Problemer med å trøste mannen når han er "trist"

[AnonymBruker]

Mannen er til vanlig en ganske stabil og glad type, men det hender for han som alle andre at følelsene tar overhånd. Har nå opplevd noen ganger på rad at han sier jeg ikke evner å trøste han 😳. 

Det som typisk skjer i disse situasjonene er at han er lei seg/opprørt over noe eller noen. Men uttrykket hans er å værr potte sur, spre dårlig energi i hele leiligheten, går rundt og tramper og sukker høyt. Jeg blir engstelig og stressa og smittes av den dårlige energien. Prøver å snakke med han og utforske hva er det EGENTLIG? Han sier dette er veldig provoserende og alt han trenger er trøst. Men HVORDAN trøster man noen som nesten jager deg vekk? Hadde han faktisk vist tristhet hadde jeg hatt null problem med å trøste. Men når han blir sånn vil jeg egentlig bare holde avstand eller prøve å hjelpe han til å komme litt bak følelsene (jobber som terapeut til vanlig, og nei jeg prøver ikke være hans terapeut men jeg vet en del om at de følelsene man viser ikke alltid er det som er problemet). Ender som regel bare med at jeg må la han være i fred til han roer seg av seg selv. Men synes det er veldig sårt at han sier jrg ikke klarer å trøste... Jeg føler meg så avvist av det sinnet han går rundt med at det nesten blir umulig. Hvis jeg får tak i noe sårbarhet blir det brått lettere, men dette vil han jo ikke. Prøver å være der og bare høre og bekrefte, men da blir han egentlig bare mer oppjaga.. 

Noen som har erfaring med noe lignende? 

Anonymkode: 17cda...a50

[AnonymBruker]

Du må snakke med han om det når han ikke er trist.

Anonymkode: ddb44...fb6

[AnonymBruker]

Hva sier han, om du spør når han er normal - om hvordan han vil trøstes? Hva trenger han?

Anonymkode: 1c573...5c2

[AnonymBruker]

Først må du jo fjerne anførselstegnene i trist. "Trist" viser at du ikke forstår i det hele tatt, sånn virkelig ikke.

Som jeg hører andre si, og som jeg selv også sier, om foreldre som har barn som agerer: snakk om det i fredstid!

Han kan ikke forvente at du skal trøste over din evne, om han ikke engang er i stand til å fortelle deg hvordan han trenger og ønsker å bli trøsta. Dette må dere snakke om når han ikke er slik. Det er ikke du som ikke evner å trøste, det er han som ikke evner å kommunisere hva han trenger og har behov for.

Anonymkode: 25447...662

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Først må du jo fjerne anførselstegnene i trist. "Trist" viser at du ikke forstår i det hele tatt, sånn virkelig ikke.

Som jeg hører andre si, og som jeg selv også sier, om foreldre som har barn som agerer: snakk om det i fredstid!

Han kan ikke forvente at du skal trøste over din evne, om han ikke engang er i stand til å fortelle deg hvordan han trenger og ønsker å bli trøsta. Dette må dere snakke om når han ikke er slik. Det er ikke du som ikke evner å trøste, det er han som ikke evner å kommunisere hva han trenger og har behov for.

Anonymkode: 25447...662

Skjønner at det virker sånn, men grunnen til anførselstegn var at han ikke virker trist men bare veldig forbanna. Derfor det blir så vanskelig. Men jeg skal høre med han hva han mener med trøst, for det som er intuitivt for meg funker helt tydelig ikke 😭

Anonymkode: 17cda...a50

[AnonymBruker]

Har du spurt han «hva trenger du av meg nå» når han turer frem sånn som han gjør? Skjønner at du blir usikker, høres ikke lett ut.

Anonymkode: 781e7...eb4

[Grandidosa83]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mannen er til vanlig en ganske stabil og glad type, men det hender for han som alle andre at følelsene tar overhånd. Har nå opplevd noen ganger på rad at han sier jeg ikke evner å trøste han 😳. 

Det som typisk skjer i disse situasjonene er at han er lei seg/opprørt over noe eller noen. Men uttrykket hans er å værr potte sur, spre dårlig energi i hele leiligheten, går rundt og tramper og sukker høyt. Jeg blir engstelig og stressa og smittes av den dårlige energien. Prøver å snakke med han og utforske hva er det EGENTLIG? Han sier dette er veldig provoserende og alt han trenger er trøst. Men HVORDAN trøster man noen som nesten jager deg vekk? Hadde han faktisk vist tristhet hadde jeg hatt null problem med å trøste. Men når han blir sånn vil jeg egentlig bare holde avstand eller prøve å hjelpe han til å komme litt bak følelsene (jobber som terapeut til vanlig, og nei jeg prøver ikke være hans terapeut men jeg vet en del om at de følelsene man viser ikke alltid er det som er problemet). Ender som regel bare med at jeg må la han være i fred til han roer seg av seg selv. Men synes det er veldig sårt at han sier jrg ikke klarer å trøste... Jeg føler meg så avvist av det sinnet han går rundt med at det nesten blir umulig. Hvis jeg får tak i noe sårbarhet blir det brått lettere, men dette vil han jo ikke. Prøver å være der og bare høre og bekrefte, men da blir han egentlig bare mer oppjaga.. 

Noen som har erfaring med noe lignende? 

Anonymkode: 17cda...a50

Hvis jeg skulle sagt noe, så er det så enkelt at han gjerne trenger noe annet enn det du tror han trenger.

Jeg brukte lang tid å finne ut av dette for min egen del, men kort sagt: "samtaleterapi" er ikke noe for meg. Som mann mistenker jeg det gjelder mange menn, men det er det vel noe uenigheter rundt.. Samboeren min var nok litt overrasket over dette i starten, men nå har hun også skjønt at jevnt over vil jeg heller gå meg en fjelltur, ha en kveld for meg selv eller få fokusere på noe jeg har lyst til de gangene humøret er dårlig. Når hun skulle / skal kretse rundt meg, uansett hvor velmenende det er, får det ofte stikk motsatt effekt.

Samtidig forstår jeg at hun gjerne vil prate når hun har en dårlig dag, så da kan jeg gjerne gjøre det for hennes del de gangene det skjer.

[Queen19]

Jeg spør som regel om hva samboeren min trenger fra meg, han hadde feks en tøff i går. Da lot jeg han være i fred, da han la seg takket han meg for at jeg hadde gitt han space, da benyttet jeg muligheten til å spørre han hvordan han foretrekker at jeg «stiller opp» på sånne dager. Da sa han at han foretrekker å få være alene å gjøre ting han syns er morsomt, og at jeg heller er tilgjengelig hvis han selv ønsker å prate. Kanskje du kan spørre din partner, hva han trenger på slike dager, når han er i et godt humør? 

[Snublefot62]

Jeg ville og vært tydelig på at det er lov å være frustrert, sur, sint, lei, trist, glad +++ men at det ikke er lov å ta dette ut på andre. Men snakk om det i fredstid. Ikke når tingene er verst.

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hva betyr det i praksis egentlig? Hvis det det er lov og føle disse tingene men ikke å vise at man føler det.

Anonymkode: 33f97...469

Det er forskjell på å vise en følelse, og ta den ut over noen.

Dersom jeg er frustrert og tar meg en lang tur ut med bikkja så går det ikke ut over noen. Dette har vi snakket om er en god løsning. Men om jeg derimot svarer samboer kort, ikke svarer eller er aggresiv i tone mot henne - så er det ikke greit da det går ut over henne.

[AnonymBruker]

Alle kvinner jeg har vært sammen med har faser hvor de snakker høyt, oppfattes som irrasjonelle, blir sint, tar det ut over meg, og så gråter.

Hun jeg er sammen med nå blir forbannet på meg hvis hun ikke får mat. Løsningen er at jeg må sørge for å mate henne jevnlig, glatte over ting og tilgi.

Selv har jeg ikke noe behov for å trøstes. Når noe er kjipt så kan jeg drikke, trene eller kjøpe ny elektronikk. Når grunnen til at livet butter imot er min kjære så er det (i motsetning til kvinnene jeg har kjent) helt unaturlig for meg å legge meg i fanget deres og gråte.

Anonymkode: dad08...0ad

[lillevill]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Prøver å snakke med han og utforske hva er det EGENTLIG?

Roper du liksom?  "hva er det EGEINTLIG?"

Jeg forstår du blir stressa av tramping rundt da.. Da hadde jeg bare sagt hei du vil du sitte her litt. Og så kommer han og setter seg. Og så hadde jeg sagt. Det var noen tunge tramp du. Eler...det var et tungt sukk. og så kan du stryke litt på armen. og spørre har du hatt en kjip dag?

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Alle kvinner jeg har vært sammen med har faser hvor de snakker høyt, oppfattes som irrasjonelle, blir sint, tar det ut over meg, og så gråter.

Hun jeg er sammen med nå blir forbannet på meg hvis hun ikke får mat. Løsningen er at jeg må sørge for å mate henne jevnlig, glatte over ting og tilgi.

Selv har jeg ikke noe behov for å trøstes. Når noe er kjipt så kan jeg drikke, trene eller kjøpe ny elektronikk. Når grunnen til at livet butter imot er min kjære så er det (i motsetning til kvinnene jeg har kjent) helt unaturlig for meg å legge meg i fanget deres og gråte.

Anonymkode: dad08...0ad

Vel jeg vet ikke jeg asså men har du tenkt at kansje andre har behov for å være der for DEG da, når du er lei deg? Det handler jo ikke bare om hva du har behov for i et forhold .Har du ikke behov for å være der for noen du er glad i da? Er ikke det normalt?

[lillevill]

æsj så savner jeg å trøste den dustete eksen min som "aldri var lei seg"

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Mannen er til vanlig en ganske stabil og glad type, men det hender for han som alle andre at følelsene tar overhånd. Har nå opplevd noen ganger på rad at han sier jeg ikke evner å trøste han 😳. 

Det som typisk skjer i disse situasjonene er at han er lei seg/opprørt over noe eller noen. Men uttrykket hans er å værr potte sur, spre dårlig energi i hele leiligheten, går rundt og tramper og sukker høyt. Jeg blir engstelig og stressa og smittes av den dårlige energien. Prøver å snakke med han og utforske hva er det EGENTLIG? Han sier dette er veldig provoserende og alt han trenger er trøst. Men HVORDAN trøster man noen som nesten jager deg vekk? Hadde han faktisk vist tristhet hadde jeg hatt null problem med å trøste. Men når han blir sånn vil jeg egentlig bare holde avstand eller prøve å hjelpe han til å komme litt bak følelsene (jobber som terapeut til vanlig, og nei jeg prøver ikke være hans terapeut men jeg vet en del om at de følelsene man viser ikke alltid er det som er problemet). Ender som regel bare med at jeg må la han være i fred til han roer seg av seg selv. Men synes det er veldig sårt at han sier jrg ikke klarer å trøste... Jeg føler meg så avvist av det sinnet han går rundt med at det nesten blir umulig. Hvis jeg får tak i noe sårbarhet blir det brått lettere, men dette vil han jo ikke. Prøver å være der og bare høre og bekrefte, men da blir han egentlig bare mer oppjaga.. 

Noen som har erfaring med noe lignende? 

Anonymkode: 17cda...a50

Mange menn blir sinte når de er triste og deprimerte. De framstår ikke som sårbare selv om de kanskje er såre. 

Jeg spør min mann om han vil snakke om det, eller ikke (som regel er svaret ikke, og det kan være litt sårt å høre men er jo ikke mitt behov som er i fokus). Eller om han vil ha en klem. Eller tom sove med meg. Eller sove aleine, eller trene. Det beste er nesten å sove, eller trene. 

Er han skikkelig surpeis og selv lufta rundt ham rømmer unna humøret hans, har han iblant fått høre at enten så får han gå og legge seg, eller så gjør jeg det, fordi jeg har ikke tenkt å høre på den huffinga. 

Anonymkode: 197c6...3f8

[AnonymBruker]

Fortell han at det går over, det er ikke hans feil. Samtidig som du gir han en blowjob. 

Anonymkode: 01e52...bc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Fortell han at det går over, det er ikke hans feil. Samtidig som du gir han en blowjob. 

Anonymkode: 01e52...bc9

Det er virkelig ikke fristende med mann som er sur. 

Enig med ts her, om mannen vil ha trøst er det fryktelig vanskelig å møte om han tar det utover henne. Jeg har faktisk gitt min mann klar beskjed om at om han lar guffe gå utover meg trekker jeg meg unna, og har også gjort det. Om han vil ha mine råd/kos/trøst så får han oppføre seg slik at han ikke skyver meg bort med dårlig oppførsel. Jeg er pokker ikke noe søppelspann for alt mulig dritt han bærer! 

Dette tok jeg opp med ham når han var i balanse, og jeg har deretter handlet i tråd med dette. Har han en dårlig dag og er sur og guffen mot meg trekker jeg meg konsekvent bort, men tar han opp ting på ordentlig måte og viser at han trenger meg, så er jeg der 100%. 

Etter å ha prakisert dette konsekvent en tid sluttet han med å tømme sin dritt over meg, og fortalte meg heller hva som var galt. DA kan jeg stille opp for ham også. 

Det er særdeles umodent å rase mot partner når man har det dritt, for så å forvente at partner skal kose og trøste. Det er slik som er ok når man er 5 år, ikke når man er voksen. 

 

Anonymkode: 181dd...d4a

[AnonymBruker]

Han høres ut som en dust.

Anonymkode: 0f21d...54a