Utagerende barn i nærskolen

[Fighter83]

https://www.nrk.no/ostfold/xl/han-er-en-av-guttene-i-skolevoldsstatistikken-1.16798952

Hva tenker dere vi skal gjøre med barna som har disse utfordringene i vanlig nærskole? 

Bør de få gå på sin nærskole som så står ansvarlige for å finne ut av diverse tiltak underveis som dagene går og der også andre barn blir utsatt for vold og utagering?  Eller synes dere de utagerende barna bør gå på en skole som er tilpasset med diverse ressurser som kan møte dem med fagkunnskaper og rette holdninger for barnas beste? Evt når skal så barna tilbake til nærskolen sin igjen? 

Jeg har selv ca et slikt barn som i artikkelen over. Ut fra statistikk blir det flere og flere av disse i vårt samfunn fremover så dette kommer kun til å bli verre. Vi kan heller ikke se bort fra at lærerflukten blir mer og mer prekær for kommunene da det ikke ser ut som kommunene tar skikkelig tak i HMS utfordringene de har. 

 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det som er best for alle er å skjerme. Skjerme de som sliter og skjerme de som det går utover. Alle barn har rett på en trygg skole. 

Anonymkode: 78e70...ce3

[AnonymBruker]

Alle som roper ut om spesialskoler glemmer hvor grisgrendt landet vårt er. 

Vår nærskole ligger en halvtimes busstur unna hjemmet vårt. Neste skole nesten to timer unna, og er heller ikke noen spesialskole. Det sier seg selv at man må rigge nærskolen for å kunne håndtere de fleste elever. Og når man har funnet ut hvordan i distriktet, hvorfor skal man ikke da kunne gå på nærskolen også i sentrale strøk?

Det sagt, barn med spesielle behov blir en salderingspost uansett hvor de går på skole. Og det går ut over både dem og medelevene.

Anonymkode: b9856...fb6

[SPOCA]

Jeg er kontaktlærer på en barneskole i Oslo, på småtrinnet. Jeg elsker jobben min, men jeg har, som det nevnes i artikkelen, opplevd vold. Både mot egen person, og mot andre barn. Utagering er heller normalen enn at det er unormalt.

For min del er problemet en blanding av manglende ressurser, jeg blir ofte stående alene i klasserommet, samtidig som jeg har barn med alle typer problemer og utfordringer. Og min klasse blir regnet som "stille" og "snille". Det har selvfølgelig noe med at jeg har jobbet beinhardt, og det krever at man er på konstant.

I min klasse er det alt fra lavtfungerende barn med autisme, til barn med ADHD og barn uten diagnoser. Selv om jeg har egentlig har en ressurs inne på barnet med autismediagnose, opplever jeg allikevel å stå alene fordi det er knapt med ressurser, og sykdom skjer. Det er mye sykdom blant de som følger tett på de elevene med de tøffeste diagnosene, de som er mest utagerende. Ikke før jeg selv ble offer for grov vold (eleven forstår ikke dette selv, men barnet har en diagnose som gjør at det utagerer kraftig) som igjen resulterte i kraftig anfall (jeg har epilepsi), ble jeg tatt på alvor. Nå er det en som fotfølger barnet, om det så er rektor (ja, jeg ringer faktisk rektor om jeg må). 

Uansett, problemet er at det nesten er umulig å skjerme alle barn fordi det er ganske mange som begynner å få diagnoser, så man må kanskje tenke litt på hvordan man skal legge opp skoler etterhvert, og et annet stort problem er at foreldre ikke vil vedkjenne seg at barnet kan ha en diagnose. Så er jeg for at ikke alle barn skal ha diagnose heller, men noen ganger er det klart at eleven har ADHD, og du vet at det kanskje er andre ting som kan prøves. En elev i en parallellklasse har fått nytt liv fordi denne eleven endelig har begynt med medisiner. Det er helt merkelig å se, hvor godt eleven plutselig har fått det på skolen. Klart, det er ikke mirakelmedisin, og foreldre må være med på laget, men det er utfordrende med foreldre som nekter å se sitt eget barn.

Heldigvis for meg har jeg egentlig en ganske fin klasse uten mye utagering. Men det er fordi jeg har brukt ekstremt mye fritid, ressurser, tid og krefter på å skjerme, skape gode relasjoner og gjøre det bedre for mine elever. Det er ikke enkelt å sjonglere barn som bare har litt "lopper i blodet", samtidig som du har et barn med ADD eller ADHD, og to-tre på autismespekteret. Det er utfordrende. Jeg har derfor prøvd å være kreativ, og bruker alle mine verktøy jeg kan, som f.eks korte sesjoner, mye kreativitet og praktiske oppgaver osv. Samtidig, på et tidspunkt må elevene lære å skrive og lese også, men det er utfordrende. Jeg føler meg ofte som en blekksprut som har laget 5 ulike undervisningsopplegg i 7 ulike nivåer på ulike måter for å klare å tilpasse.

Jeg forstår godt mange ikke orker å være lærere lenger, for jeg føler jeg ikke gjør annet enn å tilpasse og jobbe for å gjøre skolehverdagen enklere for alle. 

Dem jeg dog synes mest synd på er alle barna jeg så gjerne skulle gjort ennå mer for, men som jeg ikke får gjort nok for. Jeg har konstant dårlig samvittighet.

Endret 31. mars 2024 av SPOCA

[AnonymBruker]

Jeg mener det bør finnes en spesial skole, en som de kan lære på en annen måte en en vanlig skole. Skolen er ikke tilpasset alle. 

Da får de tilpasset hverdag og skjermer dem selv og andre for fare

 

Anonymkode: 8fbf8...a74

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg mener det bør finnes en spesial skole, en som de kan lære på en annen måte en en vanlig skole. Skolen er ikke tilpasset alle. 

Da får de tilpasset hverdag og skjermer dem selv og andre for fare

 

Anonymkode: 8fbf8...a74

I hvert fall for de med de tyngste diagnosene. Heldigvis har mitt stebarn fått plass på spesialskole til høsten. Det er vi som er foresatte sjeleglade for. Vanlig skole hadde kun blitt oppbevaring, og det er bare stusselig og forferdelig å tenke på. Med tanke på den vanvittige utviklingen han har hatt i spesialbarnehagen, gleder vi oss til hvordan det blir på en spesialskole.

Med gode nok ressurser og kunnskap kan skolen være et godt sted for barna som trenger det aller mest.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg mener det bør finnes en spesial skole, en som de kan lære på en annen måte en en vanlig skole. Skolen er ikke tilpasset alle. 

Da får de tilpasset hverdag og skjermer dem selv og andre for fare

 

Anonymkode: 8fbf8...a74

Hvor langt tenker du det er rimelig å transportere barn med spesielle behov for å komme til denne spesialskolen? To timer daglig? Tre? Fem? Eller tenker su barn skal måtte få skolegangen sin i enetiltak uten mulighet til å være sammen med andre barn?

Spesialskoler er ikke en farbar vei. Man må tilpasse tilbudet der eleven er. 

Anonymkode: b9856...fb6

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Alle som roper ut om spesialskoler glemmer hvor grisgrendt landet vårt er. 

Vår nærskole ligger en halvtimes busstur unna hjemmet vårt. Neste skole nesten to timer unna, og er heller ikke noen spesialskole. Det sier seg selv at man må rigge nærskolen for å kunne håndtere de fleste elever. Og når man har funnet ut hvordan i distriktet, hvorfor skal man ikke da kunne gå på nærskolen også i sentrale strøk?

Det sagt, barn med spesielle behov blir en salderingspost uansett hvor de går på skole. Og det går ut over både dem og medelevene.

Anonymkode: b9856...fb6

Ser den at dette kan bli veldig vanskelig. Men jeg vet også at skolene og sfo ikke får ikke ekstra bevilgninger for disse ekstra ressursene som barna har behov for. Virker ihvertfall ikke sånn på rektorer og sfo som uttaler seg om at de ikke har ressurser da de ikke har råd. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Alle som roper ut om spesialskoler glemmer hvor grisgrendt landet vårt er. 

Vår nærskole ligger en halvtimes busstur unna hjemmet vårt. Neste skole nesten to timer unna, og er heller ikke noen spesialskole. Det sier seg selv at man må rigge nærskolen for å kunne håndtere de fleste elever. Og når man har funnet ut hvordan i distriktet, hvorfor skal man ikke da kunne gå på nærskolen også i sentrale strøk?

Det sagt, barn med spesielle behov blir en salderingspost uansett hvor de går på skole. Og det går ut over både dem og medelevene.

Anonymkode: b9856...fb6

Dette kunne dere tenkt på før dere fikk barn ved å bosette dere nærmere.. 

Anonymkode: 390ca...830

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (13 minutter siden):

I hvert fall for de med de tyngste diagnosene. Heldigvis har mitt stebarn fått plass på spesialskole til høsten. Det er vi som er foresatte sjeleglade for. Vanlig skole hadde kun blitt oppbevaring, og det er bare stusselig og forferdelig å tenke på. Med tanke på den vanvittige utviklingen han har hatt i spesialbarnehagen, gleder vi oss til hvordan det blir på en spesialskole.

Med gode nok ressurser og kunnskap kan skolen være et godt sted for barna som trenger det aller mest.

De som trenger spesialskole og barnehage, hvordan blir det videre, med tanke på jobb? Ikke noe spesialbehandling der.. 

Anonymkode: 390ca...830

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg mener det bør finnes en spesial skole, en som de kan lære på en annen måte en en vanlig skole. Skolen er ikke tilpasset alle. 

Da får de tilpasset hverdag og skjermer dem selv og andre for fare

 

Anonymkode: 8fbf8...a74

De finnes. Jeg jobber på en spesialskole selv. Det er lange ventelister hvert eneste år. Flere som får avslag, enn de som får plass. De skal ha så store utfordringer at inkludering i nærskolen er helt umulig - og selv da er det dessverre noen som ikke får plass. 

Anonymkode: c20b9...b18

[AnonymBruker]

Jeg er lærer og har hatt/ har elever som er lignende som gutten i artikkelen. Men også elever som bare tester grenser (ingen diagnoser). Har jobbet på noen forskjellige skoler, bl.a en skole hvor slikt var lettere å håndtere. Det var mine første år som lærer. Jeg fikk ikke "praksissjokk" før jeg fikk jobb på en annen skole. 

Dette har jeg opplevd at fungerer godt:

Tydelige og faste rutiner som er likt for alle. F.eks gå stille inn i klasserommet og sette seg på anvist plass. Mye øving på dette ila året. Forutsigbare rutiner, lister, tydelige beskjeder. Jeg har jobbet i klasser der elevene ikke vet hvem som er ordenselev ila en uke for eksempel, som kan føre til usikkerhet og krangling. Helt enkle ting må det være rutiner på. Fra dogåing til hvordan hente seg en ny blyant. Jo tydeligere man er som lærer og jo mer rutiner som er likt for ALLE, jo mindre rom blir det for misforståelser, uenigheter og krangler. Det gjelder også for de som trenger tilpasninger. Det må være en plan.

Flere voksne i klasser med elever som trenger ekstra hjelp til å håndtere atferd. Den ene voksne kan da ha samtale med eleven hvis det har skjedd noe, eller f.eks ta med eleven ut for å gjøre noe annet. 

Tydelige avtaler med elever som trenger pauser e.l i løpet av dagen. Hadde en elev som ofte ble sint. Minner veldig om gutten i artikkelen. Hvis han ble sint, skulle han gå til en bestemt plass i friminuttet og vente på meg hvis han ikke fant andre voksne å snakke med, eller hvis han ikke klarte å finne på noe annet. Da fikk han gå inn først og enten gå inn i klasserommet eller til et skjermet område i gangen. Så snakket jeg eller en annen voksen med han når vi fikk tid. 

Naturlige konsekvenser, samtidig med en støttende prat og forståelse, så klart. Men noen ganger må man faktisk si unnskyld, rydde opp etter seg, eller finne på noe annet i friminuttet en periode. Så må man lage en plan sammen for hvordan ting kan bli bedre. Samtidig må man sørge for at lekene i friminuttene går for deg som de skal, uten utestenging osv. 

Og som i artikkelen, trenger noen elever og foreldre noen å snakke med og reflektere sammen med. Men det er ikke alle foreldre som tar tak i det på samme måte. Det skurer og går og de vet ikke hva de skal gjøre. Og ikke alle lærere og skoler tar tak i ting heller. De vet ikke hva de skal gjøre. Jeg var heldig som mange ganger hadde en ekstra lærer i rommet på den første skolen jeg jobbet på, og på en annen skole kunne vi ringe etter sosiallærer for hjelp. Men det er ikke noe ekstra ressurser på alle skoler. Der jeg jobber nå har vi en sosiallærer på 450 elever, og det holder jo ikke. Mange elever blir bare overlatt til seg selv.

Hver skole bør ha flere miljøterapeuter/ sosiallærere som kan støtte læreren med sånne elever. Som kan hjelpe til med å lage gode rutiner og planer som fungerer. 

Jeg tror nok skolene fint kan huse slike elever, men det er fryktelig vanskelig for en lærer med kun lærerutdanning å gjøre noe med slikt alene. Der jeg jobber nå, får vi ofte beskjed fra ledelsen at dette har vi ikke ressurser til, og det brenner andre steder også, om jeg ber om hjelp. Jeg hadde ppt inne en periode, men så var det akkurat som om de glemte meg.. det var verre andre klasser og skoler... Jeg fikk roet ned ting etterhvert, men det krevde ekstremt mye av meg. Ingen pauser, lunsj hva er det??, telefoner hjem, samtaler med elever i stedet for undervisning, jeg kjøpte bøker om klasseledelse, diverse diagnoser, mobbing, atferd osv. Leste forskningsartikler om hva som fungerte, brukte masse tid! Men nå har jeg fått barn og har ikke like mye tid til alt dette ekstraarbeidet. En kollega av meg som er kjent for å være flink med utfordrende klasser, ble sykemeldt fordi hun sto oppi utagering hver dag, helt alene uten hjelp.

Jeg har ei venninne som er vernepleier og som jobber med funksjonshemmede. Jeg sammenligner ikke barn med vansker med funksjonshemmede altså.. Men hun fortalte at om de kom opp i en krevende situasjon så SKULLE de si fra og få hjelp fra en person til. De kunne også få pause og avlastning. Sånn er det ikke i skolen.

Man er forventet å stå I det dag etter dag. Og selv om man i utgangspunktet føler seg rustet til å håndtere slik oppførsel, blir det for mye når man i tillegg skal undervise en hel klasse og ha mange andre oppgaver. Da kan det koke over for noen lærere, og de tar feil valg eller bare prøver å ignorere og overleve dagen. 

Man kan jo se for seg at om man f.eks jobber på et kontor og skal holde et møte. Så begynner en av deltakerne å kaste ting rundt og bråker. Sjefen forventer at du skal holde møtet innen avtalt tid og vise til resultater, men også roe ned og imøtekomme den utagerende deltakerens behov. Eller se for deg at du er sykepleier og forventes å pleie to pasienter SAMTIDIG, hvor den ene trenger behandling nå, og den andre har stukket av fra rommet sitt. Men du kan ikke tilkalle noen, og det er du som får kritikk om begge pasientene ikke får den behandlingen de skal ha innen en viss tid. (Jeg vet at mange sykepleiere opplever mye stress i jobben sin også, så kan hende eksempelet jeg kommer med er reelt?) Eller du er ingeniør og skal ta målinger og håndtere maskiner samtidig som du forventes å holde et møte om noe teoretisk til en gruppe. På et helt annet rom. Alle skjønner jo at det ikke går. Men likevel forventes det st lærere skal sjonglere flere arbeidsoppgaver samtidig. Alene. 

Frem til skolene får flere ressurser og tydeligere retningslinjer, hjelp og opplæring og rips og råd, så vil volden øke...

 

 

Anonymkode: a5d4a...072

[Emmajunga]

SPOCA skrev (22 minutter siden):

Jeg er kontaktlærer på en barneskole i Oslo, på småtrinnet. Jeg elsker jobben min, men jeg har, som det nevnes i artikkelen, opplevd vold. Både mot egen person, og mot andre barn. Utagering er heller normalen enn at det er unormalt.

For min del er problemet en blanding av manglende ressurser, jeg blir ofte stående alene i klasserommet, samtidig som jeg har barn med alle typer problemer og utfordringer. Og min klasse blir regnet som "stille" og "snille". Det har selvfølgelig noe med at jeg har jobbet beinhardt, og det krever at man er på konstant.

I min klasse er det alt fra lavtfungerende barn med autisme, til barn med ADHD og barn uten diagnoser. Selv om jeg har egentlig har en ressurs inne på barnet med autismediagnose, opplever jeg allikevel å stå alene fordi det er knapt med ressurser, og sykdom skjer. Det er mye sykdom blant de som følger tett på de elevene med de tøffeste diagnosene, de som er mest utagerende. Ikke før jeg selv ble offer for grov vold (eleven forstår ikke dette selv, men barnet har en diagnose som gjør at det utagerer kraftig) som igjen resulterte i kraftig anfall (jeg har epilepsi), ble jeg tatt på alvor. Nå er det en som fotfølger barnet, om det så er rektor (ja, jeg ringer faktisk rektor om jeg må). 

Uansett, problemet er at det nesten er umulig å skjerme alle barn fordi det er ganske mange som begynner å få diagnoser, så man må kanskje tenke litt på hvordan man skal legge opp skoler etterhvert, og et annet stort problem er at foreldre ikke vil vedkjenne seg at barnet kan ha en diagnose. Så er jeg for at ikke alle barn skal ha diagnose heller, men noen ganger er det klart at eleven har ADHD, og du vet at det kanskje er andre ting som kan prøves. En elev i en parallellklasse har fått nytt liv fordi denne eleven endelig har begynt med medisiner. Det er helt merkelig å se, hvor godt eleven plutselig har fått det på skolen. Klart, det er ikke mirakelmedisin, og foreldre må være med på laget, men det er utfordrende med foreldre som nekter å se sitt eget barn.

Heldigvis for meg har jeg egentlig en ganske fin klasse uten mye utagering. Men det er fordi jeg har brukt ekstremt mye fritid, ressurser, tid og krefter på å skjerme, skape gode relasjoner og gjøre det bedre for mine elever. Det er ikke enkelt å sjonglere barn som bare har litt "lopper i blodet", samtidig som du har et barn med ADD eller ADHD, og to-tre på autismespekteret. Det er utfordrende. Jeg har derfor prøvd å være kreativ, og bruker alle mine verktøy jeg kan, som f.eks korte sesjoner, mye kreativitet og praktiske oppgaver osv. Samtidig, på et tidspunkt må elevene lære å skrive og lese også, men det er utfordrende. Jeg føler meg ofte som en blekksprut som har laget 5 ulike undervisningsopplegg i 7 ulike nivåer på ulike måter for å klare å tilpasse.

Jeg forstår godt mange ikke orker å være lærere lenger, for jeg føler jeg ikke gjør annet enn å tilpasse og jobbe for å gjøre skolehverdagen enklere for alle. 

Dem jeg dog synes mest synd på er alle barna jeg så gjerne skulle gjort ennå mer for, men som jeg ikke får gjort nok for. Jeg har konstant dårlig samvittighet.

Og dette er hele greia. At for å i det hele tatt være i nærheten av at det skal fungere, trengs det ekstremt mye tid. Både til all møtevirksomheten og pålagt rapportering, men ikke minst og egentlig enda viktigere, tiden til å planlegge og gjennomføre den daglige hverdagsdriften. 
  
Årsverket har ikke nok timer, og å jobbe overtid gratis for å slite seg ut et jo helt borti natta.
 

Skolen bør ha plass for alle, men å la lærere jobbe 80% med 100% lønn hadde vært en start, i tillegg til å redusere antall undervisningstimer. To kontaktlærere i hver klasse som fordelte ansvaret på de 15-25 elevene + en fast spesialpedagog, da begynner vi å snakke. 

[Stor pike]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

De som trenger spesialskole og barnehage, hvordan blir det videre, med tanke på jobb? Ikke noe spesialbehandling der.. 

Anonymkode: 390ca...830

Det finnes VTA bedrifter, som er et utmerket sted for mange med utfordringer. (Varig tilrettelagt arbeid). Mange har avtale med videregående skoler, så det er håp for mange. 

Endret 31. mars 2024 av Stor pike

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Dette kunne dere tenkt på før dere fikk barn ved å bosette dere nærmere.. 

Anonymkode: 390ca...830

Ja, burde lagt gårdene midt i oslogryta. Eller lagt ned all matproduksjon i landet.

Anonymkode: b9856...fb6

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan det bør løses, men det virker ut som at mye problemer oppstår når disse barna står i nye situasjoner som de ikke vet hvordan de skal løse. De kjenner på usikkerhet.

Og det er vel litt det av tiden vi lever i. Barn i dag blir i større grad overbeskyttet, foreldre gjør mer for dem etc. Barn i dag skal kjenne på trygghet hele tiden, så om ett barn er usikker, så støtter foreldrene opp tett i siden. Det sier seg jo selv at når barna aldri lenger får tenke selv, eller prøve å stå i situasjoner helt på egen hånd, så får de jo ingen trening i å stå i nye og ukjente situasjoner. 

Og det er jo her denne frileken så vel kommer inn igjen. Den er nesten helt forsvunnet. Den finnes nesten ikke i barnehagene lenger,  og den finnes lite i gata. Er barna først i gata, er foreldrene hakk i hel.

Jeg tror kanskje at noe av løsningen ligger der. Det er mine egne tanker. 

Jeg er født i 80- årene, og flere av mitt kull måtte møte til innskriving på skolen, helt alene. Foreldrene til mange av oss jobbet, og fikk kun fri til å følge første skoledag i første klasse. Jeg husker at det var litt skummelt å måtte gjøre dette alene, men jeg lærte jo også at det gikk fint, og at jeg lærte å mestre det. 

Barn trenger å komme utenfor egen komfortsone for å lære. Dette gjør de gjennom frilek, få prøve å ta risiko, etc. Dette gjør også at de senere vil klare å håndtere nye og ukjente situasjoner. Jeg mistenker at noen av disse utagerende barna, de uten diagnoser, kanskje er litt dårlige på dette, og at de kanskje derfor har levd litt for beskyttet? Foreldre mener det jo bare godt, så det er jo noe med tiden foreldre lever i. Som gjør at foreldre tror at de er nødt til å ha all kontroll og være på 24/7.

Anonymkode: 4c757...d08

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

De som trenger spesialskole og barnehage, hvordan blir det videre, med tanke på jobb? Ikke noe spesialbehandling der.. 

Anonymkode: 390ca...830

De som faktisk kommer inn på spesialskoler eller spesialavdelinger har gjerne såpass tunge diagnoser at de ofte ikke vil få en vanlig jobb. Mange ender opp med uføretrygd.

Det er ganske gitt at min stesønn med sin alvorlige psykiske utviklingshemming og autisme aldri blir en vanlig arbeidstaker. Vi snakker om barn som trenger helt spesiell tilrettelegging, men som i sin tid ble skjøvet over i vanlig skole. Men en del av disse barna kan ikke, og bør ikke, være i et normalt klasserom. Min stesønn har ingen forutsetning for å klare seg i et normalt klasserom med jevnaldrende når han kognitivt ligger på et nivå med en på 2 eller 3 år.

Men, heldigvis er det noen voksne som får en jobb i vernede bedrifter, og det er jo kjempefint. Dessverre er det altfor få av disse jobbene. Det er nok neppe realistisk at min stesønn vil klare det. Hans diagnoser vil antagelig ikke gjøre ham kapabel til det, selv om man gjerne skulle ønske det.

Endret 31. mars 2024 av SPOCA

[AnonymBruker]

2 hours ago, SPOCA said:

 

Uansett, problemet er at det nesten er umulig å skjerme alle barn fordi det er ganske mange som begynner å få diagnoser, så man må kanskje tenke litt på hvordan man skal legge opp skoler etterhvert, og et annet stort problem er at foreldre ikke vil vedkjenne seg at barnet kan ha en diagnose. Så er jeg for at ikke alle barn skal ha diagnose heller, men noen ganger er det klart at eleven har ADHD, og du vet at det kanskje er andre ting som kan prøves. En elev i en parallellklasse har fått nytt liv fordi denne eleven endelig har begynt med medisiner. Det er helt merkelig å se, hvor godt eleven plutselig har fått det på skolen. Klart, det er ikke mirakelmedisin, og foreldre må være med på laget, men det er utfordrende med foreldre som nekter å se sitt eget barn.

 

Vil bare legge til at ikke alle barn har diagnoser som du selv skriver. Noen trenger å bytte skole, pga skolen har for store "system feil" til at det kan bli ro og godt miljø.

Vi måtte ta barnet vårt ut av den offentlige skolen og ha hjemmeundervisning for å hanke barnet inn igjen og for at barnet skulle få følelsen av mestring tilbake. Det tok noen måneder, også valgte vi en privat skole til barnet. Nå er alle problemer, utredninger, PPT, diagnoser osv noe som tilhører historien. 

Jeg tenker på hvilken diagnose og hvilken medisiner mitt barn hadde hatt om det ikke var for at vi som foreldre grep inn i situasjonen og gjorde endringene som måtte til. Her var det skolen som var problemet, selv med alle hjelpetiltak skolen hadde. Det har ikke vært noe behov for noe hjelpetiltak på den nye private skolen.

Ånden, de voksne og systemet er meget sentralt hvis man skal kunne få barn til å trives på skole.

Anonymkode: 054e9...077

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (6 timer siden):

https://www.nrk.no/ostfold/xl/han-er-en-av-guttene-i-skolevoldsstatistikken-1.16798952

Hva tenker dere vi skal gjøre med barna som har disse utfordringene i vanlig nærskole? 

Bør de få gå på sin nærskole som så står ansvarlige for å finne ut av diverse tiltak underveis som dagene går og der også andre barn blir utsatt for vold og utagering?  Eller synes dere de utagerende barna bør gå på en skole som er tilpasset med diverse ressurser som kan møte dem med fagkunnskaper og rette holdninger for barnas beste? Evt når skal så barna tilbake til nærskolen sin igjen? 

Jeg har selv ca et slikt barn som i artikkelen over. Ut fra statistikk blir det flere og flere av disse i vårt samfunn fremover så dette kommer kun til å bli verre. Vi kan heller ikke se bort fra at lærerflukten blir mer og mer prekær for kommunene da det ikke ser ut som kommunene tar skikkelig tak i HMS utfordringene de har. 

 

Det finnes dessverre ingen slike skoler. 

For di barna med alvorlige diagnoser så finnes det få klasser og de er for barn som har syndromer, genfeil, psykisk utviklingshemminger, autisme, lærevansker, sensoriske vansker, ernæringsvansker og andre ting som trenger skjerming og tilrettelegging gjennom hele sitt liv.

For "problem"barn er det ingen slike tiltak.

For barn som har masse diagnoser og utfordringer og handikapp finnes det svært få muligheter. 
Les over: syndromer, genfeil, psykisk utviklingshemming, autisme, lærevansker, sensoriske vansker, ernæringsvansker, motoriske utfordringer osv.

Anonymkode: 022df...a12

[AnonymBruker]

Når jeg gikk på skolen fra 1994 til 2005 var det spesialskole fra barneskole til ungdomskole. Jeg visste ikke så mye om det, men som voksen fikk de som virkelig trengte mer hjelp, en mer aktiv skolehverdag og tett oppfølging av lærer mer og bedre hjelp. Det veit jeg fordi jeg i senere tid har snakket med mange  tidligere elever som ikke hadde hatt noe liv hvis de gikk på vanlig skole. 

Så ja til å få tilbske de gode og mindre spesialskolene. For sånn som skolene er nå blir barn ødelagt. 

 

Anonymkode: 9d1ba...e32