Fortsette ekteskapet etter uttroskap?

[AnonymBruker]

Mannen min gjennom ti år, har hatt et forhold på si. Det var jeg som oppdaget det, han flyttet ut og etter at jeg oppdaget det så fortsatte også flørten noen måneder. Nå er han tilbake igjen... forholdet til flørten/elskerinna er over. Han ber på sine knær, har bestilt parterapi og sier han virkelig angrer og vil bruke resten av livet sitt på å få meg til å stole på han igjen. Jeg har is i magen, men har ikke lukket døren helt. Orker ikke å oppleve dette en gang til...  Samtidig, vi har hatt det fantastisk også. Om vi skal funke igjen må ting bli annerledes. Er det noen som har kommet seg gjennom utroskap og blitt sterkere sammen? Hvordan? 

Anonymkode: d536e...3fe

[imagineme]

Spør deg selv - kommer DU noengang til å kunne stole på han igjen? Når det piper i telefonen hans? Når han skal jobbe litt overtid? Når han skal ut med noen kompiser?

Det er mulig, men krever vanvittig mye av et forhold.

[AnonymBruker]

Nei det hadde jeg aldri tilgitt, dessuten så kan han miste respekten for deg hvis du tar han tilbake.

Anonymkode: 66103...43e

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare låst døra. Slike menn kan aldri stoles på igjen. Du vil få det bedre uten! 

Anonymkode: 628fe...e31

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke forsatt det. Det virker som en narsisst. Det samme kan skje igjen i og de blir bare flinkere og flinkere på å lyve. Det er som en voldsirkel. Samme skjer om og om igjen. Nå virker det som han angrer og det er en god periode, men det kan fort bli en dårlig periode igjen.

Anonymkode: d6d3f...a43

[AnonymBruker]

Det at han sier at han resten av sitt livet vil bruke tiden på å få deg til å stole på han igjen, virker å litt muffins i. Ingen klarer holde noe vedlike så lenge. Det finnes bedre enn han der ute, selv om du ikke tror det nå fordi du ennå ikke har møtt den personen.

Anonymkode: d6d3f...a43

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Mannen min gjennom ti år, har hatt et forhold på si. Det var jeg som oppdaget det, han flyttet ut og etter at jeg oppdaget det så fortsatte også flørten noen måneder. Nå er han tilbake igjen... forholdet til flørten/elskerinna er over. Han ber på sine knær, har bestilt parterapi og sier han virkelig angrer og vil bruke resten av livet sitt på å få meg til å stole på han igjen. Jeg har is i magen, men har ikke lukket døren helt. Orker ikke å oppleve dette en gang til...  Samtidig, vi har hatt det fantastisk også. Om vi skal funke igjen må ting bli annerledes. Er det noen som har kommet seg gjennom utroskap og blitt sterkere sammen? Hvordan? 

Anonymkode: d536e...3fe

Elskerinnen, som han valgte over deg i mange måneder, har dumpet ham. Han er redd for å være alene. Derfor kommer han nå.

[AnonymBruker]

Samboeren min var utro med sin ex ca. 1 år før jeg ble gravid (planlagt) med min førstefødte. De møttes flere ganger og hadde sex, blant annet i sengen vår. Slik jeg har forstått det så var det ingen følelser involvert. Har snakket med henne, hun var veldig hyggelig, åpen og ærlig. Dette fant jeg ut når minstemann var ca. 1 år (barna er 4 og 5 år nå). Jeg har alltid hatt en mistanke, så tok rett og slett kontakt med henne å spurte.  Jeg har aldri vært så sint før, han er den typen som jeg aldri hadde trodd kunne såre meg så dypt. Det føltes rett og slett som et dødsfall. Jeg gjorde det slutt, men han tryglet, ville gifte seg, tok kontakt med parterapeut og gjorde alt rett og har behandlet meg som en dronning i ettertid. Jeg er fortsatt veldig skuffet over at han ikke var ærlig om dette før vi planla huskjøp, graviditet osv. Får fortsatt sjokk av å tenkte på dette. Kommer aldri til å tilgi eller glemme, men prøver å leve med det. Han er en fantastisk og tar veldig godt vare på meg og barna. Jeg er stort sett lykkelig, men det plager meg fremdeles en gang i blant, spesielt når hverdagen er ekstra vanskelig. 

Anonymkode: 03eb8...b17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Samboeren min var utro med sin ex ca. 1 år før jeg ble gravid (planlagt) med min førstefødte. De møttes flere ganger og hadde sex, blant annet i sengen vår. Slik jeg har forstått det så var det ingen følelser involvert. Har snakket med henne, hun var veldig hyggelig, åpen og ærlig. Dette fant jeg ut når minstemann var ca. 1 år (barna er 4 og 5 år nå). Jeg har alltid hatt en mistanke, så tok rett og slett kontakt med henne å spurte.  Jeg har aldri vært så sint før, han er den typen som jeg aldri hadde trodd kunne såre meg så dypt. Det føltes rett og slett som et dødsfall. Jeg gjorde det slutt, men han tryglet, ville gifte seg, tok kontakt med parterapeut og gjorde alt rett og har behandlet meg som en dronning i ettertid. Jeg er fortsatt veldig skuffet over at han ikke var ærlig om dette før vi planla huskjøp, graviditet osv. Får fortsatt sjokk av å tenkte på dette. Kommer aldri til å tilgi eller glemme, men prøver å leve med det. Han er en fantastisk og tar veldig godt vare på meg og barna. Jeg er stort sett lykkelig, men det plager meg fremdeles en gang i blant, spesielt når hverdagen er ekstra vanskelig. 

Anonymkode: 03eb8...b17

Du kjem aldri til å tilgje eller gløyme, men allikevel deler du livet ditt med han? 

Anonymkode: 4444d...c63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du kjem aldri til å tilgje eller gløyme, men allikevel deler du livet ditt med han? 

Anonymkode: 4444d...c63

Jeg tilgir ikke at han knulla eksen sin i sengen vår, i bilen og i nabohuset. Jeg prøver rett og slett å leve med det. Hadde det ikke vært for barna, og at han reagerte og handlet slik som han gjorde så har jeg kastet han ut på sekundet. Har selv hatt en trøblete barndom med foreldre som ikke kunne snakke sammen, ønsker ikke det for mine barn. Jeg ser på han på en annen måte, men jeg elsker han og jeg tror han er min sjelevenn. 

Anonymkode: 03eb8...b17

[AnonymBruker]

Kunne jeg ha forsøkt å tilgi utroskap? Ja, kanskje. Hadde jeg i det hele tatt vurdert det, når mannnen først angrer etter å ha blitt dumpet av elskerinna? Nei, 100% ikke. Skulle det vært en sjanse måtte han ha innsett umiddelbart hvor mye han hadde bæsja på leggen, ikke prøvd et nytt liv med en annen dame først. Hell no. Litt selvrespekt må man ha. 

Anonymkode: 47da2...4ee

[Motstrømmen]

Kan ikke snakke for meg, for jeg gikk etter min x sine braduljer. Men mamma separerte seg i 3 år etter stefar hadde side sprang. De fant ut at gresset ikke var grønnere, at vennskapet de hadde var noe de savnet fra hverandre. Så de hevet separasjon, flyttet og er sammen på 13 året. Ikke helt uten humper, men noe er verdt å kjempe for. Og ikke minst forståelse for at livet ikke alltid er lett i et samliv. Hvor sterkt er vennskapet tenker jeg er grunnlaget for å tilgi å gå videre.