Omgir meg med mange "hjelpeløse" mennesker

[AnonymBruker]

Hei! Nå trenger jeg hjelp av lure KG-folk som har sunne og gode relasjoner. 

Jeg har kommet inn i et dårlig mønster og jeg trenger hjelp til å se hvordan jeg kan ta steg ut av det. 

Dette mønsteret tror jeg stammer fra min relasjon til min mor. Min mor ble utsatt for grov mishandling som barn og da hun var min mor var hun svært deprimert og, når jeg ser i ettertid, det jeg vil kalle traumatisert. Uansett ble det til at jeg fra jeg var svært liten ønskte å hjelpe min mor. Vil ikke gå så langt å si at jeg er det som kalles parentifisert barn. Men jeg endte i alle fall med å gjøre mye for å gjøre henne glad. Eller hjelpe. Brukte mye av barndommen på å bekymre meg for henne. 

Jeg vet ikke om jeg vil si at jeg er en people pleaser egentlig, men jeg har lagt merke til at menneskene jeg får tettest på er folk som på ulike måter opptrer litt "hjelpeløst", der jeg føler jeg blir tvunget inn i en rolle til å hjelpe dem. Jeg forstår at jeg selv er ansvarlig for hvilke roller jeg tar, derfor denne tråden. Eksempler:

Spoiler

Kjæresten sliter med psykisk helse og i stedet for å oppsøke lege og psykolog sier han at det er håpløst, ingenting fungerer for ham, og jeg bruker da min energi på å motivere ham til å oppsøke hjelp. Jeg blir selv om det går negativt utover meg, og bruker mye tid på å hjelpe han da med ting jeg mener en voksen selv skulle tatt ansvar for. Og han sier da at "men han har ikke lært x og y", og jeg bruker mye tid på å forklare. 

En jeg bor med vasker ikke etter seg i do, eller på benken, selv etter flere husmøter der vi snakker om hvordan vi vil ha det endrer hun ikke på det, og respekterer ikke vår felles avtale, "det er så vanskelig" for henne, og hun sier "jeg er så distré", "jeg er bare så dårlig på vasking" o.l. Igjen denne følelsen av at hun oppfører seg hjelpeløst, og jeg kommer med forslag til hvordan hun kan huske x og y, og jeg blir sittende og bruke mye tid på å forklare henne, fordi jeg synes det er helt uholdbart boforhold. 

Min far har en del stress med sin far igjen og han ringer meg og spør aldri om noe fra mitt liv, og snakker og spør om råd om hvordan ordne opp med hjemmesykepleie, o.l. 

Jeg kunne fortsatt. 

Jeg er utslitt av dette. Og jeg bruker nesten mer energi på andre mennesker enn meg selv. Samtidig føler jeg at jeg er egoistisk hvis jeg prioriterer andre venner som ikke trenger forklaringer, eller bare å f.eks bruke mer tid på jobb eller å ha det gøy. Jeg har en dyp følelse av at jeg er et ondt menneske hvis jeg setter meg selv først. 

Jeg tror at hvis jeg ikke endrer noe snarlig kommer det til å gå skikkelig ille. 

PS: Jeg forstår at JEG må gjøre noe annerledes, og derfor skriver jeg, fordi jeg vil ta ansvar for meg selv. Dette er et så inngrodd mønster og jeg skaper det igjen og igjen, så jeg forstår bare ikke hvordan. 

Takk for alle svar! ❤️ 

Anonymkode: 0a7c7...c1d

[AnonymBruker]

Jeg ville slått opp med kjæresten. Du er ikke forpliktet til å bære ham gjennom livet selv om du ble forelsket i ham en gang i tiden. Vær singel heller.

I kollektivet kan dere bli enige om å gi slasken flyttevarsel. 

Anonymkode: cff86...5c7

[AnonymBruker]

Dump og flytt.

Anonymkode: 072f3...31e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei! Nå trenger jeg hjelp av lure KG-folk som har sunne og gode relasjoner. 

Jeg har kommet inn i et dårlig mønster og jeg trenger hjelp til å se hvordan jeg kan ta steg ut av det. 

Dette mønsteret tror jeg stammer fra min relasjon til min mor. Min mor ble utsatt for grov mishandling som barn og da hun var min mor var hun svært deprimert og, når jeg ser i ettertid, det jeg vil kalle traumatisert. Uansett ble det til at jeg fra jeg var svært liten ønskte å hjelpe min mor. Vil ikke gå så langt å si at jeg er det som kalles parentifisert barn. Men jeg endte i alle fall med å gjøre mye for å gjøre henne glad. Eller hjelpe. Brukte mye av barndommen på å bekymre meg for henne. 

Jeg vet ikke om jeg vil si at jeg er en people pleaser egentlig, men jeg har lagt merke til at menneskene jeg får tettest på er folk som på ulike måter opptrer litt "hjelpeløst", der jeg føler jeg blir tvunget inn i en rolle til å hjelpe dem. Jeg forstår at jeg selv er ansvarlig for hvilke roller jeg tar, derfor denne tråden. Eksempler:

  Vis skjult innhold

Kjæresten sliter med psykisk helse og i stedet for å oppsøke lege og psykolog sier han at det er håpløst, ingenting fungerer for ham, og jeg bruker da min energi på å motivere ham til å oppsøke hjelp. Jeg blir selv om det går negativt utover meg, og bruker mye tid på å hjelpe han da med ting jeg mener en voksen selv skulle tatt ansvar for. Og han sier da at "men han har ikke lært x og y", og jeg bruker mye tid på å forklare. 

En jeg bor med vasker ikke etter seg i do, eller på benken, selv etter flere husmøter der vi snakker om hvordan vi vil ha det endrer hun ikke på det, og respekterer ikke vår felles avtale, "det er så vanskelig" for henne, og hun sier "jeg er så distré", "jeg er bare så dårlig på vasking" o.l. Igjen denne følelsen av at hun oppfører seg hjelpeløst, og jeg kommer med forslag til hvordan hun kan huske x og y, og jeg blir sittende og bruke mye tid på å forklare henne, fordi jeg synes det er helt uholdbart boforhold. 

Min far har en del stress med sin far igjen og han ringer meg og spør aldri om noe fra mitt liv, og snakker og spør om råd om hvordan ordne opp med hjemmesykepleie, o.l. 

Jeg kunne fortsatt. 

Jeg er utslitt av dette. Og jeg bruker nesten mer energi på andre mennesker enn meg selv. Samtidig føler jeg at jeg er egoistisk hvis jeg prioriterer andre venner som ikke trenger forklaringer, eller bare å f.eks bruke mer tid på jobb eller å ha det gøy. Jeg har en dyp følelse av at jeg er et ondt menneske hvis jeg setter meg selv først. 

Jeg tror at hvis jeg ikke endrer noe snarlig kommer det til å gå skikkelig ille. 

PS: Jeg forstår at JEG må gjøre noe annerledes, og derfor skriver jeg, fordi jeg vil ta ansvar for meg selv. Dette er et så inngrodd mønster og jeg skaper det igjen og igjen, så jeg forstår bare ikke hvordan. 

Takk for alle svar! ❤️ 

Anonymkode: 0a7c7...c1d

Sjekk ut dette med medavhengighet, codependency, det høres ut som du driver og våkner fra det

Anonymkode: 6e4de...fda

[AnonymBruker]

Enig ang codependency. Ikke like lett å finne noe med det norske uttrykket. 

Du har helt rett i at du ikke skal bruke energien din på å lære andre å være voksne og la andre tråkke på deg slik. For jeg mener det er å tråkke på når man "bare ikke klarer" enkle oppgaver. Jeg har jobbet i to år med å komme meg ut av dette. Avsluttet vennskap og nå samboerskap. Jeg kommer til å ha SÅ mye mer energi til bare meg! Masse lykke til, og jeg håper du finner den hjelpen/ forklaringen og styrken du trenger! Det er både glede og sorg involvert i denne "oppvåkningen. 

Anonymkode: b0dba...2c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Sjekk ut dette med medavhengighet, codependency, det høres ut som du driver og våkner fra det

Anonymkode: 6e4de...fda

Muligmulig. Skal lære mer om dette! 

Kan det være codependency om man skaper det mønsteret med mange "smårelasjoner" også? 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Enig ang codependency. Ikke like lett å finne noe med det norske uttrykket. 

Du har helt rett i at du ikke skal bruke energien din på å lære andre å være voksne og la andre tråkke på deg slik. For jeg mener det er å tråkke på når man "bare ikke klarer" enkle oppgaver. Jeg har jobbet i to år med å komme meg ut av dette. Avsluttet vennskap og nå samboerskap. Jeg kommer til å ha SÅ mye mer energi til bare meg! Masse lykke til, og jeg håper du finner den hjelpen/ forklaringen og styrken du trenger! Det er både glede og sorg involvert i denne "oppvåkningen. 

Anonymkode: b0dba...2c0

Interessant at du beskriver det som "tråkke på". Jeg har definitivt følt meg tråkka på, og utnyttet, begynt å bli mye sint. Samtidig sier de andre bare "ikke bli sur jeg gjør så godt jeg kan" lignende ting og jeg har følt at det er jeg som er helt urimelig. Samtidig går det bare ikke lenger. 

Jeg må si jeg er mektig imponert over at du har greid å avslutte vennskap og samboerskap. Jeg føler det er helt utenkelig. Jeg er jo virkelig glad i dem. Men noe må i alle fall gjøres. Veldig glad på dine vegne og takknemlig for at du delte, det gir meg håp for meg selv. 

Tusen hjertelig takk! Og hvis du føler deg kallet til å dele mer av egen prosess så er jeg lutter øre. 

TS

Anonymkode: 0a7c7...c1d

[Ivy]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Muligmulig. Skal lære mer om dette! 

Kan det være codependency om man skaper det mønsteret med mange "smårelasjoner" også? 

Interessant at du beskriver det som "tråkke på". Jeg har definitivt følt meg tråkka på, og utnyttet, begynt å bli mye sint. Samtidig sier de andre bare "ikke bli sur jeg gjør så godt jeg kan" lignende ting og jeg har følt at det er jeg som er helt urimelig. Samtidig går det bare ikke lenger. 

Jeg må si jeg er mektig imponert over at du har greid å avslutte vennskap og samboerskap. Jeg føler det er helt utenkelig. Jeg er jo virkelig glad i dem. Men noe må i alle fall gjøres. Veldig glad på dine vegne og takknemlig for at du delte, det gir meg håp for meg selv. 

Tusen hjertelig takk! Og hvis du føler deg kallet til å dele mer av egen prosess så er jeg lutter øre. 

TS

Anonymkode: 0a7c7...c1d

Du kan se det fra en annen vinkel. Det er fordi du er glad i dem, at du ikke finner deg i det lengre. Ved å finne deg i det, forteller du de jo bare at det er greit å fortsette. De vet de kan gi det litt tid, så fikser du. Er det til syvende å sist egoistisk fra din side ? Ja, kanskje. Men det betyr ikke at du skal la deg bli utnyttet av den grunn. 

[AnonymBruker]

Ivy skrev (30 minutter siden):

Du kan se det fra en annen vinkel. Det er fordi du er glad i dem, at du ikke finner deg i det lengre. Ved å finne deg i det, forteller du de jo bare at det er greit å fortsette. De vet de kan gi det litt tid, så fikser du. Er det til syvende å sist egoistisk fra din side ? Ja, kanskje. Men det betyr ikke at du skal la deg bli utnyttet av den grunn. 

Ja, jeg skjønner. Samtidig hvis jeg er glad i dem så flytter jeg jo ikke og slår ikke opp, eller hvordan tenkte du? For jeg håper jo at jeg skal finne en måte jeg kan ha de i livet på som ikke er sånn som nå, men uten å ta det steget at jeg bryter kontakten. Jeg vet absolutt ikke hvordan, men det er det jeg håper. 

TS

Anonymkode: 0a7c7...c1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Muligmulig. Skal lære mer om dette! 

Kan det være codependency om man skaper det mønsteret med mange "smårelasjoner" også? 

Interessant at du beskriver det som "tråkke på". Jeg har definitivt følt meg tråkka på, og utnyttet, begynt å bli mye sint. Samtidig sier de andre bare "ikke bli sur jeg gjør så godt jeg kan" lignende ting og jeg har følt at det er jeg som er helt urimelig. Samtidig går det bare ikke lenger. 

Jeg må si jeg er mektig imponert over at du har greid å avslutte vennskap og samboerskap. Jeg føler det er helt utenkelig. Jeg er jo virkelig glad i dem. Men noe må i alle fall gjøres. Veldig glad på dine vegne og takknemlig for at du delte, det gir meg håp for meg selv. 

Tusen hjertelig takk! Og hvis du føler deg kallet til å dele mer av egen prosess så er jeg lutter øre. 

TS

Anonymkode: 0a7c7...c1d

Jeg kjente også på et ordentlig sinne først. Nå er det mer tristhet. For det er ekstremt trist å gi slipp på menneskene rundt meg, spesielt samboeren. Jeg er kjempeglad i ham enda. Venninna mi hadde jeg hatt i 20 år, samboeren i 11 år. Men når jeg ser tilbake på begge forholdene så er det så mange sår der. Det er så altfor mange episoder der jeg har blitt behandlet dårlig. Ikke med mening, det var aldri intensjonen til noen av dem. Men det betyr ikke at det ikke skjedde. Igjen og igjen. Derimot så betyr det at det var veldig vanskelig for dem å skulle endre seg, for hvordan endrer man noe som man ikke gjør bevisst og ikke engang forstår når det blir forklart? Det går an, men det er en stor jobb. Det krever så mye at de må i grunn selv se problemet og selv se at de ønsker å endre væremåte. 

Midt oppi all sorgen så trøster jeg meg med at jeg blir sterkere av å bryte båndene. Jeg oppdaget hvor uviktig og liten jeg følte meg, og når episodene kom med jevne mellomrom så ble jeg holdt nede. Jeg trodde at jeg var en person det ikke var verdt å ta hensyn til eller vise omtanke, men jobbet samtidig så innmari hardt for at de skulle gjøre nettopp det. Og det er feil på alle måter. Da er det bedre å ta denne sorgen og kunne jobbe videre med å finne personer som passer bedre sammen med meg. 

Jeg vil forresten tro at codependency dukker opp i omtrent alle ens relasjoner. Det er vel en slags people pleaser- greie der og samtidig tiltrekker man seg mennesker som man kan hjelpe. Jeg har lest endel ganger at man handler utfra at hvis man bare får det riktige utfallet i denne relasjonen (at ting blir som man ønsker, at man lærer personen å se deg, ta hensyn til deg etc), så ordner alt seg. Da er man healet og hel. Det er det vi ubevisst er på jakt etter. Å gjenskape relasjonene fra barndommen, men denne gangen klare å fikse dem. Det er vemodig å tenke på det. Potensielt et liv i skyggen av andre der man legger hele sin sjel i å bli anerkjent, sett, hjulpet av disse menneskene som altfor ofte er ganske egoistiske (de har jo også med seg sitt som oftest, og er gjerne veldig lite reflekterte). 

Å, jo, du burde sjekke ut boka adult children of emotionally immature parents (den heter noe lignende i alle fall). 

Anonymkode: b0dba...2c0

[AnonymBruker]

For meg hjalp det å tenke at når jeg tar ansvar for andre voksne, så bidrar til at de jeg er glad i opprettholder mønstre som ikke er bra for verken de eller noen andre. Ved å sette foten ned, og slutte godta alt mulig eller ta på meg oppgaver som ikke var mine,  så var jeg ikke "slem" eller urimelig, men klok. Voksne mennesker må ta ansvar for seg selv, sånn er det bare. Vi bør selvfølgelig hjelpe hverandre, men da går det to veier, er det kun en vei er det et tegn på et destruktivt forhold. Og nei, du trenger ikke slå opp med kjæresten eller kaste ut hun du bor med, men du må sette noen grenser og legge frem noen krav, og det VIL endre relasjonene. 

Det er krevende å endre mønstre, og selv om du ikke kan endre andre,  forandrer du dynamikken i forholdet om du endrer din atferd. Din oppgave er først og fremst å tenke gjennom hva slags oppførsel de såkalte hjelpeløse folkene rundt deg har, som går ut over din livskvalitet. Hva trenger du? Fra deg selv, og fra de. Deretter kan du reflektere litt over hvorfor du mener du tåler ubehag og ansvar mye bedre enn de du er glad i, siden du tar på deg det for de. Det er å snu litt på tanken du har om deg selv, fra å se på deg som snill, til en som ser på andre som mindre kompetente, smarte og gode nok til å ta vare på seg selv. For meg hjalp denne typen mental korrigering, fordi jeg var drillet i "snill og flink pike" i oppveksten. Det føltes veldig vanskelig å ikke gjøre det jeg "følte jeg burde gjøre", så lenge jeg definerte rollen min som en som gjorde noe bra, en god, fornuftig og sterk person. Det er jo grunnverdien i meg også dette, altså at det er rett å hjelpe andre, samt det er viktig for meg å være et godt menneske fordi det var slik jeg overlevde barndommen min. Ved å se på meg selv som en slags helt, og ikke et offer, "orket" jeg å leve med at foreldrene mine ikke klarte å se eller møte mine behov. Men greia er at selv denne i utgangspunktet positive strategien av selvforsterkning opprettholdt en destruktiv ubalanse i relasjonene mine seinere. 

Det handler IKKE om å se på seg selv som et dårlig menneske, men om å omdefinere hva som er å gjøre godt for andre. I mitt tilfelle så har jeg aldri sluttet å bry meg om folk som strever, og jeg hjelper  alltid der det er rett og føles viktig, men jeg har sluttet å reagere instinktivt, og bruker noen minutter på å tenke gjennom valgene jeg gjør. Voksne mennesker har GODT av å lære å ta vare på seg selv og bidra til fellesskapet, å ta ansvar for egne følelser og handlinger, og gjøre det som er avtalt og følge opp ting som er lovet. Det er alltid ubehagelig å endre måten vi oppfører oss på, og det ER ukomfortabelt å bli voksen og erkjenne at vi kan ikke lenger skylde på andre eller fraskrive oss ansvar, som om vi var barn. 


Utfordringen for deg, er nettopp å slutte å behandle kjæresten din som et barn, en som du må forklare ting, være søppelbøtte for og hele tiden føle deg tvunget til å pushe til å gjøre ting som er bra for han, men han mener han ikke klarer. Han klarer. Om han virkelig ikke klarer å ta  vare på seg selv i det hele tatt, så er han så psykisk syk at han bør tvangsinnlegges, men det er mer sannsynlig at inntil han kommer dit at ingen andre diller og daller med han og tar rollen i møte med han som han trenger for å føle seg bedre, går han ikke til legen og ber om hjelp der. De fleste endrer ikke den typen mønstre om de ikke MÅ. Det er nemlig skikkelig vanskelig, og det kan føles som om vi ikke klarer det. 

Du må bare sette foten ned, være tydelig på hva du føler for han og at du ikke går noen vei, men at nok er nok og at du kan ikke lenger bære på ansvaret for hans dårlige psykiske helse. Du må tenke på deg selv, for går du ned, synker dere begge. Vær tydelig på at heretter så kommer du ikke til å hjelpe han ventilere og regulere følelser, om han ikke bestiller en time hos lege først. Du kan si at du vil støtte han i en behandlingsprosess, men ikke på denne måte, som bare drar deg ned og ikke gjør han friskere. Hver gang han forsøker å legge noe på deg, så sier du, rolig og vennlig "dette har vi snakket om, jeg bryr meg om deg og forstår du har det vondt/vanskelig, men før du har vært hos legen kan jeg ikke hjelpe deg, dette må du klare selv".  Det er viktig at du reduserer presset på deg selv så mye som mulig, og sier klart i fra om han fortsetter å mase, trygle eller evt true (vet ikke om han gjør sånt, men det skjer ofte når folk er desperate, ingen liker når den vi er  glad i plutselig virker fremmed, noe du vil gjøre om du endrer atferd) så vil du gå ut en tur til han har roet seg. Si du kommer tilbake, og er like glad i han som før, men du må tenke på din egen psykiske helse. Vær konsekvent. 

Angående henne du bor med, så må du si at hvis hun ikke deltar i renholdet i fellesarealene, så må hun betale mer i leie. Hun kan ikke unnskylde og bortforklare seg fra ansvaret, uansett årsak så må hun ta det. Slutt å forklare ting for henne, hun vet nok godt hvordan og hvorfor gjøre ting, hun bare glemmer å gjøre det, høres ut som hun sliter litt med eksekutive funksjoner. Ang at hun ikke vasker etter seg i do og sånn, så bare si fra med en gang du ser det og si fra. Si fra tydelig og klart "du har glemt å vaske etter deg i do" , om hun ikke går og gjør det da, så bør du rett og slett si i fra at sånn kan dere ikke ha det. Ok å glemme, ikke ok å ikke gjøre når man bli påminnet. Om hun er veldig umoden, så VIL hun gjøre ting når det blir viktig nok. Så lenge hun slipper unna med det, så blir det ikke noe hun husker på eller bryr seg om, det får jo aldri noen reelle konsekvenser. Du må minne deg selv på at du gjør henne ingen tjenester ved å bygge opp under hjelpeløshet, og du får ingen medalje for å ta alle voksenoppgavene.

Vi som vokser opp med foreldre som ikke klarer å ta rollen som voksen og la barna få en erfaring med ubetinget kjærlighet og trygghet, utvikler strategier for å sikre at vi føler oss trygge, samt vi lider under forestillingen at kjærlighet er betinget, og om vi ikke tar vare på de vi er glad i, så svikter vi de, og da er alt vi har bygget vår selvfølelse på og selvbilde ut fra i fare for å kollapse. Det de som ikke har opplevd omsorgssvikt kan forstå, er at grunnmuren i selvfølelsen vår er dannet på sandgrunn, og vi må hele tiden kjempe mot en indre, ubevisst frykt for at hvis ikke VI  sørger for at alt går som det skal, så går alt til helvete, og det er vår skyld. 

Denne ubevisste frykten er ikke sann, ikke når vi er voksne. Vi må avlære den instinktive tendensen til å ta vare på de rundt oss som fremstår hjelpeløse eller som offer på noe vis, og huske at andre også fortjener å kjenne på den styrken vi har i oss, fordi vi har vært tvunget til å lære oss ting, mestre ting, forstå ting, løse problemer og klare oss selv. Det er en enorm kraft i oss som har mer eller mindre oppdratt oss selv, som ikke bare går til spille men rett og slett fører til sykdom, om vi ikke bruker den kraften til å ta vare på egne grunnleggende behov og øver oss på å kjenne etter hva vi liker å gjøre bare for vår egen del, og ikke som handler utelukkende eller indirekte om å ta vare på andre. For vi liker det jo, selv om vi også ikke orker det alltid, eller kan bli overveldet av alle kravene og behovene fra andre. Det å øve på å gjøre ting KUN for deg, sette av egentid hver dag som bare handler om å pleie deg selv, som ikke samtidig har en effekt andre kan nyte godt av, er en god øvelse. Det gir overskudd, så det blir noe lettere å sette grenser for andre, og si nei når du du føler nei. Det er også en god øvelse på å bryte ned overdrevet dårlig samvittighet, å kunne kjenne på følelsen uten å reagere på den, si til deg selv "følelsen jeg har er ekte, men årsaken er ubegrunnet, så jeg må lære å la det passere". Ikke kjemp mot følelser, bare observer de, valider de, aksepter de, og så vend  fokus mot noe annet som gir andre følelser. 

Jeg måtte bli over førti før jeg klarte å sette grenser med troverdighet (jeg tror på meg selv når jeg sier nei) og bruke tid på sånt som bare er mitt. Som fjellturer, jogging og å dyrke planter. Og bare så det er sagt, mange reagerte veldig negativt da jeg droppet ekstraservicen. Ene søsteren min snakket ikke med meg på lang tid, og noen venner forsvant. Men andre brukte bare litt tid på å deale med misnøyen og følelsen av å bli sviktet og såret, og så gikk det seg til. De som er glad i deg for den du er, og ikke bare det du gir, de blir værende. Og nye mennesker komme ofte til når du verdsetter deg selv mer, og får mer energi  og overskudd pga du ikke bruker opp alt på folk som trenger deg i familie og vennekrets. 

Angående faren din, så må du bare sette grenser der også, og akseptere at han er den han er. Du kan stanse han etter han har f.eks snakket litt om bekymringen for faren sin, og si at du forstår det ikke kan være lett, og spør han rett ut om han ikke har lyst å høre litt om livet ditt. Om han ikke virker interessert, som faren min, så ikke ta det personlig, det handler ikke om deg, vi har bare vært uheldige og fått foreldre som aldri helt tok foreldrerollen for oss, så de går bare litt på automatikk. De ser på oss som mennesker som klarer oss selv og behandler oss deretter, og det kan være vi har gitt de det inntrykket, så om vi HAR behov for en forelder som oppfører seg som det, så må vi uttrykke det i klartekst til de. Om de ikke gir oss det vi ønsker og  har behov for så har vi lov å bli skuffet og lei oss, men ikke la det ta opp for mye av tankene våre, fordi det er ikke noe vi kan gjøre med det. Faren min sa rett ut at han følte seg utilstrekkelig i møte med meg, og ikke klarte å gi meg mer, og det må jeg bare godta, selv om det er sårt. Han klarer å vise noen av de andre barna sine mer interesse og omsorg, men de er mer hjelpeløse og stakkarslige av seg. Vi har alle våre mønstre, og som barn kan vi KREVE at foreldrene våre tar ansvar for oss, men som voksne må vi bare erkjenne at reality bites, og legge fokus der vi kan gjøre noe fra eller til. Kanskje faren din overrasker og viser andre sider, om du viser han andre sider av deg selv, hvem vet. 

Ble mye dette, men håper du fikk noe ut av det. Det aller viktigste tipset mitt er å dyrke egne interesser og pleie deg selv, for å få opp livskvaliteten og energien, og å kommunisere tydelige til de rundt deg hvor grensene går og hva som er deres ansvar og ikke ditt. Sett også ord på hva du trenger av de. Ikke vær sterk og kompetent ALLTID, det gir andre lite rom for å vise deg omtenksomhet og omsorg. Og følg opp det du sier, la ting få konsekvenser, det er ikke å straffe, det er slik det er å være voksen. Og bruk positiv forsterkning for det som det er verdt, anerkjenn og vis at du verdsetter atferd som ikke legger alt på deg og der den andre bryr seg om hvordan du har det. Vi mennesker er egentlig ganske enkle vesener, vi alle lengter primært etter to ting, å bli sett for den vi er og elsket og verdsatt, og å ha en stor betydning/viktig rolle i andre menneskers liv. Disse behovene kan ta alle slags former og utløse en rekke mekanismer, men mye er gjort om vi innser at i bunn og grunn strever vi med og kjemper for de samme tingene, bare på ulike vis. 


 

Anonymkode: 9b3ce...bc0

[Tusjpenn]

AnonymBruker skrev (På 19.3.2024 den 22.09):

Hei! Nå trenger jeg hjelp av lure KG-folk som har sunne og gode relasjoner. 

Jeg har kommet inn i et dårlig mønster og jeg trenger hjelp til å se hvordan jeg kan ta steg ut av det. 

Dette mønsteret tror jeg stammer fra min relasjon til min mor. Min mor ble utsatt for grov mishandling som barn og da hun var min mor var hun svært deprimert og, når jeg ser i ettertid, det jeg vil kalle traumatisert. Uansett ble det til at jeg fra jeg var svært liten ønskte å hjelpe min mor. Vil ikke gå så langt å si at jeg er det som kalles parentifisert barn. Men jeg endte i alle fall med å gjøre mye for å gjøre henne glad. Eller hjelpe. Brukte mye av barndommen på å bekymre meg for henne. 

Jeg vet ikke om jeg vil si at jeg er en people pleaser egentlig, men jeg har lagt merke til at menneskene jeg får tettest på er folk som på ulike måter opptrer litt "hjelpeløst", der jeg føler jeg blir tvunget inn i en rolle til å hjelpe dem. Jeg forstår at jeg selv er ansvarlig for hvilke roller jeg tar, derfor denne tråden. Eksempler:

  Vis skjult innhold

Kjæresten sliter med psykisk helse og i stedet for å oppsøke lege og psykolog sier han at det er håpløst, ingenting fungerer for ham, og jeg bruker da min energi på å motivere ham til å oppsøke hjelp. Jeg blir selv om det går negativt utover meg, og bruker mye tid på å hjelpe han da med ting jeg mener en voksen selv skulle tatt ansvar for. Og han sier da at "men han har ikke lært x og y", og jeg bruker mye tid på å forklare. 

En jeg bor med vasker ikke etter seg i do, eller på benken, selv etter flere husmøter der vi snakker om hvordan vi vil ha det endrer hun ikke på det, og respekterer ikke vår felles avtale, "det er så vanskelig" for henne, og hun sier "jeg er så distré", "jeg er bare så dårlig på vasking" o.l. Igjen denne følelsen av at hun oppfører seg hjelpeløst, og jeg kommer med forslag til hvordan hun kan huske x og y, og jeg blir sittende og bruke mye tid på å forklare henne, fordi jeg synes det er helt uholdbart boforhold. 

Min far har en del stress med sin far igjen og han ringer meg og spør aldri om noe fra mitt liv, og snakker og spør om råd om hvordan ordne opp med hjemmesykepleie, o.l. 

Jeg kunne fortsatt. 

Jeg er utslitt av dette. Og jeg bruker nesten mer energi på andre mennesker enn meg selv. Samtidig føler jeg at jeg er egoistisk hvis jeg prioriterer andre venner som ikke trenger forklaringer, eller bare å f.eks bruke mer tid på jobb eller å ha det gøy. Jeg har en dyp følelse av at jeg er et ondt menneske hvis jeg setter meg selv først. 

Jeg tror at hvis jeg ikke endrer noe snarlig kommer det til å gå skikkelig ille. 

PS: Jeg forstår at JEG må gjøre noe annerledes, og derfor skriver jeg, fordi jeg vil ta ansvar for meg selv. Dette er et så inngrodd mønster og jeg skaper det igjen og igjen, så jeg forstår bare ikke hvordan. 

Takk for alle svar! ❤️ 

Anonymkode: 0a7c7...c1d

Så bra du tar tak i dette og har skjønt hvilken vei det vil gå!

Jeg har funnet mye hjelp i psykologen Nicole LePera og bøkene hennes. Tror de finnes på norsk nå.

Du har helt rett i at det er mønstre fra barndommen, og det krever en hederlig innsats å rette opp i. Du må rett og slett tåle ubehaget i å skuffe andre, for såkalt people pleasing handler om deg selv, det handler om at du vil kontrollere hvordan andre oppfatter deg. Hvis du ikke fyller den vante rollen din med å alltid være på tilbudssiden, da blir folk ofte sure.

Vel, det er akkurat det du må tåle. Etterhvert blir det lettere.

Les deg også opp på drama triangle av Karpman. Den har fått litt kritikk for å være gammeldags, men jeg selv har hatt god nytte av den. Kort fortalt er det en modell på mellommennskelig kommunikasjon og hvordan vi skifter mellom ulike roller som rescuer, victim og persecutor.

Hvis du er klar til å se rollen du spiller i dine egne problemer og har en høy grad av personlig ansvar, ta en en kikk på de nevnte ressursene. Ønsker deg lykke til. Det er faktisk mulig med en mye mindre dramafylt liv

[Ivy]

17 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg skjønner. Samtidig hvis jeg er glad i dem så flytter jeg jo ikke og slår ikke opp, eller hvordan tenkte du? For jeg håper jo at jeg skal finne en måte jeg kan ha de i livet på som ikke er sånn som nå, men uten å ta det steget at jeg bryter kontakten. Jeg vet absolutt ikke hvordan, men det er det jeg håper. 

TS

Anonymkode: 0a7c7...c1d

De fleste ønsker jo å løse ting så det ordner seg for begge parter, men det er jo ikke alltid dette lar seg gjøre før enn går drastisk til verks. 

Med tanke på å gå fra kjæresten, det ville jo være siste utvei, men et ultimatum hadde vært på sin plass. Du sier jo selv at hen mener det er håpløst, så derfor gidder ikke hen å oppsøke lege/helsehjelp. Da lurer jeg på, hvorfor skal du ta på deg rollen? Fint det, hvis du har tid/energi og overskudd, men det er ikke inntrykket jeg får.

Du trenger ikke nødvendigvis å bryte kontakten, men å sette klare grenser er i det minste viktig. 

[AnonymBruker]

For en mentalitet det er blant folk her. Bare MEG MEG MEG og MITT MITT MITT og atter bare MEG SELV !  Narsissismen i samfunnet tar over. Slike folk passer best å være single og helst uten familie. Men de ender opp med å være de mest ulykkelige og ensomme individene når ulykkene og sykdommer rammer dem selv....mens de lykkeligste menneskene er de som viser neste kjærlighet og hjelper andre i en kald og likegyldig verden. 

Den jødiske menneskerettsforkjemperen, og fredsprisvinner, Eli Wiesel sa en gang at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet.

Anonymkode: 3f7d4...e52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

For en mentalitet det er blant folk her. Bare MEG MEG MEG og MITT MITT MITT og atter bare MEG SELV !  Narsissismen i samfunnet tar over. Slike folk passer best å være single og helst uten familie. Men de ender opp med å være de mest ulykkelige og ensomme individene når ulykkene og sykdommer rammer dem selv....mens de lykkeligste menneskene er de som viser neste kjærlighet og hjelper andre i en kald og likegyldig verden. 

Den jødiske menneskerettsforkjemperen, og fredsprisvinner, Eli Wiesel sa en gang at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet.

Anonymkode: 3f7d4...e52

Hva har dette med HI å gjøre? 

Ts

Anonymkode: 0a7c7...c1d

[AnonymBruker]

Ivy skrev (På 21.3.2024 den 11.26):

De fleste ønsker jo å løse ting så det ordner seg for begge parter, men det er jo ikke alltid dette lar seg gjøre før enn går drastisk til verks. 

Med tanke på å gå fra kjæresten, det ville jo være siste utvei, men et ultimatum hadde vært på sin plass. Du sier jo selv at hen mener det er håpløst, så derfor gidder ikke hen å oppsøke lege/helsehjelp. Da lurer jeg på, hvorfor skal du ta på deg rollen? Fint det, hvis du har tid/energi og overskudd, men det er ikke inntrykket jeg får.

Du trenger ikke nødvendigvis å bryte kontakten, men å sette klare grenser er i det minste viktig. 

Veldig godt poeng. Takk. 

Ts

Anonymkode: 0a7c7...c1d

[AnonymBruker]

Tusjpenn skrev (På 21.3.2024 den 10.53):

Så bra du tar tak i dette og har skjønt hvilken vei det vil gå!

Jeg har funnet mye hjelp i psykologen Nicole LePera og bøkene hennes. Tror de finnes på norsk nå.

Du har helt rett i at det er mønstre fra barndommen, og det krever en hederlig innsats å rette opp i. Du må rett og slett tåle ubehaget i å skuffe andre, for såkalt people pleasing handler om deg selv, det handler om at du vil kontrollere hvordan andre oppfatter deg. Hvis du ikke fyller den vante rollen din med å alltid være på tilbudssiden, da blir folk ofte sure.

Vel, det er akkurat det du må tåle. Etterhvert blir det lettere.

Les deg også opp på drama triangle av Karpman. Den har fått litt kritikk for å være gammeldags, men jeg selv har hatt god nytte av den. Kort fortalt er det en modell på mellommennskelig kommunikasjon og hvordan vi skifter mellom ulike roller som rescuer, victim og persecutor.

Hvis du er klar til å se rollen du spiller i dine egne problemer og har en høy grad av personlig ansvar, ta en en kikk på de nevnte ressursene. Ønsker deg lykke til. Det er faktisk mulig med en mye mindre dramafylt liv

Greia er at jeg kjenner ikke igjen i dette med people pleasing. Jeg driver ikke og hjelper med tjenester og blir tynnslitt fordi jeg sier for mye ja. Sier du at dette å havne slike dynamikken er en annen side av people pleasing? 

Og helt ærlig så er det ikke helt at jeg ikke vil skuffe andre, eller hvordan de oppfatter meg, det er at jeg ønsker respekt og omtanke og jeg føler eneste måten jeg får det er å hjelpe den andre. Men det betyr jo lite om det ikke kommer av seg selv. 

Takk for tips, skal sjekke dem ut. 

TS

Anonymkode: 0a7c7...c1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.3.2024 den 10.09):

For meg hjalp det å tenke at når jeg tar ansvar for andre voksne, så bidrar til at de jeg er glad i opprettholder mønstre som ikke er bra for verken de eller noen andre. Ved å sette foten ned, og slutte godta alt mulig eller ta på meg oppgaver som ikke var mine,  så var jeg ikke "slem" eller urimelig, men klok. Voksne mennesker må ta ansvar for seg selv, sånn er det bare. Vi bør selvfølgelig hjelpe hverandre, men da går det to veier, er det kun en vei er det et tegn på et destruktivt forhold. Og nei, du trenger ikke slå opp med kjæresten eller kaste ut hun du bor med, men du må sette noen grenser og legge frem noen krav, og det VIL endre relasjonene. 

Det er krevende å endre mønstre, og selv om du ikke kan endre andre,  forandrer du dynamikken i forholdet om du endrer din atferd. Din oppgave er først og fremst å tenke gjennom hva slags oppførsel de såkalte hjelpeløse folkene rundt deg har, som går ut over din livskvalitet. Hva trenger du? Fra deg selv, og fra de. Deretter kan du reflektere litt over hvorfor du mener du tåler ubehag og ansvar mye bedre enn de du er glad i, siden du tar på deg det for de. Det er å snu litt på tanken du har om deg selv, fra å se på deg som snill, til en som ser på andre som mindre kompetente, smarte og gode nok til å ta vare på seg selv. For meg hjalp denne typen mental korrigering, fordi jeg var drillet i "snill og flink pike" i oppveksten. Det føltes veldig vanskelig å ikke gjøre det jeg "følte jeg burde gjøre", så lenge jeg definerte rollen min som en som gjorde noe bra, en god, fornuftig og sterk person. Det er jo grunnverdien i meg også dette, altså at det er rett å hjelpe andre, samt det er viktig for meg å være et godt menneske fordi det var slik jeg overlevde barndommen min. Ved å se på meg selv som en slags helt, og ikke et offer, "orket" jeg å leve med at foreldrene mine ikke klarte å se eller møte mine behov. Men greia er at selv denne i utgangspunktet positive strategien av selvforsterkning opprettholdt en destruktiv ubalanse i relasjonene mine seinere. 

Det handler IKKE om å se på seg selv som et dårlig menneske, men om å omdefinere hva som er å gjøre godt for andre. I mitt tilfelle så har jeg aldri sluttet å bry meg om folk som strever, og jeg hjelper  alltid der det er rett og føles viktig, men jeg har sluttet å reagere instinktivt, og bruker noen minutter på å tenke gjennom valgene jeg gjør. Voksne mennesker har GODT av å lære å ta vare på seg selv og bidra til fellesskapet, å ta ansvar for egne følelser og handlinger, og gjøre det som er avtalt og følge opp ting som er lovet. Det er alltid ubehagelig å endre måten vi oppfører oss på, og det ER ukomfortabelt å bli voksen og erkjenne at vi kan ikke lenger skylde på andre eller fraskrive oss ansvar, som om vi var barn. 


Utfordringen for deg, er nettopp å slutte å behandle kjæresten din som et barn, en som du må forklare ting, være søppelbøtte for og hele tiden føle deg tvunget til å pushe til å gjøre ting som er bra for han, men han mener han ikke klarer. Han klarer. Om han virkelig ikke klarer å ta  vare på seg selv i det hele tatt, så er han så psykisk syk at han bør tvangsinnlegges, men det er mer sannsynlig at inntil han kommer dit at ingen andre diller og daller med han og tar rollen i møte med han som han trenger for å føle seg bedre, går han ikke til legen og ber om hjelp der. De fleste endrer ikke den typen mønstre om de ikke MÅ. Det er nemlig skikkelig vanskelig, og det kan føles som om vi ikke klarer det. 

Du må bare sette foten ned, være tydelig på hva du føler for han og at du ikke går noen vei, men at nok er nok og at du kan ikke lenger bære på ansvaret for hans dårlige psykiske helse. Du må tenke på deg selv, for går du ned, synker dere begge. Vær tydelig på at heretter så kommer du ikke til å hjelpe han ventilere og regulere følelser, om han ikke bestiller en time hos lege først. Du kan si at du vil støtte han i en behandlingsprosess, men ikke på denne måte, som bare drar deg ned og ikke gjør han friskere. Hver gang han forsøker å legge noe på deg, så sier du, rolig og vennlig "dette har vi snakket om, jeg bryr meg om deg og forstår du har det vondt/vanskelig, men før du har vært hos legen kan jeg ikke hjelpe deg, dette må du klare selv".  Det er viktig at du reduserer presset på deg selv så mye som mulig, og sier klart i fra om han fortsetter å mase, trygle eller evt true (vet ikke om han gjør sånt, men det skjer ofte når folk er desperate, ingen liker når den vi er  glad i plutselig virker fremmed, noe du vil gjøre om du endrer atferd) så vil du gå ut en tur til han har roet seg. Si du kommer tilbake, og er like glad i han som før, men du må tenke på din egen psykiske helse. Vær konsekvent. 

Angående henne du bor med, så må du si at hvis hun ikke deltar i renholdet i fellesarealene, så må hun betale mer i leie. Hun kan ikke unnskylde og bortforklare seg fra ansvaret, uansett årsak så må hun ta det. Slutt å forklare ting for henne, hun vet nok godt hvordan og hvorfor gjøre ting, hun bare glemmer å gjøre det, høres ut som hun sliter litt med eksekutive funksjoner. Ang at hun ikke vasker etter seg i do og sånn, så bare si fra med en gang du ser det og si fra. Si fra tydelig og klart "du har glemt å vaske etter deg i do" , om hun ikke går og gjør det da, så bør du rett og slett si i fra at sånn kan dere ikke ha det. Ok å glemme, ikke ok å ikke gjøre når man bli påminnet. Om hun er veldig umoden, så VIL hun gjøre ting når det blir viktig nok. Så lenge hun slipper unna med det, så blir det ikke noe hun husker på eller bryr seg om, det får jo aldri noen reelle konsekvenser. Du må minne deg selv på at du gjør henne ingen tjenester ved å bygge opp under hjelpeløshet, og du får ingen medalje for å ta alle voksenoppgavene.

Vi som vokser opp med foreldre som ikke klarer å ta rollen som voksen og la barna få en erfaring med ubetinget kjærlighet og trygghet, utvikler strategier for å sikre at vi føler oss trygge, samt vi lider under forestillingen at kjærlighet er betinget, og om vi ikke tar vare på de vi er glad i, så svikter vi de, og da er alt vi har bygget vår selvfølelse på og selvbilde ut fra i fare for å kollapse. Det de som ikke har opplevd omsorgssvikt kan forstå, er at grunnmuren i selvfølelsen vår er dannet på sandgrunn, og vi må hele tiden kjempe mot en indre, ubevisst frykt for at hvis ikke VI  sørger for at alt går som det skal, så går alt til helvete, og det er vår skyld. 

Denne ubevisste frykten er ikke sann, ikke når vi er voksne. Vi må avlære den instinktive tendensen til å ta vare på de rundt oss som fremstår hjelpeløse eller som offer på noe vis, og huske at andre også fortjener å kjenne på den styrken vi har i oss, fordi vi har vært tvunget til å lære oss ting, mestre ting, forstå ting, løse problemer og klare oss selv. Det er en enorm kraft i oss som har mer eller mindre oppdratt oss selv, som ikke bare går til spille men rett og slett fører til sykdom, om vi ikke bruker den kraften til å ta vare på egne grunnleggende behov og øver oss på å kjenne etter hva vi liker å gjøre bare for vår egen del, og ikke som handler utelukkende eller indirekte om å ta vare på andre. For vi liker det jo, selv om vi også ikke orker det alltid, eller kan bli overveldet av alle kravene og behovene fra andre. Det å øve på å gjøre ting KUN for deg, sette av egentid hver dag som bare handler om å pleie deg selv, som ikke samtidig har en effekt andre kan nyte godt av, er en god øvelse. Det gir overskudd, så det blir noe lettere å sette grenser for andre, og si nei når du du føler nei. Det er også en god øvelse på å bryte ned overdrevet dårlig samvittighet, å kunne kjenne på følelsen uten å reagere på den, si til deg selv "følelsen jeg har er ekte, men årsaken er ubegrunnet, så jeg må lære å la det passere". Ikke kjemp mot følelser, bare observer de, valider de, aksepter de, og så vend  fokus mot noe annet som gir andre følelser. 

Jeg måtte bli over førti før jeg klarte å sette grenser med troverdighet (jeg tror på meg selv når jeg sier nei) og bruke tid på sånt som bare er mitt. Som fjellturer, jogging og å dyrke planter. Og bare så det er sagt, mange reagerte veldig negativt da jeg droppet ekstraservicen. Ene søsteren min snakket ikke med meg på lang tid, og noen venner forsvant. Men andre brukte bare litt tid på å deale med misnøyen og følelsen av å bli sviktet og såret, og så gikk det seg til. De som er glad i deg for den du er, og ikke bare det du gir, de blir værende. Og nye mennesker komme ofte til når du verdsetter deg selv mer, og får mer energi  og overskudd pga du ikke bruker opp alt på folk som trenger deg i familie og vennekrets. 

Angående faren din, så må du bare sette grenser der også, og akseptere at han er den han er. Du kan stanse han etter han har f.eks snakket litt om bekymringen for faren sin, og si at du forstår det ikke kan være lett, og spør han rett ut om han ikke har lyst å høre litt om livet ditt. Om han ikke virker interessert, som faren min, så ikke ta det personlig, det handler ikke om deg, vi har bare vært uheldige og fått foreldre som aldri helt tok foreldrerollen for oss, så de går bare litt på automatikk. De ser på oss som mennesker som klarer oss selv og behandler oss deretter, og det kan være vi har gitt de det inntrykket, så om vi HAR behov for en forelder som oppfører seg som det, så må vi uttrykke det i klartekst til de. Om de ikke gir oss det vi ønsker og  har behov for så har vi lov å bli skuffet og lei oss, men ikke la det ta opp for mye av tankene våre, fordi det er ikke noe vi kan gjøre med det. Faren min sa rett ut at han følte seg utilstrekkelig i møte med meg, og ikke klarte å gi meg mer, og det må jeg bare godta, selv om det er sårt. Han klarer å vise noen av de andre barna sine mer interesse og omsorg, men de er mer hjelpeløse og stakkarslige av seg. Vi har alle våre mønstre, og som barn kan vi KREVE at foreldrene våre tar ansvar for oss, men som voksne må vi bare erkjenne at reality bites, og legge fokus der vi kan gjøre noe fra eller til. Kanskje faren din overrasker og viser andre sider, om du viser han andre sider av deg selv, hvem vet. 

Ble mye dette, men håper du fikk noe ut av det. Det aller viktigste tipset mitt er å dyrke egne interesser og pleie deg selv, for å få opp livskvaliteten og energien, og å kommunisere tydelige til de rundt deg hvor grensene går og hva som er deres ansvar og ikke ditt. Sett også ord på hva du trenger av de. Ikke vær sterk og kompetent ALLTID, det gir andre lite rom for å vise deg omtenksomhet og omsorg. Og følg opp det du sier, la ting få konsekvenser, det er ikke å straffe, det er slik det er å være voksen. Og bruk positiv forsterkning for det som det er verdt, anerkjenn og vis at du verdsetter atferd som ikke legger alt på deg og der den andre bryr seg om hvordan du har det. Vi mennesker er egentlig ganske enkle vesener, vi alle lengter primært etter to ting, å bli sett for den vi er og elsket og verdsatt, og å ha en stor betydning/viktig rolle i andre menneskers liv. Disse behovene kan ta alle slags former og utløse en rekke mekanismer, men mye er gjort om vi innser at i bunn og grunn strever vi med og kjemper for de samme tingene, bare på ulike vis. 


 

Anonymkode: 9b3ce...bc0

Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive alt dette til meg. Må svare på noe av det litt senere, flere gullkorn her. Men jeg har et spm (til deg eller hvem enn andre som vil svare). 

Krav. Du nevner stille noen krav, og en annen sa sette et ultimatum. Greia er at jeg har gjort det. Jeg har gjentatte ganger sagt "dette funker ikke for meg, du må komme på banen", med andre ord, men de greier ikke. Og så kommer vi brått i en situasjon der de opptrer på en måte der de trenger hjelp igjen. Så jeg har ikke inntrykk av at å sette krav fungerer? 

(Jeg så beskrivelsen av hvordan la være å ta det "agnet" men heller gi plass til at de får tid til å finne ut av det. Det skal jeg teste ut. Så glad du beskrev det i detalj. Jeg bare ville skyte inn om jeg gjør noe feil med kravene. Det er som at jeg har sagt og sagt i flere år "dette må du ta ansvar for selv" og så BAM er jeg inni det igjen. Skal sies at med både min mor og kjæresten har det vært fordi jeg frykter for at de skal ta livet sitt om jeg ikke gjør det, synes det er fælt å stå i den frykten. 

Og jeg gjør dette mest for å få dekket egne behov, jeg er innlært at jeg er ikke verdt å elske uten å "jobbe for det".)

Anonymkode: 0a7c7...c1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.3.2024 den 20.14):

Jeg kjente også på et ordentlig sinne først. Nå er det mer tristhet. For det er ekstremt trist å gi slipp på menneskene rundt meg, spesielt samboeren. Jeg er kjempeglad i ham enda. Venninna mi hadde jeg hatt i 20 år, samboeren i 11 år. Men når jeg ser tilbake på begge forholdene så er det så mange sår der. Det er så altfor mange episoder der jeg har blitt behandlet dårlig. Ikke med mening, det var aldri intensjonen til noen av dem. Men det betyr ikke at det ikke skjedde. Igjen og igjen. Derimot så betyr det at det var veldig vanskelig for dem å skulle endre seg, for hvordan endrer man noe som man ikke gjør bevisst og ikke engang forstår når det blir forklart? Det går an, men det er en stor jobb. Det krever så mye at de må i grunn selv se problemet og selv se at de ønsker å endre væremåte. 

Midt oppi all sorgen så trøster jeg meg med at jeg blir sterkere av å bryte båndene. Jeg oppdaget hvor uviktig og liten jeg følte meg, og når episodene kom med jevne mellomrom så ble jeg holdt nede. Jeg trodde at jeg var en person det ikke var verdt å ta hensyn til eller vise omtanke, men jobbet samtidig så innmari hardt for at de skulle gjøre nettopp det. Og det er feil på alle måter. Da er det bedre å ta denne sorgen og kunne jobbe videre med å finne personer som passer bedre sammen med meg. 

Jeg vil forresten tro at codependency dukker opp i omtrent alle ens relasjoner. Det er vel en slags people pleaser- greie der og samtidig tiltrekker man seg mennesker som man kan hjelpe. Jeg har lest endel ganger at man handler utfra at hvis man bare får det riktige utfallet i denne relasjonen (at ting blir som man ønsker, at man lærer personen å se deg, ta hensyn til deg etc), så ordner alt seg. Da er man healet og hel. Det er det vi ubevisst er på jakt etter. Å gjenskape relasjonene fra barndommen, men denne gangen klare å fikse dem. Det er vemodig å tenke på det. Potensielt et liv i skyggen av andre der man legger hele sin sjel i å bli anerkjent, sett, hjulpet av disse menneskene som altfor ofte er ganske egoistiske (de har jo også med seg sitt som oftest, og er gjerne veldig lite reflekterte). 

Å, jo, du burde sjekke ut boka adult children of emotionally immature parents (den heter noe lignende i alle fall). 

Anonymkode: b0dba...2c0

Takk for at du deler historien din med meg og gode tips. Jeg blir som sagt imponert og motivert til min egen prosess. 

Høres virkelig tungt ut det du står i, jeg er glad for å høre at du kjenner på noe styrke inni all tristheten. 

Jeg kjenner meg igjen i følelsen av at det er for mange sår. Uansett om jeg møter opp på en annen måte nå, er det bare ødelagt og umulig å reparere? Tenker jeg. Men jeg har funnet ut at jeg er ikke det enda. Jeg vil forsøke å gjøre andre grep først. Men jeg er også åpen for at kanskje jeg må gå. 

Det gir veldig mening at man søker et annet utfall. At min mor skulle bli frisk så hun tok vare på seg selv og jeg fikk det jeg trengte. Jeg innser at ingen av relasjonene jeg har nå kan uansett erstatte det, så med den bevisstheten vil jeg heller forsøke å reparere det gamle såret enn å fylle på med mer. En av "utviklingsoppgavene" jeg aldri lærte var å ta vare på meg selv, og å tro at noen kan være glad i meg uten at jeg hjelper dem. Min mor greide ikke det. Men andre mennesker, jeg er ikke avhengig av at de gir meg en morskjærlighet. Kanskje det også handler om å ikke forvente så mye av kjærlighet fra folk heller. De kan ha issues og likevel være glad i meg. Og JEG kan ta vare på meg selv. Jeg har fått litt øynene opp. Takk for at du sparer med meg. 

TS

Anonymkode: 0a7c7...c1d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Krav. Du nevner stille noen krav, og en annen sa sette et ultimatum. Greia er at jeg har gjort det. Jeg har gjentatte ganger sagt "dette funker ikke for meg, du må komme på banen", med andre ord, men de greier ikke. Og så kommer vi brått i en situasjon der de opptrer på en måte der de trenger hjelp igjen. Så jeg har ikke inntrykk av at å sette krav fungerer? 

Anonymkode: 0a7c7...c1d

Det du beskriver er ikke å stille krav. Det er tomme trusler. Varm luft. 

Anonymkode: 072f3...31e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det du beskriver er ikke å stille krav. Det er tomme trusler. Varm luft. 

Anonymkode: 072f3...31e

Si gjerne hva å stille krav er da. 

TS

Anonymkode: 0a7c7...c1d