Venninne som slapp alt og flyttet ut av landet

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som var ganske nære i mange år, vi har kjent hverandre i 10 år +.

Hun var gift, hadde to barn og et hus jeg vil kalle over gjennomsnittet flott i et av Norges dyreste områder. Tilsynelatende et godt liv med andre ord.
De siste årene vi var venner vet jeg at forholdet skrantet, men jeg spurte vel aldri egentlig hva som lå bak. Hennes nåværende eksmann laget livet hennes til et lite h* da hun ville gå, og brukte blant annet meg og flere av venninnene hennes til å forsøke å snakke henne til «fornuft» da han ikke ønsket å skille seg. 
Kort fortalt så var vi der nok ikke nok for henne i prosessen. Det var vanskelig å bli satt i skvis!

To år etterpå flytter hun ut av landet og startet helt på nytt. Barna bor 50/50 i to land og det ser ut til å virke overraskende bra.

Jeg har forsøkt å kontakte henne på sosiale medier, og hun svarer hyggelig men kort. Hun slipper meg liksom ikke inn… Jeg skulle ønske vi fremdeles kunne være venninner, men der virker som om hun har lagt et helt liv bak seg. 
 

Bør jeg la henne være i fred eller skal jeg forsøke litt til? 

Anonymkode: 0b944...4ba

[hudorm1]

La henne være i fred, til eventuelt hun tar kontakt.

Gjør hun ikke det, er hun ikke interessert. 

[AnonymBruker]

Skjønner at dette var en lei og vanskelig situasjon, men helt ærlig virker du ikke som en veldig god venninne. Jeg forstår at hun bare sender korte, hyggelige meldinger og ikke vil la deg nær på henne igjen.

Du visste jo at det ikke gikk bra med forholdet, men spurte visst aldri hva som foregikk eller støttet henne i det som må ha vært en utrolig trist og lei tid. Det er jo ikke sånn venner gjør, langt mindre lar seg manipulere av mannen for å snakke henne til fornuft når hun vil gå. Det må jo ha opplevdes som så vondt og invaliderende for henne at til og med venner gjorde det. 

Hvis jeg var deg ville jeg enten spurt om dere kan ringes en dag for å snakke sammen, eller sende en genuin og åpen melding der du beklager at du ikke var der for henne og gjør det klart at du er glad i henne, støtter henne og gjerne vil komme tilbake til vennskapet dere hadde. Hvis hun opplever at du håndterer dette på en grei måte er det mulig at vennskapet kan reddes, men det er litt tvilsomt. 

Anonymkode: 1ce67...faf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

De siste årene vi var venner vet jeg at forholdet skrantet, men jeg spurte vel aldri egentlig hva som lå bak.

 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har forsøkt å kontakte henne på sosiale medier, og hun svarer hyggelig men kort. Hun slipper meg liksom ikke inn… Jeg skulle ønske vi fremdeles kunne være venninner, men der virker som om hun har lagt et helt liv bak seg. 
 

Bør jeg la henne være i fred eller skal jeg forsøke litt til? 

Du høres ikke ut som en god venninne. Heller ikke en som er nær denne dama. 

Hvorfor ønsker DU at dere skal være venner? Og hva tenker du at HUN skal få ut av det nå når hun ikke bor i landet en gang? 

Anonymkode: 31910...500

[AnonymBruker]

Hun et åpenbart skuffet over hvordan du håndterte skilsmissen. Hva som har skjedd vet bare du og henne. Men hvis du virkelig ønsker henne tilbake som venninne må du spørre henne om du sviktet henne og hvordan hun opplevde det. Å fortsette å sende small talk meldinger er nytteløst. 

Anonymkode: 475e9...da3

[AnonymBruker]

Jeg slapp også alt jeg hadde og «rømte» landet etter å ha gått gjennom en skillsmisse, og endte opp med å ikke se meg tilbake igjen. Sannsynligvis det beste jeg noen gang har gjort for meg selv.

Det er ting jeg savner med livet i Norge, men «venner» som «kort fortalt ikke var der for meg» er absolutt ikke en av tingene.

Anonymkode: 77412...8a3

[AnonymBruker]

Hvis du vil komme noen vei, så må du være sårbar og tåle svaret. Si at du beklager og spørre eksakt hva som ble feil feks. Og ikke argumentere tilbake, men heller bruke svaret som refleksjon. 

Anonymkode: f9344...808

[AnonymBruker]

Du er som alle andre her i dette landet - du bryr deg kun om deg selv når venner har problemer - og blir misunnelig og sjalu når de følger drømmene sine og tør å bryte utav A4-bobla.

Jeg skilte meg også for flere år siden og møtte på mye motstand og folk forsøkte å skape problemer for meg, fordi de var sjalu på meg som faktisk turde å bryte ut.

Siden det har jeg reist og tilbrakt så mye tid jeg kan i utlandet - men jeg har en jobb jeg må hjem til innimellom.

Har ingen venner her som bryr seg -det eneste de bryr seg om er å sladre om livet mitt.

Så fort jeg kan bryter jeg alle bånd med nesten alle her - og kommer aldri til å se meg tilbake.... 😉 

 

Anonymkode: eea88...8bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.3.2024 den 11.27):

Jeg har en venninne som var ganske nære i mange år, vi har kjent hverandre i 10 år +.

Hun var gift, hadde to barn og et hus jeg vil kalle over gjennomsnittet flott i et av Norges dyreste områder. Tilsynelatende et godt liv med andre ord.
De siste årene vi var venner vet jeg at forholdet skrantet, men jeg spurte vel aldri egentlig hva som lå bak. Hennes nåværende eksmann laget livet hennes til et lite h* da hun ville gå, og brukte blant annet meg og flere av venninnene hennes til å forsøke å snakke henne til «fornuft» da han ikke ønsket å skille seg. 
Kort fortalt så var vi der nok ikke nok for henne i prosessen. Det var vanskelig å bli satt i skvis!

To år etterpå flytter hun ut av landet og startet helt på nytt. Barna bor 50/50 i to land og det ser ut til å virke overraskende bra.

Jeg har forsøkt å kontakte henne på sosiale medier, og hun svarer hyggelig men kort. Hun slipper meg liksom ikke inn… Jeg skulle ønske vi fremdeles kunne være venninner, men der virker som om hun har lagt et helt liv bak seg. 
 

Bør jeg la henne være i fred eller skal jeg forsøke litt til? 

Anonymkode: 0b944...4ba

Innlegget ditt hører ikke til her, men under "venner og sosiale relasjoner".

Anonymkode: fd50e...703