2-åringen min snakker babyspråk

[AnonymBruker]

Jeg har ei på 2,5, som alltid har vært tidlig ute med språket, har sagt lange setninger i lang tid, kan si rulle-r og er generelt tidlig ute med mye. Også ekstrem selvstendighetstrang og vanvittig mye sterke følelser og utbrudd. Men de siste månedene har hun begynt å snakke mer og mer babyspråk, men først og fremst når vi er hjemme. Ikke i barnehagen, og når vi går ut i frisk luft er hun liksom tilbake til seg selv og vi kan ha en samtale. Når vi er med andre barn er hun helt normalt og sosialt flink. Men her hjemme har det blitt nærmest umulig nå. Hun snakker mye om at hun er en baby og har rar uttale på alt hun sier, som på baby-aktig måte. Av og til kan vi leke at hun er en baby, men når vi ikke er i lek, prøver jeg å få henne til å prate sånn at jeg skjønner det. Hun er også fryktelig klengete, hun har alltid hatt stort nærhetsbehov, men det var en lang periode hvor jeg endelig kunne gå i et annet rom i noen minutter mens hun lekte for seg selv. Nå kan hun få et voldsomt gråteanfall om jeg går i forveien inn på kjøkkenet, om hun er i det hjørnet. Ja, det meste er egentlig feil når vi er hjemme. Jeg har måttet ha henne i bæresele på ryggen i blant igjen her hjemme. Disse greiene kommer og går litt, men jeg føler det bare blir verre og verre, og nå i påska har det vært helt sinnsykt slitsomt. Vi har riktignok prøvd bleieslutt i påska i tillegg, som kanskje kan spille inn på en form for regresjon. Hun har også slitt veldig med å bæsje og fått vondt i magen, så kanskje kan det være noe sånn. Men dette med babyspråket har vedvart i flere måneder. Jeg er 100% alene med henne også, og det er så krevende å stå i. Men jeg lurer først og fremst på om noen andre har opplevd noe lignende i en fase av utviklingen? Å vite at  det er normalt vil gjøre det lettere, for jeg bekymrer meg jo gal om det kan være en sykdom eller at det har skjedd noe. 

Anonymkode: e258a...404

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har ei på 2,5, som alltid har vært tidlig ute med språket, har sagt lange setninger i lang tid, kan si rulle-r og er generelt tidlig ute med mye. Også ekstrem selvstendighetstrang og vanvittig mye sterke følelser og utbrudd. Men de siste månedene har hun begynt å snakke mer og mer babyspråk, men først og fremst når vi er hjemme. Ikke i barnehagen, og når vi går ut i frisk luft er hun liksom tilbake til seg selv og vi kan ha en samtale. Når vi er med andre barn er hun helt normalt og sosialt flink. Men her hjemme har det blitt nærmest umulig nå. Hun snakker mye om at hun er en baby og har rar uttale på alt hun sier, som på baby-aktig måte. Av og til kan vi leke at hun er en baby, men når vi ikke er i lek, prøver jeg å få henne til å prate sånn at jeg skjønner det. Hun er også fryktelig klengete, hun har alltid hatt stort nærhetsbehov, men det var en lang periode hvor jeg endelig kunne gå i et annet rom i noen minutter mens hun lekte for seg selv. Nå kan hun få et voldsomt gråteanfall om jeg går i forveien inn på kjøkkenet, om hun er i det hjørnet. Ja, det meste er egentlig feil når vi er hjemme. Jeg har måttet ha henne i bæresele på ryggen i blant igjen her hjemme. Disse greiene kommer og går litt, men jeg føler det bare blir verre og verre, og nå i påska har det vært helt sinnsykt slitsomt. Vi har riktignok prøvd bleieslutt i påska i tillegg, som kanskje kan spille inn på en form for regresjon. Hun har også slitt veldig med å bæsje og fått vondt i magen, så kanskje kan det være noe sånn. Men dette med babyspråket har vedvart i flere måneder. Jeg er 100% alene med henne også, og det er så krevende å stå i. Men jeg lurer først og fremst på om noen andre har opplevd noe lignende i en fase av utviklingen? Å vite at  det er normalt vil gjøre det lettere, for jeg bekymrer meg jo gal om det kan være en sykdom eller at det har skjedd noe. 

Anonymkode: e258a...404

Det er ikke bare babyspråket som er slitsomt altså, men det at hun alltid sutrer og noe er galt, eller at hun er så dypt inn i leke/fantasiverden at det ikke er mulig å ha en samtale. Vi må liksom ut i frisk luft for å faktisk ha en vanlig samtale. Ellers er det bare i baby/fantasiverden hun er, som vil si at hun knapt svarer når jeg prater til henne. 

Ts

Anonymkode: e258a...404

[AnonymBruker]

Barn som har vondt blir ofte mye mer klengete. Har dere sagt noe som at hun må være et stort barn? Eller brukt mye «nå er du stor nok» til bleieskift? Kanskje hun føler seg presset, ikke klar, og derfor tyr til å være en baby. 

Anonymkode: 94e91...51a

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Barn som har vondt blir ofte mye mer klengete. Har dere sagt noe som at hun må være et stort barn? Eller brukt mye «nå er du stor nok» til bleieskift? Kanskje hun føler seg presset, ikke klar, og derfor tyr til å være en baby. 

Anonymkode: 94e91...51a

bleieslutt*

Anonymkode: 94e91...51a

[AnonymBruker]

Slutt å fokusere på det. Det er en fase, og kanskje hun trenger å føle seg liten. 
Å være tidlig ute med alt kan gi konsekvenser som at man også får for store forventninger til et veldig lite barn. 
 

Når du sier at du må ut for å ha en samtale med henne tenker jeg at du egentlig tror hun er mye større enn hun er. Man har ikke en samtale med et barn på 2,5 år  

Hun er fortsatt veldig liten og trenger å bli behandlet deretter. 
Ha henne i bæresele. La henne snakke babyspråk og prøv å puste m magen. 
 

Anonymkode: c3fb1...165

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er ikke bare babyspråket som er slitsomt altså, men det at hun alltid sutrer og noe er galt, eller at hun er så dypt inn i leke/fantasiverden at det ikke er mulig å ha en samtale. Vi må liksom ut i frisk luft for å faktisk ha en vanlig samtale. Ellers er det bare i baby/fantasiverden hun er, som vil si at hun knapt svarer når jeg prater til henne. 

Ts

Anonymkode: e258a...404

Å gå dypt inn i lek/fantasi er jo det sunneste et barn kan gjøre!!! 
For guds skyld ikke ødelegg dette!!!

Anonymkode: c3fb1...165

[AnonymBruker]

Hun er jo bare to år, nesten en baby enda, vær litt tålmodig med henne 🥲😭

Anonymkode: 58912...fe0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Slutt å fokusere på det. Det er en fase, og kanskje hun trenger å føle seg liten. 
Å være tidlig ute med alt kan gi konsekvenser som at man også får for store forventninger til et veldig lite barn. 
 

Når du sier at du må ut for å ha en samtale med henne tenker jeg at du egentlig tror hun er mye større enn hun er. Man har ikke en samtale med et barn på 2,5 år  

Hun er fortsatt veldig liten og trenger å bli behandlet deretter. 
Ha henne i bæresele. La henne snakke babyspråk og prøv å puste m magen. 
 

Anonymkode: c3fb1...165

Enig. Gutten vår på 2 har også alltid vært tidlig ute, spesielt språket kom ekstremt tidlig. Nå kommer han på fanget for å få kos og sier han er baby. Vi lar ham selvsagt gjøre det, og tar det som et tegn på at han trenger å føle seg liten, som han jo faktisk er 🥰

Anonymkode: 68b23...97e

[AnonymBruker]

Ja, kanskje jeg behandler henne for voksent? Hun får ekstremt mye kos og nærhet forresten, men jeg snakker av og til om "stor jente" f.eks. når hun ikke får smokken (ekstremt knyttet til den også. Hun sluttet å amme for et halvt år siden, men er også fryktelig knytta til puppen og hånda hennes prøver konstant å gå ned i genseren min. Hun får kose meg på ryggen/halsen, men jeg vil ikke at hun tar meg på puppen.) 

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Slutt å fokusere på det. Det er en fase, og kanskje hun trenger å føle seg liten. 
Å være tidlig ute med alt kan gi konsekvenser som at man også får for store forventninger til et veldig lite barn. 
 

Når du sier at du må ut for å ha en samtale med henne tenker jeg at du egentlig tror hun er mye større enn hun er. Man har ikke en samtale med et barn på 2,5 år  

Hun er fortsatt veldig liten og trenger å bli behandlet deretter. 
Ha henne i bæresele. La henne snakke babyspråk og prøv å puste m magen. 
 

Anonymkode: c3fb1...165

Med "en samtale" mente jeg helt aldersadekvate samtaler altså. Jeg tenker jo det er normalt å snakke om hva dyrene sier, når t-banen kommer, om maten er god, eller "mamma hva er det"-samtaler. Det er bare at når vi er ute så er hun sitt "normale" selv. Da virker hun rolig og tilfreds og vi har for eksemple enkle samtaler. Men inne virker hun veldig uregulert.

 

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Å gå dypt inn i lek/fantasi er jo det sunneste et barn kan gjøre!!! 
For guds skyld ikke ødelegg dette!!!

Anonymkode: c3fb1...165

Neida, jeg vet det er veldig bra å være i fantasi, og vi leker jo ofte at hun er baby også. Men er det normalt at barn er i fantasi nesten 100% av tiden, og aldri "seg selv"? Liksom i karakter? Når vi kommer ut er hun "seg selv" igjen, føler jeg. 

Anonymkode: e258a...404

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, kanskje jeg behandler henne for voksent? Hun får ekstremt mye kos og nærhet forresten, men jeg snakker av og til om "stor jente" f.eks. når hun ikke får smokken (ekstremt knyttet til den også. Hun sluttet å amme for et halvt år siden, men er også fryktelig knytta til puppen og hånda hennes prøver konstant å gå ned i genseren min. Hun får kose meg på ryggen/halsen, men jeg vil ikke at hun tar meg på puppen.) 

Med "en samtale" mente jeg helt aldersadekvate samtaler altså. Jeg tenker jo det er normalt å snakke om hva dyrene sier, når t-banen kommer, om maten er god, eller "mamma hva er det"-samtaler. Det er bare at når vi er ute så er hun sitt "normale" selv. Da virker hun rolig og tilfreds og vi har for eksemple enkle samtaler. Men inne virker hun veldig uregulert.

 

Neida, jeg vet det er veldig bra å være i fantasi, og vi leker jo ofte at hun er baby også. Men er det normalt at barn er i fantasi nesten 100% av tiden, og aldri "seg selv"? Liksom i karakter? Når vi kommer ut er hun "seg selv" igjen, føler jeg. 

Anonymkode: e258a...404

Kanskje det er bare altfor mye endringer for en liten på så kort tid? Amming, smokk, bleieslutt. Det er faktisk fremdeles bare et lite barn. Og ut fra hva du beskriver, høres det ut som reaksjoner på for mye endringer for meg. 

Anonymkode: 94e91...51a

[AnonymBruker]

Min eldste begynte å snakke babyspråk, ville bli matet, og ville være baby og liten da hun var rundt 2,5 år. Hun ble storesøster litt før hun ble 2, så vi tolket det som en reaksjon på at babyen begynte å bli større og gjorde stadig mer utav seg. 

Ellers var hun også tidlig ute med språk, og jeg vet med meg selv at jeg til tider trodde hun var i stand til å forstå mer enn hun faktisk gjorde. Hun kunne høres betydelig eldre ut enn hun var når hun snakket, men hun var ikke mer moden eller i bedre stand til å forstå og regulere egne følelser enn andre barn på 2,5 år. Å bli tolket som eldre enn en er, tenker jeg kan bidra til at barnet vil være "liten".

Bleieslutt tenker jeg også kan spille inn. Begge mine barn vil til tider være små når de er i overganger i livet som handler om at de blir større. Nå er hun som snakket babyspråk som toåring skolejente til høsten, og i perioder hvor det blir mye snakk om skole, blir hun brått den lille babyen min igjen. Nå sier hun også at hun ikke vil bli større, og kan sette ord på at skole er skummelt og at hun er glad i og vil savne barnehagen. Men hun er altså også baby som snakker babyspråk til tider. Jeg blir irritert av babygreiene, men jobber med å ikke bli det. Jeg har sagt med oppgitt stemme at "kan du ikke bruke vanlig språk, og forresten så pleier babyer faktisk ikke å si goggogagga!" Men jeg tenker egentlig at de trenger at vi blir med på denne leken, og prøver å undersøke litt i hva som ligger under når det blir veldig mye av det. 

Anonymkode: 94f1a...75b