Jeg sliter med å akseptere å bli eldre og at helsa svikter. Er det vanlig å ha det sånn?

[AnonymBruker]

Jeg greier ikke å forsone meg med at jeg blir eldre og at kroppen ikke fungerer som før. Nærmer meg 60 og livet er i endring på mange måter. Det er en stor sorg for meg.

Jeg vet at jeg bør være glad for å ha hatt god helse til nå, og over å være i live i det hele tatt. Men likevel er jeg lei meg.

Lurer på om andre opplever noe lignende? Vil dette gå over etter hvert?

Anonymkode: bc806...ece

[Ebbeliten]

Det er nok helt normalt med noen slike nedturer. Det er flere ulike overganger i livet. Det å eldes og miste funksjon og helse er en av dem. ❤️

[AnonymBruker]

Jeg mistet helsa da jeg var i begynnelsen av 30-årene og ble ensom på grunn av det. Se på at du har hatt og har et godt og rikt liv og gled deg over de små og gode øyeblikkene i livet. Nå er endelig våren her. Ta med deg kaffekoppen og sett deg i solveggen så snart du har tid når været blir bra og tenk på at livet også har mange velsignelser ❤️ Livet er egentlig ganske godt, tross alt. 

Anonymkode: f1092...0ce

[AnonymBruker]

Her og. Er fryktelig å bli eldre. Kroppen endrer seg, hud, hår, tenner, form og farger. Kunne man ikke bare vært lik seg selv hele livet?

Anonymkode: ad1a3...b2b

[Ebbeliten]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Her og. Er fryktelig å bli eldre. Kroppen endrer seg, hud, hår, tenner, form og farger. Kunne man ikke bare vært lik seg selv hele livet?

Anonymkode: ad1a3...b2b

Det ville vært veldig kjedelig. 

Jeg liker hvordan det å bli eldre endrer meg mentalt og spirituelt. Jeg kan kjenne på en kamp mot den fysiske utviklingen, men den kampen er liksom bare i selve overgangene. Når man gjør motstand. 

Og så, når overgangen er over, er man på en måte ny da også. Og det er fint å kjenne på aksepten da. 

Jeg er fyller 45 senere i år. Jeg har sluttet å farge håret. Nå er jeg nesten hvit i fronten rundt ansiktet. Jeg ser så mye eldre ut pga det. Blassere på et vis. Og jeg kjempet mot det i så mange år. Gremmet meg over etterveksten og tapet av det å være ung. Det er 2 år siden jeg farget håret sist. Nå er det kun min naturlige farge. Den grå og hvite. Og jeg har øyeblikk der jeg syns det er vakkert. Hvor jeg syns jeg er vakker. Selv om leppene ikke lenger er røde av fruktbarhet, og håret nå er bestemorfarget, ser jeg en annen skjønnhet i det. Jeg tror bare jeg blir mer og mer meg selv. I den reneste form, på en måte. Som et konsentrat. 

Jeg er stor tilhenger av å jobbe med å se muligheter fremfor begrensninger. Min svigermor på 87 er et praktfullt eksempel på en som tar dette til nye høyder. Hun har over tid mistet både hørsel og bevegelighet pga helse og fremskreden alder. Hun, som var så fysisk. Så produktiv, aktiv og sterk. Hun som elsket musikk, som hørte alle nyhetsprogram på tv og radio, kan ikke gjøre noe av dette lenger. Så nå dypdykker hun inn i bøkene sine, og i kunst. Hun har alltid samlet på kunst. Nå lærer hun mer om kunst og kunstnere. Hun har også tatt opp broderiarbeidet hun ikke hadde tid eller ro til å jobbe med som yngre, og hun lager nydelige ting til oss. Og så lager hun slektstre og fotoalbum til sine etterkommere. Og hun holder seg oppdatert gjennom nettaviser og tidsskrifter. 

Man mister noe, men får noe annet, om man klarer å se mulighetene og ikke bare umulighetene. 

[AnonymBruker]

Hva tror du??? 

Anonymkode: b882c...68b

[AnonymBruker]

Gjør du noe for å begrense forfallet da? Trening, kosthold? Kjenner ikke beskrivelsen din igjen fra noen av de jeg omgås på samme alder i hvert fall, der er det full fart hele tiden og såvidt de har tid til å møtes for en kaffe mellom treningssenteret, fjellturer og reising. Hadde skjønt deg hvis du nærmet deg 80, men 60 er jo ingen alder.

Anonymkode: 901c7...747

[Andro]

Har aldri slitt med sykdom, men har noen skader og skavanker, som gjør at mange ting blir annerledes.
Før kunne jeg bare bestemme meg for å gjøre noe, nesten hva som helst, og gjennomføre det.
Nå kreves det planlegging, tilrettelegging og noen ting har blitt umulig. Noen ting har jeg greid å trene opp igjen, mens andre ting er mer varige plager.
Jeg savner å kunne gå så langt jeg vil med steintung ryggsekk f.eks. eller føle meg skråsikker på at jeg hamler opp med andre fysisk. 
Det blir faktisk vanskeligere å trene også, når det er så mange ting man må ta hensyn til. Det blir ikke like gøy.

[TLR]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Gjør du noe for å begrense forfallet da? Trening, kosthold? Kjenner ikke beskrivelsen din igjen fra noen av de jeg omgås på samme alder i hvert fall, der er det full fart hele tiden og såvidt de har tid til å møtes for en kaffe mellom treningssenteret, fjellturer og reising. Hadde skjønt deg hvis du nærmet deg 80, men 60 er jo ingen alder.

Anonymkode: 901c7...747

Sant det handler om å ta vare på seg selv. Hvis man ikke liker det man ser i speilet så er det bare en som kan endre på deg. Deg selv 

[AnonymBruker]

Har hatt helse problemer hele livet.

Galgen humor og positivitet er nøkkelen her.❤️

Anonymkode: 91bad...b9c

[senior]

Av og til litt vemodig, ja, men ikke trist. Har bikket 80+ og føler meg både ung og i god form.

Har nok hatt litt flaks, men har også vært aktiv gjennom livet med sport og idrett, sunt kosthold og avhold fra røyking og stoff.

Trener femdeles styrke og merker godt den positve effekten. Det er sjelden for sent å starte med trening . . . .

[AnonymBruker]

Ebbeliten skrev (40 minutter siden):

Det ville vært veldig kjedelig. 

Jeg liker hvordan det å bli eldre endrer meg mentalt og spirituelt. Jeg kan kjenne på en kamp mot den fysiske utviklingen, men den kampen er liksom bare i selve overgangene. Når man gjør motstand. 

Og så, når overgangen er over, er man på en måte ny da også. Og det er fint å kjenne på aksepten da. 

Jeg er fyller 45 senere i år. Jeg har sluttet å farge håret. Nå er jeg nesten hvit i fronten rundt ansiktet. Jeg ser så mye eldre ut pga det. Blassere på et vis. Og jeg kjempet mot det i så mange år. Gremmet meg over etterveksten og tapet av det å være ung. Det er 2 år siden jeg farget håret sist. Nå er det kun min naturlige farge. Den grå og hvite. Og jeg har øyeblikk der jeg syns det er vakkert. Hvor jeg syns jeg er vakker. Selv om leppene ikke lenger er røde av fruktbarhet, og håret nå er bestemorfarget, ser jeg en annen skjønnhet i det. Jeg tror bare jeg blir mer og mer meg selv. I den reneste form, på en måte. Som et konsentrat. 

Jeg er stor tilhenger av å jobbe med å se muligheter fremfor begrensninger. Min svigermor på 87 er et praktfullt eksempel på en som tar dette til nye høyder. Hun har over tid mistet både hørsel og bevegelighet pga helse og fremskreden alder. Hun, som var så fysisk. Så produktiv, aktiv og sterk. Hun som elsket musikk, som hørte alle nyhetsprogram på tv og radio, kan ikke gjøre noe av dette lenger. Så nå dypdykker hun inn i bøkene sine, og i kunst. Hun har alltid samlet på kunst. Nå lærer hun mer om kunst og kunstnere. Hun har også tatt opp broderiarbeidet hun ikke hadde tid eller ro til å jobbe med som yngre, og hun lager nydelige ting til oss. Og så lager hun slektstre og fotoalbum til sine etterkommere. Og hun holder seg oppdatert gjennom nettaviser og tidsskrifter. 

Man mister noe, men får noe annet, om man klarer å se mulighetene og ikke bare umulighetene. 

Tusen takk for så fine ord, jeg ble helt rørt.

Ts

Anonymkode: bc806...ece