Hvordan håndtere sinne fra voksen forelder?

[AnonymBruker]

Jeg vet at de fleste bruker denne tråden til å spørre om råd om egne barn, men jeg vil gjerne be om et råd om min forelder. 

H*n kan bli brått og eksplosivt sint. Det har vært sånn så lenge jeg kan huske, så jeg tror ikke det er demens / sykdom / annet.

I mange av episodene er sinnet forståelig, men kan også være uforutsigbart når utbruddet kommer og hva som trigger det.

Denne uka opplevde jeg at en uenighet eskalerte, og at forelderen min ble sint, hevet stemmen og var så brå i kroppsspråket at jeg fysisk krympet sammen. 

Jeg forstår at foreldre også har rett til å være sinte på og føle seg dårlig behandlet av voksne barn, men jeg synes at dette er vanskelig likevel. Jeg blir tidvis ganske skremt.

Det ender alltid med at jeg gir etter for å de-eskalere situasjonen, selv om jeg gjerne skulle ha stått opp for meg selv. 

Denne gangen diskuterte vi noe som lå langt tilbake i tid og som vi hadde ulik hukommelse av. Tenker ikke at dette var noen veldig alvorlig sak, men forelderen min følte at h*n kom dårlig ut av episoden slik jeg gjenga den.

Sannsynligvis husker vi begge litt rett, og begge litt feil. Men forelderen min hevet stemmen, ble så brå i kroppsspråket at jeg ble redd for at det skulle komme et slag, og ba meg slutte å «finne på ting» og «spre rykter til andre». 

Jeg sa at jeg kanskje husket litt feil, at vi kanskje misforsto hverandre, etc., og forsikret om at jeg ikke hadde snakket med noen andre om dette. 

H*n fortsatte å rope til meg. Jeg må  legge meg helt flat å be om unnskyldning, det hjelper ikke å spørre om vi kan ha misforstått hverandre / at vi kan være enige om å være uenige / forsøke å finne en form for kompromiss.

Jeg mister all integritet i disse situasjonene, samtidig er jeg veldig redd for å holde på mitt.

Hvordan bør jeg håndtere dette?

Anonymkode: 6448f...306

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan bør jeg håndtere dette?

Vær rolig og spør "Hvorfor blir så så innmari sint? Jeg blir jo redd for deg og det er vel ikke sånn et voksent menneske skal oppføre seg?"

Anonymkode: 4e07d...494

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vær rolig og spør "Hvorfor blir du så så innmari sint? Jeg blir jo redd for deg og det er vel ikke sånn et voksent menneske skal oppføre seg?"

Anonymkode: 4e07d...494

Manglet en du der  

Anonymkode: 4e07d...494

[AnonymBruker]

Det fine med at dere begge er voksne er at du kan håndtere det med å holde avstand. Fortell hvorfor og si at kontakten kan gjenopptaes ved endring i adferd.

Anonymkode: f5f3d...a01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Vær rolig og spør "Hvorfor blir så så innmari sint? Jeg blir jo redd for deg og det er vel ikke sånn et voksent menneske skal oppføre seg?"

Anonymkode: 4e07d...494

 

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det fine med at dere begge er voksne er at du kan håndtere det med å holde avstand. Fortell hvorfor og si at kontakten kan gjenopptaes ved endring i adferd.

Anonymkode: f5f3d...a01

Takk for råd. 

Jeg tror at det blir vanskelig å kutte kontakt, både på grunn av at jeg er glad i personen og av hensyn til andre familiemedlemmer.

Det første rådet skal jeg prøve. 

Anonymkode: 6448f...306

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Takk for råd. 

Jeg tror at det blir vanskelig å kutte kontakt, både på grunn av at jeg er glad i personen og av hensyn til andre familiemedlemmer.

Det første rådet skal jeg prøve. 

Anonymkode: 6448f...306

Kan du fjerne deg frå situasjonen når h*n blir så sint? Altså gå ut ein tur eller i eit anna rom? Eller dra heim til deg sjøv? 

Anonymkode: d88b7...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Kan du fjerne deg frå situasjonen når h*n blir så sint? Altså gå ut ein tur eller i eit anna rom? Eller dra heim til deg sjøv? 

Anonymkode: d88b7...d75

Jeg gjør vanligvis det, men det blir fryktelig leit for andre familiemedlemmer når jeg stikker av i jula, påsken eller fra hyttetur. 

Føler at det kan oppfattes som barnslig eller manipulerende, men jeg har ikke behov for at noen tar side. Jeg må bare vekk fra situasjonen.

Anonymkode: 6448f...306

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

 

Takk for råd. 

Jeg tror at det blir vanskelig å kutte kontakt, både på grunn av at jeg er glad i personen og av hensyn til andre familiemedlemmer.

Det første rådet skal jeg prøve. 

Anonymkode: 6448f...306

Ville ikke spurt med en gang hvorfor vedkommende blir sint. Slikt går ikke inn når noen er i sinnebobla. Ville ventet til stemningen hadde roa seg først....

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (8 minutter siden):

Ville ikke spurt med en gang hvorfor vedkommende blir sint. Slikt går ikke inn når noen er i sinnebobla. Ville ventet til stemningen hadde roa seg først....

Kanskje det er lurt.

Forelderen min er veldig intelligent, men har ikke så mye innsikt i egne følelser. Det er nok en underliggende holdning om at følelser ikke er så viktig, osv. Men så kommer sinnet likevel, og blir vanskelig å forklare eller håndtere.

Det er veldig ugreit. Forelderen min nekter å anerkjenne sine egne følelser, fordi h*n ser ned på folk som er følelsesstyrt. 

Er overbevist om at h*n ville ha hatt et mye bedre liv om h*n lærte å ta hensyn til sine egne følelser. Samtidig tenker jeg at det kanskje er for sent (og smertefullt) å snu dette nå?

Forelderen min er i midten av 60-åra, og jeg vet ikke hva som har gjort at h*n er sånn. Dersom det ligger noe vondt under, er det kanskje ikke noen vits i å rippe opp i det i så voksen alder? 

Jeg er glad i forelderen min, og skulle ønske at vi hadde et nært forhold. Nå må jeg holde emosjonell distanse, for å være sikker på at jeg ikke blir såret. Det har blitt sagt og gjort mye i sinne opp gjennom årene, og jeg vil helst skjerme meg selv. Samtidig sitter det langt inne å gi opp hele relasjonen.

Anonymkode: 6448f...306

[AnonymBruker]

Jeg fikk ptsd av at forelderen min var eksplosivt sint i barndommen min. Sliter med forholdet til vedkommende idag. Du bør skjermen deg.

Anonymkode: 20ef9...9b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg fikk ptsd av at forelderen min var eksplosivt sint i barndommen min. Sliter med forholdet til vedkommende idag. Du bør skjermen deg.

Anonymkode: 20ef9...9b9

Det var vondt å høre ❤️

Har dere kontakt i dag? 

Anonymkode: 6448f...306

[AnonymBruker]

Drit i hva vedkommende eller andre syns om at du forlater situasjonen! Sett deg selv i førersetet nå! Stå opp for deg selv, du er voksen! Du trenger absolutt ikke å ha kontakt med vedkommende! Sett grenser for deg selv og krev respekt! Andre familiemedlemmer kan du fint ha kontakt med uten vedkommende!

Jeg kuttet min far ut når jeg var tjue år. Det var rett og slett mitt livs beste avgjørelse og jeg angrer ikke et eneste sekund den dag i dag! Må dessverre se han et par ganger i året pga tantebarn, da er jeg bare helt nøytral og høflig men unngår å prate med ham.

Anonymkode: d6793...c08

[AnonymBruker]

Har en stemor som er slik. Har helt kuttet kontakten. Ikke aktuelt å være rundt slike mennesker. Dessverre har det først til mindre kontakt med andre familiemedlemmer, inkludert søsken og min egen far, men det får bare være. Livet mitt er bedre uten stemoren min.

Anonymkode: 3e444...da9

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg har det ikke så godt nå. Det ville føles feil dersom jeg skulle bryte kontakten med noen som jeg har et fint forhold til 98% av tiden, når det kun er enkelte sinneutbrudd som skaper dårlig stemning.

Finnes det noen konstruktive løsninger på dette? Forelderen min har mange gode sider.

Anonymkode: 6448f...306

[AnonymBruker]

Det er vel ikke så mange måter å håndtere det enn å underkaste seg fullstendig, men det er ikke sunt for deg. Hvordan er helsen din?

Anonymkode: a65c2...258

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg vet at de fleste bruker denne tråden til å spørre om råd om egne barn, men jeg vil gjerne be om et råd om min forelder. 

H*n kan bli brått og eksplosivt sint. Det har vært sånn så lenge jeg kan huske, så jeg tror ikke det er demens / sykdom / annet.

I mange av episodene er sinnet forståelig, men kan også være uforutsigbart når utbruddet kommer og hva som trigger det.

Denne uka opplevde jeg at en uenighet eskalerte, og at forelderen min ble sint, hevet stemmen og var så brå i kroppsspråket at jeg fysisk krympet sammen. 

Jeg forstår at foreldre også har rett til å være sinte på og føle seg dårlig behandlet av voksne barn, men jeg synes at dette er vanskelig likevel. Jeg blir tidvis ganske skremt.

Det ender alltid med at jeg gir etter for å de-eskalere situasjonen, selv om jeg gjerne skulle ha stått opp for meg selv. 

Denne gangen diskuterte vi noe som lå langt tilbake i tid og som vi hadde ulik hukommelse av. Tenker ikke at dette var noen veldig alvorlig sak, men forelderen min følte at h*n kom dårlig ut av episoden slik jeg gjenga den.

Sannsynligvis husker vi begge litt rett, og begge litt feil. Men forelderen min hevet stemmen, ble så brå i kroppsspråket at jeg ble redd for at det skulle komme et slag, og ba meg slutte å «finne på ting» og «spre rykter til andre». 

Jeg sa at jeg kanskje husket litt feil, at vi kanskje misforsto hverandre, etc., og forsikret om at jeg ikke hadde snakket med noen andre om dette. 

H*n fortsatte å rope til meg. Jeg må  legge meg helt flat å be om unnskyldning, det hjelper ikke å spørre om vi kan ha misforstått hverandre / at vi kan være enige om å være uenige / forsøke å finne en form for kompromiss.

Jeg mister all integritet i disse situasjonene, samtidig er jeg veldig redd for å holde på mitt.

Hvordan bør jeg håndtere dette?

Anonymkode: 6448f...306

Ikke snakk, se på hen i 5 sekunder når hen flipper ut så går du bare.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Kanskje det er lurt.

Forelderen min er veldig intelligent, men har ikke så mye innsikt i egne følelser. Det er nok en underliggende holdning om at følelser ikke er så viktig, osv. Men så kommer sinnet likevel, og blir vanskelig å forklare eller håndtere.

Det er veldig ugreit. Forelderen min nekter å anerkjenne sine egne følelser, fordi h*n ser ned på folk som er følelsesstyrt. 

Er overbevist om at h*n ville ha hatt et mye bedre liv om h*n lærte å ta hensyn til sine egne følelser. Samtidig tenker jeg at det kanskje er for sent (og smertefullt) å snu dette nå?

Forelderen min er i midten av 60-åra, og jeg vet ikke hva som har gjort at h*n er sånn. Dersom det ligger noe vondt under, er det kanskje ikke noen vits i å rippe opp i det i så voksen alder? 

Jeg er glad i forelderen min, og skulle ønske at vi hadde et nært forhold. Nå må jeg holde emosjonell distanse, for å være sikker på at jeg ikke blir såret. Det har blitt sagt og gjort mye i sinne opp gjennom årene, og jeg vil helst skjerme meg selv. Samtidig sitter det langt inne å gi opp hele relasjonen.

Anonymkode: 6448f...306

Hvordan ble hen oppdratt? Tipper hen selv fikk mye kjeft av sine foreldre i barndommen. Barn som ikke får lov til å ha følelser blir ofte sine voksne. 

Som du selv skriver så mangler hen innsikt og forståelse. Hen har aldri lært om følelser, klarer nok ikke gjenkjenne ulike følelser og vet ikke hvordan hen skal håndtere ulike følelser. Det blir ganske likt som en treåring som ikke har lært å håndtere følelsene sine enda, og bare klarer å reagere med sinne.

Så om du klarer så se på hen som et barn som ikke vet bedre. Et barn som ikke fikk den nødvendige lærdommen i barndommen, og som kanskje selv ble utsatt for vold og omsorgssvikt.

Den eneste du har kontroll over er deg selv. Du kan kun endre hvordan du oppfører deg.

Det beste er å forholde seg rolig og fjerne seg fra situasjonen. «Når du blir så sint så er du ikke rasjonell og det er ingen vits å fortsette denne samtalen, så nå går jeg og leser bok til du har roet deg ned.» Og så går du rolig ut av rommet. Bare lukk ørene hvis hen hisser seg opp ytterligere. La grensen din ligge fast og ikke fortsett å diskutere med hen, gjenta rolig at du leser bok og at dere kan snakke senere. 

Anonymkode: 947af...e91

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp med slikt, og det er fremdeles slik. Først nå i 40 årene har jeg blitt klok nok til å minimere kontakt med mine foreldre på grunn av dette. Samt at jeg bare legger på om de ringer og skjeller med ut helt brått. Hvilket de likevel fortsetter med innimellom, men det har i det minste avtatt når jeg setter klare grenser ved å legge på. Å endre dem har jeg innsett at aldri skjer. 

Forferdelig ekkelt med foreldre som plutselig kan bli så sinna! 

Anonymkode: 0d14c...06b

[AnonymBruker]

Ta avstand.

Anonymkode: b92de...9db

[AnonymBruker]

Sånn forelder har dessverre jeg også. Bare det å se på TV, kan føre til hun kommer med en konstant strøm av dritt om hvor "forferdelig" det som går på TV er. Hva slags fjols  er det som gidder å følge med på sånn tull? liksom. Hun føler liksom at hun selv er "nødt til" å følge med, ettersom TV-apparatet står på. Samtidig som alle andre som følger med visstnok er noen forbanna drittunger, og så videre, bare fordi man ønsker å se på ett eller annet TV-program. HVA man ønsker å se på er selvfølgelig revnende likegyldig.     

Hvis det virkelig er så utrolig ille for dem å se på, så kunne de selvfølgelig bare gått sin vei. Overhodet ingen som "tvinger dem" til å sitte der. Men hvis man skrur av, og går sin vei, så blir de jo drita sure da også, kan finne på å kaste en bok eller noe i veggen, og komme med enda mer dritt om hva slags liten dritt man er fordi man skrudde av TV-skjermen. Hvorfor skal de liksom ikke "få lov til" å se på TV da?? Med tanke på alt det søppelet de hadde kommet med i ett par timer bare fordi TV stod på, så burde de selvfølgelig være evig takknemlige for at de slipper å se på lenger. 

Men sånne folk finner jo ALLTID ett eller annet piss som de kan sutre over uansettt...         

Anonymkode: 11205...7a0