Hvor sliten er det egentlig vanlig å være?

[AnonymBruker]

Jeg er 100% alene med en 2,5-åring, og de siste dagene har jeg vært så sliten at jeg lurer på om det er normalt eller om det er typ sykdom. Jeg er riktignok på et dårlig sted i syklusen, og har nettopp vært forkjølt. Slithenheten min føles veldig fysisk, typ det er kjempetung å løfte bena, å si ting er slitsomt, vi bor i 4.etasje og ungen gråter og gråter når jeg ikke kan bære henne (har hendene fulle, så endte opp med at jeg sleper meg opp til 4. Etasje med ting og så går ned og bærer henne, så vidt jeg klarer det, opp. (Hun går ofte opp, men jeg var også for sliten til motivasjonstalen hun trenger for å gjøre det). Jeg klarer knapt å karre meg fra sofaen. Jeg nærmest snøvler med ord eller stammer fordi det krever for mye energi å snakke ordentlig. Føles som melkesyre bare å gå bortover en vei og dytte vogna. Orker ikke fullstendige setninger her en gang. Jeg krysser virkelig fingre for at det er denne perioden av syklusen, for noen uker sida så dansa jeg vilt rundt i stua, sprang opp trappa osv. Nå subber jeg rundt som en zombie. Skal det være sånn? Jeg klarer nesten ikke ivareta barnet, emosjonelt sett. Fordi jeg ikke har krefter til "riktig" type trøst. Og i dag endte jeg i skikkelig gråt mens hun også gråt. Men jeg prøver å minimere skadevirkningen ved å snakke om det (mamma er lei seg, det går over osv). Jeg klarer å ivare ta henne fysisk altså, som å lage mat og skifte bleie. Der er det liksom et instinkt som kicker inn. Men å motivere, snakke med energi, bruke "riktig" pedagogikk..i dag er det helt uoverkommelig. Nå får hun til og me se tv etter barnehagen, og det har aldri skjedd før... 

Anonymkode: b34ea...1e9

[AnonymBruker]

Noen perioder blir det sånn. Høres ut som du brygger på noe. Gjør minimalt noen dager. La henne «sløve» også. Du høres ut som en bevisst mamma mtp. skjerm. 
2-åringer er intense.

Om det er like ille om en uke, ta en blodprøve, tenker jeg. 

Anonymkode: 06bed...843

[AnonymBruker]

Lenge siden du sjekket jernstatus? 

Anonymkode: 3e794...199

[AnonymBruker]

Hadde bestilt en legetime

Anonymkode: ae598...24f

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn. Lavt jern, tomme jernlagre og alle blodverdier var farlig lav (hemoglobin, leukocytter og blodplater). 

Så ville ha tatt en blodprøve for å sjekke om diverse mangler. 

Anonymkode: bfc7c...f00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg er 100% alene med en 2,5-åring, og de siste dagene har jeg vært så sliten at jeg lurer på om det er normalt eller om det er typ sykdom. Jeg er riktignok på et dårlig sted i syklusen, og har nettopp vært forkjølt. Slithenheten min føles veldig fysisk, typ det er kjempetung å løfte bena, å si ting er slitsomt, vi bor i 4.etasje og ungen gråter og gråter når jeg ikke kan bære henne (har hendene fulle, så endte opp med at jeg sleper meg opp til 4. Etasje med ting og så går ned og bærer henne, så vidt jeg klarer det, opp. (Hun går ofte opp, men jeg var også for sliten til motivasjonstalen hun trenger for å gjøre det). Jeg klarer knapt å karre meg fra sofaen. Jeg nærmest snøvler med ord eller stammer fordi det krever for mye energi å snakke ordentlig. Føles som melkesyre bare å gå bortover en vei og dytte vogna. Orker ikke fullstendige setninger her en gang. Jeg krysser virkelig fingre for at det er denne perioden av syklusen, for noen uker sida så dansa jeg vilt rundt i stua, sprang opp trappa osv. Nå subber jeg rundt som en zombie. Skal det være sånn? Jeg klarer nesten ikke ivareta barnet, emosjonelt sett. Fordi jeg ikke har krefter til "riktig" type trøst. Og i dag endte jeg i skikkelig gråt mens hun også gråt. Men jeg prøver å minimere skadevirkningen ved å snakke om det (mamma er lei seg, det går over osv). Jeg klarer å ivare ta henne fysisk altså, som å lage mat og skifte bleie. Der er det liksom et instinkt som kicker inn. Men å motivere, snakke med energi, bruke "riktig" pedagogikk..i dag er det helt uoverkommelig. Nå får hun til og me se tv etter barnehagen, og det har aldri skjedd før... 

Anonymkode: b34ea...1e9

Jobber du?

Anonymkode: 48e15...5d5

[AnonymBruker]

Jeg hadde bestilt meg en legetime, for dette er ikke normalt. Mine er ungdommer nå, men har vært 100% alene med 3 siden de var 2, 4 og 7 år. Jobb, hus, lekser og fritidsaktiviteter i tillegg, men har aldri vært så sliten som det du beskriver her. Sjekk alle verdier, og hvis du har mulighet for avlastning (besteforeldre, søsken, venninner eller lignende) bør du prøve å spørre om det innimellom. Det kan også være en depresjon, det kan gi fysiske utslag. Uansett så må du gjøre noe, for slik kan dere ikke ha det❤️

Anonymkode: 19910...ad5

[AnonymBruker]

Det ER normalt å bli så sliten innimellom. Når man er syk, sulten, har utført noe fysisk eller psykisk tungt (det er like normalt å være i din tilstand etter mer alvorlig sykdom, dødsfall eller samlivsbrudd som etter en lengre fjelltur eller gjennomført birken). Og å havne «på felgen» etter en dårlig natts søvn kombinert med slitsom dag på jobb og mensen er ikke dramatisk. Men det som er «normalt» er ikke dermed noe man skal ignorere, slepe seg gjennom eller leve med over tid.

For det er også ikke unormalt å bli utbrent. Og dersom tilstanden din varer mer enn 2-3 dager uten åpenbar årsak? Lege - ta ting på alvor.

Og, du? Ikke si til barnet ditt at «mamma er lei seg». Mamma er sliten. Formidle klart og greit at alle mennesker mister evnen til å regulere følelser når de blir slitne. Og sett ord på hva du bruker for å hvile og selvregulere. For du er ikke lei deg - du er sliten nok til å være dysregulert. Og det er både normalt og noe barn har behov for å kunne greit mye om og voksne behov for å ha et utstrakt vokabular og konkrete handlingsplaner for.

Anonymkode: 30eb0...005

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, og tar vitaminer hver dag. Er alene med en på 5 og har vært alene siden starten, og noen ganger er jeg så på felgen at jeg knapt orker å pusse tennene når kvelden kommer. TV etter barnehagen er helt vanlig her, jeg hadde ikke klart dette alene uten. 

Anonymkode: f2796...ee9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er 100% alene med en 2,5-åring, og de siste dagene har jeg vært så sliten at jeg lurer på om det er normalt eller om det er typ sykdom. Jeg er riktignok på et dårlig sted i syklusen, og har nettopp vært forkjølt. Slithenheten min føles veldig fysisk, typ det er kjempetung å løfte bena, å si ting er slitsomt, vi bor i 4.etasje og ungen gråter og gråter når jeg ikke kan bære henne (har hendene fulle, så endte opp med at jeg sleper meg opp til 4. Etasje med ting og så går ned og bærer henne, så vidt jeg klarer det, opp. (Hun går ofte opp, men jeg var også for sliten til motivasjonstalen hun trenger for å gjøre det). Jeg klarer knapt å karre meg fra sofaen. Jeg nærmest snøvler med ord eller stammer fordi det krever for mye energi å snakke ordentlig. Føles som melkesyre bare å gå bortover en vei og dytte vogna. Orker ikke fullstendige setninger her en gang. Jeg krysser virkelig fingre for at det er denne perioden av syklusen, for noen uker sida så dansa jeg vilt rundt i stua, sprang opp trappa osv. Nå subber jeg rundt som en zombie. Skal det være sånn? Jeg klarer nesten ikke ivareta barnet, emosjonelt sett. Fordi jeg ikke har krefter til "riktig" type trøst. Og i dag endte jeg i skikkelig gråt mens hun også gråt. Men jeg prøver å minimere skadevirkningen ved å snakke om det (mamma er lei seg, det går over osv). Jeg klarer å ivare ta henne fysisk altså, som å lage mat og skifte bleie. Der er det liksom et instinkt som kicker inn. Men å motivere, snakke med energi, bruke "riktig" pedagogikk..i dag er det helt uoverkommelig. Nå får hun til og me se tv etter barnehagen, og det har aldri skjedd før... 

Anonymkode: b34ea...1e9

Høres ut som PEM ved me 

Anonymkode: e91fc...00f