Skadet nervesystem ?

[Connie80]

Hei, for tre år siden møtte jeg veggen kraftig og kroppen kollapset - jeg klarte ikke å spise, lyder, lys etc. Alarmen i kroppen stod på konstant og måtte til slutt medisineres ned for å bli bedre.

I dag mener psykolog at jeg ikke er utbrent lenger, men har mye angst og skjørt nervesystem. Jeg fungerer godt hjemme (har hjemmekontor 20% pluss hus, barn etc), men klarer ikke gå langt fra eiendommen før jeg blir redd/får angst. Det i seg selv er ikke problematisk, men hver gang jeg blir redd på den måten så går kroppen i overlevelsesmodus i flere dager etterpå - varm, skjelven, høy puls, stress. 
Noen som har opplevd noe lignende ? Er nervesystemet skadet som ikke tåler noen stressbelastninger ? 

[AnonymBruker]

Hei sjekk denne tråden!

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1754326-rekalibrere-et-nervesystem-hvordan-og-hvor-lang-tid-tok-det-for-deg/page/3/

Anonymkode: 6b4c4...325

[AnonymBruker]

Når man har møtt veggen på den måten at man blir så syk, så skyter kroppen adrenalin så fort den oppfatter at du er utenfor kroppens komfortsone. Det trenger ikke være angst i såmåte, men kroppen som ikke stoler på at når du begynner kjøre på igjen så den drar i bremsen så fort du gjør noe mer en den har blitt vant med. Tror når du går ut så aktiverer du flere sanser en når du oppholder deg inne også. Er litt i samme båt men har fått en diagnose på det. Har fått ett tips om å øke kroppens radius ute sakte men sikkert, først øv deg på å gå feks 2 min fra huset -gjør det til kroppen føler at du er til å stole på ikke går over grensen, så øker du sakte men sikkert. Kan være at du har nok med det du driver med og at det å være utenfor huset blir for mye for kroppen din. Du har nok brukt lang tid på å bli utbrent og da vil det ta lang tid før kroppen kjennes bedre ut også. 

Anonymkode: fcc53...de6

[Connie80]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Når man har møtt veggen på den måten at man blir så syk, så skyter kroppen adrenalin så fort den oppfatter at du er utenfor kroppens komfortsone. Det trenger ikke være angst i såmåte, men kroppen som ikke stoler på at når du begynner kjøre på igjen så den drar i bremsen så fort du gjør noe mer en den har blitt vant med. Tror når du går ut så aktiverer du flere sanser en når du oppholder deg inne også. Er litt i samme båt men har fått en diagnose på det. Har fått ett tips om å øke kroppens radius ute sakte men sikkert, først øv deg på å gå feks 2 min fra huset -gjør det til kroppen føler at du er til å stole på ikke går over grensen, så øker du sakte men sikkert. Kan være at du har nok med det du driver med og at det å være utenfor huset blir for mye for kroppen din. Du har nok brukt lang tid på å bli utbrent og da vil det ta lang tid før kroppen kjennes bedre ut også. 

Anonymkode: fcc53...de6

Takk for svar!

Hvilken diagnose har du fått ?

[Connie80]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hei sjekk denne tråden!

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1754326-rekalibrere-et-nervesystem-hvordan-og-hvor-lang-tid-tok-det-for-deg/page/3/

Anonymkode: 6b4c4...325

Tusen takk !

[AnonymBruker]

Connie80 skrev (23 timer siden):

Hei, for tre år siden møtte jeg veggen kraftig og kroppen kollapset - jeg klarte ikke å spise, lyder, lys etc. Alarmen i kroppen stod på konstant og måtte til slutt medisineres ned for å bli bedre.

I dag mener psykolog at jeg ikke er utbrent lenger, men har mye angst og skjørt nervesystem. Jeg fungerer godt hjemme (har hjemmekontor 20% pluss hus, barn etc), men klarer ikke gå langt fra eiendommen før jeg blir redd/får angst. Det i seg selv er ikke problematisk, men hver gang jeg blir redd på den måten så går kroppen i overlevelsesmodus i flere dager etterpå - varm, skjelven, høy puls, stress. 
Noen som har opplevd noe lignende ? Er nervesystemet skadet som ikke tåler noen stressbelastninger ? 

Høres ut som meg nå..

kan jeg spørre hva slags medisin du fikk?

Anonymkode: 9bb0d...5d2

[AnonymBruker]

Connie80 skrev (23 timer siden):

Hei, for tre år siden møtte jeg veggen kraftig og kroppen kollapset - jeg klarte ikke å spise, lyder, lys etc. Alarmen i kroppen stod på konstant og måtte til slutt medisineres ned for å bli bedre.

I dag mener psykolog at jeg ikke er utbrent lenger, men har mye angst og skjørt nervesystem. Jeg fungerer godt hjemme (har hjemmekontor 20% pluss hus, barn etc), men klarer ikke gå langt fra eiendommen før jeg blir redd/får angst. Det i seg selv er ikke problematisk, men hver gang jeg blir redd på den måten så går kroppen i overlevelsesmodus i flere dager etterpå - varm, skjelven, høy puls, stress. 
Noen som har opplevd noe lignende ? Er nervesystemet skadet som ikke tåler noen stressbelastninger ? 

Har du lest "Det kroppen forteller" av Ida Dragland? 

Anonymkode: cc4b5...118

[AnonymBruker]

Connie80 skrev (25 minutter siden):

Takk for svar!

Hvilken diagnose har du fått ?

Jeg har en ME og POTs diagnose. En del like symptomer som utbrenthet og dysautonomi  Har det litt bedre når jeg prøver leve etter å ha puls under laktatgrense og jobber med å få ned stress mest mulig i løpet av dagen. 

Anonymkode: fcc53...de6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har en ME og POTs diagnose. En del like symptomer som utbrenthet og dysautonomi  Har det litt bedre når jeg prøver leve etter å ha puls under laktatgrense og jobber med å få ned stress mest mulig i løpet av dagen. 

Anonymkode: fcc53...de6

Hvordsn vet man hva denne grensen er?

Anonymkode: 9bb0d...5d2

[Connie80]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2024 den 10.19):

Har du lest "Det kroppen forteller" av Ida Dragland? 

Anonymkode: cc4b5...118

Nei. Takk for tips ! 
Jeg finner den ikke ved å Google, kan du ha skrevet noe feil ?

Endret 3. april 2024 av Connie80

[Connie80]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2024 den 10.13):

Høres ut som meg nå..

kan jeg spørre hva slags medisin du fikk?

Anonymkode: 9bb0d...5d2

Jeg gikk på Cymbalta for å dempe angst. Og så tok jeg Tolvon for å få sove (det er antidepressiva, men har søvnighet som bivirkning). Det å få sove godt var det som gjorde størst endring for meg da jeg var som dårligst. 

[Connie80]

AnonymBruker skrev (På 1.4.2024 den 11.19):

Når man har møtt veggen på den måten at man blir så syk, så skyter kroppen adrenalin så fort den oppfatter at du er utenfor kroppens komfortsone. Det trenger ikke være angst i såmåte, men kroppen som ikke stoler på at når du begynner kjøre på igjen så den drar i bremsen så fort du gjør noe mer en den har blitt vant med. Tror når du går ut så aktiverer du flere sanser en når du oppholder deg inne også. Er litt i samme båt men har fått en diagnose på det. Har fått ett tips om å øke kroppens radius ute sakte men sikkert, først øv deg på å gå feks 2 min fra huset -gjør det til kroppen føler at du er til å stole på ikke går over grensen, så øker du sakte men sikkert. Kan være at du har nok med det du driver med og at det å være utenfor huset blir for mye for kroppen din. Du har nok brukt lang tid på å bli utbrent og da vil det ta lang tid før kroppen kjennes bedre ut også. 

Anonymkode: fcc53...de6

Hvem var det som ga deg tipset om å sakte utvide radiusen ? Høres klokt ut. Virker som mange rundt meg ikke forstår hva jeg sliter med. 

[Connie80]

AnonymBruker skrev (På 1.4.2024 den 11.19):

Når man har møtt veggen på den måten at man blir så syk, så skyter kroppen adrenalin så fort den oppfatter at du er utenfor kroppens komfortsone. Det trenger ikke være angst i såmåte, men kroppen som ikke stoler på at når du begynner kjøre på igjen så den drar i bremsen så fort du gjør noe mer en den har blitt vant med. Tror når du går ut så aktiverer du flere sanser en når du oppholder deg inne også. Er litt i samme båt men har fått en diagnose på det. Har fått ett tips om å øke kroppens radius ute sakte men sikkert, først øv deg på å gå feks 2 min fra huset -gjør det til kroppen føler at du er til å stole på ikke går over grensen, så øker du sakte men sikkert. Kan være at du har nok med det du driver med og at det å være utenfor huset blir for mye for kroppen din. Du har nok brukt lang tid på å bli utbrent og da vil det ta lang tid før kroppen kjennes bedre ut også. 

Anonymkode: fcc53...de6

Kan du være snill og sende meg melding ? ❤️ Vil gjerne høre mer av dine erfaringer. Opplever at fastlegen ikke helt forstår. 

[Snublefot62]

Det høres ut som om du kan ha mer nytte av psykomotorisk fysioterapeut enn vanlig psykolog.

Når vi har kræsjet så skikkelig som du beskriver så er det mye ubalanse i kroppen som må reguleres bedre, og det er ikke gjort i en håndvenning. Tvert i mot er det noe som må gjøres systematisk over tid i ditt tempo.

Jeg har selv møtt veggen kraftig og selv om jeg er i 100% jobb nå så krever det en del for å klare å stå i jobben, og samtidig balansere familieliv, unger, husvask ++ uten å samtidig møte veggen igjen.

[Connie80]

Snublefot62 skrev (På 8.4.2024 den 13.03):

Det høres ut som om du kan ha mer nytte av psykomotorisk fysioterapeut enn vanlig psykolog.

Når vi har kræsjet så skikkelig som du beskriver så er det mye ubalanse i kroppen som må reguleres bedre, og det er ikke gjort i en håndvenning. Tvert i mot er det noe som må gjøres systematisk over tid i ditt tempo.

Jeg har selv møtt veggen kraftig og selv om jeg er i 100% jobb nå så krever det en del for å klare å stå i jobben, og samtidig balansere familieliv, unger, husvask ++ uten å samtidig møte veggen igjen.

Takk for råd ! Jeg står på venteliste hos psykomotorisk fysioterapeut. Utfordringen er at jeg ikke klarer å reise ut av huset. Da får jeg så kraftig redsel at jeg kommer i konstant alarmberedskap i flere uker 😢

Kan du fortelle mer om din vei etter smellen ? ❤️ Send meg gjerne PM.

[Snublefot62]

Connie80 skrev (2 timer siden):

Takk for råd ! Jeg står på venteliste hos psykomotorisk fysioterapeut. Utfordringen er at jeg ikke klarer å reise ut av huset. Da får jeg så kraftig redsel at jeg kommer i konstant alarmberedskap i flere uker 😢

Kan du fortelle mer om din vei etter smellen ? ❤️ Send meg gjerne PM.

I korte trekk så var systemet mitt kollapsen når jeg endelig gikk til legen. Det var legen som slo fast at jeg var utbrent. Jeg tenkte bare jeg hadde en kombinasjon av flere vanlige sjukdommer (halsbetennelse, forkjølelse, influensa osv).

Etter å ha kranglet (og forhandlet) med legen i noen uker så klarte jeg heldigvis å innse at realiteten var at jeg var utbrent. I første omgang tenkte jeg at dette ene og alene var som en følge av mye overtid og stress på jobb. Men det var nok bare den utløsende faktoren.

Det klare rådet fra legen var å koble helt ut. 100% sykemeldt fra jobb og fokus på det som var bra og godt for meg og kroppen min. Ingenting annet. Etter ca et halvt år fikk jeg endelig plass hos psykomotorisk fysioterapeut. Da hadde jeg vært 100% sykemeldt fra jobb i et halvt år ca.

Det halve året jeg var sykemeldt var på alle mulige måter bra for meg da jeg fikk brutt en del mønstre og slappet av skikkelig. Men det var ikke før jeg fikk behandling hos terapeuten jeg fikk behandling og faktisk hjelp til ting.

Å bare ha fri og være sykemeldt hjelper bare så og så langt. Man blir ikke frisk av det i seg selv. Det må mer til. For mange av oss i det minste. I alle fall for meg.

Og ved hjelp av terapi har jeg fått kontakt med flere sider av meg. Følelser jeg ikke visste jeg hadde. Baggasje jeg trodde jeg hadde satt bort for lenge siden. Mønstre som jeg trodde var ufarlige. Tanker jeg ikke trodde betydde noe. Og mye mer. Og først nå, etter to år til behandling så avsluttet vi de faste timene våres. Ikke fordi jeg er frisk, men fordi jeg håndterer mye av dette selv nå og jobber godt med tingene mine selv - og så har jeg ei åpen dør der om jeg trenger mer hjelp.

I forhold til jobb så var jeg sykemeldt 100% i godt over et halvt år første gangen og så gikk jeg gradvis over til 100% i jobb over noen måneders tid. Med litt tilrettelegging på jobb gikk det veldig bra i starten og jeg klarte å stå i 100% jobb i ca 8 måneder før kroppen begynte å gi signaler igjen om at ting ikke gikk greit, og så "kollapset" jeg litt halveis igjen, ble delvis sykemeldt som så endte opp med 100% sykemelding igjen. Og nå er jeg tilbake igjen på jobb etter en ny opptrapping.

Så langt i mitt forløp har jeg lært en del av mønstrene mine. Hva er det som gjør at jeg tenker en ting. Hva er det som starter en indre dialog. Hvorfor gjør jeg en ting som en respons på noe annet. Hvor mye av dette som faktisk påvirker kroppen og hva det resulterer i.

For eks så har jeg behov for at ting er perfekt. Det knyttes opp mot at ting ikke var det når jeg vokste opp. Ting var ødelagt. Slitt. Feil størrelse osv. Noe som preger meg så mye i dag at jeg vil være perfeksjonist. Noe som i seg selv ikke trenger å være et problem. Men når jeg ikke får det perfekt, så stresser jeg. Eller jeg kritiserer meg selv. Som starter en ond sirkel med at jeg tenker jeg ikke er god nok eller at jeg aldri starter/fullfører noe fordi jeg blir aldri fornøyd allikevel. Og det stresset og tankene som følger på gir utslag i kroppen og sykdomstegn. Som igjen gjør at jeg faktisk går med smerter og ubehag i kroppen og over tid slår det ut i værre ting.

Min behandling har da gått i å identifisere dette mønsteret. Snakke mye om det og prøve å "omprogrammere" mønstrene mine. Det viktigste er kanskje å kjenne igjen mønsteret tidlig og stoppe det før det utvikler seg. Spesielt før det gir utslag i kroppen. På jobb har dette vært noe som har preget meg mye siden det er mye der jeg ikke kan kontrollere, og dermed får jeg ikke det nivået jeg ønsker, perfeksjonisten i meg trigges og det ender opp med at ting tar for lang tid, jeg får ikke levert resultater og jeg ender med vondt i kroppen til slutt og blir syk.

Det klarer jeg nå heldigvis å snu. Men det er ikke perfekt. Det er mye igjen enda og jeg blir nok aldri helt "frisk" fra dette. Bare se på dette innlegget. Det er langt fordi jeg ønsker at det skal være så perfekt og utfyllende som mulig. Kanskje med det resultatet at folk ikke gidder å lese det. Jeg klarer da å identifisere mønsteret, men det er ikke alltid jeg oppdager det tidlig nok eller vet alternative løsninger for mønsteret mitt

[Connie80]

Snublefot62 skrev (1 time siden):

I korte trekk så var systemet mitt kollapsen når jeg endelig gikk til legen. Det var legen som slo fast at jeg var utbrent. Jeg tenkte bare jeg hadde en kombinasjon av flere vanlige sjukdommer (halsbetennelse, forkjølelse, influensa osv).

Etter å ha kranglet (og forhandlet) med legen i noen uker så klarte jeg heldigvis å innse at realiteten var at jeg var utbrent. I første omgang tenkte jeg at dette ene og alene var som en følge av mye overtid og stress på jobb. Men det var nok bare den utløsende faktoren.

Det klare rådet fra legen var å koble helt ut. 100% sykemeldt fra jobb og fokus på det som var bra og godt for meg og kroppen min. Ingenting annet. Etter ca et halvt år fikk jeg endelig plass hos psykomotorisk fysioterapeut. Da hadde jeg vært 100% sykemeldt fra jobb i et halvt år ca.

Det halve året jeg var sykemeldt var på alle mulige måter bra for meg da jeg fikk brutt en del mønstre og slappet av skikkelig. Men det var ikke før jeg fikk behandling hos terapeuten jeg fikk behandling og faktisk hjelp til ting.

Å bare ha fri og være sykemeldt hjelper bare så og så langt. Man blir ikke frisk av det i seg selv. Det må mer til. For mange av oss i det minste. I alle fall for meg.

Og ved hjelp av terapi har jeg fått kontakt med flere sider av meg. Følelser jeg ikke visste jeg hadde. Baggasje jeg trodde jeg hadde satt bort for lenge siden. Mønstre som jeg trodde var ufarlige. Tanker jeg ikke trodde betydde noe. Og mye mer. Og først nå, etter to år til behandling så avsluttet vi de faste timene våres. Ikke fordi jeg er frisk, men fordi jeg håndterer mye av dette selv nå og jobber godt med tingene mine selv - og så har jeg ei åpen dør der om jeg trenger mer hjelp.

I forhold til jobb så var jeg sykemeldt 100% i godt over et halvt år første gangen og så gikk jeg gradvis over til 100% i jobb over noen måneders tid. Med litt tilrettelegging på jobb gikk det veldig bra i starten og jeg klarte å stå i 100% jobb i ca 8 måneder før kroppen begynte å gi signaler igjen om at ting ikke gikk greit, og så "kollapset" jeg litt halveis igjen, ble delvis sykemeldt som så endte opp med 100% sykemelding igjen. Og nå er jeg tilbake igjen på jobb etter en ny opptrapping.

Så langt i mitt forløp har jeg lært en del av mønstrene mine. Hva er det som gjør at jeg tenker en ting. Hva er det som starter en indre dialog. Hvorfor gjør jeg en ting som en respons på noe annet. Hvor mye av dette som faktisk påvirker kroppen og hva det resulterer i.

For eks så har jeg behov for at ting er perfekt. Det knyttes opp mot at ting ikke var det når jeg vokste opp. Ting var ødelagt. Slitt. Feil størrelse osv. Noe som preger meg så mye i dag at jeg vil være perfeksjonist. Noe som i seg selv ikke trenger å være et problem. Men når jeg ikke får det perfekt, så stresser jeg. Eller jeg kritiserer meg selv. Som starter en ond sirkel med at jeg tenker jeg ikke er god nok eller at jeg aldri starter/fullfører noe fordi jeg blir aldri fornøyd allikevel. Og det stresset og tankene som følger på gir utslag i kroppen og sykdomstegn. Som igjen gjør at jeg faktisk går med smerter og ubehag i kroppen og over tid slår det ut i værre ting.

Min behandling har da gått i å identifisere dette mønsteret. Snakke mye om det og prøve å "omprogrammere" mønstrene mine. Det viktigste er kanskje å kjenne igjen mønsteret tidlig og stoppe det før det utvikler seg. Spesielt før det gir utslag i kroppen. På jobb har dette vært noe som har preget meg mye siden det er mye der jeg ikke kan kontrollere, og dermed får jeg ikke det nivået jeg ønsker, perfeksjonisten i meg trigges og det ender opp med at ting tar for lang tid, jeg får ikke levert resultater og jeg ender med vondt i kroppen til slutt og blir syk.

Det klarer jeg nå heldigvis å snu. Men det er ikke perfekt. Det er mye igjen enda og jeg blir nok aldri helt "frisk" fra dette. Bare se på dette innlegget. Det er langt fordi jeg ønsker at det skal være så perfekt og utfyllende som mulig. Kanskje med det resultatet at folk ikke gidder å lese det. Jeg klarer da å identifisere mønsteret, men det er ikke alltid jeg oppdager det tidlig nok eller vet alternative løsninger for mønsteret mitt

Tusen takk for at du deler ! ❤️ Jeg setter stor pris på at du svarte så ærlig og grundig. 

[AnonymBruker]

Connie80 skrev (På 1.4.2024 den 10.25):

Hei, for tre år siden møtte jeg veggen kraftig og kroppen kollapset - jeg klarte ikke å spise, lyder, lys etc. Alarmen i kroppen stod på konstant og måtte til slutt medisineres ned for å bli bedre.

I dag mener psykolog at jeg ikke er utbrent lenger, men har mye angst og skjørt nervesystem. Jeg fungerer godt hjemme (har hjemmekontor 20% pluss hus, barn etc), men klarer ikke gå langt fra eiendommen før jeg blir redd/får angst. Det i seg selv er ikke problematisk, men hver gang jeg blir redd på den måten så går kroppen i overlevelsesmodus i flere dager etterpå - varm, skjelven, høy puls, stress. 
Noen som har opplevd noe lignende ? Er nervesystemet skadet som ikke tåler noen stressbelastninger ? 

Hva tenker psykologen, da? Altså, hen er jo fagpersonen her. Hen kan ikke bare si «dette er angst» uten å så komme med forslag forankret i forskning om forbedring. Blir som om en allmennlege skulle si «du har nok astma» uten å så liste opp annerkjente behandlingsmetoder.

Så enten må du tilbake og få øvelser for opptrening. Eller så må hen henvise deg til en som kan gjøre den jobben. Alternativt kan hen selvsagt lede deg til pålitelige ressurser på nett, men du som legperson kan ikke forventes skille mellom de millionvis av tipsene der ute.

 

Anonymkode: 11163...08c