Dette klarte jeg å rote meg borti for 15 år siden

[AnonymBruker]

Jeg skriver vel vitende om at anonymiteten min ikke er tilstedeværende, men jeg tør å skrive det på et norskt forum fordi jeg bor i et annet europeisk land. 
 

For 15 år siden hadde jeg jobbet meg oppover til en topplederstilling i et stort selskap. Dette hadde jeg brukt de siste ti årene på, og et par år tidligere forlot jeg Norge for min særs godt betalte jobb i et tiltrekkende europeisk land. Livet mitt bestod utelukkende av jobb helt til jeg traff en mann som virkelig så meg. Vi flyttet sammen, og  Fordi jeg på det tidspunktet var bekymret for egen fruktbarhet hoppet vi i det og jeg ble raskt gravid. Jeg fødte, men permisjonsreglene var slik at jeg raskt måtte tilbake i jobb, og det førte til at jeg ikke klarte å knytte bånd til min baby og jeg fikk en fødselspsykose. 
 

jeg forlot mann og baby etter to mnd, og bestemte meg for at jeg var lesbisk. Jeg aner ikke hva som skjedde i hodet mitt, men jeg fant en kvinnelig kjæreste, og av en eller annen grunn fant jeg ut at jeg ville ha en ny baby. Jeg ønsket dog ikke et nytt svangerskap, så min kjæreste ble gravid med en mannelig ex. Hun lurte ham til sengs med intensjon om å bli gravid, og hun lyktes første gang. Vi var i lykkerus, og min første baby var så godt som glemt frem til dagen hun fødte selvom vi hadde sporadisk kontakt. Da gikk brutaliteten opp for meg og jeg gikk inn i en ny psykose. Det var da ganske nøyaktig 12 mnd mellom min baby som jeg da hadde sporadisk kontakt med, og den nye nyfødte babyen. 
 

denne gangen fikk jeg helsehjelp, og jeg fikk god hjelp til å forstå hva som skjedde. Det viste seg selvfølgelig at min kvinnelige kjæreste var like (permanent) gal som jeg var psykotisk, og hun fikk selvfølgelig ikke beholde sitt barn, og jeg hadde heller ingen rettigheter til babyen. Hennes exkjæreste ønsket heller ikke babyen og i ettertid ser jeg at også han var svært uegnet. Min første mannlige samboer støttet meg i alt. Jeg fikk tilbake den gode og deilige følelsen av trygghet og stødighet, og jeg ble kvitt psykosen når jeg fikk hjelp til å forstå at presset utenefra mtp min jobb ble for mye for meg når det hindret meg i å knytte bånd til min baby. Dermed gikk jeg inn i en psykose. Jeg klarte nå ikke forlate verken min ettåring eller den nyfødte som ble plassert i beredskapshjem. Min mann søkte derfor om å bli fosterhjem, og han, men meg på sidelinjen gjennomførte et fosterhjemkurs og fikk den nye babyen hjem til seg. Midt oppi dette fant vi tilbake til hverandre og jeg ble gravid på nytt.

denne gangen fikk jeg panikk fordi jeg var redd for en ny psykose, men jeg mottok helsehjelp hele tiden, og denne gangen gikk alt bra. Jeg så opp jobben og har siden vært mor på heltid ettersom jeg alltid var flink til å investere lønnen min, og helt ærlig jobbet tidligere så mye at jeg ikke fikk brukt pengene. Min mann som jobbet i samme selskap som meg sa også opp sin jobb. 
 

Til slutt hadde jeg altså tre barn på to år, ett som biologisk ikke er mitt. Adopsjon har i ettertid blitt godkjent. Men det stopper ikke der; oppi alt dette hadde min (nå) mann en søster som døde i en ulykke sammen med sin mann. De etterlot seg tvillinger født på samme tid som min ikke biologiske baby. jeg ble igjen rammet av panikk og angst, og klarte ikke la være å overfokusere på disse barna. Igjen fikk jeg hjelp av psykiater til å forstå at dette er mitt traume etter jeg forlot min første baby. 
Disse barna tok vi derfor også til oss, og utrolig nok fikk vi lov til det uten videre spørsmål fra barnevern og rettsvesen. Disse to er også i ettertid adoptert. 

i dag har jeg altså fem tenåringer, alle født innen to år. Jeg elsker å være mamma! Jeg har aldri hatt psykiske problemer verken før eller etter. Selvom jeg forstår hva som skjedde under psykosene, kan jeg ikke fatte hvor min dømmekraft var. Jeg har aldri før hatt lesbiske tendenser, aldri før vært med kriminelle (det viste seg at damen ikke hadde rent rulleblad og drev med illegale ting sammen med sin ex).

jeg er evig takknemlig for min mann oppi alt dette, og jeg er evig takknemlig for sjansene jeg er gitt og tilliten jeg har fått gjennom å få lov til å adoptere tre nydelige barn. Jeg kan ikke forstå at det faktisk lot seg gjøre selvom det var min mann som ordnet opp i alt det juridiske.
 

jeg vet det er et uendelig kaos, og jeg er stort sett ærlig om situasjonen min. Jeg er kommet dit hen i livet der jeg kan le av alt og smile takknemlig. 

Jeg vil ingenting med innlegget, jeg vil bare dele og er spent på tilbakemeldinger. Jeg har fått både ris og ros før.

Anonymkode: fcaa5...fc7

[AnonymBruker]

Dette tror jeg null på.

Anonymkode: 8994b...116

[AnonymBruker]

Takk for at du delte ❤️

Er du og mannen sammen enda? 

Anonymkode: e7b4b...b79

[AnonymBruker]

Bra barna hadde mannen din. Du var bare ustabil og produserte unger du ikke kunne ta deg av. All respekt og ære til mannen din som stod i alt, og i tillegg måtte passe på deg!

Anonymkode: de7da...ce6

[AnonymBruker]

Kul historie. Bare for å være sikker på at jeg forstår tidslinjen her: i løpet av 1 måned gikk du fra mann og baby, fant deg en ny kjæreste, dere bestemte dere for å få barn med en gang og hun ble så straks gravid?

Må innrømme at den delen høres ekstra utrolig ut.

Anonymkode: 12c90...824

[AnonymBruker]

Hvis dette er sant, noe jeg nesten håper det er, så viser det bare at man ikke skal forhåndsdømme. Fødsels psykose er vanligere enn man kanskje skulle tro, og man kan finne på de utroligste ting. Bra du tok grep for at det ikke skulle skje igjen. 

Anonymkode: 406d2...f15

[AnonymBruker]

Søk hjelp🚩

Anonymkode: 485a2...f6b

[AnonymBruker]

Fantasi har du i hvert fall...

Anonymkode: 29c27...a48

[AnonymBruker]

Dessverre tror jeg ikke noe på historien din.

Anonymkode: 78824...630

[AnonymBruker]

Det er mange som ikke tror på historien, derfor unnlater jeg å fortelle historien bak de tre adopsjonene. 

ja, jeg forlot mann og baby, oppsøkte utesteder i en by jeg ikke var kjent i. Jeg traff en dame som forelsket seg i meg, og fordi jeg var i psykose hoppet jeg inn i det, selvom jeg aldri før har hatt lesbiske tendenser. I ettertid forstår jeg at hun ikke var riktig god i hodet, men jeg fikk det for meg at jeg måtte ha en ny baby med henne, og hun lurte sin mannlige ex (som jeg i dag antar hun fremdeles hadde er forhold til) til å ha sex med henne. Dette skjedde på én måned.

ja, vi giftet oss senere for å kunne fullføre adopsjonen. Uten min mann hadde ikke dette gått, og det var han som sto for fosterhjemsplasseringen av ikke biologisk baby. Tvillingene ble opprinnelig plassert hos hans mor, tvillingenes bestemor, men jeg var fast bestemt på å ta de til meg. Det formelle rundt dette ble ordnet mye senere. Min mann fikk også god hjelp gjennom psykiater, og han er ufattelig sterk og omsorgsfull.

vi har begge sluttet i våre jobber og lever av fond vi hadde fra før. Min mann jobber som innleid konsulent innimellom for å kunne opprettholde levestandarden (vi bor i et land der utgiftene til livsopphold er rimeligere enn i Norge).

Jeg vet ikke hvorvidt fødselspsykose er vanlig eller ikke, for meg var det drastisk, og jeg var heldig som fikk goding riktig hjelp.jeg er uansett taknemlig for utfallet:)

Anonymkode: fcaa5...fc7