Å leve i platonisk forhold…pga økonomi

[AnonymBruker]

Man blir heller familiebedriften AS. Av mange ulike grunner. For barna. Dette handler også om mye. Om at barna kjenner på mest trygghet og forutsigbarhet sammen i hus med begge foreldrene, men også fordi man da har det best økonomisk. Og dette er det jeg vil ta opp nå. Alle oss som lever i et ulykkelig parforhold utelukkende fordi bare tanken på å klare seg økonomisk alene er skremmende.

Selv ville jeg ikke hatt nok egenandel og lønn til at jeg ville fått lån. Så jeg måtta ha gått over på leiemarkedet. Videre ville jeg måttet ha leve som klassisk ‘fattig alenemor’. Mannen har heller ikke flust med penger. Men nok til at han ville kunne sittet igjen med huset. Han tjener likevel ikke så mye mer enn meg til at han ville ha trengt å betale særlig med barnebidrag. Om vi skilte oss ville vi hatt barna 50-50. Kanskje ville de vært mer hos ham pga han har huset de er oppvokst i (6 og 8 år).

Vi er glad i hverandre, men har uenigheter daglig. Krangler mye på sms i samme hus (for å skåne barna). Har blitt mer og mer ulike politisk og har etterhvert utviklet svært ulike meninger i store saker, både i media og innad i familien.

Vi har stort sett hatt et greit samarbeid mht økonomi og barneoppdragelsen. Men i den siste tiden har det blitt noen uenigheter her også. Han vil allerede nå begynne å legga av penger til både konfirmasjon, bunad og lappen til begge. I tillegg vil han at barnetrygden skal rett inn på kontoen deres som skal være til bolig i framtiden. Høres jo fantastisk ut, sant. Problemet er at viner IKKE rike. Vi har knapt råd til å dra på ferie i innlandet! Vi har en gammel bil og ikke råd til ny. Vi har ikke råd til å pusse opp huset burde ha gjort i nærmeste fremtid osv osv.

Syns også han har en for autoritær oppdragerstil. Og har ungene tøyet strikket lenge nok, kan han eksplodere og brøler til dem samtidig som han tar dem hardt i armen, løfter de, ut av rommet, slenger dem inn på rommet osv. Jeg sier jeg ikke aksepterer at han behandler dem slik. Han skal ikke skremme dem for å få det som han vil. Jeg blir jo skremt selv og når jeg ikke ser det høres det ut som vold. Hans brøling, ungens skrik, tramping/dunk…får bilder i hodet. Men ungene har sagt pappaen bare har tatt dem i armen, aldri noe mer.
Uansett alt dette har fått meg til å ha lyst å gå, samtidig som jeg føler jeg ikke kan klare det mht økonomien. Og er nok også litt redd innerst inne for at mannen i en sorgprosess/livskrise skal miste kontrollen mht barna når de er vanskelige. Jeg mister kontrollen når jeg ikke bor med ham.

Dette var min historie. For de som gadd å lese den😅

Er det andre her som føler de lever i en type platonisk forhold av ulike grunner. Feks pga barna eller pga økonomi?

Noen som vil dele sin historie?

 

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/nordmenn-har-ikke-rad-til-a-ga-fra-partneren-trist/11124889/

Anonymkode: b0dc5...972

[AnonymBruker]

Høres veldig ustabilt ut.. Du kan jo ikke miste kontrollen når du har barn , det kan jo ikke han heller. Dere må ta vare på ungene deres samtidig som dere må skåne dem får deres brudd. Er å lurt å bare flytte nå mens dem er små, å vente pga økonomi 😳😳 Så lenge ungene har det de trenger så har det ikke noe å si om du leier eller eier, de kommer først uansett. Å utsette det er helt unødvendig. Værtfall visst dere sliter så mye allerede. Da må dere isåfall ta tak i forholdet deres.

Anonymkode: ee42b...5b3

[AnonymBruker]

Ja, jeg lever i et ganske kjørlighetslåst ekteskap med 2 små barn.

Vi samarbeider godt og mannen min er en fantastisk far. Jeg har bare null tiltrekning mot han

Men jeg orker ikke tenken på å leve alene. Både pga økonomi og pga ensomhet.

Anonymkode: 7a113...20e

[AnonymBruker]

Jeg unner barna dine å slippe vokse opp i det du beskriver. 

Anonymkode: 9922e...2c3

[AnonymBruker]

Kom deg unna og skån barna for 50/50. 

Anonymkode: 3822b...e1c

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (På 26.3.2024 den 2.51):

Man blir heller familiebedriften AS. Av mange ulike grunner. For barna. Dette handler også om mye. Om at barna kjenner på mest trygghet og forutsigbarhet sammen i hus med begge foreldrene, men også fordi man da har det best økonomisk. Og dette er det jeg vil ta opp nå. Alle oss som lever i et ulykkelig parforhold utelukkende fordi bare tanken på å klare seg økonomisk alene er skremmende.

Selv ville jeg ikke hatt nok egenandel og lønn til at jeg ville fått lån. Så jeg måtta ha gått over på leiemarkedet. Videre ville jeg måttet ha leve som klassisk ‘fattig alenemor’. Mannen har heller ikke flust med penger. Men nok til at han ville kunne sittet igjen med huset. Han tjener likevel ikke så mye mer enn meg til at han ville ha trengt å betale særlig med barnebidrag. Om vi skilte oss ville vi hatt barna 50-50. Kanskje ville de vært mer hos ham pga han har huset de er oppvokst i (6 og 8 år).

Vi er glad i hverandre, men har uenigheter daglig. Krangler mye på sms i samme hus (for å skåne barna). Har blitt mer og mer ulike politisk og har etterhvert utviklet svært ulike meninger i store saker, både i media og innad i familien.

Vi har stort sett hatt et greit samarbeid mht økonomi og barneoppdragelsen. Men i den siste tiden har det blitt noen uenigheter her også. Han vil allerede nå begynne å legga av penger til både konfirmasjon, bunad og lappen til begge. I tillegg vil han at barnetrygden skal rett inn på kontoen deres som skal være til bolig i framtiden. Høres jo fantastisk ut, sant. Problemet er at viner IKKE rike. Vi har knapt råd til å dra på ferie i innlandet! Vi har en gammel bil og ikke råd til ny. Vi har ikke råd til å pusse opp huset burde ha gjort i nærmeste fremtid osv osv.

Syns også han har en for autoritær oppdragerstil. Og har ungene tøyet strikket lenge nok, kan han eksplodere og brøler til dem samtidig som han tar dem hardt i armen, løfter de, ut av rommet, slenger dem inn på rommet osv. Jeg sier jeg ikke aksepterer at han behandler dem slik. Han skal ikke skremme dem for å få det som han vil. Jeg blir jo skremt selv og når jeg ikke ser det høres det ut som vold. Hans brøling, ungens skrik, tramping/dunk…får bilder i hodet. Men ungene har sagt pappaen bare har tatt dem i armen, aldri noe mer.
Uansett alt dette har fått meg til å ha lyst å gå, samtidig som jeg føler jeg ikke kan klare det mht økonomien. Og er nok også litt redd innerst inne for at mannen i en sorgprosess/livskrise skal miste kontrollen mht barna når de er vanskelige. Jeg mister kontrollen når jeg ikke bor med ham.

Dette var min historie. For de som gadd å lese den😅

Er det andre her som føler de lever i en type platonisk forhold av ulike grunner. Feks pga barna eller pga økonomi?

Noen som vil dele sin historie?

 

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/nordmenn-har-ikke-rad-til-a-ga-fra-partneren-trist/11124889/

Anonymkode: b0dc5...972

Ja, jeg kjenner til flere tilfeller tilsvarende din situasjon. 

Ungene dine blir utsatt for vold. Både fysisk, psykisk og latent vold. Slutt å unnskylde mannen din.

[AnonymBruker]

Stakkars deg og familien din ❤️ Du må prøve å finne en løsning på det økonomiske, det må kunne ordne seg. Et platonisk forhold kan fungere, det betyr at det finnes vennskap og kjærlighet, men ingen seksuell tiltrekning. Det kan være et godt valg hvis begge ønsker å ha det slik. Men dette høres ikke vennskapelig ut, bare vondt og stressende for alle.

Anonymkode: 10c49...e04

[AnonymBruker]

Du må få barna ut av dette og deg selv.

Jeg var i ett lignende forhold og kom meg ut. Leide i mange år fikk så lån gjennom husbanken. 

Er i jobb, men lavtlønnsyrke. Vi lever så mye bedre nå selv om det er hardt økonomisk. 

Får heller ikke barnebidrag. 

Anonymkode: d1709...20e

[AnonymBruker]

Du vet hva du har, men ikke hva du får. Det er det som er det skumle. Du tørr ikke satse på det ukjente i tilfelle det er værre enn det du har. 

Prøv å fiks det du har sier nå jeg. Brett opp erma og ta tak!

For du kan alltids gå om det ikke fungerer, men da har du prøvd. Slik situasjonen er nå har du i realiteten lite å tape på å prøve å fikse det. 

Grunnen til at jeg sier det er at jeg hadde det veldig likt som du beskriver. Jeg begynte bare så alt for sent og barna har ikke hatt godt av det. Jeg skulle gått mye tidligere. 

Eldste barnet som husker mest er nå veldig bitter på faren som har skremt og vært slem med de under dekket av at han er ikke sint, bare streng. Han vil ikke høre på barnas opplevelse, for den stemmer ikke med hans. 

Jeg skulle tatt de i forsvar mye tidligere, men jeg var utslitt og redd for å blande meg. Han hadde overtalt meg til at den strenge linjen var helt nødvendig. Så fikk jeg ta omsorgsbiten. Jeg var litt redd for han jeg også.

Jeg angrer og hjertet mitt blør over at jeg ikke klarte å ta tak i dette da de var små. 

Vi ble skilt etter hvert og barna sier at faren er mye bedre og mer tilstede for de. De synes det er sårt at det måtte en skilsmisse til for at det ble sånn. Det er litt for lite og litt for sent. 

Anonymkode: 5cf1b...d49

[AnonymBruker]

Det eneste jeg reagerer på er oppdragerstil. Resten er jo helt vanlig.  Dere må jobbe med grensesetting og hvordan dere gjør det 

Anonymkode: da194...f0a

[Fremmed fugl]

Økonomien ordner seg. Ja, kanskje du i en periode vil oppleve det å snu på pengene (men det gjør dere idag), men du kommer ha til det du trenger. 

Uansett bør dere få hjelp til å sikre et trygt hjem til barna, så bestill time hos familievernkontoret. 

Lykke til. 

[AnonymBruker]

Det er veldig lurt å begynne å spare til konfirmasjon tidlig. Dropp ferie nå, ungene kan ha det minst like fint hjemme

Anonymkode: 92182...499

[AnonymBruker]

Han er jo litt for voldsdom med barna, og det bør han jobbe med. Men sparing er vel fornuftig? Du får tenke på om du virkelig vil at han skal ha ungene alene halvparten av tida... Kanskje du heller skal prøve å tenke ut måter dere kan ha det bedre på sammen, som familie. 

Anonymkode: e7f5f...5a8

[AnonymBruker]

Sparing til barn i stedet for sydenferie er klokt, synes jeg. Han høres veldig streng ut, men da slipper dere kanskje å få slike ufordragelige store barn vi leser om her inne av og til. Det er vel også greit å slippe og bekymre seg for om man har penger til å betale meste strømregning? Jobb med forholdet heller, det er ikke gøy å gråte til NAV. 

Anonymkode: eec62...593

[Hmmmmmm]

Å lære ungene å brøle og skrike er ikke god oppdragelse. 
 

Flytt ut, det er ikke noe å være redd for. Det er helt herlig å bo for seg selv. Ting har å fikse seg selv etterhvert uansett. 

[solsolsol]

Føler ikke det du beskriver er et platonisk forhold. 

Jeg tenker innimellom at jeg lever sånn for tiden, men vi er gode venner, samarbeider godt, krangler aldri, og har det fint sammen, men mesteparten av tiden går til "familien as", ikke til kjærlighet og romantikk liksom. 

Det du beskriver ville jeg ofret mye luksus for å slippe unna.

[AnonymBruker]

Få hjelp på familieverkontoret. Han trenger veiledning ift sin oppdragerstil. Du skriver at dere er glad i hverandre, da kan det være håp dersom han endrer sin stil ift barna. Det å sette av penger til fremtiden er et smart grep. Det som er problematisk her er hvordan han er med barna.

Anonymkode: b7cf4...20d