Kjæresten min saboterer vennskapene sine

[AnonymBruker]

...og det er vanskelig å se på. La meg gi dere litt kontekst:

Vi har vært sammen i fem år og han er en snill og omtenksom fyr. Han har alltid hatt en fast vennegjeng. Jeg har også blitt en del av denne vennegjengen. 90% av tiden så er han helt grei og medgjørlig. 10% av tiden så kan han bli frekk mot de andre, typ små spydige kommentarer her og der og generelt bære dømmende holdninger, spesielt angående utdanning. Dessuten så er han også veldig two-faced. Han kan være snill mot vennene sine til ansiktet, men etterpå baksnakke dem til andre venner eller til meg.

De gangene de andre har sagt i fra til han om at forskjellige ting han har sagt ikke er greit, så blir han alltid litt overrasket, fordi han skjønner ikke selv at han har gjort noe galt. Det er også som om han blir enda mer spydig og dømmende av at folk sier i fra til han, fordi han tar det som urettferdig kritikk. Han ser på sarkasme, spydige kommentarer og baksnakking som en naturlig ting. Det er ikke så rart, fordi måten foreldrene hans prater om folk...vel, hva skal jeg si? Det er ikke det høfligste jeg har hørt. Jeg skal også ærlig si at han i blant bærer preg av å mangle sosiale antenner, spesielt når det gjelder å forstå seg på andres tanker og følelser.

Dette har ført til at han har mistet flere vennskap fordi de rett og slett ikke trives med å være med ham lengre. De har fått nok. Jeg har full forståelse. Han oppfører seg rett og slett ikke som en ekte venn. Jeg er kjæresten hans, elsker han, han behandler meg flott og vi trives sammen, men ville jeg vært vennen hans? Nei. Det er en rar, motstridende følelse.

Det er vondt for meg å se at han ødelegger vennskapene sine uten at han selv skjønner det. Jeg vil jo at han skal ha venner. Det er også flaut for meg å være kjæreste med en som andre synes er en dårlig person. Det er også et problem at han nå hele tiden er med meg og aldri med andre. Misforstå meg rett, jeg liker selvfølgelig å være sammen med kjæresten min, men jeg er et menneske og jeg trenger pusterom også. Det er sunt å henge litt med sine egne folk også. Nå har han ingen egne folk, så nå er det bare meg.

Hvordan kan jeg si til han at han må slutte å sabotere vennskapene sine uten at han skal ta det personlig?

Anonymkode: 78e70...481

[AnonymBruker]

Har han alltid vært slik? Hva har evt endret seg om vennene først nå reagerer på oppførselen hans?

Akkurat hvordan du skal si det er jeg litt usikker på, men hva med å prøve å speile hans oppførsel og talemåte, altså rett og slett vise han hvordan det er, og hvordan det oppfattes av andre?

Anonymkode: c61ee...805

[AnonymBruker]

Tror hele poenget her er at han MÅ ta det personlig. Prøv å vis han ved å oppføre deg slik som han gjør, se om han syns det er ok. Min kjæreste var helt absurd toxic i begynnelsen av forholdet vårt. Etter å ha brutt med egen familie, gått i terapi et år, mistet seg selv totalt og brukt to år på å bygge han opp igjen kan jeg si at han er mye bedre. Og det sier han selv også.

Anonymkode: a5e56...da2

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

...og det er vanskelig å se på. La meg gi dere litt kontekst:

Vi har vært sammen i fem år og han er en snill og omtenksom fyr. Han har alltid hatt en fast vennegjeng. Jeg har også blitt en del av denne vennegjengen. 90% av tiden så er han helt grei og medgjørlig. 10% av tiden så kan han bli frekk mot de andre, typ små spydige kommentarer her og der og generelt bære dømmende holdninger, spesielt angående utdanning. Dessuten så er han også veldig two-faced. Han kan være snill mot vennene sine til ansiktet, men etterpå baksnakke dem til andre venner eller til meg.

De gangene de andre har sagt i fra til han om at forskjellige ting han har sagt ikke er greit, så blir han alltid litt overrasket, fordi han skjønner ikke selv at han har gjort noe galt. Det er også som om han blir enda mer spydig og dømmende av at folk sier i fra til han, fordi han tar det som urettferdig kritikk. Han ser på sarkasme, spydige kommentarer og baksnakking som en naturlig ting. Det er ikke så rart, fordi måten foreldrene hans prater om folk...vel, hva skal jeg si? Det er ikke det høfligste jeg har hørt. Jeg skal også ærlig si at han i blant bærer preg av å mangle sosiale antenner, spesielt når det gjelder å forstå seg på andres tanker og følelser.

Dette har ført til at han har mistet flere vennskap fordi de rett og slett ikke trives med å være med ham lengre. De har fått nok. Jeg har full forståelse. Han oppfører seg rett og slett ikke som en ekte venn. Jeg er kjæresten hans, elsker han, han behandler meg flott og vi trives sammen, men ville jeg vært vennen hans? Nei. Det er en rar, motstridende følelse.

Det er vondt for meg å se at han ødelegger vennskapene sine uten at han selv skjønner det. Jeg vil jo at han skal ha venner. Det er også flaut for meg å være kjæreste med en som andre synes er en dårlig person. Det er også et problem at han nå hele tiden er med meg og aldri med andre. Misforstå meg rett, jeg liker selvfølgelig å være sammen med kjæresten min, men jeg er et menneske og jeg trenger pusterom også. Det er sunt å henge litt med sine egne folk også. Nå har han ingen egne folk, så nå er det bare meg.

Hvordan kan jeg si til han at han må slutte å sabotere vennskapene sine uten at han skal ta det personlig?

Anonymkode: 78e70...481

You cant . Du beskriver han som ikke veiledbar . Han forstår det tydeligvis ikke. Er det noe som feiler han? Tenker diagnose / div utfordringer ? 

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (4 minutter siden):

You cant . Du beskriver han som ikke veiledbar . Han forstår det tydeligvis ikke. Er det noe som feiler han? Tenker diagnose / div utfordringer ? 

Han har ADHD, men ingen andre diagnoser. 

Jeg lurer noen ganger på om at han ble litt mobbet og/eller utestengt i barndommen og at det har ført til en slags usikkerhet og forsvarsmekanisme hos han der han føles han må «ta» andre. Han liker også følelsen av å være bedre enn andre i ting. Han har aldri sagt det, men det synes og merkes. Jeg ser også at han liker når andre mislykkes med noe. Det er motbydelig, jeg vet…

Anonymkode: 38401...05c

[Capazitet]

Høres ut som han må jobbe med selvinnsikt i sin egen oppførsel

[AnonymBruker]

Hvordan ville han reagert hvis andre snakket til ham slik han snakker til sine venner?

Jeg tror ikke du kommer utenom å få ham til å forstå at dette er personlig, det er noe han må ta tak i.

Jeg ville minnet ham på at han ble mobbet som barn og spurt ham om han den gang ville ønsket å ha et nært vennskap til de som stadig mobbet ham, om han kunne følt at han stolte på de som mobbet ham nok til å være venn med dem? Jeg antar at svaret på det er nei fra hans side. Da ville jeg ha fortalt ham at når han er så frekk og spydig og dømmende mot andre så oppfattes det som en form for mobbing, og at måten han nå behandler sine venner er en form for mobbing. Ville han ha vært venn med personer som stadig var frekk, spydig og dømmende mot ham? Ville han ha vært venner med personer, som når han sa at de oppførte seg frekke, spydige og dømmende, hadde valgt å bli enda frekkere, mer spydige og enda mer dømmende mot ham?

Jeg ville også sagt til ham at jeg forstår at siden han er vokst opp med foreldre som oppfører seg slik, så er han trolig skadet fra barndommen. Men også at han nå som voksen må ta ansvar for sin egen oppførsel og psykiske helse, og søke hjelp - for om han fortsetter å behandle andre som han gjør nå, så risikerer han å skyve fra seg absolutt alle rundt seg som han egentlig ønsker å ha et forhold til.

Det virker egentlig som han er såpass skadet av sin barndom at han har gått glipp av viktig sosial læring.

Jeg ville forsøkt å få ham med i parterapi og fått ham til å gå til psykolog selv.

Videre synes jeg du skal nekte å høre på ham når han baktaler vennene sine, og også si fra når han har vært frekk mot sine venner. Om han takler det gjenstår å se, men hvis du ikke sier fra så er det et indirekte, men tydelig signal om at du støtter hans dårlige oppførsel, noe som trolig gir en som ham bekreftelse på at det han gjør er helt greit.

Anonymkode: 39bac...8e9

[AnonymBruker]

Min kjæreste snakket så mye stygt om både venner, kolleger og andre i starten at jeg etterhvert sa til ham at han er det aller sureste mennesket jeg kjenner. Og at om vi fikk barn ville de bli små surpadder som sin far. Da fikk han helt sjokk.😄

Å etablere eller opprettholde vennskap er fortsatt ikke hans sterke side. Men han har sluttet å være så negativ/kritisk til alt og alle. 

Anonymkode: 849bd...374

[AnonymBruker]

Dette er et personlighetstrekk. Og sitter også ekstra dypt fordi det er slik han har vokst opp. Dette kommer til å bli sterkere og sterkere med alderen, selv om han mulig skjerper seg i perioder. Og etterhvert gå utover deg og. 

Anonymkode: 9d674...80a

[AnonymBruker]

Dette høres ut som svogeren min, de burde vært venner 😅 Han har også ADHD  så mulig det er en blanding av det og personlighetstrekk? Er han medisinert for adhd?

Anonymkode: ca4bc...334