Komme over et langt barndomsforhold?»

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har et problem med forholdet jeg har vært i, jeg kommer meg ikke ut. Barndomsforhold er kanskje rart ord, men finner ikke riktige ordet på det. Vi har vært av og på sammen fra vi var 14 til nå 30. vi har barn sammen, og egentlig levd nesten hele livet sammen. Vi har aldri hatt noe godt forhold. Alt har vært usunt. Han har vært slem, respektløs, utnytta meg, løyet, gjort meg redd(skrudd av tlf på fester, løyet om hvor han er osv). Jeg har vært sjalu, kontrollerende og trist hele tiden. 
 

nå har han gjort det slutt for 7 gang. Og denne gangen vet jeg med meg selv, at jeg kan ikke gå tilbake. Jeg vil ikke at barna skal se hvordan han behandler meg, jeg vil ha en mann som bryr seg om meg, som kaller meg fin istedenfor feit. En som gidder å høre på meg, en som bidrar til å ha et hjem. Og som prioriterer familien sin. 
 

problemet er. Nå som det er slutt, er han et annet menneske. Jeg syntes synd på han, jeg savner han, jeg elsker han. Jeg ser ikke noe stygt i han lenger, til tross for alt. Jeg hadde motvillig sex med han i lang tid før det ble slutt, jeg gråt mens vi hadde sex, jeg gikk på do å gråt etterpå. Men nå føler jeg det er min skyld, kanskje jeg viste meg mer villig enn jeg vwr selvom jeg sa nei. Uansett, tanken på sex med han gjør meg utilpass. Så jeg forstår jo at vi ikke kommer til å funke igjen. 

det er foresten over et år siden det ble slutt, men først nå har vi mindre kontakt. Nå er det mest pga barna. Jeg har snakket litt med en mann i det siste, og snakket nylig med exen. Da fikk jeg frem at exen ikke har det bra, han er deprimert. Ikke pga meg, men han hadde det ikke bra. Og jeg føler meg skyldig, forsi jeg var sjalu og kontrollerende. Han hadde ikke et liv pga meg, jeg hadde heller ikke et liv pga han. Jeg føler og håper at dette var en person jeg ble, av å leve med han. Men uansett, alt har gått greit for meg følelsesmessig. Helt til jeg nå har avtalt å møte denne nye mannen, og viten om at exen er deprimert og alt. Jeg har en klump i brystet. 

er det normalt å føle litt angst for å møte noen nye? Eller er jeg bare ikke klar? 
jeg har dårlig samvittighet ovenfor exen også, er det normalt? Jeg vil videre, jeg vil etablere meg og finne noen jeg kan ha det fint sammen med, og oppleve ting med…men begynner nå å bli redd for at kanskje exen min ikke er så slem som jeg trodde da vi bodde sammen?

 

vi var den første for hverandre i alt. Er det flere som har gått fra sin «første»? Hvordan føltes det å møte noen nye etterpå? Hvordan føltes det da den «første» møtte noen nye?

Anonymkode: c481d...f27