Hva kan være grunnen være for at jeg ikke reagerer etter voldtekt?

[AnonymBruker]

Dame på 27 år her.
Jeg ble voldtatt for 2 måneder siden. Dette er noe psykologen min vet allerede. Men har ikke snakket så mye om det med henne, var bare for å oppdatere fra sist time og det føltes umulig å skjule pga. måten hun spurte om noe på. Men jeg føler jeg tar det overaskende bra. Selvom jeg har noen ekle drømmer og sov ekstremt lite i starten, men det går seg til. Og jeg spiser ekstremt mye mer enn jeg har pleid tidligere, men føler jeg har kontroll. Tror ikke det er spiseproblemer, men jeg bare finner litt trøst i det. Selv tross dette, så føler jeg at jeg klarer meg ekstremt bra psykisk. Selvom jeg grøsser av hendelsen en gang iblant. Jeg har alltid fryktet å bli voldtatt, og har tenkt «jeg kommer til å havne i kjelleren om det skjer meg». Men jeg føler jeg er ganske oppegående til å ha vært i en slik hendelse, psykisk stabil og føler ikke at jeg har noe særlig reaksjon. Hva kan grunnen til dette være? En del av meg vil jo ha en reaksjon slik at jeg kan bearbeide dette, men en annen del av meg vil ikke ha det. Jeg vurderer å anmelde, men da vil jeg jo miste kontroll over hele situasjonen. Dette ble gjort av en jeg kjenner. Og siden han legger skylden på meg, så føles det så vanskelig. Jeg vet heller ikke hva han kan finne på å gjøre om han finner ut at jeg har anmeldt. Så jeg vil jo miste totalt kontroll over situasjonen. Jeg føler jeg har kontroll nå som vi ikke har snakket sammen på lenge, og det er litt avstand fra det. Men hva kan grunnen være til at jeg ikke reagerer? Dette er jo alvorlig ... de fleste jeg har hørt om sitter jo igjen med masse traumer og usikkerhet

Anonymkode: b37c9...ee1

[AnonymBruker]

Men er ikke det bare bra da? Eksen hadde vært utsatt for voldtekt, men var ikke preget på noen måte, og tror hun foretrekker det fremfor traumer 

Anonymkode: 8fbc1...ff6

[Therealslimshady]

Du er i sjokk, evt benekter hva du faktisk har blitt utsatt for. Og det er helt normalt å føle på frykt og skam. Det er også helt normalt å nekte å kjenne på disse følelsene. De henter deg inn igjen på et tidspunkt uansett, følelsene altså…

Så for din psykiske helse er det veldig positivt at du «tar tyren med hornene» i fht egen opplevelse av hendelsen. 
 

Masse lykke til i bearbeidingen, og du?          
Det er 100% den som utførte overgrepet mot deg sin feil. Aldri tvil på det. Normale, balanserte mennesker forstår at et nei er et nei. 
Om du så gikk rundt naken, så er dette fortsatt ikke din skyld eller skam å bære. Aldri glem dette og vær din egen bestevenn i tiden fremover.❤️❤️

Endret 31. mars 2024 av Therealslimshady

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men er ikke det bare bra da? Eksen hadde vært utsatt for voldtekt, men var ikke preget på noen måte, og tror hun foretrekker det fremfor traumer 

Anonymkode: 8fbc1...ff6

Joda, men det bare føles så rart. Det var både voldtekt og vanlig vold inni bilde. Så det føles bare så rart at livet går videre som om dette er normalt 🙊 ts

Anonymkode: b37c9...ee1

[vea]

Jeg har vært gjennom det samme av en jeg kjente. Det er en refleks å stue det vekk. For min del skjedde det for ca 15år siden, og eneste gangen det har noe effekt er om jeg gud forby treffer mannen tilfeldig, skjedd én gang. Eller kjører gjennom bygda han bor i eller familien nevner han så bytter jeg emne. Eneste angeren er at jeg ikke gjorde noe med det som å.anmelde, men jeg huska ikke mye og ting kom tilbake i bruddstykker bit for bit. Nå er han nærmere 40, jobber som brannmann og har to barn.

Jeg er til psykolog for andre ting, hun er enig i at så lenge det ikke påvirker meg, er noe jeg tenker på så skal ikke vi grave i dette. Kroppens refleks om å begrave dette skal få bestå.

[AnonymBruker]

Overlevelsesinstinkt.

Kan hende reaksjonen kommer kastende på deg når du minst venter det 

Anonymkode: 3ca25...dd2

[AnonymBruker]

Jeg opplever det samme. Jeg blir uvel om han kontakter meg, men ellers tenker jeg ikke på det. Tror det er mye fordi jeg har et liv som bare "må" gå videre med barn og jobb, osv. Har ingen mulighet til å knekke sammen.

Anonymkode: f851d...200

[AnonymBruker]

Du reagerer jo, om enn kanskje ikke slik du forventet.

Jeg var fullstendig nummen etter voldtekt. Som om jeg ikke klarte å ta innover meg at dette faktisk hadde skjedd. Ja allerede under voldtekten tenkte jeg "Dette skjer ikke! Dette skjer ikke!", og den paralysen eller hva man skal kalle det vedvarte en god stund. Jeg ble voldtatt i et forhold, av mann jeg elsket, og det som hadde skjedd var nok rett og slett for vondt å ta innover seg. Jeg fungerte som en slags zombie på autopilot en god stund. Vi reiste til og med på planlagt ferie sammen, og fungerte tilsynelatende som normalt. Som om ingenting hadde skjedd. Først i etterkant kan jeg se at jeg bare gikk på en autopilot, og ikke hadde kontakt med meg selv på en måte. Det tok tid før jeg kom så over sjokket at jeg klarte å erkjenne hva som hadde skjedd og handle etter det. Da trodde selvfølgelig han at dette var noe som var et tilbakelagt. En tabbe kun, som han kalte det. (Må være godt å være mann og kunne kalle slike fatale handlinger "en tabbe".)

Jeg gikk fra ham, fremdeles uten en veldig reaksjon, bare det at jeg hadde "våknet " nok til å erkjenne at dette hadde skjedd. Reaksjonen kom egentlig veldig mye senere, ved at jeg opplevde ting som før var enkelt som vanskelig, og at der jeg tidligere på em måte ikke klarte å forholde meg til voldtekten er nå det eneste jeg kan huske fra et ellers langt forhold akkurat det. Jeg klarer ikke å høre hans navn eller tenke på ham uten at det er akkurat det jeg automatisk tenker på. Jeg forelsket meg etterhvert i annen mann og har hatt et godt forhold til ham, men han måtte leve med en kvinne som overreagerer på enkelte ting. Hvilket han heldigvis er en god mann som forstår. Jeg er kanskje ekstra heldig, om man har lov til å kalle slikt hell, at han selv viste seg å ha opplevd en voldtekt selv da han var tenåring. Vet ikke egentlig hvor vesentlig det er, og for ham var det så vanskelig å dele at jeg ikke engang fikk vite det før vi hadde vært sammen i mange år, men dette gjorde nok at han forsto meg når jeg "låste meg" og ble redd. Egentlig uforståelig for meg selv gjerne. Bare noe som ga et flashback plutselig og uventet. Med partner som selv er utrolig opptatt av å aldri ha sex som ikke er gjensidig ønsket og deilig for begge har dette likevel aldri vært et problem, og eneste jeg fremdeles kan reagere negativt på er menn som berører meg intimt uten tillatelse til slikt. Da overreagerer jeg nok, men dette er jo også en uakseptabel handling som få menn heldigvis utsetter meg for, og både jeg og min mann har rett til å reagere negativt på slikt. 

Anonymkode: ab985...5a8

[AnonymBruker]

Vi er ulike. 
Jeg ble voldtatt for noen år siden av en date (første møte) men hadde ingen reaksjoner i etterkant. 
Nå skal det sies at jeg har opplevd mye jævlig gjennom livet men har kommet meg gjennom alt. Alltid fått høre at jeg er sterk.

Lever et normalt liv med jobb, mann og barn. 
Om du ikke har noen reaksjon så trenger du ikke gå rundt og vente på det heller. 

Anonymkode: 4e217...988

[Mezzosoprena]

Jeg er absolutt for det åpenhetssamfunnet vi har nå, når det kommer til å dele ting som voldtekt og reaksjoner i etterkant, psykiske problemer etc.

På samme tid er jeg litt skeptisk fordi samtidig med at det fortelles om, har det lett for å feste seg en "fasit" til hvordan det er riktig å reagere på diverse ting man utsettes for. Så ender vi opp med at folk tror man er unormal fordi man har andre reaksjoner enn andre som reagerer annerledes enn deg. Det kan faktisk være like ille som de reaksjonene man faktisk har etter det man har opplevd.

Alle reaksjoner er riktig reaksjon, DIN reaksjon er riktig for DEG, uavhengig av hvor mange andre som trenger traumebehandling i ettertid.

 

[AnonymBruker]

Det finnes ingen fasit på hvordan man skal reagere. Kanskje reagerer du mer senere, eller kanskje ikke. Alt er greit. Selv reagerte jeg mer som er klassisk å forvente. Men vi er alle forskjellige. 

Anonymkode: 8cb67...c70

[AnonymBruker]

Jeg har også blitt voldtatt, men hadde ingen reaksjon på det, er ca 20 år siden. Så tydelig at vi mennesker er veldig forskjellige. Har heller aldri vært redd for å bli voldtatt, eller sett på det som spesielt ille. Skal sies at psyken min i utgangspunktet er god, aldri slitt med noe psykisk.

Anonymkode: 8b415...d60

[Andrine&]

Rett etter at det skjedde gikk jeg til legen men jeg sa ingenting, jeg ba de ta en urinprøve fordi jeg hadde så smerter nedentil, de sendte meg hjem med en penicilinkur på tross av at det ikke var utslag på uvi el. Det hele var helt merkelig. 
I politiavhør mange måneder etterpå svarte jeg nei når de spurte om han hadde utført seksuell vold. Jeg sa kun noe om at han tok kvelertak på meg. 
Dette gjentok jeg når de spurte om det samme på krisesenteret. 
Det kan ha vært kanskje et og et halvt år etter at jeg tenkte tanken om hva som faktisk hadde skjedd. Før den tid var den informasjonen borte for meg. 
Antar dette er en slags beskyttelse som setter inn. Nå vet jeg at det var voldtekt men kjenner ingen følelser rundt det. Merker at jeg er på vei til å utviklet ocd og panikk og jeg er deprimert. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og jeg spiser ekstremt mye mer enn jeg har pleid tidligere, men føler jeg har kontroll. Tror ikke det er spiseproblemer, men jeg bare finner litt trøst i det.

Du bruker maten til å regulere følelsene dine. Du har ubevisst valgt en mestringsstrategi som nummer deg. Du kan gjerne kalle det "trøst", men det har den samme funksjonen som om du hadde nummet deg med alkohol eller narkotika. 

Det er en overlevelsesstrategi. Du prater mye om "kontroll", men å bearbeide traumatiske opplevelser handler ikke om å kontrollere følelsene i ettertid. Det handler om å tørre å føle på dem og komme seg videre uten å numme dem. 

Anonymkode: ae560...dac

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dame på 27 år her.
Jeg ble voldtatt for 2 måneder siden. Dette er noe psykologen min vet allerede. Men har ikke snakket så mye om det med henne, var bare for å oppdatere fra sist time og det føltes umulig å skjule pga. måten hun spurte om noe på. Men jeg føler jeg tar det overaskende bra. Selvom jeg har noen ekle drømmer og sov ekstremt lite i starten, men det går seg til. Og jeg spiser ekstremt mye mer enn jeg har pleid tidligere, men føler jeg har kontroll. Tror ikke det er spiseproblemer, men jeg bare finner litt trøst i det. Selv tross dette, så føler jeg at jeg klarer meg ekstremt bra psykisk. Selvom jeg grøsser av hendelsen en gang iblant. Jeg har alltid fryktet å bli voldtatt, og har tenkt «jeg kommer til å havne i kjelleren om det skjer meg». Men jeg føler jeg er ganske oppegående til å ha vært i en slik hendelse, psykisk stabil og føler ikke at jeg har noe særlig reaksjon. Hva kan grunnen til dette være? En del av meg vil jo ha en reaksjon slik at jeg kan bearbeide dette, men en annen del av meg vil ikke ha det. Jeg vurderer å anmelde, men da vil jeg jo miste kontroll over hele situasjonen. Dette ble gjort av en jeg kjenner. Og siden han legger skylden på meg, så føles det så vanskelig. Jeg vet heller ikke hva han kan finne på å gjøre om han finner ut at jeg har anmeldt. Så jeg vil jo miste totalt kontroll over situasjonen. Jeg føler jeg har kontroll nå som vi ikke har snakket sammen på lenge, og det er litt avstand fra det. Men hva kan grunnen være til at jeg ikke reagerer? Dette er jo alvorlig ... de fleste jeg har hørt om sitter jo igjen med masse traumer og usikkerhet

Anonymkode: b37c9...ee1

Det er sikkert en form for beskyttelses mekanisme?

[AnonymBruker]

Synes du skal anmelde, denne mannen kommer til å gjøre dette igjen mot en annen. Han må bli møtt med reaksjoner.

Anonymkode: ae426...0a8

[Stoltskeiv]

Det virker som du uten å være klar over det har utviklet en måte å håndtere følelsene på. Traumer kan ofte feste seg fysisk og føre til man reagerer på måter man ikke er bevisst på. Selvom det kan virke som om du ikke reagerer, så virker det som du distanserer deg fra det hele gjennom mat, og følelsen av å opprettholde en form for kontroll. Siden det virker det er viktig for deg å ha kontroll, noe som er helt vanlig etter en unormal hendelse som det du har vært gjennom. Det er ikke alltid man merker slikt selv fordi det bare skjer pga. traumer. Jeg håper du har gode mennesker rundt deg nå ❤️ 

Endret 1. april 2024 av Stoltskeiv

[AnonymBruker]

Det kan være at du dytter unna og fortrenger følelsene knyttet til voldtekten. Kanskje kan de komme opp senere. F.eks. i situasjoner som ligner, eller i forbindelse med frivillig sex. Det kan også være at du aldri vil reagere så sterkt på det. Og årsakene til det tror jeg kan være mange. F.eks. tidligere opplevelser, hvordan, hvor og når selve voldtekten skjedde, om gjerningspersonen var kjent for deg, om du fryktet for livet under voldtekten, mye kan spille inn på reaksjonene i etterkant.   

Jeg ble voldtatt for veldig mange år siden, og har aldri hatt noen kraftig reaksjon. Jeg fikk noe i drikken min, var ganske neddopet og husket bare bruddstykker av det etterpå. Kanskje det spiller inn. Jeg var redd for å ha blitt smittet av kjønnssykdommer, og den frykten tror jeg var litt ute av proporsjoner, selv om det jo var en risiko der. Jeg kjente, og hadde vært litt forelsket i gjerningsmannen, og var på en måte mest lettet over at jeg oppdaget hva han var i stand til, og kom meg unna. Det dukket aldri opp noen sterkere følelser knyttet til det, og det har ikke plaget meg i etterkant. Noe av grunnen til det tror jeg var at jeg hadde det bra ellers i livet, og at jeg ikke følte det var sannsynlig at jeg skulle oppleve det igjen.

Anonymkode: 0ebc6...fb7

[AnonymBruker]

Behandling rett etter voldtekt er frarådet - som regel. Da er det støttesamtaler, stabilisering osv. når det er sagt, får ikke alle ptsd etter voldtekt. Man skal heller ikke se bort i fra at det som regel kommer senvirkninger. Leit, det du har oppleve. Gi deg selv tid. Det du har oppleve skulle aldri ha skjedd.

Anonymkode: 27c13...be7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Synes du skal anmelde, denne mannen kommer til å gjøre dette igjen mot en annen. Han må bli møtt med reaksjoner.

Anonymkode: ae426...0a8

Jeg føler jeg burde anmelde. Og det er noe jeg vurderer, men samtidig er jeg redd for hvordan han kommer til å reagere når han finner det ut. Ts

Anonymkode: b37c9...ee1