Graviditet og fødsel, hvor ille er det helt ærlig?

[AnonymBruker]

Som tittelen sier, jeg er usikker og ønsker helt ærlige svar på hvor ille graviditet, fødsel og småbarnstiden faktisk er. Jeg har hørt så utrolig mange skremmende ting og jeg vet rett og slett ikke om jeg kan eller orker. Føler også at mange venninner/familiemedlemmer som har fått barn ikke er helt åpne med hvor vondt og vanskelig det er, sikkert fordi de ikke vil få meg til å være bekymret/ velge å ikke få barn. De sier ofte ting som "ja, det var jo vondt men det er jo glemt så fort du får barnet ditt på brystet" og vil liksom ikke si mye mer.  

Vil gjerne også få ærlige svar på hvordan det å få barn påvirket samlivet. Jeg har sett så mye forskjellig, noen par ble mye mer sammensveiset da de fikk barn og ting gikk veldig fint, men det er en del skrekkhistorier blant mine venner og familie. For mange kvinner jeg kjenner tok ikke mannen nok ansvar, prioriterte sine egne interesser (spilling, dra på fisketur, trening osv), mye festing og drikking både under svangerskapet og etterpå, lot seg ikke vekke på natten så hun måtte ta alle netter, merket ikke rot og ting som måtte gjøres hjemme og hun måtte be om hjelp til alt, tok henne helt for gitt plutselig, sånne ting. Dessverre har jeg sett en del samlivsbrudd etter barn blant de jeg kjenner, og det er trist. I samtlige situasjoner måtte kvinnen liksom ta alt ansvar, sørge for at alt som måtte gjøres ble gjort. Det får meg til å være enda mer usikker på det å få barn. 

Anonymkode: ea043...1aa

[AnonymBruker]

Fødselen trodde jeg skulle bli enda vondere, så jeg ble positivt overrasket. Vondt ja, men kan godt føde på nytt.

De første 2-3 ukene etter fødselen var jævlig. Mye vondt i underlivet og ryggen, horomoner, ammeproblemer, jeg gråt hver dag. 

Permisjonstida elsker jeg 😁 Det var dager jeg var utslitt og gråt, men de fleste dagene var jeg bare «vanlig babytrøtt» 🤪 Var veldig sosial og aktiv med en fornøyd baby.

Parforholdet fikk kjørt seg med mer kranling og lite søvn. Men det har blitt bedre. Første halvåret var verst. Vi hadde veldig forskjellig foreldrestil, som de fleste har. Men vi får straks barn nummer to nå, så ikke helt krise. Og så må man akseptere at det er unntakstilstand i noen år. 

Ungen går i barnehagen nå og da ble det også bedre for oss i parforholdet. Jeg synes helt ærlig ikke det har vært ei forferdelig tidsklemme og bare stress og mas. Trives med småbarnslivet. Jeg tror jeg tjener på hvilken innstilling og forventning jeg hadde før jeg ble mor, samt underveis. Banale eksempler som feks at man kan bli irritert og uffe seg over at babyen bæsjer seg ut rett før man skal ut døra, eller man unngår å gjøre ting med barnet fordi det søler seg ut eller søler ting utover. Man må bare akseptere at det er sånn livet med barn er. Det er faktisk ikke verre enn å skifte de klærne og rydde opp. Det tar kanskje 5-10 minutter.

For meg har det å bli mamma vært det beste som har skjedd meg   Det betyr ikke at det er enkelt eller at alle dager er rosenrøde, men i det store bildet er det 100% verdt det ❤️
 

Anonymkode: 682a8...24a

[AnonymBruker]

Jeg elsket være gravid! De første trimesterne var trøtthet eneste symptomet mitt. Mot slutten fikk jeg også carpel tunnel i begge håndledd, noe som var ganske vondt, men ellers ingen plager. Jeg følte meg i super fysisk form og vakker.

Fødselen ble ikke som planlagt. Jeg ble satt i gang, men ingenting funket, så det endte i keisersnitt. Jeg var ganske redd og stressa, for jeg har lest så mye negativt om tiden etter ks, men det gikk over all forventning. Det var litt sårt i begynnelsen, men jeg var oppe og gikk ca 6 t etter ks. Tok paracet i 10 dager hjemme og så føltes det så og si normalt. Det verste med hele greia var å sette kateter.

Forholdet vårt ble også bare sterkere. Kan med hånden på hjerte si at vi ikke har hatt en eneste krangel om oppgavefordeling eller ansvar. Vi har alltid gjort 50/50 av husarbeid, og mannen tok enda mer ansvar med oppgavene hjemme etter at babyen kom, siden jeg naturlig nok hadde hovedansvar med baby i brgynnelsen (ammet og samsov). Han har en jobb hvor han begynner kl 11, så han stod også alltid opp med baby om morgene etter at jeg ammet i senga, slik at jeg kunne sove noen timer videre. Vi delte også permisjonen 50/50, hvor det ble hans tur å ha hovedansvar for barnet.

Nå går hun i bhg, og vi har fått mer rutiner på ting. Vi samsover ikke lenger, og hun legger seg kl 19, så vi har fått kveldene tilbake til å bare være oss to. Det er også veldig deilig og fint for forholdet.

Alt i alt elsket jeg både graviditeten  nyfødttiden og hele permisjonen! Anbefaler være med på ulike aktiviteter; tiden gikk superfort da jeg var med på babysang, barseltrening og babysvømming. Ukene fløy forbi.

Anonymkode: 81ab6...98f

[AnonymBruker]

Hadde en fin graviditet. Ikke særlig kvalm. Kun litt svimmel noen få dager i starten. Ellers var jeg frisk og gjorde som normalt. Trente, reiste osv. Lett bekkenløsning på slutten, men ikke store problemer.

Fødsel gikk kjempefint. Ingen smertelindring og ikke komplikasjoner. Det er faktisk slik for en del ikke glem det! 

Jeg hadde et positivt syn på det hele. Tenkte at dette går bra, ikke bekymre meg uten grunn. Gledet meg til fødsel. Jeg så på jordmødrene på tv osv. Unngikk å lese negative tråder her på kg. Snakket med helsepersonell om evt spørsmål. Gikk på gravidyoga og øvde på pust og det å slappe av. 

Anonymkode: 526a8...c1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som tittelen sier, jeg er usikker og ønsker helt ærlige svar på hvor ille graviditet, fødsel og småbarnstiden faktisk er. Jeg har hørt så utrolig mange skremmende ting og jeg vet rett og slett ikke om jeg kan eller orker. Føler også at mange venninner/familiemedlemmer som har fått barn ikke er helt åpne med hvor vondt og vanskelig det er, sikkert fordi de ikke vil få meg til å være bekymret/ velge å ikke få barn. De sier ofte ting som "ja, det var jo vondt men det er jo glemt så fort du får barnet ditt på brystet" og vil liksom ikke si mye mer.  

Vil gjerne også få ærlige svar på hvordan det å få barn påvirket samlivet. Jeg har sett så mye forskjellig, noen par ble mye mer sammensveiset da de fikk barn og ting gikk veldig fint, men det er en del skrekkhistorier blant mine venner og familie. For mange kvinner jeg kjenner tok ikke mannen nok ansvar, prioriterte sine egne interesser (spilling, dra på fisketur, trening osv), mye festing og drikking både under svangerskapet og etterpå, lot seg ikke vekke på natten så hun måtte ta alle netter, merket ikke rot og ting som måtte gjøres hjemme og hun måtte be om hjelp til alt, tok henne helt for gitt plutselig, sånne ting. Dessverre har jeg sett en del samlivsbrudd etter barn blant de jeg kjenner, og det er trist. I samtlige situasjoner måtte kvinnen liksom ta alt ansvar, sørge for at alt som måtte gjøres ble gjort. Det får meg til å være enda mer usikker på det å få barn. 

Anonymkode: ea043...1aa

Graviditet, fødsel, barseltid - 100%  individuelt. Hadde fine graviditeter, litt og ingen symptomer, ingen kvalme, var veldig luktsensitiv og ekstremt trøtt første 3 mnd. Fine fødsler uten komplikasjoner eller traumer. Og ja - smertene under fødsel glemmer man intensiteten på. 

For oss var det å få barn en svært berikende hendelse og en veldig handson pappa som tok bleieskift på natt, tok barna om morningen så jeg kunne sove, er tilstede i alle begivenheter, møter etc som omhandler barna. Kunne nok ikke fått barn med en bedre mann. 

Mange velger nok å få barn med feil mann, helt feil tid i livet, i et forsøk på å "redde"  forholdet etc.. Mange grunner til at det kan bli utfordrende for parforholdet. Generelt sett er de første 2 årene litt unntakstilstand - men absolutt ikke slik at de 2 første årene er verst eller fæle. Det er helt individuelt hvordan det blir - avhengiger av deg og dine forventninger samt innsats, hvordan barnet ditt blir, hvilken mann du får barn med. 

 

Anonymkode: b0711...514

[Anononyma]

Graviditet: tungt! Det er ikke en spøk, man føler seg som en blåhval mot slutten. Det var også veldig mange bekymringer. Har jeg kjent nok liv i dag? Hvordan går det der inne? Er barnet friskt? Ligger barnet i seteleie? Hva om jeg faller? Hva kan jeg spise? Etc. Krevende å ta vare på et barn du ikke kan se eller holde.

På den positive siden følte jeg meg fin, frisk og, jeg har aldri følt meg så levende som da jeg gikk gravid! 

Fødsel: seriøst, vet det er forskjellig fra person til person, men her er min erfaring. Jeg synes det gikk helt fint! Det var superspennende! Hadde konkurranse mot meg selv om jeg kunne rekke det innen kl sånn og sånn. 17 timer fra vannet gikk til barnet var ute, brukte ingen smertelindring  For meg er opplevd smerte ved f.eks ørebetennelse verre.

Barseltid/babytid: for meg var de første månedene etter fødsel de verste. Fikk fødselsdepresjon og hadde det veldig tungt. Hadde selvmordstanker og vanskeligheter med tilknytningen. Masse dårlig samvittighet for den nydelige babyen min som jeg ikke følte meg som mamma for. 

Vet ikke hvordan det ville vært om jeg ikke hadde fått ppd, men det er jo på alle måter en enorm omstilling.

Det løsnet etter et halvt års tid og siden det har jeg elsket å være mamma! ❤️

Samlivet: fikk seg en knekk, men igjen, fødselsdepresjonen ødela meg i mange måneder, jeg var ikke noen god hverken partner eller mamma. 

Barnet er nå 18 mnd og vi reparerer fremdeles, men er fast bestemt på å finne tilbake dit vi var igjen. Har aldri sluttet å elske hverandre og kjempe for samlivet og den lille familien vår.

Småbarnslivet: Barnet går i bhg nå og stortrives! Vi foreldre er begge i full jobb. Hverdagen er rutiner, hamsterhjul og A4, men barnet har tilført så utrolig mye kjærlighet og glede i hjemmet vårt - og ikke minst, han fyller hjemmet her med latter! Utrolig morsom tid med de vanvittigste påfunn 😄 Jeg er så stolt og glad for at han finnes! Gleder meg til hver nye dag med han 🥰

Endret 23. mars 2024 av Anononyma

[AnonymBruker]

Vet du hva, det kommer veldig an på barnet du får! 
 

Formen DU er i, hvordan DU opplever fødsel osv.

Jeg har 2 barn, og 2 totalt forskjellige opplevelser. Altså en svææært negativ (nr 1) og gledesrus med nr 2 der jeg var i god form rett etter fødsel. 

Selve fødselen er sinnsykt vond. Men om dette gir deg traumer eller ei kommer an på om du får en god dose lykkehormoner i etterkant.

Det er følelsene dine rundt en opplevelse som avgjør hvordan du reagerer på den i ettertid. Noe som er like vondt kan opplevels veldig forskjellig avhengig av om man kommer i lykkerus etterpå, eller havner rett i grøfta.

Anonymkode: 415e0...d4e

[AnonymBruker]

Det er individuelt. Vil du virkelig vite sannheten? Her er min sannhet som jeg aldri pleier å dele med dem som ikke har født ennå:

I mitt tilfelle slet jeg med flere helseplager gjennom store deler av graviditeten. Mye smerter. Oppkast. Kunne ikke gå. Tull med andre deler av kroppen.

Fødsel uten smertelindring var et smertehelvete og verre enn sterke brannskader med brannblemmer. Tortur, og jeg var redd jeg skulle knekke mentalt.

Flere år senere (barnet skal snart starte på skolen) er magen skrukkete, puppene henger lenger nede, jeg tisser på meg hvis jeg hopper, og jeg har fremdeles smerter og plager med bekkenet.

Jeg har vært uheldig, men jeg føler meg heldig. Barnet er friskt og jeg klarer hverdagen stort sett.

Angrer jeg? Ikke ett sekund. Prisen var høy, men det var verdt det.

Anonymkode: 7d79a...9e1

[AnonymBruker]

Graviditetene var spennende, fulle av forventning. Fikk vondt i bekkenet, men dette har gått seg til. 

Fødsel: vondt men klarte det. Ble klippet og sydd. 

Permisjonstid: rullerte mellom å være morsomt, spennende og krevende.

Barnehagetid: krevende å få barn og meg selv klare på morgenen. Måtte være disiplinert på jobb for å rekke alt. 

Barna er store nå, hhv 8 og 11. Nå er alt stort sett en fryd både mht barna og samlivet.

 

Anonymkode: 36106...055

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er individuelt. Vil du virkelig vite sannheten? Her er min sannhet som jeg aldri pleier å dele med dem som ikke har født ennå:

I mitt tilfelle slet jeg med flere helseplager gjennom store deler av graviditeten. Mye smerter. Oppkast. Kunne ikke gå. Tull med andre deler av kroppen.

Fødsel uten smertelindring var et smertehelvete og verre enn sterke brannskader med brannblemmer. Tortur, og jeg var redd jeg skulle knekke mentalt.

Flere år senere (barnet skal snart starte på skolen) er magen skrukkete, puppene henger lenger nede, jeg tisser på meg hvis jeg hopper, og jeg har fremdeles smerter og plager med bekkenet.

Jeg har vært uheldig, men jeg føler meg heldig. Barnet er friskt og jeg klarer hverdagen stort sett.

Angrer jeg? Ikke ett sekund. Prisen var høy, men det var verdt det.

Anonymkode: 7d79a...9e1

Du vet at du kan få hjelp med lekkasje-problemene? Tvt…

Anonymkode: 36106...055

[AnonymBruker]

De første par måedene av svangerskapet var slett ikke gode. Kvalm, uggen og sliten. Som å være syk, rett og slett.

De første par månedene med første baby var heller ikke gode, jeg var desperat etter søvn. Stresset med amming og lette febrilsk etter et slags mønster på søvn og mating, selvsagt uten hell. Han var total uforutsigbar i starten, våknet etter få minutter selv om jeg trodde han kom til å sove lenge, og motsatt. Gråt mye, og uforutsigbart, også om natta. Vi bysset og bysset og bysset. Og skiftet bleie 12 ganger i døgnet, for han bæsjet ofte.

Fødselen var piece of cake. Føder glatt igjen. Det var bare noen timer (tre timer med rier, ink 10 minutt pressing) Jeg mistet en del blod, men det bekymret meg ikke det minste, følte meg godt ivaretatt på sykehuset. Men  gjorde nok sitt til at jeg var trøtt og sliten de første ukene.

Kroppslig har jeg ingen varige tegn etter svagerskap/fødsel. Ikke strekkmerker, ikke problemer nedentil, (et par pyntesting etter fødsel som grodde problemfritt), ikke hengepupper eller skrukkemage. 

Disse historiene er så forskjellige fra kvinne til kvinne, og fra barn til barn. Så din historie blir ikke lik andres uansett. Min baby nummer to var forrrsten helt annerledes. Sov som en stein, spiste raskt og sovnet igjen om natta, var blid og sprudlende. Amminga gikk som en lek, og jeg aksepterte at det ikke var noe mønster, brukte ikke energi på å lete etter noe forutsigbarhet.Han hadde forreseten bæsjebleie om natta én -1!- gang i hele bleieperioden. Så jeg fikk mye mer søvn.

Dette er uansett bare en kort fase i ditt og babyens liv. Mine to er tenåringer nå, flotte unge menn som vi er utrolig glade for å ha i livene våre. Å få barn handler egentlig ikke om graviditet, fødsel og bleier, det handler om å ha flotte folk i familen som gir glede resten av livet.

Anonymkode: cdabd...88a

[AnonymBruker]

Grusomt å gå gravid. Jævlige fødsler. Ble skilt da ungene var 6 og 2. Har aldri angret på dem og ville gjort det igjen ❤️

Anonymkode: 6ff13...102

[AnonymBruker]

Når det gjelder fødsel: Jeg syns begge mine fødsler var skikkelig lange, vonde og kjipe. Varte i opptil 48 timer med stormrier og spying etter hver rie i timesvis, der ene også endte i hastekeisersnitt. Likevel er det sant det venninne dine sier. Du glemmer det når ungen er ute. Selv om smertene under fødsel er helt grusomme, er det også en veldig spennende opplevelse. Fødselen er helt irrelevant for meg i spm om å få flere barn. Og i så fall på plussiden da det er helt euforisk å oppleve øyeblikket når man setter er barn til verden.

Både fødsler og de andre tingene du spør om er nok veldig individuelt uansett. Spm er jo om du har lyst på barn. Hvis du har det så føles nok ikke tingene på minussiden så store. Om du tenker graviditet, smerter ved fødsler og slitsom barselperiode er så stress at du tviler, så har du kanskje egentlig ikke så lyst på barn? Og hvordan mannen din vil bli som far/partner med barn har du best forutsetning for å svare på, evt. snakk med han om det.

Anonymkode: 593c7...18b

[AnonymBruker]

Spydd i 8 måneder med alle 3. Første ble født uten epidural, nr 2 med og nr 3 ble tatt med keisersnitt for da var jeg 100% ferdig med alt som het fødsel.

 

Er ikke fan.

Anonymkode: 7061c...278

[AnonymBruker]

Jeg synes det var overraskende lett. Graviditet med kvalme først og så fikk jeg bekkenløsning. Det var irriterende men jeg fikk sykemelding, og da var jo mye av stresset borte. 

Fødsel var en opplevelse. Det var på mange måter morsomt og fint...og utrolige krefter i sving, og litt skrekk på slutten. Men dere var flott. 

Første barn var verdens enkleste, og jeg har aldri sover så mye. Vi sov til 10:30 om morgenen. Foreldrene mine var sjokket da jeg kom på besøk. 

Jeg dro på cafe, og hun sov. Var mye venner og hun sov. Jeg skjønte ikke helt hva alle klaget over. 

Anonymkode: 14a7c...9e0

[MariaIsabel]

Første trimester av svangerskap har vært ganske slitsomt for min del, har hatt 0 energi, kvalme, influensafølelse osv. Andre og tredje trimester har stort sett vært koselig, med masse sparking og sånt, men gravidhjerne og halsbrann. I andre svangerskap var det bekkenløsning fra uke 5 allerede, men med varmtvannsyoga og fysioterapi+osteopat gikk det greit.

Fødsel er grusomt. Jeg ønsket oppriktig å dø for å få slippe smertene. Jeg tryglet om å bli kastet ut av vinduet i 4. etg. Men det er sant at man glemmer det det øyeblikket man får barnet på brystet. ❤️ 

Barsel gikk helt fint her og var stort sett bare koselig, men det kommer jo an på barna. Sikkert ikke like koselig om ungen har kolikk og ikke sover om natten.

Hvordan parforholdet tåler et barn, kommer jo helt an på utgangspunktet. Har du en mann som behandler deg som mora si fra før av, så blir det nok bare verre med et barn. Har man derimot en støttende partner som lager suppe fra bunnen når du er syk og behandler deg som en likeverdig, og dere har god og åpen kommunisere generelt, så er det et forhold som kan styrkes av å få barn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Som tittelen sier, jeg er usikker og ønsker helt ærlige svar på hvor ille graviditet, fødsel og småbarnstiden faktisk er. Jeg har hørt så utrolig mange skremmende ting og jeg vet rett og slett ikke om jeg kan eller orker. Føler også at mange venninner/familiemedlemmer som har fått barn ikke er helt åpne med hvor vondt og vanskelig det er, sikkert fordi de ikke vil få meg til å være bekymret/ velge å ikke få barn. De sier ofte ting som "ja, det var jo vondt men det er jo glemt så fort du får barnet ditt på brystet" og vil liksom ikke si mye mer.  

Vil gjerne også få ærlige svar på hvordan det å få barn påvirket samlivet. Jeg har sett så mye forskjellig, noen par ble mye mer sammensveiset da de fikk barn og ting gikk veldig fint, men det er en del skrekkhistorier blant mine venner og familie. For mange kvinner jeg kjenner tok ikke mannen nok ansvar, prioriterte sine egne interesser (spilling, dra på fisketur, trening osv), mye festing og drikking både under svangerskapet og etterpå, lot seg ikke vekke på natten så hun måtte ta alle netter, merket ikke rot og ting som måtte gjøres hjemme og hun måtte be om hjelp til alt, tok henne helt for gitt plutselig, sånne ting. Dessverre har jeg sett en del samlivsbrudd etter barn blant de jeg kjenner, og det er trist. I samtlige situasjoner måtte kvinnen liksom ta alt ansvar, sørge for at alt som måtte gjøres ble gjort. Det får meg til å være enda mer usikker på det å få barn. 

Anonymkode: ea043...1aa

Det er så individuelt at det er umulig å svare på egentlig. En ting er hvor lett fødsel den enkelte får. Antall timer og hindringer. En annen ting er den enkeltes smerteterskel. Og det er heller ikke alltid like lett å vite hva som er hva. 

Min fødsel varte i ca 7 timer. Og det var bare siste timen som var svært ubehagelig. Riene før det var bare litt ubehagelige (hos meg). Riene mot slutten altså verre, men etter epidural så var dette ingenting å klage over for heldige meg. . Fødselen var 8-9 i smerteskala siste timene og 10 i det babyen ble presset ut, men det gikk jo fort. Adrenalinet virker svært smertelindrende. Samme med oxytocin. Men det er også individuelt hvor mye den enkelte produserer av disse hormonene. Ikke minst hvor god effekt epidural har på den enkelte.

Så fødsel er som alle andre ting, mye flaks og uflaks. Ofte urettferdig for noen, i mens andre er svært heldige. Jeg var nok blant de heldige, og ville nok ihvertfall aldri funnet på å si: «Pøh! En fødsel er da ikke noe å sutre for’…som jeg har følelsen av at andre mødre  med svært lette fødsler kan finne på å si😅

Anonymkode: 56349...dfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er så individuelt at det er umulig å svare på egentlig. En ting er hvor lett fødsel den enkelte får. Antall timer og hindringer. En annen ting er den enkeltes smerteterskel. Og det er heller ikke alltid like lett å vite hva som er hva. 

Min fødsel varte i ca 7 timer. Og det var bare siste timen som var svært ubehagelig. Riene før det var bare litt ubehagelige (hos meg). Riene mot slutten altså verre, men etter epidural så var dette ingenting å klage over for heldige meg. . Fødselen var 8-9 i smerteskala siste timene og 10 i det babyen ble presset ut, men det gikk jo fort. Adrenalinet virker svært smertelindrende. Samme med oxytocin. Men det er også individuelt hvor mye den enkelte produserer av disse hormonene. Ikke minst hvor god effekt epidural har på den enkelte.

Så fødsel er som alle andre ting, mye flaks og uflaks. Ofte urettferdig for noen, i mens andre er svært heldige. Jeg var nok blant de heldige, og ville nok ihvertfall aldri funnet på å si: «Pøh! En fødsel er da ikke noe å sutre for’…som jeg har følelsen av at andre mødre  med svært lette fødsler kan finne på å si😅

Anonymkode: 56349...dfc

Svangerskapene var fine med begge hos meg. Ingenting å sette fingen på. Kvalme og trøtthet første trimester gikk helt greit så lenge jeg visste hva det var, fikk sykmelding og holdt ut. 2 trimester var problemfrie før det ble verre med søvnen i 3 trimester. Samt svangerskapskløe… Men alle har noe. Og igjen, så lenge man er forberedt på det får det jo stort sett bra. Det er jo bare 8-9 mnd;)

Anonymkode: 56349...dfc

[AnonymBruker]

Svangerskap kan være tungt for kroppen. Det er en unntakstilstand. Det kan være kjipt, men det er noe som går over. Fødsel kan ikke sammenlignes med en smerte jeg har opplevd. Det var en produktiv smerte jeg ikke har kjent før eller siden, og som jeg ikke klarer å huske. Det går også over. Det få forteller, som jeg syns man kan være mer åpen om, er hvor bekymret man er ofte. Fra spiren sitter til for alltid  Jeg syns ikke det var særlig vondt eller vanskelig, det er annerledes, også småbarnsperioden - og vi hadde mye styr - men for meg var det var finere enn noen sa. 

Anonymkode: b2e90...982

[AnonymBruker]

Fødselen var minst ille syns jeg, fordi den var kortvarig i forhold til det andre. Varte i nesten et døgn før det ble hastekeisersnitt og hadde store smerter i mange av de timene, men som sagt syns jeg ikke det var noe avskrekkende. 

2. og 3.trimester av graviditeten var veldig greie for meg. Litt tungt på slutten, men jeg hadde ingen smerter og var i ganske god fysisk form. 1.trimester var dog helt grusomt pga veldig overveldende kvalme, så man må forberede seg på noen veldig tøffe uker i starten av graviditeten. 

Barseltiden og småbarnstiden var desidert tøffest, så mitt aller beste råd er at du må være 100% sikker på å ha valgt riktig mann å få barn med. Jeg fikk et barn med flere spedbarnsplager og fikk minimalt med søvn, men faren meldte seg helt ut da han så at det faktisk krevde litt innsats å ha barn. Jeg fikk veldig skranten helse og var sykemeldt i lange tider etter at barnet begynte i barnehagen før jeg klarte å starte i jobb igjen. Ikke ignorer røde flagg som kan indikere at mannen er lat og tafatt! Min viste seg å ikke være snill lenger når det ble slitsomt å være snill. Det hadde vært slitsomt, men overkommelig dersom jeg hadde hatt en partner som stod sammen med meg i utfordringene og ønsket det beste for både meg og barnet. 

Anonymkode: cd8fd...8cd