Noen som hadde lite kontakt med pappa som barn uten grunn?

[AnonymBruker]

Er det noen her som hadde lite å gjøre med pappaen sin som barn? 
selv så jeg pappa ca en helg i mnd etter at de flyttet fra hverandre da jeg var 6. jeg savnet aldri pappa og ønsket kun å dra til han om jeg kranglet skikkelig med mamma i tenårene. Han drakk en del og ble fort sint, var aldri noe positivt med han som jeg kan huske. 
 

Jeg er sammen med en fantastisk mann som er en kjempegod pappa til felles barn og stebarn. Men sitt eget barn er han knapt sammen med da mor i 8 år ikke har ønsket det. Dvs de har vært en del sammen på dagtid, men han har aldri fått ha henne når hun er syk fra bhg/skole, aldri fått ha henne på overnatting eller feriereiser. De er glade i hverandre og har er godt forhold når de er sammen, men mor er opptatt av at barnet skal ha ett hjem, ikke to. Hun kan besøke oss i vårt hjem når det passer for mor, altså når mor har andre planer enn å være hjemme. 
 

Nå er jo barnet såpass stort at hun kan mene noe selv, men hun ønsker stort sett å være hjemme hos moren hvor det ikke stilles noen krav og hun kan slappe av på sofaen med tlf og godis. Barnet har det fint hos mor, men taper jo en god del på å ikke ha en (oppegående) far i livet sitt! Jeg ville gitt mye for å ha en god mannlig rollemodell i livet mitt som barn selv.. 

Spm mitt er om noen har blitt voksne også tenkt over hvorfor de hadde så lite kontakt med faren sin og hvorfor moren tok det valget hun tok. Har dere snakket med moren deres og fått en forklaring, har dere blitt sint, lei dere? Og hvordan er forholdet til pappa i dag?

Anonymkode: ed251...bcc

[AnonymBruker]

Enda en som tror på klisjeen om at det er  eksdama sin feil at far var lite involvert. Og som velger å få barn med en slik en, som stifter ny famie i stedet for å følge opp den ungen han allerede har.

Anonymkode: 82217...aee

[Fighter83]

Min var ræva og jeg forstod det selv intuitivt ut fra interessen han viste meg og andre søsken. All interesse var så fake og kun fordi han måtte/ble påtvunget samvær. Vi var ikke så mye hos han, på det meste ca 1 helg hver 4 helg en periode ellers kunne det være lengre tid i mellom. Det føltes ikke omsorgsfull ut, alle aktiviteter vi gjorde i lag var for hans ego ellers var vi mye på egenhånd. Jeg så/kjente dette veldig tidlig under oppveksten og hadde veldig lite tillit til han fra jeg var ca 4-5 år etter hva jeg husker. Han var nok veldig fraværende i mine første år og sikkert ikke en særlig kjærlig far heller ut fra hva jeg har hørt fra andre. Mine søsken har han alltid klart å manipulere. De ble stadig såret av hans lave grad av genuine interesse og har tatt skade av dette på et vis. Jeg var som regel vennlig og respektfull mot han. Skuespill for å overleve det å måtte være med han kan man vel kalle det. 

Heldigvis hadde jeg en mor som ikke snakket dritt om sin eks/min far og hun snakket aldri dårlig om han heller så jeg ble heldigvis ikke farget fra omgivelsene heller sånn sett. 

Så barn kan fint gjøre seg opp en mening om foreldrene sine ved bare å være med dem. Som regel higger man etter bekreftelse men... ikke alltid dette behovet ligger der av naturlig årsaker eller man får deg dekket av andre/andre steder. 

 

Ellers så vet jeg av erfaring fra venner og bekjente at foreldre som hindrer barna i å treffe en annen forelder som ikke er tilskade for dem. Der den andre forelderen er ansvarlig, kjærlig og omsorgsfull.... De foreldrene som hindrer samvær vil få igjen med karma gone bad x 1000 når barna blir store. Du kan ikke forvente at slikt blir tilgitt eller lett blir tilgitt. Man har faktisk frarøvet barnet sitt muligheten til å få en god relasjon med den andre forelderen +++. Hva slags verdier og egenskaper i den andre kan man kjenne seg igjen i? Hva slags rollemodell vil denne være? Man mister disse. Hvordan kan det være til barnets beste? Man er rett og slett en bedriten og ego forelder ved å hindre samvær med den andre forelderen! 

Endret 18. mars 2024 av Fighter83

[AnonymBruker]

Det ble bestemt av min mor, selv etter jeg var tolv år og kunne ha egne meninger om hvor jeg ønsket å bo, så bestemte hun at det var best at jeg bodde hos henne. Tror det handlet om at hun heller ønsket å motta barnebidrag enn å selv betale, for nærhet og kjærlighet for sine barn var det minimalt av. 

Anonymkode: 80e45...51f

[AnonymBruker]

Jeg var lite hos faren min. Vet ikke hvorfor. Plutselig kunne jeg få beskjed om at denne helga skulle jeg til han. Da ta båt i fire timer, og blir møtt av hans kone. Hans selv, han er ute på jobb hele helga. 

Han kom først inn i bildet da jeg var 7 år, da var han sammen med ei annen og de hadde en sønn som var 5 år yngre enn meg. Følte meg aldri velkommen der. Sov i en sprinklerseng hvor sprinklene på den ene kortsiden var tatt bort, også var det en lang madrass som hang ut der. 

Bodde også med de noen år sidere, da i 3 mnd. Følge meg fremdeles bare i veien og en byrde. 

Samvær var ikke årlig. Var en sommeren med de da jeg var 15 år. Husker de henta meg: far, kone og deres nå to felles barn. Far har omtrent aldri snakka med eller til meg… Med på sommerferien var også fars bror med hans familie. De hadde leid et hus på Sørlandet. Var da med de en uke eller to (husker ikke). Jeg fikk et spørsmål på hele turen, og det var om jeg røyka siden jeg brukte en spesiell tannkrem. Ellers snakka ingen med meg. 

Aner som sagt ikke hvorfor det var så lite samvær, og hvor ‘skylden’ til det er. Snakker verken med mor eller far lenger.. 

Anonymkode: 51986...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Enda en som tror på klisjeen om at det er  eksdama sin feil at far var lite involvert. Og som velger å få barn med en slik en, som stifter ny famie i stedet for å følge opp den ungen han allerede har.

Anonymkode: 82217...aee

Helt til jeg møtte han for 4 år siden trodde jeg ikke at det fantes slike situasjoner. Jeg trodde oppriktig ikke at det fantes mødre som nektet far å delta aktivt i oppdragelsen uten grunn. Jeg trodde kun det fantes fraværende fedre eller fedre som overdrev og gjorde seg til offer ovenfor andre når det egt handlet om mangel på ansvar og initiativ fra deres side. Men det finnes faktisk! 
 

Til det siste så går det helt fint å følge opp det barnet jeg allerede har i tillegg til det nye, mange som har flere barn og det er godt å være to om det. 

Anonymkode: ed251...bcc

[AnonymBruker]

Grunnen var vel at han var tafatt. Traff ham kun to ganger, begge gangene var det barna som ønsker det, ikke han

Anonymkode: b2707...50e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Enda en som tror på klisjeen om at det er  eksdama sin feil at far var lite involvert. Og som velger å få barn med en slik en, som stifter ny famie i stedet for å følge opp den ungen han allerede har.

Anonymkode: 82217...aee

I blant så lyser det at konflik er årsaken til at samvær ikke fungerer. Det betyr ikke at man er en dårlig person for det. Jeg har blitt utslitt psykisk av min eks som førte til at jeg ble helgemamma for det felles barnet. Det er nok mange som ser det slik at det er noe rart med meg, hun var ikke god nok.

Så har jeg to barn til med en mann og fungerer som verdens beste mamma. Jeg er nøye med å følge opp alt og får mye skryt fra bhg, skole og helsestasjon. Samtidig følger jeg opp full jobb og har alltid masse tålmodighet med barna. 

Jeg kunne ønske jeg kunne følge opp den jeg allerede har, like tett. Men en annen har satt stopper for det, fordi han mener at jeg ikke er god nok.

Anonymkode: 32080...159

[AnonymBruker]

Dette er nesten en klisjé, hvorfor er det ikke faren som skriver og bekymrer seg for dette, kontakter fagfolk og familievernkontor og ikke minst kontakter barnet sitt og vet hva hun tenker og føler rundt dette? Han kan jo være en oppegående tilstedeværende far og slippe hele problemstillingen? Hun er et barn, hun har ikke valgt bort en elsket far pga godteri og tiktok, hun har aldri hatt det valget. 

Det er ikke utelukkende morens ansvar og  morens valg, det er hans. Han har valgt bort barnet sitt. Han prioriterer de andre barna sine. 

Anonymkode: 331ca...416

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Enda en som tror på klisjeen om at det er  eksdama sin feil at far var lite involvert. Og som velger å få barn med en slik en, som stifter ny famie i stedet for å følge opp den ungen han allerede har.

Anonymkode: 82217...aee

Enda en som er på KG for å kjempe kjønnskamp heller enn å bidra med noe positivt.

Anonymkode: 8487c...981

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dette er nesten en klisjé, hvorfor er det ikke faren som skriver og bekymrer seg for dette, kontakter fagfolk og familievernkontor og ikke minst kontakter barnet sitt og vet hva hun tenker og føler rundt dette? Han kan jo være en oppegående tilstedeværende far og slippe hele problemstillingen? Hun er et barn, hun har ikke valgt bort en elsket far pga godteri og tiktok, hun har aldri hatt det valget. 

Det er ikke utelukkende morens ansvar og  morens valg, det er hans. Han har valgt bort barnet sitt. Han prioriterer de andre barna sine. 

Anonymkode: 331ca...416

Jeg har i løpet av de siste årene kontakter barnevernet for at vi skal få hjelp pga konfliktnivå. De forsto meg godt, men snudde helt etter samtale med far. 

Jeg har forsøkt flere runder på helsestasjonen og minst 10 runder på fvk. Hver gang så finner vi en ok enighet på fvk, men han bryter alle avtaler etterpå. Jeg får aldri igjennom noe, så jeg blir utelatt av all oppdragelse av mitt barn. Jeg skriver ikke tråder som dette lengre på forumet her fordi jeg har gitt opp. 

Hver gang jeg prøver alt så blir jeg presset mer vekk. 

Anonymkode: 32080...159

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at forståelse bare rekker så langt som egne erfaringer.

Anonymkode: 32080...159

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har i løpet av de siste årene kontakter barnevernet for at vi skal få hjelp pga konfliktnivå. De forsto meg godt, men snudde helt etter samtale med far. 

Jeg har forsøkt flere runder på helsestasjonen og minst 10 runder på fvk. Hver gang så finner vi en ok enighet på fvk, men han bryter alle avtaler etterpå. Jeg får aldri igjennom noe, så jeg blir utelatt av all oppdragelse av mitt barn. Jeg skriver ikke tråder som dette lengre på forumet her fordi jeg har gitt opp. 

Hver gang jeg prøver alt så blir jeg presset mer vekk. 

Anonymkode: 32080...159

Hvorfor snudde barnevernet etter å ha snakket med far? Hva begrunner barnevernet og far det med? Har far bedre omsorgsevne og mer å tilby barnet enn deg?

Anonymkode: 82217...aee

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg skjønner at forståelse bare rekker så langt som egne erfaringer.

Anonymkode: 32080...159

Tror heller det handler om odds. Er vel langt mer sannsynlig at det dreier seg om en foreldre som ikke har klart  å engasjere seg og bygge opp en relasjon til barnet sitt, men mangler selvinnsikt og/eller forståelse for barnets perspektiv.  

Anonymkode: 82217...aee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Tror heller det handler om odds. Er vel langt mer sannsynlig at det dreier seg om en foreldre som ikke har klart  å engasjere seg og bygge opp en relasjon til barnet sitt, men mangler selvinnsikt og/eller forståelse for barnets perspektiv.  

Anonymkode: 82217...aee

Av erfaring er det nok mer 50/50 sjanse for om det er vanskelig med konflikt og kommunikasjon eller en som bare ikke vil.

Anonymkode: 32080...159

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.3.2024 den 8.17):

Dette er nesten en klisjé, hvorfor er det ikke faren som skriver og bekymrer seg for dette, kontakter fagfolk og familievernkontor og ikke minst kontakter barnet sitt og vet hva hun tenker og føler rundt dette? Han kan jo være en oppegående tilstedeværende far og slippe hele problemstillingen? Hun er et barn, hun har ikke valgt bort en elsket far pga godteri og tiktok, hun har aldri hatt det valget. 

Det er ikke utelukkende morens ansvar og  morens valg, det er hans. Han har valgt bort barnet sitt. Han prioriterer de andre barna sine. 

Anonymkode: 331ca...416

De har vært både i retten en gang og 3 runder gjennom årene på fvk. De blir gjerne «enige» om ting, men det følges ikke opp..  

når mor sier stakkars deg jenta mi du skal ikke trenge å sove borte fra meg, vi trenger jo hverandre du og jeg. Osv osv. da ender hver overnatting i tårer og det er ikke noe særlig å presse sånt gjennom med tvang. 
 

I mange år var far «grei» (eller dum i mine øyne) og møtte barnet mye hjemme hos mor og sammen med mor. De var sammen mange dager i uken, men aldri alene. Hvis mor trenger barnevakt eller kjøre/hente hjelp til barnet kontakter hun far, men utenom dette passer det sjeldens å møtes. 
 

Han prioriterer ikke de nye barna, men en ny familie har nok gjort at han ikke er like mye sammen med mor og dermed ikke datteren sin. Men han ringer henne/sender meld hver dag og kommer selvsagt på alle konserter, avslutninger, møter osv 

Anonymkode: ed251...bcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.3.2024 den 23.27):

Er det noen her som hadde lite å gjøre med pappaen sin som barn? 
selv så jeg pappa ca en helg i mnd etter at de flyttet fra hverandre da jeg var 6. jeg savnet aldri pappa og ønsket kun å dra til han om jeg kranglet skikkelig med mamma i tenårene. Han drakk en del og ble fort sint, var aldri noe positivt med han som jeg kan huske. 
 

Jeg er sammen med en fantastisk mann som er en kjempegod pappa til felles barn og stebarn. Men sitt eget barn er han knapt sammen med da mor i 8 år ikke har ønsket det. Dvs de har vært en del sammen på dagtid, men han har aldri fått ha henne når hun er syk fra bhg/skole, aldri fått ha henne på overnatting eller feriereiser. De er glade i hverandre og har er godt forhold når de er sammen, men mor er opptatt av at barnet skal ha ett hjem, ikke to. Hun kan besøke oss i vårt hjem når det passer for mor, altså når mor har andre planer enn å være hjemme. 
 

Nå er jo barnet såpass stort at hun kan mene noe selv, men hun ønsker stort sett å være hjemme hos moren hvor det ikke stilles noen krav og hun kan slappe av på sofaen med tlf og godis. Barnet har det fint hos mor, men taper jo en god del på å ikke ha en (oppegående) far i livet sitt! Jeg ville gitt mye for å ha en god mannlig rollemodell i livet mitt som barn selv.. 

Spm mitt er om noen har blitt voksne også tenkt over hvorfor de hadde så lite kontakt med faren sin og hvorfor moren tok det valget hun tok. Har dere snakket med moren deres og fått en forklaring, har dere blitt sint, lei dere? Og hvordan er forholdet til pappa i dag?

Anonymkode: ed251...bcc

Såg min far 3 ganger fra 0 - 9 år. Såg han en helg i mnd fra 9-15 år. Dårlig forhold fra 15-18 år. Veldig godt forhold i voksen alder. 

Har hatt mye samtaler både med mor og far om hvorfor ting var som de var i ulike perioder. Slått meg til ro med at ingenting kan endre fortiden, jeg er blitt den jeg er blitt, han har mistet mer, gått glipp av mer enn jeg føler jeg har gått glipp av. Vi er veldig nære i dag. 

Følte aldri på at noe manglet som barn eller tenåring. Jeg hadde alt jeg trengte i livet og når jeg hadde noe kontakt med han så var det en bonus, ikke et tomrom som ble fylt for min del. 

Anonymkode: ff827...5ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Såg min far 3 ganger fra 0 - 9 år. Såg han en helg i mnd fra 9-15 år. Dårlig forhold fra 15-18 år. Veldig godt forhold i voksen alder. 

Har hatt mye samtaler både med mor og far om hvorfor ting var som de var i ulike perioder. Slått meg til ro med at ingenting kan endre fortiden, jeg er blitt den jeg er blitt, han har mistet mer, gått glipp av mer enn jeg føler jeg har gått glipp av. Vi er veldig nære i dag. 

Følte aldri på at noe manglet som barn eller tenåring. Jeg hadde alt jeg trengte i livet og når jeg hadde noe kontakt med han så var det en bonus, ikke et tomrom som ble fylt for min del. 

Anonymkode: ff827...5ee

Hvorfor var det så lite kontakt ? Fordi han ikke tok kontakt? Eller fordi du ikke ønsket?

Anonymkode: ed251...bcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor var det så lite kontakt ? Fordi han ikke tok kontakt? Eller fordi du ikke ønsket?

Anonymkode: ed251...bcc

Fra 0-9 år bodde han langt unna. Han mente det ikke var noe poeng med kontakt pga den avstanden. Jeg har alltid vist hvor han bor, hvem han er etc. Hannble absolutt snakket om i hjemmet mitt og av min mor. Aldri noe hemmelighetshold- men god aldertilpasset informasjon. Fra 0-9 år var det ingen kontakt utenom de 3 gangene.

Fra 9-15 år - han flyttet nå til samme sted som vi bodde. Samvær var en helg i mnd fordi jeg ikke ønsket mer pga mitt allerede etablerte liv med aktiviteter, sport og venner. Fikk tilbringe ferier og slikt der dersom jeg ønsket. Deres planer som foreldre var nok mer samvær etterhvert som vi ble kjent, men jeg ville ikke. Jeg var opptatt med mitt og hadde liten interesse i mer samvær. 

Fra 15-18 år var det ekstremt dårlig forhold - mye pga hormoner, tenåringsopprør, stahet, sterk vilje og at vi to krasjet fullstendig.  

Han hadde barn som var både eldre enn meg og yngre enn meg. Jeg har ikke noe særlig kontakt med halvsøsken i voksen alder. 

Anonymkode: ff827...5ee

[AnonymBruker]

Jeg hadde lite samvær med min far etter foreldrene mine ble skilt da jeg var 7-8 år. Han bodde noen timer unna og den nye kona var ikke voldsomt begeistret for oss. Vi hadde likevel ok kontakt når vi møttes (kanskje en natt annenhver mnd) og snakket litt på tlf. 
 

Jeg er takknemlig for at jeg slapp å ha to hjem slik skilsmissebarn har idag. Virker ufattelig slitsomt å pendle mellom to hus, to hjem, to ulike livssituasjoner, to vidt forskjellige tilnærminger til oppdragelse. 

Anonymkode: 5da1e...eeb