Sliter etter forhold med en psykisk syk person

[AnonymBruker]

Over flere år var jeg i forhold med ei dame som fikk diagnosen personlighetsforstyrrelse. Hva slags type fikk jeg aldri greie på da hun nektet å fortelle meg det. Hun gikk til behandling over flere år mens vi var sammen og ble til slutt uføre pga diagnosen.

Forholdet vårt ble etter hvert svært krevende da det kun var hennes behov som skulle dekkes. Hun hadde lite empati for meg og selv under tider med krise for min del virket hun nærmest uinteressert. Hun kritiserte meg mye og hennes evne til å se egne feil var nærmest ikke-eksisterende. Alle forsøk på å løse konflikter endte i endeløse diskusjoner og opprivende krangler.

Ifølge henne selv var alle hennes tidligere forhold ødelagt av dårlige menn. Hun ble aldri ferdig med fortiden og disse forholdene. Dro frem et voldsomt hat mot disse personene i alle år vi var sammen. Klaget på den urett de hadde gjort mot henne og alt hun slet med i dag kunne spores tilbake til disse personene. Hun satt oppe om nettene og skrev lange utredninger til leger over plager hun hadde fått som følge av den psykiske og fysiske belastningen hun hadde vært utsatt for.

Jeg ble kjent med en av dem og han var langt fra en slik person. Han fremstod empatisk og pliktoppfyllende. Tok godt vare på barnet sitt og stilte også opp for henne selv om forholdet var over. Selv, på tross av disse angivelige overgrepene han hadde utsatt henne for beholdt hun tett kontakt med ham langt utover det som var nødvendig selv om de hadde et barn sammen. Ved flere anledninger rådførte hun seg heller med ham istedenfor meg (og det gjaldt ikke ungen)!

Hun kjedet seg lett, stadig på leit etter sosial oppmerksomhet, elsket fester, selskaper og byturer. Svært kritisk og mistenksom overfor andre, spesielt andre damer som var såkalt vellykket, eller som hadde et stort sosialt nettverk. Både venninner og sjefer på arbeidsplassen var ute etter henne og snakket stygt om henne. Hun var også voldsom sjalu og kunne slå når hun mente at jeg hadde gitt for mye oppmerksomhet mot andre damer. Selv løp hun ut når jeg var på jobb, eller på reise uten at jeg visste det.

Jeg gav av meg selv voldsomt i dette forholdet, slite opp for henne og hennes barn og da hun gikk til behandling ønsket jeg å være med henne. Dette nektet hun. Dette angikk ikke meg. Jeg var bare nysgjerrig og ville bare bruke dette mot henne.

Da vi til slutt skilte lag forsøkte jeg ved et par anledninger å finne tilbake. Men etter siste gang hvor vi hadde intim kontakt over flere uker fikk jeg høre at hun løp etter andre menn på byen tok det slutt.

Har brukt, og er neppe ferdig ennå, med å legge dette forholdet bak meg. Jeg er en svært empatisk person av natur og går langt for at de rundt meg skal ha det bra. Nå sitter jeg tilbake veldig tom følelse og med tusen spørsmål. Hvem var jeg egentlig sammen med? Hva holdt hun på med i alle disse årene. Ble jeg grovt utnyttet og lurte? Hadde jeg ennå visst hva som hun slet med kunne det gitt en avklaring og ro tror jeg.

Anonymkode: 35604...867

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvem var jeg egentlig sammen med? Hva holdt hun på med i alle disse årene. Ble jeg grovt utnyttet og lurte? Hadde jeg ennå visst hva som hun slet med kunne det gitt en avklaring og ro tror jeg.

Mennesker er kompliserte og en diagnose er bare en tallkode og et navn innenfor psykiatrien. Diagnosen brukes til å finne mest mulig riktig behandling og/eller medisin. Du er ikke utdannet i psykiatri så du vil ikke få en god avslutning. 

Se heller på deg selv? Hva trenger du? Hva tenker du er en bra måte å behandle deg på? Hva er du verdt? 

Det er ikke så nøye med henne. Hun var ikke bra for deg. Det er alt du trenger å vite. Ta det derifra. 

Ta godt vare på deg selv ei stund fremover. Det er mulig hun har skadet deg litt. 

Anonymkode: fdd52...12f

[AnonymBruker]

Det er ikke rart at man får men etter å ha levd med en psykisk syk partner over tid. Man blir så vant til å tilpasse seg noe unormalt at hele virkelighetsforståelse på mange måter ble forskjøvet. Derfor trenger man gjerne god tid og ofte også terapi for å få normalstilt sitt indre kompass angående hva som er akseptabelt og ikke etter at man har levd i et slikt forhold. 

Jeg levde med en jeg (gjennom psykolog jeg måtte til etter forholdet) etterhvert forstår at må ha vært covert naraissist. Uansett hva jeg følte, selv når vedkommende hadde løyet og sviktet, følte vedkommende myyye sterkere enn meg, og tross tid og terapi må jeg derfor fremdeles jobbe med å klare å gi uttrykk for mine følelser og behov. For utover i det forholdet måtte jeg lære meg å tie med slikt for å unngå drama, og det ble så normalt for meg at å bli kneblet slik ble et vedvarende problem for meg. Bare det å si at jeg har smerter er vanskelig for meg, for jeg ble så drillet i å ikke kunne gi uttrykk for mine utfordringer at det låste seg i meg å gjøre det. Dette til tross for at jeg kom meg ut av det forholdet 21 år gammel, og det er over 20 år siden nå. 

Dessverre opplevde jeg også senere i livet at en partner ble psykisk syk, og at jeg igjen begynte å tilvenne meg unormalt som normalt i så stor grad at alt jeg hadde jobbet med angående å få rettet opp igjen mitt indre kompass ble ruinert. Det ble så normalt for meg at jeg liksom måtte gå på glass i forholdet at jeg mistet gangsyn på hva som egentlig er ok og ikke igjen. Selv da partner ble frisk igjen fortsatte jeg med å tilrettelegge alt på en altfor selvopprettofrende måte, og det ble ikke et normalt forhold igjen. Normalt hadde forsvunnet for meg i å leve et unormalt liv, til unormalt hadde blitt normalt for meg. Jeg måtte ha tid alene og ny runde med terapi for å få kompasset bedre stilt igjen, så det var mulig å ha et mer normalt forhold igjen, med kloke grenser og gjensidighet i omtanke. 

Nå har jeg et godt forhold, men som nevnt må jeg fremdeles, og vedvarende, jobbe med å klare å gi uttrykk for mine følelser og behov. Jeg har kommet så langt at jeg vet at det er nødvendig, for oss begge, men det er fremdeles noe vanskelig for meg. Jeg var så ung i det forholdet hvor jeg måtte avlære meg å gi uttrykk for sinne, skuffelse, smerter og behov, fordi ethvert uttrykk for slikt medførte mye drama med en partner som hadde det myyyye verre enn meg om jeg ga uttrykk for slikt at det sitter dypt i meg. Jeg vet det er feil og teit, men om min partner sårer meg, og det er aldri så riktig å gi uttrykk for det, så forventer jeg fremdeles en respons som "Du såret? Du aner ikke hvor dypt såret jeg er over at du ikke elsker og forstår meg godt nok til å skjønne hvorfor jeg løy for deg." (Eller hva det nå er som ble gjort.) Og så dagevis med anklager, gråt og raseri over hvor dårlig partner JEG er for å ikke elske/forstå vedkommende godt nok. Selv om det altså er den andre som beviselig gjorde noe galt det er naturlig å bli såret av. 

Man blir skadet av å leve såpass lenge i noe unormalt at det blir normalt for deg. Gi deg selv tid og tålmodighet, og terapi er ikke dumt. Gå helst ikke inn i nytt forhold før du igjen klarer å skille akseptabelt fra uakseptabelt igjen. Absolutt helt leget blir du kanskje ikke, men det er nødvendig å få sitt indre kompass såpass rettet opp igjen at man iallefall kan skille galt fra rett. (Om det enn kan vedvarende bli litt vanskelig å leve absolutt etter det. Å vite at jeg stever med det som er vanskelig for meg, og egentlig vite at jeg skal/bør gi uttrykk for ulikt, hjelper mye. Da kan jeg jobbe med det, og vite at jeg MÅ presse meg selv til å gi uttrykk for ting. Jeg vet jo at det er nødvendig og riktig.)

Anonymkode: cce79...2a3

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hadde jeg ennå visst hva som hun slet med kunne det gitt en avklaring og ro tror jeg.

Og vet du hva? Noen ganger må det være nok avklaring at de er en usunn og selvsentrert person for deg. For noen er så ekstrem i hodet at de bare ser seg selv. Og de blir ikke lykkelige av å bry seg om andre. De bryr seg bare om seg selv. Og de føler de har rett på all verdens spesialbehandling. Du gjorde så godt du kunne, og du trenger ikke koble hennes oppførsel opp mot din verdi. 

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Ifølge henne selv var alle hennes tidligere forhold ødelagt av dårlige menn. Hun ble aldri ferdig med fortiden og disse forholdene. Dro frem et voldsomt hat mot disse personene i alle år vi var sammen. Klaget på den urett de hadde gjort mot henne og alt hun slet med i dag kunne spores tilbake til disse personene. Hun satt oppe om nettene og skrev lange utredninger til leger over plager hun hadde fått som følge av den psykiske og fysiske belastningen hun hadde vært utsatt for.

Dette var selvsagt ikke sunt. 

Og du må se litt på deg selv nå. Gjør du litt det samme..? 

Anonymkode: 28cb1...ae7

[lillevill]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette var selvsagt ikke sunt. 

Og du må se litt på deg selv nå. Gjør du litt det samme..? 

Anonymkode: 28cb1...ae7

Brems litt der. Det er faktisk veldig vanlig å bli opphengt i en person som veksler mellom å avvise deg og "se" deg. Det er sånn man lager et "hekt" nemlig.

Det betyr ikke at TS "er akkurat som sin toxic eks"  

[AnonymBruker]

TS her

Jeg er ingen helgen selv, men forsøkte så virkelig å få dette forholdet til. Men de fleste samtaler vi hadde rundt å fikse forholdet endte opp i endeløse monologer hvor hun klandret meg for alt som var galt. Jeg ble så fortvilet etter hvert. Vred hjernen og prøvde å stille opp mer for henne. Men det hjalp ikke. 

At det endte slik det gjorde var vondt og har nok endret meg for alltid.

 

Anonymkode: 35604...867

[lillevill]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

TS her

Jeg er ingen helgen selv, men forsøkte så virkelig å få dette forholdet til. Men de fleste samtaler vi hadde rundt å fikse forholdet endte opp i endeløse monologer hvor hun klandret meg for alt som var galt. Jeg ble så fortvilet etter hvert. Vred hjernen og prøvde å stille opp mer for henne. Men det hjalp ikke. 

At det endte slik det gjorde var vondt og har nok endret meg for alltid.

 

Anonymkode: 35604...867

Du har fått et sår ja men du er ikke et offer. Vi opplever alle å kjenne noen som bare ser seg selv og egnw behov. Du er voksen, og du kan forstå at det ikke handler om deg og din verdi men at den andre personen bare tenker på seg selv. Derfor ville hun ikke snakke om forholdet. Hun ville ikke ta ansvar for sine handlinger, og hun var ikke nyskjerrig på hva du opplevde. Fordi hun tenkte bare på seg selv.