Hvordan introdusere ny kjæreste for barna?

[AnonymBruker]

Hei! 

Det har gått 1 år fra det ble slutt med barnefar. Nå har jeg truffet en mann jeg er veldig forelsket i. Vært sammen et par mnd.  Det har vært et sårt år for alle parter i familien, men nå har ting begynt å falle på plass. Dere som har vært i samme situasjon, hvor fort introduserte dere kjæreste og hvordan har det gått? 

 

Anonymkode: 7a308...434

[Afrodite10]

Ble overtalt til å møte barna hans etter kun 2 mnd, 3 uker etter var det slutt 😂😂😂 

Neste gang er det ikke snakk om å møte hans barn eller han møte mine før minimum et halvt år. Greit å bruke tiden på å bli kjent, finne på ting når man ikke har barn, og være sikker. 

Barn knytter seg jo ganske lett og nei, det stikker ikke alltid så dypt men allikevel ingen god følelse å su at de ikke kommer til å møte h*n igjen... 

Ikke stress, og kos dere bare dere 2 😉

[AnonymBruker]

Vi ventet nesten ett år før vi introduserte. Vi ville være sikre på hverandre først. 

Anonymkode: 8da6b...c4e

[AnonymBruker]

Kommer veldig an på alderen til barna. Er de små så kan dere jo "tilfeldigvis" møtes på en lekeplass og du kan introdusere han som venn først. 

Er de litt større (skolebarn) og skjønner at han mest sannsynligvis er en kjæreste, så ville jeg vært ærlig med barna. Jeg ville da først fortalt at du har fått deg en ny kjæreste. Og latt de få sine reaksjoner på det og latt det roe seg noen mnd før jeg introduserte ny kjæreste. 

Jeg ville også spurt barna hvor de foretrakk å møte han første gang. Feks ute på en attraksjon, på en lekeplass, hjemme hos oss, e.l. sånn at de fikk føle litt kontroll over situasjonen. 

Selv hadde jeg litt store unger da jeg introduserte ny kjæreste. Slutten av barneskolen og ungdomsskolen. De valgte at han skulle komme hjem til oss. Og det gikk helt greit. De hilste på han og så gikk ungene opp til loftstua for å spille. Var ikke så mye de snakket med han først. Så kom de ned litt senere og vi spiste og så på tv sammen osv. 

Vi var påpasselige med å ikke ha fysisk kontakt foran ungene den første tiden. 

 

Anonymkode: 33581...dbd

[-Missi-]

Jeg ville startet med korte besøk i starten komme innom på en kaffe etc men kommer veldig ann på alder på barna ja. Jeg har vært syk streng på det der da 🤭holdt dating og forhold til barnefri uker. Tok faktisk 14 år før jeg var i et forhold hvor jeg så på det som såpass seriøst at han fikk møte sønnen min. Det viktigste tenker jeg er at det ikke er mye folk ut og inn barnet må forholde seg til at dette er en person du tenker at her er det en fremtid meg. Samtidig man kan jo aldri vite at det varer. 

Her har far hatt mye damer ut og inn gjennom åra men jeg hadde holdt denne delen privat og til barnefri, kom til et punkt hvor jeg tenkte at nå fikk jeg hoppe i det. Min er 17 da så vi i kunne snakke rundt det veldig godt. Måtte nesten informere han da det ble "offentlig". Jeg passet kjærestens hund en del så han hadde jo blitt kjent med hunden først og sett typen når han kom innom et par minutter for å levere og hente.  Så begynte vi utvide det der med at han ble litt lenger, spiste middag og skravlet en stund før han dro igjen. 

Var i grunn sånn vi gjorde det veldig gradvis. Kjæresten hadde også vært bonus pappa før så var veldig opptatt av å vise meg respekt rundt alt dette og sønnen min. Det som smelta meg litt var at sønnen min fikk en skikkelig fin gjennomtenkt hjemmelaget adventskalender det året ❤️👌

Men nå er ikke jeg og kjæresten sammen lenger. Angret litt på at jeg introduserte han men samtidig ikke siden det gikk såpass bra og han var generelt en veldig bra fyr. Så aller mest en god opplevelse. 

Vanskelig greie det der jeg er nok ekstra streng pga egen oppvekst og erfaring med steforeldre men det kan jo gå bra også ☺️

Sønnen min har ikke bare negative erfaringer fra farsiden heller selv om det har vært mye inn og ut med damer der, en av de viste seg å være et skikkelig fint menneske som vi alle har kontakt med enda i dag. Litt humper i veien selvsagt men hun viste seg å bry seg om sønnen min på ekte og også hennes mor. Så der er det også ganske mye kjærlighet 🥰👌

Lykke til ts🤞❤️

[AnonymBruker]

Vent et par år.

Anonymkode: 75c05...37a

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. Jeg også har tenkt på ca 6 mnd, men så hadde det vært litt kjekt å være sammen litt nå i sommer. Kjæresten min har veldig lyst å treffe henne og være med på ting sammen med oss allerede nå, men jeg har sagt at jeg vil ha bare oss to litt til, at det ikke er noe hast Vrlfig ny situasjon dette her. Alt blir komplisert med en gang man dater og har barn. Noen som har fått barn med nye kjæresten også?

Anonymkode: 7a308...434

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Takk for alle svar. Jeg også har tenkt på ca 6 mnd, men så hadde det vært litt kjekt å være sammen litt nå i sommer. Kjæresten min har veldig lyst å treffe henne og være med på ting sammen med oss allerede nå, men jeg har sagt at jeg vil ha bare oss to litt til, at det ikke er noe hast Vrlfig ny situasjon dette her. Alt blir komplisert med en gang man dater og har barn. Noen som har fått barn med nye kjæresten også?

Anonymkode: 7a308...434

Du må huske på at du er i den mest nyforelskede fasen nå og egentlig ikke kjenner han skikkelig. Alt er rosenrødt nå.

Det er derfor man bør vente ca et års tid. For å unngå at barna møter en person og så etter et års tid så forsvinner de rosa brillene og du ser at han har feil og mangler du ikke kan leve med. Man viser heller ikke sine dårlige sider i starten, så hvis dere bare har vært sammen en liten stund så vet du egentlig ikke hvordan han er enda.

Jeg oppdaget flere ting ved min kjæreste etter et halvt år og et år som jeg ikke så i starten. Ting som fikk meg til å lure på om dette egentlig var mannen for meg. Heldigvis så veiet de gode tingene med han opp for de dårlige og noe av det har vi jobbet oss gjennom. Det har vært litt sånn for han også. Ting han ikke så i starten. Nå har vi vært sammen i 5 år og fortsatt kan småting dukke opp. 

Vi valgte å ikke få barn sammen fordi vi har 4 til sammen som nå nesten er voksne og vi begge nærmer oss 40. Vi skal snart flytte sammen da barna snart er ute av redet 😊

Anonymkode: 33581...dbd

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for alle svar. Jeg også har tenkt på ca 6 mnd, men så hadde det vært litt kjekt å være sammen litt nå i sommer. Kjæresten min har veldig lyst å treffe henne og være med på ting sammen med oss allerede nå, men jeg har sagt at jeg vil ha bare oss to litt til, at det ikke er noe hast Vrlfig ny situasjon dette her. Alt blir komplisert med en gang man dater og har barn. Noen som har fått barn med nye kjæresten også?

Anonymkode: 7a308...434

Du skulle ta å lese tråderne fra kvinner som har latt en overivrig kjæreste invadere deres og barnas liv etter et par måneder. Før de aner uråd forlanger mannen å være sammen med dem 24/7 og han er umulig å slippe av med. Bruk hodet, for helvete. 

Anonymkode: 75c05...37a

[AnonymBruker]

Jeg kan gi et svar fra "andre" siden som kanskje er annerledes enn andres erfaringer her.

Jeg traff først mannens barn da vi hadde vært sammen i over to år. Det var altfor sent.

Det var noe de hadde blitt enige om for å skåne barna, og det er jo en utbredt oppfatning om "jo lengre jo bedre". Det gir barna nok tid til å bearbeide skilsmissen, men det gjør deres tilknytning til ny partner desto vanskeligere jo større de blir. Det sparer heller ikke barna for det som ofte utgjør den største konflikten; konflikten mellom far og mor, som tiltok da far traff meg. 

Mannen og jeg fant tonen fort og ble ganske raskt seriøse. Det førte til at han da levde to "parallelle" liv; ett med meg der vi nærmest bodde sammen, reiste sammen og han ble kjent med meg og min familie. Og ett liv med barna der han kun fokuserte på dem annenhver uke (han jobbet lite ukene han hadde dem også).. Barna ble vant til å ha far helt for seg selv, og jeg var vant til å vike og prioritere annerledes de ukene. Jeg ble i denne perioden også gravid (på prevensjon) og endte med abort fordi det var for tidlig for barna (og en ekskone som ville skapt et helvete).

Da tiden var inne for å smelte disse livene sammen, var barna svært misfornøyd. De hadde mentalt forlatt familieenheten de hadde, men hadde skapt seg en ny familieidentitet; et trekløver med far i hans nye bolig som fungerte bra. Det at jeg var i denne boligen med ham når de ikke var der tok hans datter svært tungt, og han brukte lang tid på å overbevise henne om at hun "fortsatt var nummer en". Hans yngste var blitt et stort barn og hans eldste blitt tenåring, så den åpenheten og hengivenheten de hadde som små barn, var borte. Kan legge til at et av hans barn har ekstra utfordringer/en diagnose som jeg ikke fant ut av før senere. Han har innrømmet at han holdt denne utredningen skjult for meg fordi han var redd for å "skremme meg vekk".

Vi er idag gift med felles barn. Det fungerer greit med hans særkullsbarn, men det er nok en liten sorg for ham at det ikke er "stor happy family". Siden vi måtte vente med felles barn er avstanden i alder såpass stor til hans at de ikke får et nært søskenforhold. Det er også fortsatt litt sjalusi fra hans yngste for at vårt barn får ha "pappa hele tiden". De kan også ymte om at de savner boligen deres far hadde før han traff meg. Tiden etter skilsmissen men før meg varte såpass lenge at det ble en definert periode i deres barndom der alt var bra.

Så det korte svaret her er; dette kommer helt an på hva du skal med dette forholdet. Har mannen barn fra før? Vil han ha? Skal du starte ny familie? Eller kan dere være kjærester som er sammen annenhver uke uten å involvere barna? Hvor mye er barna hos deg?

Er det sistenevnte er det en grei sak. Skal dere danne felles familie må du ta noen valg og på et eller annet punkt gå "all in".

Anonymkode: 62996...50c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du skulle ta å lese tråderne fra kvinner som har latt en overivrig kjæreste invadere deres og barnas liv etter et par måneder. Før de aner uråd forlanger mannen å være sammen med dem 24/7 og han er umulig å slippe av med. Bruk hodet, for helvete. 

Anonymkode: 75c05...37a

Trenger jo ikke være ufin jeg lufter bare for å høre andres erfaringer. 

Anonymkode: 7a308...434

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kan gi et svar fra "andre" siden som kanskje er annerledes enn andres erfaringer her.

Jeg traff først mannens barn da vi hadde vært sammen i over to år. Det var altfor sent.

Det var noe de hadde blitt enige om for å skåne barna, og det er jo en utbredt oppfatning om "jo lengre jo bedre". Det gir barna nok tid til å bearbeide skilsmissen, men det gjør deres tilknytning til ny partner desto vanskeligere jo større de blir. Det sparer heller ikke barna for det som ofte utgjør den største konflikten; konflikten mellom far og mor, som tiltok da far traff meg. 

Mannen og jeg fant tonen fort og ble ganske raskt seriøse. Det førte til at han da levde to "parallelle" liv; ett med meg der vi nærmest bodde sammen, reiste sammen og han ble kjent med meg og min familie. Og ett liv med barna der han kun fokuserte på dem annenhver uke (han jobbet lite ukene han hadde dem også).. Barna ble vant til å ha far helt for seg selv, og jeg var vant til å vike og prioritere annerledes de ukene. Jeg ble i denne perioden også gravid (på prevensjon) og endte med abort fordi det var for tidlig for barna (og en ekskone som ville skapt et helvete).

Da tiden var inne for å smelte disse livene sammen, var barna svært misfornøyd. De hadde mentalt forlatt familieenheten de hadde, men hadde skapt seg en ny familieidentitet; et trekløver med far i hans nye bolig som fungerte bra. Det at jeg var i denne boligen med ham når de ikke var der tok hans datter svært tungt, og han brukte lang tid på å overbevise henne om at hun "fortsatt var nummer en". Hans yngste var blitt et stort barn og hans eldste blitt tenåring, så den åpenheten og hengivenheten de hadde som små barn, var borte. Kan legge til at et av hans barn har ekstra utfordringer/en diagnose som jeg ikke fant ut av før senere. Han har innrømmet at han holdt denne utredningen skjult for meg fordi han var redd for å "skremme meg vekk".

Vi er idag gift med felles barn. Det fungerer greit med hans særkullsbarn, men det er nok en liten sorg for ham at det ikke er "stor happy family". Siden vi måtte vente med felles barn er avstanden i alder såpass stor til hans at de ikke får et nært søskenforhold. Det er også fortsatt litt sjalusi fra hans yngste for at vårt barn får ha "pappa hele tiden". De kan også ymte om at de savner boligen deres far hadde før han traff meg. Tiden etter skilsmissen men før meg varte såpass lenge at det ble en definert periode i deres barndom der alt var bra.

Så det korte svaret her er; dette kommer helt an på hva du skal med dette forholdet. Har mannen barn fra før? Vil han ha? Skal du starte ny familie? Eller kan dere være kjærester som er sammen annenhver uke uten å involvere barna? Hvor mye er barna hos deg?

Er det sistenevnte er det en grei sak. Skal dere danne felles familie må du ta noen valg og på et eller annet punkt gå "all in".

Anonymkode: 62996...50c

Han har ikke barn, men ønsker seg med tid og stunder. Jeg ønsker kanskje et barn til dersom ting klaffer, men ikke noe must. Har barnet 50/50. Han syntes bare det er kjekt at jeg har barn, og ønsker veldig gjerne å treffe når det passer seg. Jeg er restriktiv og tenker det må vente litt.....har liksom lyst å bare være meg og han først. Ikke stresse med ting helt ennå.

Anonymkode: 7a308...434

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du må huske på at du er i den mest nyforelskede fasen nå og egentlig ikke kjenner han skikkelig. Alt er rosenrødt nå.

Det er derfor man bør vente ca et års tid. For å unngå at barna møter en person og så etter et års tid så forsvinner de rosa brillene og du ser at han har feil og mangler du ikke kan leve med. Man viser heller ikke sine dårlige sider i starten, så hvis dere bare har vært sammen en liten stund så vet du egentlig ikke hvordan han er enda.

Jeg oppdaget flere ting ved min kjæreste etter et halvt år og et år som jeg ikke så i starten. Ting som fikk meg til å lure på om dette egentlig var mannen for meg. Heldigvis så veiet de gode tingene med han opp for de dårlige og noe av det har vi jobbet oss gjennom. Det har vært litt sånn for han også. Ting han ikke så i starten. Nå har vi vært sammen i 5 år og fortsatt kan småting dukke opp. 

Vi valgte å ikke få barn sammen fordi vi har 4 til sammen som nå nesten er voksne og vi begge nærmer oss 40. Vi skal snart flytte sammen da barna snart er ute av redet 😊

Anonymkode: 33581...dbd

Det er veldig sant, det du sier. Jeg er i forelskelsesfasen og det er sikkert mye jeg er blind på nå så flott å høre at dere jobber igjennom ting

Anonymkode: 7a308...434

[AnonymBruker]

Traff mine bonusbarn nøyaktig fem dager etter vi møttes på første date, var ikke helt planlagt. 

Min mann hadde da vært singel i to år og da vi møttes, orket vi ikke holde noe hemmelig, vi bare hoppet rett i det. For ungene var jeg kjæresten til pappa og de hadde ingen problemer med dette.

Nå har jeg vært bonusmor i 15 år og det har gått på skinner. Ingen barn sammen. 

Anonymkode: ec519...ce4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Trenger jo ikke være ufin jeg lufter bare for å høre andres erfaringer. 

Anonymkode: 7a308...434

Det er ikke ufint, men dødsens sannhet.

Anonymkode: 5757c...3f4

[AnonymBruker]

Jeg ville ventet i rundt ett år før introduksjon. Ville fortalt barna (kommer an på alder) at jeg hadde fått en kjæreste og at de skulle få møte han når vi alle var klare for det. Da hadde de fått mulighet til å stille spørsmål og bli vant med tanken på at jeg hadde en ny person i livet mitt. Etterhvert ville han fått møte barna, når de mente at de var klare for det, og det ville vært på deres premisser. Som en over skriver, ville jeg spurt dem når/hvor/hvordan de ønsket å møte han og lagt til rette for det. 

Anonymkode: 99f0d...863

[AnonymBruker]

Vi var sammen 1 år før introduksjon av mine barn som da var i barnehage-/småskolealder. Startet med å treffes hos felles kjente, så kom han innom for å levere noe, og til slutt snakket jeg med barna om det hadde vært kjekt med en kjærest, og da foreslo de selv ham. Etter det har alt gått veldig fint, nå har vi vært sammen 4 år, giftet oss og venter barn sammen. 

Anonymkode: 050eb...fac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi var sammen 1 år før introduksjon av mine barn som da var i barnehage-/småskolealder. Startet med å treffes hos felles kjente, så kom han innom for å levere noe, og til slutt snakket jeg med barna om det hadde vært kjekt med en kjærest, og da foreslo de selv ham. Etter det har alt gått veldig fint, nå har vi vært sammen 4 år, giftet oss og venter barn sammen. 

Anonymkode: 050eb...fac

Han fikk treffe barna mine "tilfeldigvis" på et arrangement etter noen måneder. Var bare et "hei" i forbifarten (og at han kunne observere på avstand), men det var viktig for meg at han var klar over at jeg kom med en "pakke", og at han måtte ta hele pakken om vi skulle være sammen.

Anonymkode: 050eb...fac

[Gjest WhisperingWind]

Det finnes ingen fasit på dette spm. Det kommer an på hele situasjonen hvor, når og hvordan.

For meg og kjæresten gikk det fort. Mye fordi vi bare visste vi ville funke på sikt og pga avstanden og vi begge er alene med barn. 
 

Jeg ble først introdusert som en venn. Allerde andre gang jeg møtte dem knyttet de seg til meg. Så gjorde vi ting sammen med begges barn, inkludert hyttetur.

Nå er vi ekstremt sikre på oss som et par ellers ville vi ikke introdusert barna så raskt. Hans barn har blitt så knyttet til meg og vi ville aldri risikert at jeg ikke var noe permanent for dem. De vet og aksepterer at vi er kjærester og de elsker å henge med meg.

Men i mange tilfeller kan det bli forvirrende og en suppe om en introduserer i en nyforelsket periode. Hadde vi hatt barna 50/50 hadde vi ventet lengre. Så har man den muligheten ville jeg konsentrert meg om kjæresten når jeg hadde barnefri i minst 6-12 mnd.

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (13 timer siden):

Det finnes ingen fasit på dette spm. Det kommer an på hele situasjonen hvor, når og hvordan.

For meg og kjæresten gikk det fort. Mye fordi vi bare visste vi ville funke på sikt og pga avstanden og vi begge er alene med barn. 
 

Jeg ble først introdusert som en venn. Allerde andre gang jeg møtte dem knyttet de seg til meg. Så gjorde vi ting sammen med begges barn, inkludert hyttetur.

Nå er vi ekstremt sikre på oss som et par ellers ville vi ikke introdusert barna så raskt. Hans barn har blitt så knyttet til meg og vi ville aldri risikert at jeg ikke var noe permanent for dem. De vet og aksepterer at vi er kjærester og de elsker å henge med meg.

Men i mange tilfeller kan det bli forvirrende og en suppe om en introduserer i en nyforelsket periode. Hadde vi hatt barna 50/50 hadde vi ventet lengre. Så har man den muligheten ville jeg konsentrert meg om kjæresten når jeg hadde barnefri i minst 6-12 mnd.

Ja det hørtes lurt ut ❤️ 

Anonymkode: 7a308...434