Uførhet og skamfølelse

[AnonymBruker]

Jeg har vært ufør noen år, og sliter med skammen rundt det.

Hører gjerne fra andre som er samme situasjon.

Jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å skamme meg, og at skadene ikke er min feil. Likevel, jeg skulle så gjerne hatt noe å gå til.

Har tidligere jobbet endel frivillig, men mangler en stabil nok helse til å gjøre det nå.

Når jeg har vært på tiltak ala Fontenehuset, har jeg bare blitt skremt av hvor dårlig man kan bli. Føler med dem som har det vondt, men tenker at jeg selv blir dårligere av å være i et miljø med veldig mange som er veldig dårlige.

 

Hvordan får man dagene til å gå? Livet til å gå? Jeg har ikke familie, og mine venner lever familielivet med mann og barn. Skal love deg at de har problemer, men på et annet nivå enn meg.

 

Anonymkode: d343d...6b2

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? jeg sliter også med skam over noe jeg ikke styrer; helsen😌Ble ufør for noen år siden. Jeg har litt hobbier jeg sysler meg, og er så heldig å ha to single venner som besøker meg nesten hver uke🩵

Anonymkode: 13d89...2fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg har vært ufør noen år, og sliter med skammen rundt det.

Hører gjerne fra andre som er samme situasjon.

Jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å skamme meg, og at skadene ikke er min feil. Likevel, jeg skulle så gjerne hatt noe å gå til.

Har tidligere jobbet endel frivillig, men mangler en stabil nok helse til å gjøre det nå.

Når jeg har vært på tiltak ala Fontenehuset, har jeg bare blitt skremt av hvor dårlig man kan bli. Føler med dem som har det vondt, men tenker at jeg selv blir dårligere av å være i et miljø med veldig mange som er veldig dårlige.

 

Hvordan får man dagene til å gå? Livet til å gå? Jeg har ikke familie, og mine venner lever familielivet med mann og barn. Skal love deg at de har problemer, men på et annet nivå enn meg.

 

Anonymkode: d343d...6b2

Egentlig ikke noen skam av å være ufør. Men nesten "redd" for å vise omgivelsene at man ikke er sengeliggende 24 / 7. Ikke vise på sosiale medier at man har en god dag innimellom, for da "kunne man jo ha jobbet".

Så de som burde skamme seg er de som påfører uføre ekstra byrde til en allerede sviktende helse. Og de skulle gjerne ha satt seg inn i hva "arbeidsufør" betyr også. Det er ikke nødvendigvis alltid bare sånn at man er for syk til å jobbe,  men at man blir sykere, og ikke fungerende i hverdagen hvis man skulle ha jobbet.

TS, det er ikke alltid så lett å få dagene til å gå. Men du må fokusere på små gleder i livet,  hva du greier, hva du kan få til med de forutsetningene du har 💖

Anonymkode: 254de...1b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Jeg har vært ufør noen år, og sliter med skammen rundt det.

Hører gjerne fra andre som er samme situasjon.

Jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å skamme meg, og at skadene ikke er min feil. Likevel, jeg skulle så gjerne hatt noe å gå til.

Har tidligere jobbet endel frivillig, men mangler en stabil nok helse til å gjøre det nå.

Når jeg har vært på tiltak ala Fontenehuset, har jeg bare blitt skremt av hvor dårlig man kan bli. Føler med dem som har det vondt, men tenker at jeg selv blir dårligere av å være i et miljø med veldig mange som er veldig dårlige.

 

Hvordan får man dagene til å gå? Livet til å gå? Jeg har ikke familie, og mine venner lever familielivet med mann og barn. Skal love deg at de har problemer, men på et annet nivå enn meg.

 

Anonymkode: d343d...6b2

Kapitalist-svina har lykkes i å få oss til å skamme oss i at vi i det hele tatt får lov å puste samme luft som de friske, kapitalistene som angivelig er "pluss" i kalkulatoren eller statsbudsjettet og vi som ikke når opp i det kapitalistiske systemet deres, vi er "søppel". 

F eks, innenfor det kapitalistiske systemet er du "nyttig" hvis du sitter på ræva og eier 10 boliger som du leier ut til desperate og sårbare mennesker som ikke får kommet seg på boligmarkedet grunnet mangel på sosiale tiltak (som kapitalistene er imot, de vil ha bare enda mer skattelette), så da regnes en slik eiendoms-kapitalist for å være "nyttig" for samfunnet til tross for at kaksen ikke gjør en shit selv om kaksen er 100% frisk. 

Trenger ikke engang gå inn på manipulasjon og "investering" av aksjer, fond og ikke minst kryptovaluta og Bitcoin der de også koser seg med såkalt "hardt arbeid", om de ikke sitter på en luksuskontor og slapper av i dyr dress, kaffe latte og hamrer løs litt e-mailen i kontakt med kunder og kaller også det for "hardt arbeid". 

Jeg har heller ikke noe å se frem til i livet. Jeg puster bare, akkurat som det en fange gjør i fengsel under forvaring. Men man lever ikke. Forskjell på å leve og eksistere bare. 

Hvis en eller annen fjern bekjent jeg av og til møter på spør hva jeg gjør i hverdagen, så sier jeg bare nettstudier. Bare for å flytte fokuset over på at jeg er liksom "student". Men har lite kontakt med folk uansett, men de få gangene man har det, så er fokuset flyttet mot "student", inntil jeg blir såpass gammel, nærmere 65 år, at jeg vil gidde å si at jeg er ufør og snart en tragisk minstepensjonist som man heller ikke kan leve av den inntekten. Fra tragisk ufør til tragisk minstepensjonist. Det er med forbehold at jeg lever "så lenge", ettersom folk i vår situasjon pleier å daue som fluer før vi når den gjennomsnittelige levealderen. 

Ja, helt enig med deg, man blir ikke bedre i et miljø med andre dårlige rundt deg. Det man trenger er folk rundt en som kan hjelpe en, det vil si at de folkene har overskudd, nettverk og alt annet til å gi en slags løftekapasitet "oppover". Så ja, å være med andre folk i dårlig situasjon er som å være rusmisbruker med andre rusmisbrukere. Hjelper ikke akkurat. 

Hverdagene føles fullstendig meningsløse for min del. Hver eneste dag er en våken mareritt og man blir minnet på absolutt alle områder i samfunnet at man er bare dog shit på skoen av samfunnet. 

 

Anonymkode: f5749...a51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor gammel er du? jeg sliter også med skam over noe jeg ikke styrer; helsen😌Ble ufør for noen år siden. Jeg har litt hobbier jeg sysler meg, og er så heldig å ha to single venner som besøker meg nesten hver uke🩵

Anonymkode: 13d89...2fc

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Egentlig ikke noen skam av å være ufør. Men nesten "redd" for å vise omgivelsene at man ikke er sengeliggende 24 / 7. Ikke vise på sosiale medier at man har en god dag innimellom, for da "kunne man jo ha jobbet".

Så de som burde skamme seg er de som påfører uføre ekstra byrde til en allerede sviktende helse. Og de skulle gjerne ha satt seg inn i hva "arbeidsufør" betyr også. Det er ikke nødvendigvis alltid bare sånn at man er for syk til å jobbe,  men at man blir sykere, og ikke fungerende i hverdagen hvis man skulle ha jobbet.

TS, det er ikke alltid så lett å få dagene til å gå. Men du må fokusere på små gleder i livet,  hva du greier, hva du kan få til med de forutsetningene du har 💖

Anonymkode: 254de...1b4

 

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Kapitalist-svina har lykkes i å få oss til å skamme oss i at vi i det hele tatt får lov å puste samme luft som de friske, kapitalistene som angivelig er "pluss" i kalkulatoren eller statsbudsjettet og vi som ikke når opp i det kapitalistiske systemet deres, vi er "søppel". 

F eks, innenfor det kapitalistiske systemet er du "nyttig" hvis du sitter på ræva og eier 10 boliger som du leier ut til desperate og sårbare mennesker som ikke får kommet seg på boligmarkedet grunnet mangel på sosiale tiltak (som kapitalistene er imot, de vil ha bare enda mer skattelette), så da regnes en slik eiendoms-kapitalist for å være "nyttig" for samfunnet til tross for at kaksen ikke gjør en shit selv om kaksen er 100% frisk. 

Trenger ikke engang gå inn på manipulasjon og "investering" av aksjer, fond og ikke minst kryptovaluta og Bitcoin der de også koser seg med såkalt "hardt arbeid", om de ikke sitter på en luksuskontor og slapper av i dyr dress, kaffe latte og hamrer løs litt e-mailen i kontakt med kunder og kaller også det for "hardt arbeid". 

Jeg har heller ikke noe å se frem til i livet. Jeg puster bare, akkurat som det en fange gjør i fengsel under forvaring. Men man lever ikke. Forskjell på å leve og eksistere bare. 

Hvis en eller annen fjern bekjent jeg av og til møter på spør hva jeg gjør i hverdagen, så sier jeg bare nettstudier. Bare for å flytte fokuset over på at jeg er liksom "student". Men har lite kontakt med folk uansett, men de få gangene man har det, så er fokuset flyttet mot "student", inntil jeg blir såpass gammel, nærmere 65 år, at jeg vil gidde å si at jeg er ufør og snart en tragisk minstepensjonist som man heller ikke kan leve av den inntekten. Fra tragisk ufør til tragisk minstepensjonist. Det er med forbehold at jeg lever "så lenge", ettersom folk i vår situasjon pleier å daue som fluer før vi når den gjennomsnittelige levealderen. 

Ja, helt enig med deg, man blir ikke bedre i et miljø med andre dårlige rundt deg. Det man trenger er folk rundt en som kan hjelpe en, det vil si at de folkene har overskudd, nettverk og alt annet til å gi en slags løftekapasitet "oppover". Så ja, å være med andre folk i dårlig situasjon er som å være rusmisbruker med andre rusmisbrukere. Hjelper ikke akkurat. 

Hverdagene føles fullstendig meningsløse for min del. Hver eneste dag er en våken mareritt og man blir minnet på absolutt alle områder i samfunnet at man er bare dog shit på skoen av samfunnet. 

 

Anonymkode: f5749...a51

Jeg er 39. Det er veldig vondt med den skammen...det gleder meg å høre at du har hobbyer og venninner som kommer på besøk   på min alder er veldig mange i tidsklemma med familie og karriere.  Vet at de er noen ganger er misunnelige på meg som har "fri", men jeg har ikke fri. Det skjønner de ikke helt.

 

Takk for støtten. Ja, det virker som uføre er en ensartet gruppe som skal ligge under en stein 24/7. Sannheten er jo at man har gode dager i blant. Jeg tror jeg er litt heldig, siden jeg fra naturens side er flink til å fokusere på det som kalles små gleder. Men for meg er det det som er stort. Jeg har aldri laget masse penger, skjønnhet og fine ting som fungerer som statusmarkører. Er veldig glad for å ha min egen seng, få lov til å drikke en god kopp kaffe og kan ofte kjenne glede over å få lov til å være i live.

 

Dette var trist å lese. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver om hvordan det er å bli ansett som lavest på rangstigen i samfunnet.

Jeg har ikke tenkt på at kapitalismen er en årsak til skammen, men det kan nok stemme. Har heller tenkt at det finnes lite omsorg og empati generelt i samfunnet, og kanskje er kapitalismen en følge av dette.

Hverdagene mine mangler også mening. Finner gleder her og der, men meningen med selve livet er fraværende. Samtidig ser jeg også at folk har de tingene jeg ønsker meg (mann, barn og familieliv), og sliter, så jeg tror ikke det er svaret i seg selv, men jeg tror livskvaliteten min hadde gått opp.

Ønsker deg alt godt, og takk for at du tok deg tid til å svare meg.

Anonymkode: d343d...6b2

[AnonymBruker]

Mannen min er ufør, men hverken han eller jeg skammer oss over det. Er helt åpen om det, selv om jeg jobber i et typisk «statusyrke». 

Anonymkode: 00d1c...ff2

[AnonymBruker]

Jeg er også ufør og har ingen venner. Selv om du er ufør så er det alltid mulighet bli kjent med nye. Bruk sosiale medier. Finn ut hva du interesserer deg for og søk grupper med det hvor du kan være aktiv og kanskje attpåtil bli kjent med nye? Det er litt det jeg gjør og det holder meg oppe og føler at jeg er bittelitt del av samfunnet.

Du har ingenting å skamme deg for. Du er ufør for en grunn.

Anonymkode: 8e2f0...1a6

[Lille39]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er også ufør og har ingen venner. Selv om du er ufør så er det alltid mulighet bli kjent med nye. Bruk sosiale medier. Finn ut hva du interesserer deg for og søk grupper med det hvor du kan være aktiv og kanskje attpåtil bli kjent med nye? Det er litt det jeg gjør og det holder meg oppe og føler at jeg er bittelitt del av samfunnet.

Du har ingenting å skamme deg for. Du er ufør for en grunn.

Anonymkode: 8e2f0...1a6

Det er vanskelig å få venner når man er ufør. 
Får ikke det nettverket alle har under jobb. 
Kjenner selv den er tung. 

[AnonymBruker]

Jeg har fått enda mer angst etter at jeg ble ufør, så følelsene rundt det har vært veldig motstridende. Mye av identiteten min, og meningen i hverdagen var knyttet til arbeid. Så har følt meg veldig nedverdiget i ulike settinger. Det er et hån når andre sier at jeg kan gjøre akkurat det jeg bestemmer meg for. Nei, som syk kan man ikke det…. Opplever verden som ganske kald til tider, og flere har antydet at jeg ikke har noen verdi; hverken i samfunnet eller for andre mennesker. Det gjør vondt, og jeg holder meg for det meste for meg selv. Mine to single venner har jeg så lenge de er…single😄🙏Klem til deg ts🥰

Anonymkode: 13d89...2fc

[Tradegy]

Det eneste jeg kan råde til er å være støttende mot deg selv ❤️ Å bli ufør er for mange et sosialt selvmord, så det er viktig  at man ikke blir sittende i et evig selvdømme. 

I stedetfor å frykte at folk spør hva jeg jobber med, så reflekterer jeg mer hvordan jeg svarer;

(Konkrét nok til at jeg gir et svar) : "Jeg skulle gjerne jobbet videre innen ______ , men sånn er ikke helsa pr nå." 

Husk at om du hadde hatt et reelt valg, så hadde du valgt annerledes. Ingen velger utenforskap og stigma som bare blir mer mer aggressivt. 

❤️❤️

Endret 27. mars 2024 av Tradegy

[AnonymBruker]

Jeg har som ts prøvd å finne fellesskap i «likesinnede», men uten hell🫣Mange er så opphengt i egne problemer, og trenger mer enn psykolog, enn meg som ikke har særlig energi å gå på. Det er ganske rått med tvungen omsorg når man er helt på felgen selv😌Så jeg trives best med de som møter meg på halvveien😄

Anonymkode: 13d89...2fc

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg også veldig. Ble syk som barn så har aldri klart å jobbe. Skammer meg veldig for at jeg snylter på andre, og at jeg aldri har bidratt til samfunnet. Synes det er veldig kjipt. 

Anonymkode: 0cc49...cb8

[AnonymBruker]

Jeg er 38 og er også delvis ufør. Er nå sykmeldt fra jobbprosenten min også. Aner ikke om jeg nå blir 100% ufør. Ønsker ikke det.

Problemet jeg har hatt med andre syke er at de fokuserer så mye på sykdommen. Jeg vil helst bare fortelle litt om hva jeg har opplevd og hva jeg sliter med og få forståelse for det, og omvendt, at jeg får vite hva den andre har opplevd og hvilke utfordringer den andre har og godta det. Og ellers snakke om det som foregår i samfunnet. Politikk. Hobbyer. Finne de små gledene sammen. Se serier, filmer. Kjøre og høre på podcast sammen dersom man vil være sosial men ikke orker å snakke (jeg kan slite med å finne ord og formulere meg når jeg er sliten, men vil ikke nødvendigvis være alene). Lage mat sammen. Kjøre ut og se på stjernene sammen. Grille på sommeren og høre på musikk. Kanskje en konsert her og der eller badeland. Sånne ting som er veldig nedpå aktiviteter, men gjøre det sammen. Et fristed fra sykdommen.

Å bare sitte og jatte om sykdom har jeg egentlig ingen interesse av. Selvfølgelig av og til, det er naturlig når man er kronisk syk, men jeg orker ikke ekstremt sykdomsfokus.

En annen ting jeg sliter med er at jeg ofte er en person folk kommer til når det er noe. Jeg blir brukt som klagemur. Skulle ønske jeg også ble sett i relasjonene. Så mulig jeg hadde orket mer sykdomssnakk dersom det gikk mer begge veier. Men jeg tror egentlig ikke at jeg synes det er et veldig spennende tema. 😅 Så lenge man viser forståelse for hverandres utfordringer og respekterer dem så føler jeg meg nok sett og hørt. Det viktigste er å bli forstått og godtatt for den man er. ☺️

Skulle gjerne hatt en bestevenn. Jeg har kjæreste, så det er ikke det jeg ønsker meg. Men en person som jeg vet at jeg alltid kan ringe til. Jeg misunner alle som har en sånn venn. Det er kanskje litt barnslig å si "beste"venn i voksen alder, men det er nå en gang det jeg ønsker meg. 😅

Anonymkode: e3a80...4a0

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Kapitalist-svina har lykkes i å få oss til å skamme oss i at vi i det hele tatt får lov å puste samme luft som de friske, kapitalistene som angivelig er "pluss" i kalkulatoren eller statsbudsjettet og vi som ikke når opp i det kapitalistiske systemet deres, vi er "søppel". 

F eks, innenfor det kapitalistiske systemet er du "nyttig" hvis du sitter på ræva og eier 10 boliger som du leier ut til desperate og sårbare mennesker som ikke får kommet seg på boligmarkedet grunnet mangel på sosiale tiltak (som kapitalistene er imot, de vil ha bare enda mer skattelette), så da regnes en slik eiendoms-kapitalist for å være "nyttig" for samfunnet til tross for at kaksen ikke gjør en shit selv om kaksen er 100% frisk. 

Trenger ikke engang gå inn på manipulasjon og "investering" av aksjer, fond og ikke minst kryptovaluta og Bitcoin der de også koser seg med såkalt "hardt arbeid", om de ikke sitter på en luksuskontor og slapper av i dyr dress, kaffe latte og hamrer løs litt e-mailen i kontakt med kunder og kaller også det for "hardt arbeid". 

Jeg har heller ikke noe å se frem til i livet. Jeg puster bare, akkurat som det en fange gjør i fengsel under forvaring. Men man lever ikke. Forskjell på å leve og eksistere bare. 

Hvis en eller annen fjern bekjent jeg av og til møter på spør hva jeg gjør i hverdagen, så sier jeg bare nettstudier. Bare for å flytte fokuset over på at jeg er liksom "student". Men har lite kontakt med folk uansett, men de få gangene man har det, så er fokuset flyttet mot "student", inntil jeg blir såpass gammel, nærmere 65 år, at jeg vil gidde å si at jeg er ufør og snart en tragisk minstepensjonist som man heller ikke kan leve av den inntekten. Fra tragisk ufør til tragisk minstepensjonist. Det er med forbehold at jeg lever "så lenge", ettersom folk i vår situasjon pleier å daue som fluer før vi når den gjennomsnittelige levealderen. 

Ja, helt enig med deg, man blir ikke bedre i et miljø med andre dårlige rundt deg. Det man trenger er folk rundt en som kan hjelpe en, det vil si at de folkene har overskudd, nettverk og alt annet til å gi en slags løftekapasitet "oppover". Så ja, å være med andre folk i dårlig situasjon er som å være rusmisbruker med andre rusmisbrukere. Hjelper ikke akkurat. 

Hverdagene føles fullstendig meningsløse for min del. Hver eneste dag er en våken mareritt og man blir minnet på absolutt alle områder i samfunnet at man er bare dog shit på skoen av samfunnet. 

 

Anonymkode: f5749...a51

Kapitalistisk og protestantisk/kristen-moralistisk tankegods som har gjennomsyret nesten alle i samfunnet. Man har kun verdi dersom man jobber hardt. Veien til "frelse " (dvs, status,  verdi og interesse for andre) går kun via jobb. Det er bare unnasluntrere og slasker som ikke jobber og bidrar.  Man skal helst slepe seg på jobb uansett hva slags omstendigheter. Man kan til nød være en "stakkar" som ikke kan jobbe, men da er man litt mindreverdig fordi man er en "stakkar" . Svært få mennesker som ikke et preget av slik tankegang, selv blant de som egentlig liksom-har andre type verdier/holdninger. 

Mesteparten av nettverket mitt er på nett og resten er folk som har hatt enorme tap og prøvelser i livet.

Anonymkode: b9596...0c9

[Daria]

Jeg har hatt mange vanskelige følelser å håndtere og forholde meg til etter å ha blitt kronisk syk og ufør (det begynte da jeg var 36, nå er jeg 43 og har vært ufør et drøyt år), men skam har aldri vært blant dem. Det har nok hjulpet at jeg har hatt en lege som allerede da den aller første ukeslange sykemeldingen ble forlenget, nærmest beordret meg til å være ute og gjøre så mange fine ting som jeg klarte, hun var klar på at det var viktig og nyttig, og stort sett alt jeg har vært i kontakt med av fagfolk (leger, sosisnomer, ergoterapeuter, fysioterapeuter, psykolog) siden har støttet det. Jeg er syk, det kan jeg ikke noe for og det har aldri noen tvilt på - holdningene om at uføre egentlig enten burde være sengeliggende eller ta seg sammen og komme seg på jobb har jeg i liten grad møtt andre steder enn på KG.

Det går selvfølgelig ut over vennskap og sosialt liv, fordi jeg orker og klarer så mye mindre, men jeg prioriterer å bruke krefter på det (som singel og barnløs har jeg ikke noe sosialt hjemmemiljø), samtidig som jeg prøver å sette grenser og er åpen med de rundt meg om hva jeg kan og ikke. Min opplevelse er at de aller fleste gjerne vil ta hensyn og tilrettelegge for at vi skal kunne treffes, men jeg må si fra om hva det innebærer. Jeg merker som andre har vært inne på at jeg i mindre grad orker å engasjere meg i andres problemer - det handler både om mindre kapasitet og at jeg bruker såpass mye krefter på å håndtere min egen negativitet og tunge dager at når jeg først er sammen med andre vil jeg ha fokus på andre ting, men jeg sørger litt over at jeg føler at det gjør meg til en dårligere venn som i mindte grad kan stille opp for andre, både prakstisk og mentalt.  

Dagene fylles til dels med behandlingsavtaler (3-4 i uka), kafébesøk, lesing små turer i nærmiljøet og sosiale ting, men det blir mye dødtid/hviletid (jeg trenger mye hvile, men det føles jo som dødtid...). Utfordringen blir jo å finne glede og mening i det man har og kan gjøre, men det er ikke alltid ikke enkelt. Jeg kom til et punkt hvor jeg innså at jeg trengte litt hjelp til å håndtere alle tanker og følelser rundt dette og fikk meg psykolog, det er kanskje det lureste jeg har gjort noen gang. Det hjelper å kunne sette ord på de vanskelige tingene uten å føle at man tærer på venners tålmodighet og velvilje, og heller bruke dem til de hyggelige tingene i livet.

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg ikke, jeg føler meg bare frustrert og ikke forstått. 

Anonymkode: db7e7...66a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Kapitalist-svina har lykkes i å få oss til å skamme oss i at vi i det hele tatt får lov å puste samme luft som de friske, kapitalistene som angivelig er "pluss" i kalkulatoren eller statsbudsjettet og vi som ikke når opp i det kapitalistiske systemet deres, vi er "søppel". 

F eks, innenfor det kapitalistiske systemet er du "nyttig" hvis du sitter på ræva og eier 10 boliger som du leier ut til desperate og sårbare mennesker som ikke får kommet seg på boligmarkedet grunnet mangel på sosiale tiltak (som kapitalistene er imot, de vil ha bare enda mer skattelette), så da regnes en slik eiendoms-kapitalist for å være "nyttig" for samfunnet til tross for at kaksen ikke gjør en shit selv om kaksen er 100% frisk. 

Trenger ikke engang gå inn på manipulasjon og "investering" av aksjer, fond og ikke minst kryptovaluta og Bitcoin der de også koser seg med såkalt "hardt arbeid", om de ikke sitter på en luksuskontor og slapper av i dyr dress, kaffe latte og hamrer løs litt e-mailen i kontakt med kunder og kaller også det for "hardt arbeid". 

Jeg har heller ikke noe å se frem til i livet. Jeg puster bare, akkurat som det en fange gjør i fengsel under forvaring. Men man lever ikke. Forskjell på å leve og eksistere bare. 

Hvis en eller annen fjern bekjent jeg av og til møter på spør hva jeg gjør i hverdagen, så sier jeg bare nettstudier. Bare for å flytte fokuset over på at jeg er liksom "student". Men har lite kontakt med folk uansett, men de få gangene man har det, så er fokuset flyttet mot "student", inntil jeg blir såpass gammel, nærmere 65 år, at jeg vil gidde å si at jeg er ufør og snart en tragisk minstepensjonist som man heller ikke kan leve av den inntekten. Fra tragisk ufør til tragisk minstepensjonist. Det er med forbehold at jeg lever "så lenge", ettersom folk i vår situasjon pleier å daue som fluer før vi når den gjennomsnittelige levealderen. 

Ja, helt enig med deg, man blir ikke bedre i et miljø med andre dårlige rundt deg. Det man trenger er folk rundt en som kan hjelpe en, det vil si at de folkene har overskudd, nettverk og alt annet til å gi en slags løftekapasitet "oppover". Så ja, å være med andre folk i dårlig situasjon er som å være rusmisbruker med andre rusmisbrukere. Hjelper ikke akkurat. 

Hverdagene føles fullstendig meningsløse for min del. Hver eneste dag er en våken mareritt og man blir minnet på absolutt alle områder i samfunnet at man er bare dog shit på skoen av samfunnet. 

 

Anonymkode: f5749...a51

Ikke dra kommunisme inn i dette.

Anonymkode: 14224...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Kapitalistisk og protestantisk/kristen-moralistisk tankegods som har gjennomsyret nesten alle i samfunnet. Man har kun verdi dersom man jobber hardt. Veien til "frelse " (dvs, status,  verdi og interesse for andre) går kun via jobb. Det er bare unnasluntrere og slasker som ikke jobber og bidrar.  Man skal helst slepe seg på jobb uansett hva slags omstendigheter. Man kan til nød være en "stakkar" som ikke kan jobbe, men da er man litt mindreverdig fordi man er en "stakkar" . Svært få mennesker som ikke et preget av slik tankegang, selv blant de som egentlig liksom-har andre type verdier/holdninger. 

Mesteparten av nettverket mitt er på nett og resten er folk som har hatt enorme tap og prøvelser i livet.

Anonymkode: b9596...0c9

Som sagt: Ikke dra dine kommunistiske holdninger inn i dette.

Anonymkode: 14224...26e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Som sagt: Ikke dra dine kommunistiske holdninger inn i dette.

Anonymkode: 14224...26e

Litt utdanning hadde vært godt for deg. Dette er veldig basic sosiologi-og sosialantropologi kunnskap

Anonymkode: b9596...0c9

[AnonymBruker]

Jeg er mann, høyt utdannet og hadde god jobb men fikk en alvorlig skade for noen år siden. Ble raskt ufør. 
sosialt selvmord er det uten tvil. 
Heldigvis har jeg et passe godt nettverk så har litt venner, men det å ikke gjøre noe på dagtid er rart. 
Motivasjon til å gjøre ting alene hender at mangler så da blir jeg sittende uten å gjøre så mye. Selv om jeg er veldig flink til diverse ting så får jeg meg ikke til å gjøre det. 
 

 

Anonymkode: 05b1a...242