"Jeg hater mine foreldre"

[AnonymBruker]

Det er skremmende å skrive de ordene. 

Det er sant, og ikke sant. Jeg har mye omsorg og kjærlighet til dem. Men jeg er en av oss som har KPTSD etter vold og omsorgssvikt i barndommen. Jeg er på et punkt der jeg endelig har fått tilgang til følelsen av sinne. (Har god hjelp av en dyktig psykolog. Bare sånn PS.) Jeg skriver fordi jeg vil høre med andre som har følt det slik. 

Jeg prosesserer med å skrive en del dagbok om det, og jeg har begynt å måtte skrike inn i en pute, jeg er overveldet av hat, sinne og raseri. Jeg pleier å ha mye omtanke for dem, forståelse for at de gjorde så godt de kunne, for deres egen traumebakgrunn. Men nå bare syder jeg av hat. "De burde visst bedre" tenker jeg. Jeg har forstått det sånn at dette bare er bra, at det er et steg i prosessen. Jeg trenger ikke si det til dem, men bare prosessere på egen hånd. Slutte å undertrykke følelsen. 

Men jeg blir redd. Det er så uvant. Jeg blir redd for at jeg aldri kan gå tilbake til å ha noe med dem å gjøre lenger. Og jeg vet at mange bryter. Jeg ønsker i utgangspunktet ikke det. Jeg har følt meg så uendeleg alene gjennom livet, og jeg tenker at om jeg bryter for alltid så vil jeg bli enda mer alene. Det er vanskelig å skape seg et helt nytt nettverk selv. Helst håper jeg jo at noen vil skrive og si at de prosesserte dette og greide å skape en ny og bedre relasjon til sine foreldre i ettertid. 

Har du følt på det samme, og hvordan var det for deg? Tok det lang tid fra du begynte å føle på raseriet aktivt, til det stilnet og ble ferdig prosessert? Endret noe seg da? Jeg håper bare at jeg snart kan bli ferdig med dette. Hører gjerne også om du gjorde noe aktivt for å "få det ut". 

Setter pris på hyggelige svar og erfaringer. ❤️ 

Anonymkode: 5926c...1a4

[AnonymBruker]

50 år mann vokst opp med omsorgssvikt av begge foreldre. Hatet min far, ønsket han død. Lå i sengen og krysset fingeren når han gikk i trappen, håpte han skulle falle og brekke nakken og dø. Hadde enormt raseri og bitterhet mot han helt til jeg begynte å behandle det tidlig i 40 åra. Var utrolig bitter og det påvirket meg voldsomt negativt. Har fremdeles et kraftig sinne, men det ligger dypt begravet og jeg har kontroll på det. Jeg har triggere fra min far som kan utløse sinnet, og påvirker meg. Men jeg er klar over det og styrer det heldigvis. Har metoder på å unngå å bli sint også, er veldig var på min sinnstilstand. 

 

Har mange år med terapi og møter med ATV bak meg som har hjulpet meg. Nå er jeg ikke sint på han lenger, har klart å akseptere den dårlige faren han var / er. Han har nok ødelagt mye av livet mitt, dessverre. De siste årene har jeg har et ikke-eksisterende forhold til han, og er følelsesmessig fri fra han. Noe kommer tilbake i ganske svak grad om jeg snakker om min barndom. Jeg vil nok ikke delta i begravelsen hans. 

Bare spør om det er noe du lurer på

Anonymkode: a304b...ad5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Helst håper jeg jo at noen vil skrive og si at de prosesserte dette og greide å skape en ny og bedre relasjon til sine foreldre i ettertid. 

Har du følt på det samme, og hvordan var det for deg? Tok det lang tid fra du begynte å føle på raseriet aktivt, til det stilnet og ble ferdig prosessert? Endret noe seg da? Jeg håper bare at jeg snart kan bli ferdig med dette. Hører gjerne også om du gjorde noe aktivt for å "få det ut". 

Setter pris på hyggelige svar og erfaringer. ❤️ 

Jeg har aldri gått til psykolog. Jeg var vel mer den som var sint som ungdom, og brøt litt da. Jeg reiste til andre siden av landet for å komme lengst mulig vekk som 19 åring. Der vokste jeg som menneske og var veldig selvstendig. Savnet etter foreldre går jo aldri bort, og jeg var jo glad i dem og savnet dem til tider. 

Det var jo litt begrenset kontakt ettersom avstanden var stor. Engang da jeg var hjemme så tok min far seg ett par glass vin og vi snakket sammen. Da brøt han sammen og unnskyldte seg og ba om tilgivelse. Han gråt til og med... Men den gang da ble jeg bare helt hard inn i meg. Jeg greide ikke gi han det. Jeg følte meg ikke i stand til å si noe, jeg følte bare på en uendelig tristhet i meg.  Så neste dag var det som vanlig. 

Jeg slet med tidvis savn og tidvis sinne, som gjerne ble skikkelig trigget etter at jeg feks hadde bestilt billetter hjem. Senere greide jeg likevel for meg selv å se dem i et barmhjertighets lys og skjønne at det er vondt for dem å ha feilet. Jeg kom til fred med fortid, og mine foreldre sine begrensninger. Det var ikke noe aktivt jeg gjorde, det var bare en tanke og følelseprosess som kom til meg der noen tårer ble felt og jeg følte en fred i meg. Men det var en prosess som tok en del år. 

Dette er vel ca 20 år siden nå  Jeg er blitt 48 år nå, og har selv en datter som er eldre enn det jeg var. Mine foreldre har vært veldig gode besteforeldre, og å se dem være så glad i mine barn og være så mild og god har lindret noe inne i meg. Å gjøre feil med egne barn har også gjort at jeg som voksen kan se og skjønne hvordan et menneske kan feile under visse forhold. Det unnskylder ingenting, men det forklarer mye å skjønne at min far led av depresjon og utbrenthet da ingenting slikt eksisterte. At min mor var begrenset av sin barndom. Alt slikt er et slags generasjonstraume som går fra en generasjon til en annen, og det er bare kjærlighet og forståelse som kan heale det. Den tanken ga meg makt og fred. For jeg var sikker på at jeg hadde det i meg å bryte dette. 

 

Anonymkode: a1d5c...fc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.3.2024 den 15.32):

50 år mann vokst opp med omsorgssvikt av begge foreldre. Hatet min far, ønsket han død. Lå i sengen og krysset fingeren når han gikk i trappen, håpte han skulle falle og brekke nakken og dø. Hadde enormt raseri og bitterhet mot han helt til jeg begynte å behandle det tidlig i 40 åra. Var utrolig bitter og det påvirket meg voldsomt negativt. Har fremdeles et kraftig sinne, men det ligger dypt begravet og jeg har kontroll på det. Jeg har triggere fra min far som kan utløse sinnet, og påvirker meg. Men jeg er klar over det og styrer det heldigvis. Har metoder på å unngå å bli sint også, er veldig var på min sinnstilstand. 

 

Har mange år med terapi og møter med ATV bak meg som har hjulpet meg. Nå er jeg ikke sint på han lenger, har klart å akseptere den dårlige faren han var / er. Han har nok ødelagt mye av livet mitt, dessverre. De siste årene har jeg har et ikke-eksisterende forhold til han, og er følelsesmessig fri fra han. Noe kommer tilbake i ganske svak grad om jeg snakker om min barndom. Jeg vil nok ikke delta i begravelsen hans. 

Bare spør om det er noe du lurer på

Anonymkode: a304b...ad5

Det er trist å høre hvordan du har hatt det. Og jeg er takknemlig for at du deler det litt med meg. Jeg har aldri snakket med ATV, men går i behandling nå. Kjenner mye på sinne, og slår i puter og skriker. Jeg orker ikke å bære det i kroppen lenger. Har mye smerter. Jeg tror det har sammenheng med at jeg spenner kroppen mye for å unngå hatet og raseriet. Har du kjent på noen fysiske symptom? 

Det å bli følelsesmessig fri, er det bare godt, eller er det noe sårhet der? 

TS

Anonymkode: 5926c...1a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.3.2024 den 15.56):

Jeg har aldri gått til psykolog. Jeg var vel mer den som var sint som ungdom, og brøt litt da. Jeg reiste til andre siden av landet for å komme lengst mulig vekk som 19 åring. Der vokste jeg som menneske og var veldig selvstendig. Savnet etter foreldre går jo aldri bort, og jeg var jo glad i dem og savnet dem til tider. 

Det var jo litt begrenset kontakt ettersom avstanden var stor. Engang da jeg var hjemme så tok min far seg ett par glass vin og vi snakket sammen. Da brøt han sammen og unnskyldte seg og ba om tilgivelse. Han gråt til og med... Men den gang da ble jeg bare helt hard inn i meg. Jeg greide ikke gi han det. Jeg følte meg ikke i stand til å si noe, jeg følte bare på en uendelig tristhet i meg.  Så neste dag var det som vanlig. 

Jeg slet med tidvis savn og tidvis sinne, som gjerne ble skikkelig trigget etter at jeg feks hadde bestilt billetter hjem. Senere greide jeg likevel for meg selv å se dem i et barmhjertighets lys og skjønne at det er vondt for dem å ha feilet. Jeg kom til fred med fortid, og mine foreldre sine begrensninger. Det var ikke noe aktivt jeg gjorde, det var bare en tanke og følelseprosess som kom til meg der noen tårer ble felt og jeg følte en fred i meg. Men det var en prosess som tok en del år. 

Dette er vel ca 20 år siden nå  Jeg er blitt 48 år nå, og har selv en datter som er eldre enn det jeg var. Mine foreldre har vært veldig gode besteforeldre, og å se dem være så glad i mine barn og være så mild og god har lindret noe inne i meg. Å gjøre feil med egne barn har også gjort at jeg som voksen kan se og skjønne hvordan et menneske kan feile under visse forhold. Det unnskylder ingenting, men det forklarer mye å skjønne at min far led av depresjon og utbrenthet da ingenting slikt eksisterte. At min mor var begrenset av sin barndom. Alt slikt er et slags generasjonstraume som går fra en generasjon til en annen, og det er bare kjærlighet og forståelse som kan heale det. Den tanken ga meg makt og fred. For jeg var sikker på at jeg hadde det i meg å bryte dette. 

 

Anonymkode: a1d5c...fc7

Jeg er imponert over at du har greid å se dem i et barmhjertighets lys. Jeg pleide å gjøre det tidligere, men det var egentlig ikke barmhjertighet, det var selvutslettelse og min egen følelse av verdiløshet. Nå når jeg har innsett at jeg var aldri skyld i det som skjedde, jeg fortjente det ikke, så har jeg oppdaget et enormt raseri og jeg greier ikke forstå at det noen sinne kan forsvinne. 

Kanskje noe endrer seg for meg om jeg selv får barn. Jeg tenker mye det samme som deg at jeg skal bryte dette generasjonstraumet. Og jeg forstår godt at mine foreldre selv er traumatiserte, men jeg bare hater dem for så utilstrekkelige de fremdeles er, og hvordan deres tilstedeværelse, om enn veldig begrenset, fortsetter å ødelegge for livet mitt. 

Takk for at du delte din historie med meg.

TS

Anonymkode: 5926c...1a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Har du kjent på noen fysiske symptom? 

Det å bli følelsesmessig fri, er det bare godt, eller er det noe sårhet der? 

TS

Anonymkode: 5926c...1a4

Det mentale og det fysiske henger sammen. Feks så blir jeg sliten og trøtt og verker i kroppen når jeg blir deprimert. Normalt så overskygger sinnet sårhet, fordi det er en sterkere følelse, og mange kanaliserer tristhet igjennom sinne. Helt normalt å bli leg seg etter sinnet begynner å gi seg. Det er en del av sorgprosessen du må igjennom. Sorgen av å ikke ha en god barndom, sorgen over å ikke ha alrighte foreldre, sorgen over å ha bli sviktet av de som skulle være for deg. Men når du er ferdig med det er det bare godt. Følelse av frihet. Jeg ønsker deg lykke til 😊❤️

Anonymkode: a304b...ad5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det mentale og det fysiske henger sammen. Feks så blir jeg sliten og trøtt og verker i kroppen når jeg blir deprimert. Normalt så overskygger sinnet sårhet, fordi det er en sterkere følelse, og mange kanaliserer tristhet igjennom sinne. Helt normalt å bli leg seg etter sinnet begynner å gi seg. Det er en del av sorgprosessen du må igjennom. Sorgen av å ikke ha en god barndom, sorgen over å ikke ha alrighte foreldre, sorgen over å ha bli sviktet av de som skulle være for deg. Men når du er ferdig med det er det bare godt. Følelse av frihet. Jeg ønsker deg lykke til 😊❤️

Anonymkode: a304b...ad5

Så glad for å høre at du fikk følelsen av frihet etterpå. Det unner jeg deg. 

Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver med smerter i kropp av dette. Og at det lurer en sorg bak sinnet og hatet. 

Tusen takk for gode ønsker og at du delte ❤️ 

TS

Anonymkode: 5926c...1a4