Forelder med kompleks PTSD

[AnonymBruker]

Noen som kjenner noen, har vokst opp med det eller noe kjennskap til hvordan det er å ha barn når en forelder har kompleks PTSD?

Broren min er sammen med en kvinne som har kompleks PTSD. Hun har gått i behandling i mange år, stått på utallige medisiner og hatt en del utfordringer. Tidvis mistenker vi at det ligger noe mer bak, uten å egentlig vite. For vi blir stadig skjøvet lengre og lengre unna dem. Det er ganske tydelig at hele familien til broren min er veldig lite ønsket og at dem ikke vil ha noe med oss å gjøre. Nå merkes det ekstra tydelig, etter hun ble gravid, at vi blir skjøvet langt unna. Får ikke vite noe ang svangerskapet eller termin som tydeligvis er "en gang i sommer". Det kan være alt fra mai til august/september. Hun er ikke interessert i å møte oss, så aner ikke om hun er langt på vei heller (bedømme utifra mage).

Både damen og broren min har familie som bor svært langt unna. I hennes familie har også hennes nærmeste mye tyngre psykiske utfordringer (her har det vært innleggelser også).

De har ingen annet nettverk i nærheten annet enn "meg og mine". Ingen venner eller andre kjente som kan hjelpe til. Broren min kan møte oss en sjelden gang, men det er isåfall alltid vi som må initiativ. Jeg har egentlig gitt litt opp å ta kontakt, for jeg blir så lei meg hver gang jeg ser hvor bortskjøvet jeg er.

Broren min er ikke det jeg vil kalle ressurssterk. Han har også slitt litt psykisk tidligere ved store påkjenninger. Har veldig mange autistiske trekk.

Jeg trenger å høre solskinnshistorier om at dette kan gå bra.

Nå er jeg bare veldig bekymret på hele familiens vegne. Hvordan både store og liten kommer til å få det. Alt inni meg ønsker jo selvfølgelig at dette skal gå skikkelig bra, men inni meg er det bare en stor klump som vokser. Jeg ligger søvnløs fordi jeg er bekymret for hele familiesituasjonen deres.

Skal sies at mor er godt kjent med den psykiske helsen og vet hvilke utfordringer hun har. Dette svangerskapet er utifra tidligere samtaler godt planlagt og gjennomtenkt. På mange vis er hun også svært ressurssterk, så jeg liker å tro at hun kan, om hun vil! 

Ble rotete, men måtte bare dele/skrive et sted. Er nok ekstra sårt at jeg skal bli tante, men vet at jeg sannsynligvis ikke får ha noe kontakt med dette barnet.

Anonymkode: 0d12f...768

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Noen som kjenner noen, har vokst opp med det eller noe kjennskap til hvordan det er å ha barn når en forelder har kompleks PTSD?

Barna mine  Kan svare på hvordan det har gått om en tjue års tid, om jeg Fortsatt er i live. 

Men generelt sett anbefaler jeg deg å fokusere mindre på diagnoser og mer på folka. Og slutte å skylde på henne for alt, du bør kanskje gå et par runder med broren din isteden. 

Anonymkode: 08831...b99

[AnonymBruker]

Jeg forstår bekymringen din. Det er mange mennesker som ikke burde få barn, og av mange ulike grunner. Men å ha foreldre med tunge psykiske diagnoser eller autisme KAN være veldig vanskelig og skadelig. Vi er vel mange som kjenner noen voksne som kan fortelle om det? 

Anonymkode: 800e3...c58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barna mine  Kan svare på hvordan det har gått om en tjue års tid, om jeg Fortsatt er i live. 

Men generelt sett anbefaler jeg deg å fokusere mindre på diagnoser og mer på folka. Og slutte å skylde på henne for alt, du bør kanskje gå et par runder med broren din isteden. 

Anonymkode: 08831...b99

Har prøvd å snakke med han, men det er mye løgn eller unnvikelse. Er mye ganske alvorlige ting som har kommet frem en god stund i etterkant. Det er også ganske tydelig at han har blitt betraktelig mer distansert hvis vi har prøvd å nøste opp i ting for å kunne hjelpe han i tøffe tider. Fikk for eksempel ikke vite at hun var innlagt (etter selvmordsforsøk/trussel) det ble holdt hemmelig. Hvis vi spurte hva dem gjorde, fikk vi til svar at dem så på tv, hadde gått en tur eller lignende- mens sannheten var at han ikke hadde fått kommet på besøk til henne engang. Så ham visste tidvis selv ikke hvordan det sto til. Det gjør jo at vi ikke kan være tilstede å støtte han i en vanskelig tid hvor han kanskje ville hatt behov for det. Bare invitere på besøk, dra på små turer sammen med oss eller tatt en telefon ekstra for å høre hvordan HAN hadde det.

Det er jo ganske tøffe ting han står i, alene, siden han ikke har noe annet nettverk enn henne. Har skjønt at vi må spørre minst mulig, la han fortelle det som er "tillatt" (enkelte ting sier han rett ut at det får han ikke lov av henne til å si) og bare føye oss for å prøve bevare freden som egentlig ikke er der. Det tærer ekstremt på min psyke, for det er nesten enklest for meg å ikke forholde meg til det. Samtidig er det jo broren min, så kan ikke bare ignorere eller la han bli sittende alene heller?

Men synes det er utfordrende å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til dette. For absolutt alt føles galt uansett! 

Og det skal også sies: denne kvinnen har ALLTID sagt "på grunn av diagnosen så er det sånn og sånn". Er hun trøtt en dag, er det pga diagnosen. Sier hun noe hun vet sårer, så er det pga diagnosen. Hun har alltid vært veldig fokusert på å fortelle at ditt og datt er på grunn av diagnosen. 

Kan jeg spørre hvordan DU har det etter du fikk barn da? 😊

Anonymkode: 0d12f...768

[AnonymBruker]

Jeg har kptsd og barn. Har vært brutalt. Ville ikke valgt det samme igjen om jeg hadde valgt det igjen om jeg hadde visst hvor krevende det skulle bli. Men jeg har aldri isolert barnefar fra andre. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle overtalt han til det heller.

Anonymkode: 39001...807

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg har kptsd og barn. Har vært brutalt. Ville ikke valgt det samme igjen om jeg hadde valgt det igjen om jeg hadde visst hvor krevende det skulle bli. Men jeg har aldri isolert barnefar fra andre. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle overtalt han til det heller.

Anonymkode: 39001...807

Kan jeg spørre hva som har vært brutalt for deg? Var det noe du som mor satt pris på å få hjelp til av andre? 

Ts

Anonymkode: 0d12f...768

[AnonymBruker]

Jeg får nesten følelse av at dere vil grave unødvendig i samboerens helse og bruke det som underholdning. Dere har ingen ting med hennes helse å gjøre. Om hun er innlagt eller ikke. Om hun er i en dårlig periode eller god periode. Så jeg kan faktisk forstå hvorfor hun trekker seg unna. Det er også på tide å la bror ta noe ansvar for relasjonen mellom han og dere. Hvis han ikke ønsker kontakt så må dere respektere det. Jeg syntes det er bra at bror ikke ukritisk utleverer samboeren sin. Han er forøvrig voksen og må uttrykte sine behov selv. Om du mener ting går skeis for dem, så er bekymringsmelding til barnevernet riktig instans.

Anonymkode: 1eb8a...203

[AnonymBruker]

Om du er bekymret for barna så kontakter du barneverntjenesten og diskuterer om du bør sende bekymringsmelding.

Jeg har vokst opp med en mor med ubehandlet kptsd, noe som for meg var et helvete da hun dumpet sine traumer på meg. Foreldrene mine ble skilt da jeg startet på barneskolen og jeg ble boende hos min far.

På den andre siden har jeg en venninne som har den diagnosen, og hun er en kjempegod mor, så der er det ingen fasit!

Anonymkode: 3c971...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kan jeg spørre hvordan DU har det etter du fikk barn da? 😊

Anonymkode: 0d12f...768

Ja, klart det. Faktisk ble livet mitt mye bedre og mer meningsfullt. Og jeg forstår mer hvor utrolig feil og forferdelig det jeg selv opplevde som barn var. Jeg har jo tenkt at det var min egen feil, men som mamma så jeg at det var jo ikke sant. Jeg så de små uskyldige ungene mine og skjønte at sånn var jeg også den gangen.

 

 

Anonymkode: 08831...b99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, klart det. Faktisk ble livet mitt mye bedre og mer meningsfullt. Og jeg forstår mer hvor utrolig feil og forferdelig det jeg selv opplevde som barn var. Jeg har jo tenkt at det var min egen feil, men som mamma så jeg at det var jo ikke sant. Jeg så de små uskyldige ungene mine og skjønte at sånn var jeg også den gangen.

 

 

Anonymkode: 08831...b99

Samme her. Jeg ble faktisk mye bedre da jeg fikk barn. Fikk et helt nytt syn på livet og meg selv. Jeg ser også mer utover, enn innover. Har selvfølgelig dårlige perioder som alle andre, men ikke noe som går utover barna.

Jeg har også en solid partner. Vi er to om alt.

Anonymkode: 68b6a...b02

[AnonymBruker]

Ikke fader om jeg hadde fått barn med den diagnosen. Har den selv, og her vil det ligge dårligere gener, hvordan mor har det i svangerskapet har noe å si (kronisk dysregulert nervesystem) og selvsagt miljøet en vokser opp i med en mor som er så dårlig at diagnosekriteriene er oppfylt. Ville aldri tatt sjansen på å videreføre så mye som en halvt prosent av dette. Vet ikke hva slags diagnoser min mor evt har, men hun har en form for angst og den prøvde hun alt hun kunne å skjule/ta seg sammen fra, men lille meg merket ALT. 

Anonymkode: 39ccc...340

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Samme her. Jeg ble faktisk mye bedre da jeg fikk barn. Fikk et helt nytt syn på livet og meg selv. Jeg ser også mer utover, enn innover. Har selvfølgelig dårlige perioder som alle andre, men ikke noe som går utover barna.

Jeg har også en solid partner. Vi er to om alt.

Anonymkode: 68b6a...b02

Problemet ditt er vel hvis din partner blir syk og ikke lenger er solid. Vet om et par hvor far i huset har hjernesvulst og snart dør, det går ikke akkurat bra for moren med ptsd som skal prøve å ta vare på barna og en døende partner. Mennesker med slike alvorlige psykiske lidelser burde aldri få barn.

Anonymkode: 8289b...6e1

[AnonymBruker]

Tenk på det kommende barnet oppi alt dette, er det noe som bekymrer kontakter du barnevernet. 

Anonymkode: 3891b...50c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Problemet ditt er vel hvis din partner blir syk og ikke lenger er solid. Vet om et par hvor far i huset har hjernesvulst og snart dør, det går ikke akkurat bra for moren med ptsd som skal prøve å ta vare på barna og en døende partner. Mennesker med slike alvorlige psykiske lidelser burde aldri få barn.

Anonymkode: 8289b...6e1

Det går helt fint. Han har vært alvorlig syk. Ble heldigvis frisk, men det så dårlig ut en liten stund. Han var på sykehus i noen uker, før han kom hjem. Da var jeg både sykepleier og alenemor. Har også en meget ressurssterk familie og svigerfamile i ryggen.

Jeg har stått i mye gjennom livet, og kommet ut på andre siden. Jeg kjenner meg selv og er tøff som f@#€. Vi er alle forskjellige. 

Man kommer langt med selvinnsikt, masse erfaring og empati 😉 

Anonymkode: 68b6a...b02

[AnonymBruker]

Jeg har cptsd bla, samt adhd, angst og litt sånt. Jeg fikk diagnosen i voksen alder da barnet mitt var 13 år. Jeg har høyere utdanning og var i full jobb, og levde et helt normalt liv. Jeg har selvsagt slitt i mange år, uten å vite hvorfor, helt til det smalt i 2017. 

Jeg har vokst opp under stor omsorgssvikt pga alkohol og har aldri blitt ivaretatt, jeg måtte tidlig klare meg selv og samtidig ta meg av lillebror, fra jeg var 4 år. Jeg kunne ikke vise følelser, jeg fikk kun klemmer og kyss når de var dritings, noe som har gjort at jeg alltid har avskydd nærhet. Jeg lærte aldri "normale" ting som riktig hygiene, normalt samspill med andre osv. Dette er noe jeg fant ut av selv etterhvert som jeg vokste til. Jeg måtte fra tidlig alder passe på foreldrene mine, få dem i seng, lage mat osv. Viste jeg sinne, som var den eneste følelsen jeg kjente, som kunne komme når huset var fullt av fulle mennesker som hadde musikken på fullt, folk ropte og maste, de danset og sloss og alt som hører med til slike fester, som gjerne var i ukedagene. Da kunne jeg komme opp og rope til dem, at de måtte være stille, fordi lillebror var redd, jeg var nok redd selv, men jeg husker ikke det. Det som skjedde når jeg fikk slike utbrudd, var feks at min mor jagde meg og kastet glassflasker etter meg, eller min far jagde meg ned på rommet, der jeg prøvde å gjemme meg under dynen, og tok kvelertak på meg og var helt oppi ansiktet mitt og ropte at jeg måtte gi meg. Slike ting var helt normalt i mitt liv. Jeg skal ikke gå inn på alt som har vært, men når jeg fikk barnet mitt, begynte ting å komme til overflaten, jeg fikk flashbacks og endel triggere, for jeg har fortrengt egentlig hele barndommen og oppveksten min.

Så, når jeg fikk barnet mitt, ante jeg ikke hvordan jeg skulle være mor, alt jeg visste var at det jeg hadde opplevd og slik jeg hadde vokst opp, ikke skulle skje med mitt barn. Jeg måtte prøve meg frem, og jeg har nok ikke gjort alt riktig, men hun har aldri opplevd at jeg har drukket, jeg har aldri hevet stemmen til henne, hun har fått all min kjærlighet og omsorg, og oppmerksomhet. Hun er den første som jeg har følt meg trygg på og hun har fått så mye kos og klemmer som hun har villet og trengt, og det har vært den beste følelsen i verden. På klinikken etter at hun var født, hadde jeg henne i sengen med meg, jeg ville ikke slippe henne av syne. Selv om jeg hadde en tøff fødsel som endte i katastrofesnitt, de brukte tid på å få liv i henne når hun kom ut, og jeg fikk en heftig infeksjon med crp på over 600. 

Hun er hele min verden, og jeg har gjort alt for henne. Ting som har vært vanskelig for meg, som å være sosial med andre, som i bhg og skole, har jeg klart å gjennomføre. Etter at jeg har/hadde vært på ting som var vanskelig, var jeg helt ødelagt, men dette var ting jeg måtte gjennom og selv om jeg ble syk av det, så var det aldri et alternativ å droppe det. Hun og jeg hadde våre rutiner, som å lese og prate på sengen på kvelden, spiste måltider sammen og alt sånt. 

Jeg sliter også med fatigue, men jeg ordnet med bursdagsfeiringer, besøk av venner, overnatting osv. Vi var ute å lekte, dro på forskjellige ting osv, alt som er vanlig. 

Jeg gjorde alt for at mitt barn skulle få en normal og trygg oppvekst, og jeg tror jeg har lykkes ganske greit. Jeg får kommentarer på at hun er en høflig og grei jente, som alltid er hjelpsom, bryr seg om dem som feks går alene, hun er flink til å ta vare på dem som er yngre osv.

Hun har riktignok adhd, som hun har fått av meg, men det lever hun greit med. Jeg fikk adhd fordi min mor drakk og røykte under svangerskapet. 

Når jeg ble syk, når alt raknet for meg, var hun som sagt 13 år, jeg skjermet henne så godt jeg kunne, men hun fikk selvsagt med seg at jeg var syk. Jeg fortalte litt om hvordan syk jeg var, at ting gjerne ble mer vanskelig for meg, at jeg fremdeles var mor først og fremst, men at jeg trengte at hun noen ganger måtte ta hensyn til meg på en annen måte, som at jeg ikke kunne være med på alt som tidligere. At jeg var mer følsom og at jeg trengte mer hvile. 

Jeg hadde noen år før, når hun var 8 år truffet en mann som senere ble min ektemann. Han visste alt om hva jeg gikk gjennom, jeg ville være ærlig fra starten av slik at han visste hva han evt gikk til. Og han tok det på strak arm og tok hele pakken med både datter og meg. Han er blitt som en far for henne på alle måter, og har har avlastet meg der jeg trenger det. Han har i bunn og grunn hatt hovedansvaret for henne, og han har støttet meg i alt hele veien. Han er med meg til leger og annet, da jeg ikke alltid klarer å snakke og fortelle alt, for det stopper opp for meg. Han er bare fantastisk!

Vi snakket i begynnelsen om å få barn sammen, da jeg alltid har ønsket flere barn, og han har ingen. Men da jeg raknet mer og mer, så slo vi fra oss tanken på flere barn. Hadde det kommet et barn, så er det han som hadde fått hovedansvaret for det også, og det hadde ikke vært et problem for han, men barnet hadde uansett hatt en mor som ikke var frisk og som ikke kunne fungere 100% på alt som hører med. Jeg slet lenge meg dårlig samvittighet for at jeg tok fra mannen muligheten til å få barn, men han har vært 100% klar hele veien at han velger meg og vår familie over alt annet. 

Jeg vet ikke om dette var svar på det som egentlig var temaet, jeg har en tendens til å snakke meg bort. Men jeg tenker at det er ikke gitt at en med cptsd ikke kan/bør få barn, det kommer an på hvor dårlig vedkommende er, hva slags behandling hun får/har hatt, hvordan hun fungerer i hverdagen, hvor godt hun kjenner følelsene sine og hvordan hun overfører det til evt barn, hvordan hun  klarer seg i omgang med andre, om hun klarer å følge opp alt som hører med osv. Og om hun har noen til å avlaste seg, noen som er der for henne, fortrinnsvis far til barnet. Og at hun har innsikt i egen helse og psyke.

Jeg klarte det i mange år, uten å vite hva som feilte meg, og dermed gjorde alt selv, med de ressursene jeg hadde. Jeg tok også utdannelsen etter at hun var født, og jeg sto på fordi jeg ville gi alt til barnet mitt, men det endte opp med at jeg ikke lyttet til kroppen og gikk på en skikkelig smell, og er i dag ufør. Jeg har derimot ikke gitt opp håpet om at jeg en dag skal klare å jobbe litt igjen. For jeg er livredd for at jeg overfører alt dette med uførhet ol til datteren min, og jeg "presser" henne til å være flink på skolen og at hun fullfører skolen og får seg jobb og et "normalt" liv. Til tross for hennes adhd, og sosial angst. Hun har dessverre også blitt preget av far og stemor, og som er grunnen til hennes angst. Uten at jeg skal gå inn på det, for nå har jeg skrevet et langt innlegg..

Anonymkode: e72fe...c3e

[pusen99]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har cptsd bla, samt adhd, angst og litt sånt. Jeg fikk diagnosen i voksen alder da barnet mitt var 13 år. Jeg har høyere utdanning og var i full jobb, og levde et helt normalt liv. Jeg har selvsagt slitt i mange år, uten å vite hvorfor, helt til det smalt i 2017. 

Jeg har vokst opp under stor omsorgssvikt pga alkohol og har aldri blitt ivaretatt, jeg måtte tidlig klare meg selv og samtidig ta meg av lillebror, fra jeg var 4 år. Jeg kunne ikke vise følelser, jeg fikk kun klemmer og kyss når de var dritings, noe som har gjort at jeg alltid har avskydd nærhet. Jeg lærte aldri "normale" ting som riktig hygiene, normalt samspill med andre osv. Dette er noe jeg fant ut av selv etterhvert som jeg vokste til. Jeg måtte fra tidlig alder passe på foreldrene mine, få dem i seng, lage mat osv. Viste jeg sinne, som var den eneste følelsen jeg kjente, som kunne komme når huset var fullt av fulle mennesker som hadde musikken på fullt, folk ropte og maste, de danset og sloss og alt som hører med til slike fester, som gjerne var i ukedagene. Da kunne jeg komme opp og rope til dem, at de måtte være stille, fordi lillebror var redd, jeg var nok redd selv, men jeg husker ikke det. Det som skjedde når jeg fikk slike utbrudd, var feks at min mor jagde meg og kastet glassflasker etter meg, eller min far jagde meg ned på rommet, der jeg prøvde å gjemme meg under dynen, og tok kvelertak på meg og var helt oppi ansiktet mitt og ropte at jeg måtte gi meg. Slike ting var helt normalt i mitt liv. Jeg skal ikke gå inn på alt som har vært, men når jeg fikk barnet mitt, begynte ting å komme til overflaten, jeg fikk flashbacks og endel triggere, for jeg har fortrengt egentlig hele barndommen og oppveksten min.

Så, når jeg fikk barnet mitt, ante jeg ikke hvordan jeg skulle være mor, alt jeg visste var at det jeg hadde opplevd og slik jeg hadde vokst opp, ikke skulle skje med mitt barn. Jeg måtte prøve meg frem, og jeg har nok ikke gjort alt riktig, men hun har aldri opplevd at jeg har drukket, jeg har aldri hevet stemmen til henne, hun har fått all min kjærlighet og omsorg, og oppmerksomhet. Hun er den første som jeg har følt meg trygg på og hun har fått så mye kos og klemmer som hun har villet og trengt, og det har vært den beste følelsen i verden. På klinikken etter at hun var født, hadde jeg henne i sengen med meg, jeg ville ikke slippe henne av syne. Selv om jeg hadde en tøff fødsel som endte i katastrofesnitt, de brukte tid på å få liv i henne når hun kom ut, og jeg fikk en heftig infeksjon med crp på over 600. 

Hun er hele min verden, og jeg har gjort alt for henne. Ting som har vært vanskelig for meg, som å være sosial med andre, som i bhg og skole, har jeg klart å gjennomføre. Etter at jeg har/hadde vært på ting som var vanskelig, var jeg helt ødelagt, men dette var ting jeg måtte gjennom og selv om jeg ble syk av det, så var det aldri et alternativ å droppe det. Hun og jeg hadde våre rutiner, som å lese og prate på sengen på kvelden, spiste måltider sammen og alt sånt. 

Jeg sliter også med fatigue, men jeg ordnet med bursdagsfeiringer, besøk av venner, overnatting osv. Vi var ute å lekte, dro på forskjellige ting osv, alt som er vanlig. 

Jeg gjorde alt for at mitt barn skulle få en normal og trygg oppvekst, og jeg tror jeg har lykkes ganske greit. Jeg får kommentarer på at hun er en høflig og grei jente, som alltid er hjelpsom, bryr seg om dem som feks går alene, hun er flink til å ta vare på dem som er yngre osv.

Hun har riktignok adhd, som hun har fått av meg, men det lever hun greit med. Jeg fikk adhd fordi min mor drakk og røykte under svangerskapet. 

Når jeg ble syk, når alt raknet for meg, var hun som sagt 13 år, jeg skjermet henne så godt jeg kunne, men hun fikk selvsagt med seg at jeg var syk. Jeg fortalte litt om hvordan syk jeg var, at ting gjerne ble mer vanskelig for meg, at jeg fremdeles var mor først og fremst, men at jeg trengte at hun noen ganger måtte ta hensyn til meg på en annen måte, som at jeg ikke kunne være med på alt som tidligere. At jeg var mer følsom og at jeg trengte mer hvile. 

Jeg hadde noen år før, når hun var 8 år truffet en mann som senere ble min ektemann. Han visste alt om hva jeg gikk gjennom, jeg ville være ærlig fra starten av slik at han visste hva han evt gikk til. Og han tok det på strak arm og tok hele pakken med både datter og meg. Han er blitt som en far for henne på alle måter, og har har avlastet meg der jeg trenger det. Han har i bunn og grunn hatt hovedansvaret for henne, og han har støttet meg i alt hele veien. Han er med meg til leger og annet, da jeg ikke alltid klarer å snakke og fortelle alt, for det stopper opp for meg. Han er bare fantastisk!

Vi snakket i begynnelsen om å få barn sammen, da jeg alltid har ønsket flere barn, og han har ingen. Men da jeg raknet mer og mer, så slo vi fra oss tanken på flere barn. Hadde det kommet et barn, så er det han som hadde fått hovedansvaret for det også, og det hadde ikke vært et problem for han, men barnet hadde uansett hatt en mor som ikke var frisk og som ikke kunne fungere 100% på alt som hører med. Jeg slet lenge meg dårlig samvittighet for at jeg tok fra mannen muligheten til å få barn, men han har vært 100% klar hele veien at han velger meg og vår familie over alt annet. 

Jeg vet ikke om dette var svar på det som egentlig var temaet, jeg har en tendens til å snakke meg bort. Men jeg tenker at det er ikke gitt at en med cptsd ikke kan/bør få barn, det kommer an på hvor dårlig vedkommende er, hva slags behandling hun får/har hatt, hvordan hun fungerer i hverdagen, hvor godt hun kjenner følelsene sine og hvordan hun overfører det til evt barn, hvordan hun  klarer seg i omgang med andre, om hun klarer å følge opp alt som hører med osv. Og om hun har noen til å avlaste seg, noen som er der for henne, fortrinnsvis far til barnet. Og at hun har innsikt i egen helse og psyke.

Jeg klarte det i mange år, uten å vite hva som feilte meg, og dermed gjorde alt selv, med de ressursene jeg hadde. Jeg tok også utdannelsen etter at hun var født, og jeg sto på fordi jeg ville gi alt til barnet mitt, men det endte opp med at jeg ikke lyttet til kroppen og gikk på en skikkelig smell, og er i dag ufør. Jeg har derimot ikke gitt opp håpet om at jeg en dag skal klare å jobbe litt igjen. For jeg er livredd for at jeg overfører alt dette med uførhet ol til datteren min, og jeg "presser" henne til å være flink på skolen og at hun fullfører skolen og får seg jobb og et "normalt" liv. Til tross for hennes adhd, og sosial angst. Hun har dessverre også blitt preget av far og stemor, og som er grunnen til hennes angst. Uten at jeg skal gå inn på det, for nå har jeg skrevet et langt innlegg..

Anonymkode: e72fe...c3e

All ære til deg! Er som å lese om mitt liv. Har samme oppvekst som du. Fikk et barn og viste ikke hvordan være verken mamma eller et menneske sjenerelt. Hun er nå 18 år og har klart seg bedre en meg. Hun har litt angst og depresjon, men jeg er mer voksen en mine foreldre var med meg. sa det samme som det du sa, mitt barn skal ikke oppleve det samme so meg. Det ble bare et barn da jeg ikke hadde psyke til flere, men å si at man ikke skulle fått barnet er ikke rett heller. Jeg viste mine plager så har alltid vært i forkant der