MA i uke 17 - erfaringer?

[Minitee]

Først og fremst, så sender jeg dere varme tanker❤️ Jeg mistet 22+6 nyttårsaften 2015. Det verste jeg noen gang har opplevd. 4 timer for tidlig til at de kunne forsøkt å reddet han i følge norsk lov. Samboeren reiste tilbake på sjøen før renselsen var over, men ble gravid igjen så snart han var hjemme fra jobb (mars) Det var en krevende graviditet med mye bekymringer og tett oppfølging. Men det gikk veldig fint❤️ i dag har vi to perfekte barn på 7 og 3, og begge er helt innforstått med at de har en storebror i himmelen. ❤️

Rett i etterkant av dødfødselen slet jeg en del. Jeg fikk fødselsdepresjon da vi endelig fikk vårt første friske barn, hadde flere timer på dps, mange breakdown, vært mye nede og følt mye vondt. Da jeg sto i alt dette greide jeg ikke koble det til traumen jeg faktisk fikk fra dødfødselen. Jeg følte jeg måtte spille glad og fornøyd da jeg endelig fikk ta med meg ett friskt barn hjem. Og det var jeg, for guds skyld! Men jeg fikk aldri noe oppfølging i ettertid. Det var rett inn, føde, si hade og så rett ut i samfunnet igjen som om ingenting hadde skjedd. Jeg var heldigvis åpen om det jeg følte, og greide å be om hjelp da jeg kjente at jeg var langt nede. Mitt råd er å ta en dag av gangen nå i starten. Savnet og smerten blir aldri borte, jeg kan fremdeles felle en tåre 8 år senere. Men bagasjen blir lettere å bære med årene..du blir liksom vant til at den er der, og lærer deg å leve med den❤️ 

Endret 30. mars 2024 av Minitee

[AnonymBruker]

Minitee skrev (4 timer siden):

Først og fremst, så sender jeg dere varme tanker❤️ Jeg mistet 22+6 nyttårsaften 2015. Det verste jeg noen gang har opplevd. 4 timer for tidlig til at de kunne forsøkt å reddet han i følge norsk lov. Samboeren reiste tilbake på sjøen før renselsen var over, men ble gravid igjen så snart han var hjemme fra jobb (mars) Det var en krevende graviditet med mye bekymringer og tett oppfølging. Men det gikk veldig fint❤️ i dag har vi to perfekte barn på 7 og 3, og begge er helt innforstått med at de har en storebror i himmelen. ❤️

Rett i etterkant av dødfødselen slet jeg en del. Jeg fikk fødselsdepresjon da vi endelig fikk vårt første friske barn, hadde flere timer på dps, mange breakdown, vært mye nede og følt mye vondt. Da jeg sto i alt dette greide jeg ikke koble det til traumen jeg faktisk fikk fra dødfødselen. Jeg følte jeg måtte spille glad og fornøyd da jeg endelig fikk ta med meg ett friskt barn hjem. Og det var jeg, for guds skyld! Men jeg fikk aldri noe oppfølging i ettertid. Det var rett inn, føde, si hade og så rett ut i samfunnet igjen som om ingenting hadde skjedd. Jeg var heldigvis åpen om det jeg følte, og greide å be om hjelp da jeg kjente at jeg var langt nede. Mitt råd er å ta en dag av gangen nå i starten. Savnet og smerten blir aldri borte, jeg kan fremdeles felle en tåre 8 år senere. Men bagasjen blir lettere å bære med årene..du blir liksom vant til at den er der, og lærer deg å leve med den❤️ 

Så fælt at du gjennomgikk en dødfødsel. 💔 Kan forestille meg det er tøft så langt ut i graviditeten, og barseltiden etter med alle symptomene på det, uten det barnet man har ønsket seg så sterkt. Fikk du noe ekstra oppfølging i graviditenen(e) etterpå? 

Det er fint å lese at du fødte to friske barn etterpå, selv om det aldri tar bort sorgen,eller erstatter barnet som døde i magen. ❤️💔❤️

Anonymkode: fa236...e4f

[AnonymBruker]

Jeg mistet mye tidligere enn deg, men kjenner meg likevel igjen i en del av det du skriver. Jeg mistet i uke 12 og hadde allerede sett bankende hjerte på ultralyd noen ganger. Det føltes dramatisk for jeg blødde så mye og ble også overrasket over at vannet gikk. Ble innlagt på sykehuset og mistet mye blod, fikk alvorlig blodanemi og måtte til slutt ha utskraping. Slet veldig med pusten og energi den første uken, men det kom seg fort. Jeg ble sykemeldt to uker, men startet å jobbe hjemmefra noen prosent på slutten av uke 2. 

Var fint å ha tid til å gråte når jeg ville, og vi var også åpne om det, så følte jeg fikk bearbeidet en del av det vonde ved å snakke med familie og nære venner før jeg kom tilbake på jobb. 

Vi prøvde aktivt på ny baby så fort blødningen ga seg (den ga seg ganske fort, sannsynligvis pga. utskrapingen), jeg fikk også lyst på kaffe igjen etter en uke eller to. Syntes det var tøft å ha gravidsymptomene når jeg ikke var gravid lenger. Jeg ble gravid 3,5  måneder etter vi mistet, har termin om noen uker❤️

Jeg var redd det skulle gå galt helt til jeg begynte å kjenne spark og liv daglig. Ville ikke håpe eller glede meg for mye over det nye svangerskapet, men mye av redselen ga seg etter ordinær ultralyd. Jeg fikk ekstra oppfølging av fastlegen som jeg hadde en fin samtale med etter SAen. Skulle egentlig på en sen 12-ukerskontroll, men avbestilte ikke timen og snakket meg heller gjennom hva jeg hadde opplevd. Når jeg da ble gravid igjen var det lett å få hcg-testing og henvisning til ultralyd hos gynekolog for å se at alt så bra ut. 

Lykke til og håper du har god støtte i partner og de nærmeste rundt deg❤️

 

Anonymkode: 53227...4a7

[mammams]

AnonymBruker skrev (På 24.3.2024 den 9.51):

Huff, så hjerteskjærende å miste fire ganger. Og fint å lese at du fikk ønskebarnet til slutt, selv om det ikke tar bort tapet og sorgen over de andre tapene. ❤️ Jeg blir 37 i høst, så jeg føler jeg har dårlig tid. Heldigvis har jeg et barn fra før, så jeg vet jo intellektuelt sett at kroppen min kan blir gravid og bære et barn til termin. 

Anonymkode: fa236...e4f

Ja, det var noen tøffe år fra 2008 til min førstefødte kom til verden våren 2011 og lillesøster knapt 18 måneder etter det igjen. Var fylt 38 når yngste kom til verden og startet ikke på prevensjon etter første da vi gikk for «det som skjer det skjer»-metoden. 😅

 

Livet med to små og deretter skolebarn med bare 1 skoleår i mellom har vært travle og fine så vi kom i mål tilslutt, men den vonde tiden med 4 MA på rad og et stort babyønske preger meg nok litt fortsatt. Særlig når jeg leser om medkvinner med like opplevelser og man gjerne vil hjelpe! ❤️ Jeg valgte åpenhet rundt vår situasjon til familie, venner og kollegaer og det var til stor hjelp. Mange jublet og tørket en tåre når de fikk mld om at alt gikk fint i svangerskap nr 5 og baby født. 

[Minitee]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Så fælt at du gjennomgikk en dødfødsel. 💔 Kan forestille meg det er tøft så langt ut i graviditeten, og barseltiden etter med alle symptomene på det, uten det barnet man har ønsket seg så sterkt. Fikk du noe ekstra oppfølging i graviditenen(e) etterpå? 

Det er fint å lese at du fødte to friske barn etterpå, selv om det aldri tar bort sorgen,eller erstatter barnet som døde i magen. ❤️💔❤️

Anonymkode: fa236...e4f

Jeg vil ikke si at jeg fikk den beste oppfølgingen, men lista var lav for å komme inn på sjekk. Jeg tror jeg fikk tettere oppfølging fordi jeg maste, og var tydelig på hva jeg følte og trengte. Jeg droppa å dra til jordmor på helsestasjonen, og fikk heller oppfølging igjennom fastlege da jeg følte meg tryggere der. Vi fikk nok den oppfølgingen vi trengte i forhold til det nye svangerskapet, men savnet absolutt oppfølgingen i forhold til det psykiske i etterkant.
Jordmoren som tok imot sønnen vår under dødfødselen, var helt enestående. Hun ringte også nyttårsaften året etter for å spørre hvordan det gikk med oss nå ett år senere. Hun hadde fri denne dagen men hadde fått tak i nr mitt for å ringe og spørre hvordan det gikk med oss ett år senere, og hvordan følelsene var på denne dagen da vi endelig satt med datteren vår på 20 dager. Dette mennesket gjorde den store forskjellen for oss❤️