Han ønsker ikke barnet…

[AnonymBruker]

Overskriften sier vel alt…

Han var med på det og begge ville.. når jeg nærmet meg uke 12 ønsket han at jeg skulle ta abort. Men det klarte jeg ikke. Og skjønte heller ikke hvorfor jeg måtte gjøre det, når det her var noe begge ville.

Han vil ikke ha barn sier han, negativ til alt som handler om graviditeten og barnet. Han var med på tidlig ultralyd, men sa ikke noe og ga ingen utrykk for noe. Sa ikke noe etter ul heller. Jeg er redd for å gjøre eller si noe feil så det blir dårlig stemning 😔 og jeg kjenner at jeg ikke klarer å holde positiviteten oppe. Det her skulle jo være en stor ting for oss begge.. men nå som han plutselig ikke vil og bare er negativ og gir meg stikk så og si hver dag om at jeg skal søke om abort, kjenner jeg at jeg har blitt mer og mer deprimert.. 

Jeg har ett barn fra før som går på barneskolen, og han har ingen. Vi er samboere og jeg er ca 15 uker nå. Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men jeg har ingen å snakke med om det her, fordi jeg ikke har sagt det til noen. Det er jo ingen gladnyhet å fortelle til noen😔

Noen her som har vært borti det samme? Blir det bedre…?

Anonymkode: 8de8e...15f

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke funnet meg i å bli behandlet slik. Og jeg hadde i alle fall ikke gått på nåler i tilfelle dårlig stemning. Her hadde ultimatumet kommet fra meg ganske raskt. At barnet nå var en del av pakken, at hans valg bestod i om han ville gå eller bli, og valgte han sistnevnte fikk han klappe igjen når det kom til negativitet, og begynne å engasjere seg. 

Anonymkode: 0183a...ccb

[AnonymBruker]

Hvorfor er du sammen med han? Det er det eneste jeg lurer på. Dette kan du ikke finne deg i. Gå! 

Anonymkode: 19020...80f

[AnonymBruker]

Flytt ut. For et rævhøl av en mann 

Anonymkode: c310d...4cf

[Blåbærrips]

Har ikke vært gjennom dette selv men jeg har tre barn og absolutt ingen mann hadde fått meg til å velge vekk mine egne barn for ham. 
Etter sånn som du skriver så hadde dere ubeskyttet sex og en mulig graviditet var velkommen. Og nå har han snudd på flisa. 
Hadde det vært meg hadde jeg følt meg ekstremt forrådt. Han hadde hatt to valg, enten bli med ombord og ta imot barnet sitt eller komme seg til helvete vekk med giften sin

[AnonymBruker]

Det positive her er at du snart har to barn. Og de to vil ha glede av hverandre livet ut. Dere tre kan få et fint liv. 

Jeg tror nok jeg aldri kunne tilgitt et så stort svik av kjæresten, uansett om han skulle endre mening etter fødsel. 

Anonymkode: dc56c...bd3

[AnonymBruker]

Gi det litt tid. Kan fint være en panikkreaksjon fra hans side, som kan gå over. 

Anonymkode: f3008...5b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Overskriften sier vel alt…

Han var med på det og begge ville.. når jeg nærmet meg uke 12 ønsket han at jeg skulle ta abort. Men det klarte jeg ikke. Og skjønte heller ikke hvorfor jeg måtte gjøre det, når det her var noe begge ville.

Han vil ikke ha barn sier han, negativ til alt som handler om graviditeten og barnet. Han var med på tidlig ultralyd, men sa ikke noe og ga ingen utrykk for noe. Sa ikke noe etter ul heller. Jeg er redd for å gjøre eller si noe feil så det blir dårlig stemning 😔 og jeg kjenner at jeg ikke klarer å holde positiviteten oppe. Det her skulle jo være en stor ting for oss begge.. men nå som han plutselig ikke vil og bare er negativ og gir meg stikk så og si hver dag om at jeg skal søke om abort, kjenner jeg at jeg har blitt mer og mer deprimert.. 

Jeg har ett barn fra før som går på barneskolen, og han har ingen. Vi er samboere og jeg er ca 15 uker nå. Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men jeg har ingen å snakke med om det her, fordi jeg ikke har sagt det til noen. Det er jo ingen gladnyhet å fortelle til noen😔

Noen her som har vært borti det samme? Blir det bedre…?

Anonymkode: 8de8e...15f

En av 2 ting skjer.. Han ombestemmer seg etterhvert - ja det skjer - men om forholdet vil bli det samme igjen eller funksjonelt over tid - det er en annen sak. Eller så ender du som alenemor. Vil i grunn tro oddsen er større for at du ender som alenemor. 

Han har ikke noe valg i forhold til det økonomiske ansvaret for barnet, men han kan ikke tvinges til samvær og oppdragelse dersom han ikke endrer mening. 

En venninne gikk igjennom det samme. Far endret mening og har i dag samvær med barnet, men forholdet var over. Han endret mening kun uker før fødsel. 

Anonymkode: 077c5...dd6

[AnonymBruker]

Den som er med på leken må tåle streken xD hadde behold barnet og kanskje vurdert å ta en pause med barnefaren. 

Anonymkode: 41cf0...a5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Gi det litt tid. Kan fint være en panikkreaksjon fra hans side, som kan gå over. 

Anonymkode: f3008...5b7

Jeg hadde ikke giddet å gå inn i morsrollen for en mannebaby. 

Om han fikk panikk er jeg selvfølgelig tilgjengelig for å prate og støtte. Men å akseptere krav om abort, og gå på nåler for at han ikke skal bli sur, da ryker han rett ut av mitt liv. Og kan mulig komme tilbake om han legger seg fullstendig langflat, og ikke faller tilbake på den oppførselen en eneste gang. 

Anonymkode: 0183a...ccb

[Tesss]

Ikke greit. Hva enn du gjør ikke gå med på abort dersom du ikke ønsker det selv. Man kan angre på barn man ikke fikk, man angrer ikke på barn man får. 

[AnonymBruker]

Be om foreldreretten 

Anonymkode: 2dd48...ee8

[AnonymBruker]

Ts her. Ville oppdatere litt. Jeg tok ikke abort og er 24 uker på vei nå☺️ Samme dag som jeg skrev innlegget har han vært å kost seg med noen andre etter en bytur. 
Hun han lå sammen med tok kontakt med meg i helgen. Hun fortalte at de har hatt jevnlig kontakt i noen år og at han har styrt samtalen. Altså han har sendt meldinger i jobbtiden sin og sagt ifra når vi er på turer i helgene at hun ikke kan sende meldinger da. Jeg fikk sjokk og føler hele livet mitt raste sammen.. jeg ser ikke for meg en framtid sammen med en «mann» som klarer å gjøre noe så stygt når samboeren hans er gravid. Han har også snakket med hun han var hos i ettertid at han ikke ønsket barnet, og lurte på hvordan man kunne søke om abort etter uke 12.  Syns i grunn det er stygt av han også. For vi bor i en liten by der alle snakker. Og jeg tenker på den stakkars ungen som ikke har bedt om å komme til verden en gang, at den en gang i livet sitt kanskje får vite av personer at den ikke var ønsket i det hele tatt av sin far. For jeg tenker jo at den damen forteller dette videre.

Men, en stund etter påsken, så endret han plutselig mening, og heller gledet seg mer til ungen skulle komme. Og ville dette allikevel. Nå tenker jeg at jeg ikke orker å se han, orker ikke at han tar på meg og orker ikke å ha han med på fødselen. Jeg vil ikke blottlegge meg for en person som jeg overhode ikke føler tillit til lenger og som heller ikke er tryggheten min lenger. 
Han sier at han er lei seg for det som har skjedd og det kommer aldri til å skje igjen. Han vil være sammen med meg, min datter og barnet som kommer. Jeg har ikke lyst mer.. 

Kommer nok ikke til å klare ha noe tillit til en sånn person igjen. Og jeg vil nyte tiden med en baby når den kommer. Ikke sitte å være redd for hva han driver med.

Noen andre her som har opplevd utroskap når dere var gravide? Isåfall hva gjorde dere…? Blir det bedre? Nå er alt bare helt svart for meg😔

Anonymkode: 8de8e...15f

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått, det er ikke snakk om en ons, det er snakk om langvarig utroskap. Hadde aldri stolt på et ord som kom ut av kjeften hans.

Anonymkode: 38888...453

[AnonymBruker]

For en rasstapp av et mannesvin! Jeg blir bare så ufatterlig lei meg på dine vegne. Hadde ikke klart å se på svinet en gang. Æsj! Nei, du og dine fine små fortjener så utrolig mye bedre.

Har du noen andre du kan ta med deg på fødsel? Din mor? Søster? Nær venninne? Hadde ikke orker ha en sånn som barnefaren i nærheten i allefall.

Spark han på dør og kos deg med barna dine du ❤️

Anonymkode: 3e432...7d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ts her. Ville oppdatere litt. Jeg tok ikke abort og er 24 uker på vei nå☺️ Samme dag som jeg skrev innlegget har han vært å kost seg med noen andre etter en bytur. 
Hun han lå sammen med tok kontakt med meg i helgen. Hun fortalte at de har hatt jevnlig kontakt i noen år og at han har styrt samtalen. Altså han har sendt meldinger i jobbtiden sin og sagt ifra når vi er på turer i helgene at hun ikke kan sende meldinger da. Jeg fikk sjokk og føler hele livet mitt raste sammen.. jeg ser ikke for meg en framtid sammen med en «mann» som klarer å gjøre noe så stygt når samboeren hans er gravid. Han har også snakket med hun han var hos i ettertid at han ikke ønsket barnet, og lurte på hvordan man kunne søke om abort etter uke 12.  Syns i grunn det er stygt av han også. For vi bor i en liten by der alle snakker. Og jeg tenker på den stakkars ungen som ikke har bedt om å komme til verden en gang, at den en gang i livet sitt kanskje får vite av personer at den ikke var ønsket i det hele tatt av sin far. For jeg tenker jo at den damen forteller dette videre.

Men, en stund etter påsken, så endret han plutselig mening, og heller gledet seg mer til ungen skulle komme. Og ville dette allikevel. Nå tenker jeg at jeg ikke orker å se han, orker ikke at han tar på meg og orker ikke å ha han med på fødselen. Jeg vil ikke blottlegge meg for en person som jeg overhode ikke føler tillit til lenger og som heller ikke er tryggheten min lenger. 
Han sier at han er lei seg for det som har skjedd og det kommer aldri til å skje igjen. Han vil være sammen med meg, min datter og barnet som kommer. Jeg har ikke lyst mer.. 

Kommer nok ikke til å klare ha noe tillit til en sånn person igjen. Og jeg vil nyte tiden med en baby når den kommer. Ikke sitte å være redd for hva han driver med.

Noen andre her som har opplevd utroskap når dere var gravide? Isåfall hva gjorde dere…? Blir det bedre? Nå er alt bare helt svart for meg😔

Anonymkode: 8de8e...15f

Gikk.

Anonymkode: a4480...8f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Ts her. Ville oppdatere litt. Jeg tok ikke abort og er 24 uker på vei nå☺️ Samme dag som jeg skrev innlegget har han vært å kost seg med noen andre etter en bytur. 
Hun han lå sammen med tok kontakt med meg i helgen. Hun fortalte at de har hatt jevnlig kontakt i noen år og at han har styrt samtalen. Altså han har sendt meldinger i jobbtiden sin og sagt ifra når vi er på turer i helgene at hun ikke kan sende meldinger da. Jeg fikk sjokk og føler hele livet mitt raste sammen.. jeg ser ikke for meg en framtid sammen med en «mann» som klarer å gjøre noe så stygt når samboeren hans er gravid. Han har også snakket med hun han var hos i ettertid at han ikke ønsket barnet, og lurte på hvordan man kunne søke om abort etter uke 12.  Syns i grunn det er stygt av han også. For vi bor i en liten by der alle snakker. Og jeg tenker på den stakkars ungen som ikke har bedt om å komme til verden en gang, at den en gang i livet sitt kanskje får vite av personer at den ikke var ønsket i det hele tatt av sin far. For jeg tenker jo at den damen forteller dette videre.

Men, en stund etter påsken, så endret han plutselig mening, og heller gledet seg mer til ungen skulle komme. Og ville dette allikevel. Nå tenker jeg at jeg ikke orker å se han, orker ikke at han tar på meg og orker ikke å ha han med på fødselen. Jeg vil ikke blottlegge meg for en person som jeg overhode ikke føler tillit til lenger og som heller ikke er tryggheten min lenger. 
Han sier at han er lei seg for det som har skjedd og det kommer aldri til å skje igjen. Han vil være sammen med meg, min datter og barnet som kommer. Jeg har ikke lyst mer.. 

Kommer nok ikke til å klare ha noe tillit til en sånn person igjen. Og jeg vil nyte tiden med en baby når den kommer. Ikke sitte å være redd for hva han driver med.

Noen andre her som har opplevd utroskap når dere var gravide? Isåfall hva gjorde dere…? Blir det bedre? Nå er alt bare helt svart for meg😔

Anonymkode: 8de8e...15f

Om du bor i Oslo nå, flytt til Bergen bare for å ødelegge kontakt for han, ellers så kan han bestemme hvor du skal bo pga bla bla bla samvær 

Anonymkode: a978d...9c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Ts her. Ville oppdatere litt. Jeg tok ikke abort og er 24 uker på vei nå☺️ Samme dag som jeg skrev innlegget har han vært å kost seg med noen andre etter en bytur. 
Hun han lå sammen med tok kontakt med meg i helgen. Hun fortalte at de har hatt jevnlig kontakt i noen år og at han har styrt samtalen. Altså han har sendt meldinger i jobbtiden sin og sagt ifra når vi er på turer i helgene at hun ikke kan sende meldinger da. Jeg fikk sjokk og føler hele livet mitt raste sammen.. jeg ser ikke for meg en framtid sammen med en «mann» som klarer å gjøre noe så stygt når samboeren hans er gravid. Han har også snakket med hun han var hos i ettertid at han ikke ønsket barnet, og lurte på hvordan man kunne søke om abort etter uke 12.  Syns i grunn det er stygt av han også. For vi bor i en liten by der alle snakker. Og jeg tenker på den stakkars ungen som ikke har bedt om å komme til verden en gang, at den en gang i livet sitt kanskje får vite av personer at den ikke var ønsket i det hele tatt av sin far. For jeg tenker jo at den damen forteller dette videre.

Men, en stund etter påsken, så endret han plutselig mening, og heller gledet seg mer til ungen skulle komme. Og ville dette allikevel. Nå tenker jeg at jeg ikke orker å se han, orker ikke at han tar på meg og orker ikke å ha han med på fødselen. Jeg vil ikke blottlegge meg for en person som jeg overhode ikke føler tillit til lenger og som heller ikke er tryggheten min lenger. 
Han sier at han er lei seg for det som har skjedd og det kommer aldri til å skje igjen. Han vil være sammen med meg, min datter og barnet som kommer. Jeg har ikke lyst mer.. 

Kommer nok ikke til å klare ha noe tillit til en sånn person igjen. Og jeg vil nyte tiden med en baby når den kommer. Ikke sitte å være redd for hva han driver med.

Noen andre her som har opplevd utroskap når dere var gravide? Isåfall hva gjorde dere…? Blir det bedre? Nå er alt bare helt svart for meg😔

Anonymkode: 8de8e...15f

Hvorfor i alle dager er du sammen med han fortsatt? Han har sikkert lei seg fordi elskerinnen ikke ville mere. Hvorfor spørre hva andre gjorde og blir det bedre? Det er så stort svik så en bør jo ikke lure på hva andre ville gjort. Hadde du villet at datteren din skulle hatt et sånt forhold?

Anonymkode: 12690...21c

[Anjatapinjata]

Vær så snill å gå fra han😔 han jeg fikk barn med var også utro da jeg var høygravid.  Jeg ga han en sjanse til å det skulle jeg aldri gjort. Kvinnet meg opp å ble endelig kvitt han rett før barnet ble 2år. Da meldte han seg ut og så seg ikke tilbake. Jeg er nå 100% alene, selvom jeg i prinsipp var det fra dagen jeg fødte. 

Det som er mest trist er at barnet ikke har noen pappa i livet lenger.

[Marimma]

Nei, det blir ikke bedre. Et svik mot deg i svangerskapet er et svik mot barnet også, og det sviket kommer til å oppleves større og større for deg når morskjærligheten kommer etter fødsel. Et svik mot deg kunne dere jobbet dere gjennom med en god terapeut, men det er nesten umulig når det også rammer barnet. Morsinstinktet vil hate ham, selv om du som partner kunne tålt det.

Gå fra ham. Bosett dere i nærheten så han kan ha hyppig og ofte samvær så lenge barnet er lite, legg opp til en god relasjon mellom dem. Du kommer til å bli hovedomsorgspersonen for barnet, relasjonstapet for han er det han selv som har lagt opp til. Parforholdet er det bare å glemme, dere har ikke sjans.