Å vokse opp med foreldre som ikke respekterer eller elsker hverandre

[AnonymBruker]

Hvordan har dette påvirket deg i kjærlighetslivet, og kanskje spesielt i lengre forhold?

Jeg er sammen med en mann 40+ som sier han elsker for første gang, og mest sannsynlig er forelsket for første gang.

Han har vansker for å si "jeg elsker deg" ( sier glad i deg), gir lite/ingen ros eller kompliment.  Men er veldig fysisk, nær og kjærlig. Han har også vansker med å ta imot slikt "kjærlighetskliss" fra meg.

Nå har jeg blitt kjent med mine nye svigerforeldre over noe tid, og ser at det er lite kjærlighet der, spesielt fra far til mor. Han er krass, ufin, omtrent overser henne og er tydelig irritert på henne. Som person hver for seg er de veldig fin og hjelpsomme, stiller opp og fremstår glad i barna og barnebarna sine. Ovenfor meg viser svigerfar humor og er hyggelig. Men samlivet deres ser ikke godt ut.

Min kjære har forklart at de ble sammen opprinnelig fordi moren ble gravid med han sent på 70-tallet, de gikk fra hverandre en kort periode, men det var nok forventet at de giftet seg. De har holdt sammen, men lever adskilte liv under samme tak.

Jeg lurer på hvordan dette kan ha påvirket og formet min kjære som partner i voksen alder. Noen med lignende erfaringer som vil dele?

Anonymkode: bb6fe...791

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke på kjærlighet og evig og alltid forhold. Avslutter relasjoner når forelskelsen roer seg, jeg er redd for å havne i et forhold slik mine foreldre hadde. 

Anonymkode: 564b1...71b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror ikke på kjærlighet og evig og alltid forhold. Avslutter relasjoner når forelskelsen roer seg, jeg er redd for å havne i et forhold slik mine foreldre hadde. 

Anonymkode: 564b1...71b

Forstår, høres slitsomt ut å ha det slik.. 

Hva var det med foreldrene dine sitt forhold som du ikke vil oppleve selv? Om jeg kan driste meg til å spørre om det.

Ts

Anonymkode: bb6fe...791

[AnonymBruker]

Perfekt tråd til de som bor sammen for «barnas skyld», er mange av de. Og det verste av alt, er at de tror det er bra, fordi barna for vokse opp med begge foreldre. 

Anonymkode: ff3e7...e9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Forstår, høres slitsomt ut å ha det slik.. 

Hva var det med foreldrene dine sitt forhold som du ikke vil oppleve selv? Om jeg kan driste meg til å spørre om det.

Ts

Anonymkode: bb6fe...791

De ville ikke hverandre godt. Var fiender under samme tak. Begge snakket hverandre ned. Far var og voldelig. Mor var svak men bitter. Som barn ønsket jeg at de skilte seg. Far var utro, han hadde sinne problemer, mor gikk på eggeskall og samme gjorde vi barna. 
 

Mens andre små jenter leker familie eller med dukkehus eller drømmer om kjæreste pg bryllup, så pleide jeg drømme om å flytte for meg selv og ha det rolig rundt meg. Kunne slappe av i kroppen og bare være. 
 

Nå sliter jeg med relasjoner, har alltid funnet meg snille menn, men har såpass issues at jeg klarer skape et bildet i hodet mitt om at de egentlig ikke vil meg godt. Klarer ikke slappe av og stole på at menn vil meg godt. 
 

 

 

Anonymkode: 564b1...71b

[AnonymBruker]

De barna som vokser opp sånn lærer seg ikke hva nærhet er. De lærer seg at forhold bare er en "dårlig jobb". 

Min eks er lik med sin familie. Helt grusomt å se moren og faren sammen. Hver for seg er de gode mennesker. Min eks kunne ikke holde hender i sofaen en gang fordi det ble for mye nærhet. 

Så barn som vokset opp slik fordi de voksne "trur" det er best tar så feil 🤦🏽‍♀️

Anonymkode: e86ba...ba0

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med foreldre som nærmest hatet hverandre. De ble aldri fysiske, men faren min truet ofte mor med å banke henne osv, og mamma svarte ofte oppførselen med å være ufordragelig mot far. Det var stadig stygge blikk, stygg mumling og kritikk. Resultatet er meg og søsknene mine som pga dette, og mange andre ting, har gått til psykolog og jeg trodde ikke på noe kjærlighet. Husker jeg gruet meg til jeg ble voksen og skulle ha kleine stille middager med mannen min rundt bordet, fordi det var alt jeg visste om. 

Heldigvis fant jeg min sjelevenn. En mann som vokste opp i et kjærlig hjem med mye varme og humor. Vi prater, ler, komplimenterer hverandre og kjæler med hverandre hele tiden. Forholdet vårt er helt motsatt enn mine foreldrene sitt. Jeg har aldri hørt foreldrene mine si noe fint til hverandre, og jeg har aldri sett dem klemme. Jeg og min ektefelle koser hele tiden og kysser masse. Barna våre skal vite at foreldrene deres elsker hverandre, og de skal vokse opp i et kjærlig hjem.

Anonymkode: 81792...c30

[AnonymBruker]

En av årsakene til at min mann og jeg skal skilles er fordi vi ønsker at våre barn ikke skal vokse opp å tro at dette er riktig. To voksene som lever adskilt, ingen felles interesser, ingen felles mål, kjærlighet ect. Det er ikke kjærlighet og samhold. 

Det vi en gang var er vi ikke lengere og vi voksene skal være gode rollemodeller for våre barn. Det er vi ikke nå. Ja, vi er venner og samarbeider godt, men det er ikke kjærlighet mellom oss. 

 

Anonymkode: 25f55...928

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er veldig glad for at mine foreldre holdt sammen for våres skyld. Selv om kjefting og krangling ikke er ideelt så hadde jeg nok synes det hadde vært enda tristere om de skilte seg. Og jeg hadde aldri anerkjent eventuelle nye partnere sin eksistens. Tror du det er bra og vokse opp med skilte foreldre? Det var jo normalt for oss at mamma og pappa kranglet så vi tenkte ikke mye på det da. Selv om det har preget meg så hadde skillsmisse definitivt preget meg mer. Skjønner meg ikke på de som mener som deg.

Anonymkode: 36dd0...b0d

Du opplevde jo aldri skilsmisse så det kan du ikke vite. Men ja skilsmisse er nok også ganske skadelig og kjipt om foreldre hater hverandre og samarbeider dårlig selv etter de er skilt. Og om de begge hopper inn i nye forhold og skaper ny familie osv. 

 

men om de klarer skilles som venner, samarbeider godt og alltid setter barna først, så er nok skilsmisse mye bedre. 

Anonymkode: 564b1...71b

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er stor forskjell å vokse opp i en dysfunksjonell familie, som flere her beskriver, og ha foreldre som er mer venner enn kjærester.

Med mindre foreldrene driver med fysisk eller psykisk mishandling, eller trakasserer hverandre og krangler ofte på en brutal måte, har jeg lite tro på det er bedre å skille seg.

Foreldrene dere beskriver i innleggene ovenfor er jo bare generelt ikke gode foreldre og det er ikke forholdet til den andre forelderen som gjør de som de er. 

Jeg tror de aller fleste barn vil ha foreldre som ikke er glad i hverandre, men som lærer seg å leve sammen for barnas skyld, fremfor to hjem.

Anonymkode: a8c16...121

[AnonymBruker]

Foreldrene mine kranglet og kalte hverandre de styggeste ting. Det har gjort noe med meg for jeg klarer feks ikke si til mannen min at jeg elsker han eller andre klissete ting. Føles kleint ut for jeg vokste ikke opp i et hjem hvor man delte sånne ting.Har blitt mer lukket. Gjør alt for å unngå krangling da det gir meg negative assosiasjoner. Ønsker foreldrene mine gikk fra hverandre da jeg var liten. Fikk alltid høre av moren min at hun kun var sammen med faren min pga meg, men jeg bønnfalte henne om å gjøre det slutt. Hun hørte aldri, ville bare gi meg skylda.

Anonymkode: 7fab1...a98