tiltak, da jeg de siste månedene har slitt med søvn, energi, tankekjør og generelt vært nedstemt. Selvtest på nett viser depresjon, men jeg setter på ingen måte den diagnosen selv, nevner det for å si noe om symptomtrykket. Denne timen avbestilte jeg fordi det skjedde noe på jobb som måtte prioriteres, og jeg tenkte at jeg sikkert kunne ta den etter påske. Tenkte også at kanskje ting kjentes greiere etter en ukes tid fri.

I løpet av påsken har jeg egentlig kjent meg mer nedstemt , sovet lite og flere netter tenkt at det kanskje var best om jeg ikke er her lenger. Jeg kommer ikke til å skade meg, jeg har beskyttelsesfaktorer rundt meg, men at jeg er innom tanken så ofte skremmer meg. I midten av påsken oppdaget jeg også en kul i brystet som sendte meg på en lang googlerunde som gjør at jeg veksler mellom å være redd for kreft og å være redd for å komme til legen med "tull".

Jeg hadde tenkt at jeg på tirsdag skulle kontakte lege på morgenen og si at akkurat nå trenger jeg en real pause for å komme noe ovenpå, men fikk også en sms fra leder siste arbeidsdag før påske (onsdag før skjærtorsdag) om at det er behov for meg på onsdag som kommer under en aksjon i samarbeid med politiet, og at uka mi måtte ryddes for andre avtaler. 

Nå sitter jeg altså her, en voksen kvinne og kjenner meg så overveldet at det kjennes som at jeg ikke skal klare å fysisk komme meg på jobb i morgen. Jeg vurderer å sende sms til avdelingsleder og be om en prat i dag, men har høy terskel for å kontakte henne utenom arbeidstid, samtidig som jeg føler jeg "lurer" jobb ved å ikke si noe om hvordan jeg har det nå og at jeg kjenner at ikke vet hvordan jeg skal klare å gjennomføre den neste uka på jobb.

Jeg har altså en langvarig belastning som nå kjennes som den har eskalert og den påvirker i stor grad hvordan jeg fungerer både mens jeg er på jobb og mens jeg har ferie. Jeg ønsker meg tanker om hvordan gripe dette an for å komme til en bedre situasjon.

Anonymkode: 4373f...d50

[AnonymBruker]

Ta egenmelding i morgen, gå til legen, forklar det du skriver her. Du trenger en pause fra jobb. Kan du være utbrent? 

Anonymkode: 9bf3e...05f

[punkyB]

Du bør jo kanskje begynne å tenke på deg selv og ikke ta ansvar for "alt og alle" 
Du bør jo ta kontakt med legen og høre hva vedkommende sier.  Kanskje sende en melding til din leder og varsle om at formen ikke er så bra og at de kanskje må finne noen andre til det "oppdraget" . Tenker det er bra at du sier fra nå så tidlig som mulig slik at de kan omrokere litt.

Så må du jo kanskje ta tak i din egen familiesituasjon ?  Hvis det er på 7 året med en mann som ikke fungerer i familielivet så burde du kanskje gjøre noe med det ?  Tar han tak i problemet og prøver å gjøre noe med det ? Kanskje dere hadde hatt bedre av separate liv for en stund så han kan ta vare på seg selv også ?   For deres egne barn så er det kanskje ikke optimalt med en far som ikke er tilstede .

[AnonymBruker]

Takk for begge svar, skrittet som å oppsøke lege virker stort, men det er jo det eneste rette, noen ganger må det bare sies høyt av andre, takk!

Med tanke på mannen så tar han tak i egen helse, og prioriterer tid med barna, dette går da utover mer praktiske hverdagsgjøremål som klesvask, husvask, kjøring hit og dit. Det er viktigere for meg at barna og far gjør ting sammen enn at han bretter klær feks. Det er uansett ikke noe alternativ å bryte opp familen, selv om jeg ut fra innlegget mitt forstår svaret jeg fikk

Da barna ble fulgt opp av sykehuset som barn som pårørende for et år siden da mannen fulgte et opplegg på sykehuset så hadde ikke barna noen opplevelse av at far ikke var tilstede i livene deres og de har gode relasjoner til han.

Anonymkode: 4373f...d50

[wallflower]

Tenker som over her at det kan høres ut som symptomer på utbrenthet uten at jeg skal sitte her å diagnostisere deg - jeg bare har vært det selv. Se litt på siden til Dr. Ingri på insta, om du kan kjenne deg igjen. Dra til egne i morgen, skriv ned det du tenker i tilfelle du sliter med å få frem ord eller å huske. 

Går du for lenge nå så kan du i værste fall risikere å trenge mye lengre tid for å komme deg 💛 Du er ikke svak, du har bare vært sterk altfor lenge! 

[Elle Melle]

Du sier du sliter med søvn, energi, tankekjør og generelt vært nedstemt.

Det er ikke noe du finner på, det er helt reelle og bekymringsverdige symptomer på at du ikke får den restitusjonen du trenger.

Forhøyet stress over tid kan gjøre deg skikkelig syk, og de fleste som blir utbrent har ikke klart å stoppe i tide. De fleste er også dårligere enn de selv tror. 

Ved utbrenthet vil stresset etter hvert rent fysisk påvirke hjernen og man får de klassiske utbrenthetsymptomene. Det er virkelig ikke særlig trivelig, og det tar lang tid å bli bra igjen etterpå. 

Det eneste som hjelper er pause, å minke belastningen, å finne seg selv og avklare egne behov og så få dekket dem. Det er gjerne en veldig lang prosess siden man har øvd et helt liv på å yte og ikke kreve. (Det tar måneder/år, ikke uker dessverre)

Hvis du vil ha et råd, er det å ta deg selv på alvor. På ordentlig.

Du kjenner godt at noe er galt, men får trolig ikke til å ta hensyn til det. Det bør du. Fortest mulig. Verken du, familien din eller samfunnet har noe å vinne på at du fortsetter å presse deg når kroppen roper til deg at du må slutte med det. 

Ring legen, få akuttime. Fortell alt. Alle de fysiske symptomene. Alle de mørke tankene. Belastningen over tid med familie og jobb. Vær ærlig. Ikke vær gradert sykemeldt i begynnelsen, det gir deg ingen mental pause. 100% så lenge som mulig. 

Så går du hjem og hviler mest mulig. Kutter alt som ikke er ytterst  nødvendig. Finner enklere løsninger alle steder det er mulig. Forsøk å finne ut alt som stresser deg og fjerner så mye som mulig av de tingene. 

Som regel må man samtidig sloss med hodet sitt som kommer til å fortelle deg at du egentlig er svak siden alle andre klarer det, at du egentlig innbiller deg at det er et problem, at det ikke er SÅ gale, for du har ikke ALLE symptomene, bare 90% av dem... 

Det er en utfordring, men det er bedre å bruke energien sin på å bli bedre i stedet for å bruke den på å holde ut noe som ikke kommer til å gå i lengden.  Det er ikke lurt å jobbe hardt for å bli dårligere enn man er, selv om de fleste som møter veggen gjør nettopp det fram til strikke  ryker. 

Du har hatt store belastninger over tid, nå sier kroppen din stopp. Lytt til den. Den er din venn.

Du fortjener å få ta vare på deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Litt usikker på hvor mye informasjon jeg skal ta med, men prøver og så får dere spørre om noe "mangler".

Jeg er 40 år, har tre barn i alderen 9-17.

De siste 7 årene har jeg vært pårørende til en psykisk syk partner, dette har ført til varierende belastning, men i stor grad har hovedansvaret for hus, hjem, barn, sosialt, inntekt osv falt på meg. Partneren min varierer sterkt i fysisk og psykisk form og det er vanskelig å både legge og forholde seg til planer, noe som fører til at jeg er den med mest "familiebelastning"

Jeg har en psykisk krevende jobb i førstelinje barnevern med høyt sykefravær og vanskelig for å rekruttere, dermed mer å gjøre på oss "gamle travere".

Grunnet noen holdninger hos ledelsen er jeg nå på jobbsøk, uten at jeg kjenner at det haster, jeg vil finne rett jobb og så komme meg over i den uten å ta forhastede beslutninger. Som mange andre i denne typen jobb føler jeg at jeg alltid er bakpå, at det aldri er slik at jeg går hjem uten å tenke "Jeg skulle bare sendt den mailen, tatt den telefonen, skrevet det notatet" eller lignende. I tillegg er jobben emosjonelt krevende, det legger jeg ikke skjul på.

Før påske hadde jeg en legetime hvor jeg ønsket å snakke med legen om en gradert sykmelding eller andre tiltak, da jeg de siste månedene har slitt med søvn, energi, tankekjør og generelt vært nedstemt. Selvtest på nett viser depresjon, men jeg setter på ingen måte den diagnosen selv, nevner det for å si noe om symptomtrykket. Denne timen avbestilte jeg fordi det skjedde noe på jobb som måtte prioriteres, og jeg tenkte at jeg sikkert kunne ta den etter påske. Tenkte også at kanskje ting kjentes greiere etter en ukes tid fri.

I løpet av påsken har jeg egentlig kjent meg mer nedstemt , sovet lite og flere netter tenkt at det kanskje var best om jeg ikke er her lenger. Jeg kommer ikke til å skade meg, jeg har beskyttelsesfaktorer rundt meg, men at jeg er innom tanken så ofte skremmer meg. I midten av påsken oppdaget jeg også en kul i brystet som sendte meg på en lang googlerunde som gjør at jeg veksler mellom å være redd for kreft og å være redd for å komme til legen med "tull".

Jeg hadde tenkt at jeg på tirsdag skulle kontakte lege på morgenen og si at akkurat nå trenger jeg en real pause for å komme noe ovenpå, men fikk også en sms fra leder siste arbeidsdag før påske (onsdag før skjærtorsdag) om at det er behov for meg på onsdag som kommer under en aksjon i samarbeid med politiet, og at uka mi måtte ryddes for andre avtaler. 

Nå sitter jeg altså her, en voksen kvinne og kjenner meg så overveldet at det kjennes som at jeg ikke skal klare å fysisk komme meg på jobb i morgen. Jeg vurderer å sende sms til avdelingsleder og be om en prat i dag, men har høy terskel for å kontakte henne utenom arbeidstid, samtidig som jeg føler jeg "lurer" jobb ved å ikke si noe om hvordan jeg har det nå og at jeg kjenner at ikke vet hvordan jeg skal klare å gjennomføre den neste uka på jobb.

Jeg har altså en langvarig belastning som nå kjennes som den har eskalert og den påvirker i stor grad hvordan jeg fungerer både mens jeg er på jobb og mens jeg har ferie. Jeg ønsker meg tanker om hvordan gripe dette an for å komme til en bedre situasjon.

Anonymkode: 4373f...d50

Du nevner mange ting her, som er sterke signaler på både depresjon og utbrenthet. Jeg ville tatt egenmelding disse første dagene etter påske, og bedt om en akutt-time hos legen, eventuelt start en e-konsultasjon. Sikkert vanskelig og sårbart og være så åpen og ærlig for legen, men det er noe du er tjent med i det lange løp. 

Anonymkode: ab791...cc9

[AnonymBruker]

Det eneste riktige er å kontakte lege. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å ta vare på egen helse! Som en annen nevnte over her er jeg enig i at du trolig trenger 100% sykmelding over en lengre periode, da delvis sykmelding nok vil gjøre at det tar lengre tid å bli bra. Lykke til❤️

Anonymkode: 49fc1...76f

[AnonymBruker]

Det er merkelig hvordan folk venter å skulle sykmeldes fra livet, når de ikke er villig til å endre de tingene i livet som gjør at man blir sliten. Det offentlige skal da virkelig ikke måtte betale sykepenger for at du ikke klarer å håndtere det du har skapt deg selv. Du har valgt å få tre barn, alle som får barn må ta hensyn til at de kan blir alene med dem. Du mener jobben sliter på deg, da må du enten gå aktivt inn for å bytte jobb, eller ta en samtale med leder om hvordan belastninger i jobbhverdagen sliter på deg, og be om at du ikke får mer enn du kan håndtere. At de ikke får tak i folk er ikke ditt problem. Hvis du må ta ansvar for alti mannens liv, så er det ikke sikkert dere bør bo sammen, det kan være greit om han flytter ut en periode til formen er bedre. Barna kan fint bidra med klesvask, husvask og matlaging, dere kan bestille matkasser som reduserer til brukt til innkjøp og matlaging, og evt kan dere kjøpe hjelp til å vaske huset. En sykemelding hjelper deg jo absolutt ingen ting, du har fremdeles sammen mann, barn, hus og jobb. Og det vil du ikke endre på. Legen bør absoslutt ikke gir deg sykemelding før du er villig til å endre på det du mener sliter deg ut. 

Anonymkode: 516ec...b50

[AnonymBruker]

Ta deg selv på alvor♥️ Ikke vent, det passer aldri uansett. 

Jeg har vært pårørende til deprimert partner og har tatt hoveddelen av alt med familie, hjem osv, og det gikk bra helt til jeg krasjlandet. Nå er jeg utbrent på 2. året. Jeg trodde jeg var deprimert, men utredning konkluderte med utbrent etter å ha hatt for mye belastning over lang tid hjemme. 
 

Meld deg syk i morgen, få en ø-time hos legen og slipp ut alt, uten filter♥️ Få med deg en person du er trygg på om du har lett for å ta deg sammen. 

Anonymkode: afb18...ebf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er merkelig hvordan folk venter å skulle sykmeldes fra livet, når de ikke er villig til å endre de tingene i livet som gjør at man blir sliten. Det offentlige skal da virkelig ikke måtte betale sykepenger for at du ikke klarer å håndtere det du har skapt deg selv. Du har valgt å få tre barn, alle som får barn må ta hensyn til at de kan blir alene med dem. Du mener jobben sliter på deg, da må du enten gå aktivt inn for å bytte jobb, eller ta en samtale med leder om hvordan belastninger i jobbhverdagen sliter på deg, og be om at du ikke får mer enn du kan håndtere. At de ikke får tak i folk er ikke ditt problem. Hvis du må ta ansvar for alti mannens liv, så er det ikke sikkert dere bør bo sammen, det kan være greit om han flytter ut en periode til formen er bedre. Barna kan fint bidra med klesvask, husvask og matlaging, dere kan bestille matkasser som reduserer til brukt til innkjøp og matlaging, og evt kan dere kjøpe hjelp til å vaske huset. En sykemelding hjelper deg jo absolutt ingen ting, du har fremdeles sammen mann, barn, hus og jobb. Og det vil du ikke endre på. Legen bør absoslutt ikke gir deg sykemelding før du er villig til å endre på det du mener sliter deg ut. 

Anonymkode: 516ec...b50

Oioi, du var empatiens høyborg, du. 
 

Hysj med deg! 

Anonymkode: afb18...ebf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er merkelig hvordan folk venter å skulle sykmeldes fra livet, når de ikke er villig til å endre de tingene i livet som gjør at man blir sliten. Det offentlige skal da virkelig ikke måtte betale sykepenger for at du ikke klarer å håndtere det du har skapt deg selv. Du har valgt å få tre barn, alle som får barn må ta hensyn til at de kan blir alene med dem. Du mener jobben sliter på deg, da må du enten gå aktivt inn for å bytte jobb, eller ta en samtale med leder om hvordan belastninger i jobbhverdagen sliter på deg, og be om at du ikke får mer enn du kan håndtere. At de ikke får tak i folk er ikke ditt problem. Hvis du må ta ansvar for alti mannens liv, så er det ikke sikkert dere bør bo sammen, det kan være greit om han flytter ut en periode til formen er bedre. Barna kan fint bidra med klesvask, husvask og matlaging, dere kan bestille matkasser som reduserer til brukt til innkjøp og matlaging, og evt kan dere kjøpe hjelp til å vaske huset. En sykemelding hjelper deg jo absolutt ingen ting, du har fremdeles sammen mann, barn, hus og jobb. Og det vil du ikke endre på. Legen bør absoslutt ikke gir deg sykemelding før du er villig til å endre på det du mener sliter deg ut. 

Anonymkode: 516ec...b50

Takk for innspill, om du ikke leser at jeg ønsker å endre på ting så har enten jeg formulert meg dårlig eller du misforstått.

Jeg er i en jobbsøkerprosess og har flere søknader ute og venter også på svar fra et sted jeg var på intervju på uka før påske. 

Barna hjelper til, men de tar ikke "det tredje skiftet" , det vil heller ikke endres om far flytter ut. 

Som nevnt i et innlegg jeg skrev lenger ned enn hovedinnlegget så er ikke far i seg selv en belastning på den måten det kan fremstå som enkelte tenker, ei eller det å ha hovedansvaret, det er en total.

Det vil være en større og ekstra belastning om far flytter ut og vi skal ha et sted til å betale for og en ekstra husholdning, da økonomien er helt grei men ikke SÅ grei at vi kan ha flere boliger å betale på.

Anonymkode: 4373f...d50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Litt usikker på hvor mye informasjon jeg skal ta med, men prøver og så får dere spørre om noe "mangler".

Jeg er 40 år, har tre barn i alderen 9-17.

De siste 7 årene har jeg vært pårørende til en psykisk syk partner, dette har ført til varierende belastning, men i stor grad har hovedansvaret for hus, hjem, barn, sosialt, inntekt osv falt på meg. Partneren min varierer sterkt i fysisk og psykisk form og det er vanskelig å både legge og forholde seg til planer, noe som fører til at jeg er den med mest "familiebelastning"

Jeg har en psykisk krevende jobb i førstelinje barnevern med høyt sykefravær og vanskelig for å rekruttere, dermed mer å gjøre på oss "gamle travere".

Grunnet noen holdninger hos ledelsen er jeg nå på jobbsøk, uten at jeg kjenner at det haster, jeg vil finne rett jobb og så komme meg over i den uten å ta forhastede beslutninger. Som mange andre i denne typen jobb føler jeg at jeg alltid er bakpå, at det aldri er slik at jeg går hjem uten å tenke "Jeg skulle bare sendt den mailen, tatt den telefonen, skrevet det notatet" eller lignende. I tillegg er jobben emosjonelt krevende, det legger jeg ikke skjul på.

Før påske hadde jeg en legetime hvor jeg ønsket å snakke med legen om en gradert sykmelding eller andre tiltak, da jeg de siste månedene har slitt med søvn, energi, tankekjør og generelt vært nedstemt. Selvtest på nett viser depresjon, men jeg setter på ingen måte den diagnosen selv, nevner det for å si noe om symptomtrykket. Denne timen avbestilte jeg fordi det skjedde noe på jobb som måtte prioriteres, og jeg tenkte at jeg sikkert kunne ta den etter påske. Tenkte også at kanskje ting kjentes greiere etter en ukes tid fri.

I løpet av påsken har jeg egentlig kjent meg mer nedstemt , sovet lite og flere netter tenkt at det kanskje var best om jeg ikke er her lenger. Jeg kommer ikke til å skade meg, jeg har beskyttelsesfaktorer rundt meg, men at jeg er innom tanken så ofte skremmer meg. I midten av påsken oppdaget jeg også en kul i brystet som sendte meg på en lang googlerunde som gjør at jeg veksler mellom å være redd for kreft og å være redd for å komme til legen med "tull".

Jeg hadde tenkt at jeg på tirsdag skulle kontakte lege på morgenen og si at akkurat nå trenger jeg en real pause for å komme noe ovenpå, men fikk også en sms fra leder siste arbeidsdag før påske (onsdag før skjærtorsdag) om at det er behov for meg på onsdag som kommer under en aksjon i samarbeid med politiet, og at uka mi måtte ryddes for andre avtaler. 

Nå sitter jeg altså her, en voksen kvinne og kjenner meg så overveldet at det kjennes som at jeg ikke skal klare å fysisk komme meg på jobb i morgen. Jeg vurderer å sende sms til avdelingsleder og be om en prat i dag, men har høy terskel for å kontakte henne utenom arbeidstid, samtidig som jeg føler jeg "lurer" jobb ved å ikke si noe om hvordan jeg har det nå og at jeg kjenner at ikke vet hvordan jeg skal klare å gjennomføre den neste uka på jobb.

Jeg har altså en langvarig belastning som nå kjennes som den har eskalert og den påvirker i stor grad hvordan jeg fungerer både mens jeg er på jobb og mens jeg har ferie. Jeg ønsker meg tanker om hvordan gripe dette an for å komme til en bedre situasjon.

Anonymkode: 4373f...d50

Jeg er i en liknende situasjon. Jobber i spesialisthelsetjenesten med mange ekstra ansvarsoppgaver. Vedvarende høyt arbeidspress, underbemanning, små barn. Har heldigvis en frisk mann, men han er borte i perioder pga jobb. Det ene barnet har derimot utfordringer og må følges tett opp. Kjenner meg veldig igjen i symptomene du beskriver.. det er ekstremt tungt å ha det overskuddet og kapasiteten som jobben krever. Jobber innen psykiatri og føler meg for tiden ikke rustet til å behandle andres psykiske lidelser når jeg har det slik. Selvivaretakelse og egenomsorg blir ikke prioritert. Du som meg kjenner nok sikkert på en dårlig samvittighet ift jobb og det er vanskelig å sykemelde seg, når vi vet at det blir en ekstra belastning på de som er igjen 😞 

jeg har ikke noen andre råd enn at kanskje tiden er inne for å ta vare på deg selv. Støtter de andre som har skrevet at du bør snakke med legen om dette og at sykemelding sikkert er på sin plass. Skjønner hvert fall at det er vanskelig og jeg strever med å ta det steget selv ❤️

Anonymkode: 5d7a8...6c6

[Summeer]

En sykemelding vil ikke endre situasjonen, det vil kun lindre symptomene. Dessverre.

ta en prat med legen, gradert sykemelding holder kanskje. Og snakk skikkelig med leder. Kanskje ting kan omprioriteres? Kanskje det er psykolog i bedriftshelsetjenesten, så du får verktøyet til å legge igjen det emosjonelle på jobb der og samvittigheten ikke blir med hjem. kanskje bør dere en gang i uka debriefe på mengde og emosjonell byrde, og se om det er i balanse?

Finnes det en pårørende gruppe for deg der du får omsorgen du trenger?
 

Du må lindre symptomene nok til å få energi til å gjøre endring. har du venner eller familie som kan avlaste deg litt? En lagkompis barnet kan bli med hjem etter skolen, få middag og kjørt til trening fast i noen uker? Vi har gjort dette med et barn fast i noen måneder nå, der mor er syk. Vi skal jo uansett ha i vårt barn mat, få gjort leksene og kjørt på trening.
 

Klær må faktisk ikke brettes. Eller la barna gjøre det. Vi har en kurv hver til rent tøy, og alle må fikse sitt eget, jeg bare sorterer i kurv fra tørketrommel. Oppvaskmaskin, rydde stue og kjøkkenbenk og det ene badet har vært barnas ansvar siden de gikk på barneskolen. lag dobbel porsjon middag så det er til to dager, eller la det være en hyggelig ting far kan gjøre med barna på kvelden som kan varmes dagen etter?

[KatteLatte]

Har du vært hos legen i dag? Hvordan gikk det?

[wallflower]

Summeer skrev (På 1.4.2024 den 17.48):

En sykemelding vil ikke endre situasjonen, det vil kun lindre symptomene. Dessverre.

ta en prat med legen, gradert sykemelding holder kanskje. Og snakk skikkelig med leder. Kanskje ting kan omprioriteres? Kanskje det er psykolog i bedriftshelsetjenesten, så du får verktøyet til å legge igjen det emosjonelle på jobb der og samvittigheten ikke blir med hjem. kanskje bør dere en gang i uka debriefe på mengde og emosjonell byrde, og se om det er i balanse?

Finnes det en pårørende gruppe for deg der du får omsorgen du trenger?
 

Du må lindre symptomene nok til å få energi til å gjøre endring. har du venner eller familie som kan avlaste deg litt? En lagkompis barnet kan bli med hjem etter skolen, få middag og kjørt til trening fast i noen uker? Vi har gjort dette med et barn fast i noen måneder nå, der mor er syk. Vi skal jo uansett ha i vårt barn mat, få gjort leksene og kjørt på trening.
 

Klær må faktisk ikke brettes. Eller la barna gjøre det. Vi har en kurv hver til rent tøy, og alle må fikse sitt eget, jeg bare sorterer i kurv fra tørketrommel. Oppvaskmaskin, rydde stue og kjøkkenbenk og det ene badet har vært barnas ansvar siden de gikk på barneskolen. lag dobbel porsjon middag så det er til to dager, eller la det være en hyggelig ting far kan gjøre med barna på kvelden som kan varmes dagen etter?

Enkelt for deg å si, tydeligvis har du ikke vært utbrent og vet hvordan dette fungerer. Ser ut som om det er SÅ enkelt å endre rutiner. Folk er forskjellige, og mange trenger lang, lang tid for å endre vaner man har hatt i åresvis. Da hjelper det ikke å endre bare at klesvasken ikke trenger å brettes, men god psykologisk hjelp f.eks eller en indre opprydding i både det ene og det andre. Alt fra pust, til tankegang, rutiner, søvnmønster ++ alt er ikke gjort i en fei....