Min søster er egoistisk og nedprioriterer familie

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ser dette er en gammel tråd. Men er helt enig med deg! Hun søstra di skulle skjerpet seg. Si det direkte til henne at du er skuffet.
Jeg har litt samme opplevelse med søstra til mannen. I 30 årene uten mann og barn og forpliktelser. Evig student. Stiller aldri opp for noen. Ingen kontakt med tantebarna og enser dem knapt når vi treffes. Sånne mennesker provoserer. Uansett hvor "(ps)syk" man er så kan man oppføre seg. 

Anonymkode: a4784...871

Man kan holde seg borte nettopp fordi man sliter psykisk og ikke vil at dette skal gå utover andre. Har det streifet deg?

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2025 den 16.45):

Jeg er også en slik egoistisk søster som nedprioriterer familien. Slik utover at jeg har utdanning og familie ikke passer for min del, så kunne det vært min søster som skrev noe slikt. 

Ja vi vokste opp i samme familien, men vi har så definitivt ikke hatt samme oppvekst. Der hun var barnet som knapt kunne gjøre noe galt, selv om det hun gjorde var galt, så var var jeg liksom bare galt sammensatt i å være den jeg er. Jeg var umulig, vrang og vanskelig, uansett om jeg ikke det minste kunne forstå hva jeg hadde gjort galt. Det svarte fåret kalles vel slike som meg. Til og med de bra tingene jeg gjorde og oppnådde fikk stikk. Kom jeg glad hjem med et godt resultat fra en prøve jeg hadde gruet meg litt til fikk jeg slengt i meg at "Er jo ikke vanskelig for deg som er skoleflink!". Jo det var jo ofte det, og jeg hadde jo ofte jobbet hardt og gruet meg, men det ble ikke anerkjent. Hvilket ikke engang var blant det verste å oppleve, for hån, kalde blikk med nærmest hat i, forakt for meg som person, for mine interesser, for mine gleder, og den gjennomgående mangelen på ømhet, oppmuntring, kjærlighet, omtanke og respekt var utrolig sår. Ikke minst å se at min søster fikk dette, men ikke jeg. Jeg følte meg feil, i alt jeg var og hvordan jeg så ut og hva jeg kunne og klarte til ikke kunne og klarte. Min mor vitset også (med et smil) mye om mine feil og mangler til andre. Som om det var kjærlig, morsomme bemerkninger og anekdoter. Hvilket det kanskje kunne vært, om det lå kjærlighet bak, og ikke forakt. Også andre så derfor på meg som et litt umulig barn. 

Jeg var ikke det. Jeg strevde så iherdig for å ikke være vrang, vanskelig og umulig. Jeg våget ikke kreve noe etterhvert, i frykt for å være vanskelig. Jeg tok ansvar for meg selv på måter et barn ikke burde hatt. Løste mine utfordringer på egenhånd, og lå våken på natten når jeg ikke kunne klare det, og ikke visste hvordan jeg skulle løse ting mine foreldre burde ha hjulpet meg med. 

Jeg har trukket meg unna nå. Jeg gjorde det hektisk faktisk ikke før jeg selv fikk barn, og mine barn ble behandlet som avkom av akkurat meg, mens min søsters barn ble behandlet som henne. Da kunne jeg ikke annet. Mine barn skal ikke oppleve det samme. Jeg må verne dem fra dette. 

Så nå er jeg "egoistisk ". Ja folk synes sikkert det. 

Samme foreldre gir ikke nødvendigvis samme oppvekst. 

Anonymkode: 565d5...f7b

Kjenner meg slik igjen i det du skriver. Når jeg fikk gode karakterer var svaret at jeg var heldig som var skoleflink. Når min søster skrev sin bachelor lå hun hjemme hos mine foreldre og grein i frustrasjon, mamma laget all maten hun ville ha, pappa hjalp der han kunne. Da jeg skrev min fikk de det ikke med seg før to dager før innleveringsfristen og jeg fikk kjeft for å være sent ute og "det er jo så lett for deg" var kommentaren da min søster senere tok opp at hun ikke forsto at hun hadde fått en C mens jeg hadde fått en A fordi "jeg jobba nesten ikke med den". Hvor i huleste får man en A uten å jobbe med en oppgave?

[Magnifique]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2025 den 14.15):

Ser dette er en gammel tråd. Men er helt enig med deg! Hun søstra di skulle skjerpet seg. Si det direkte til henne at du er skuffet.
Jeg har litt samme opplevelse med søstra til mannen. I 30 årene uten mann og barn og forpliktelser. Evig student. Stiller aldri opp for noen. Ingen kontakt med tantebarna og enser dem knapt når vi treffes. Sånne mennesker provoserer. Uansett hvor "(ps)syk" man er så kan man oppføre seg. 

Anonymkode: a4784...871

Å nei huff av meg, tenk å være i 30-årene uten et fasade-A4-liv og uten barn a da, gitt. Skjønner hvorfor søsteren til mannen holder seg langt unna, de holdningene der kommer nok klart frem i møte med dere. Kvalmt. 

[AnonymBruker]

Hannabanna skrev (På 6.5.2025 den 14.27):

Kjenner meg slik igjen i det du skriver. Når jeg fikk gode karakterer var svaret at jeg var heldig som var skoleflink. Når min søster skrev sin bachelor lå hun hjemme hos mine foreldre og grein i frustrasjon, mamma laget all maten hun ville ha, pappa hjalp der han kunne. Da jeg skrev min fikk de det ikke med seg før to dager før innleveringsfristen og jeg fikk kjeft for å være sent ute og "det er jo så lett for deg" var kommentaren da min søster senere tok opp at hun ikke forsto at hun hadde fått en C mens jeg hadde fått en A fordi "jeg jobba nesten ikke med den". Hvor i huleste får man en A uten å jobbe med en oppgave?

Nei si det! Godt jobba! ❤️

Jeg jobbet, men anerkjennelse for det var det aldri. At du istedenfor oppmuntring og støtte fikk kjeft var standard her også. 

Min søster fikk forøvrig en dyr og fin gave da hun fullførte sin bachelor, og det ble feiret. Jeg fikk ingenting da jeg fullførte min. Var mer "Er du ferdig nå? Bra! Har du søkt relevante jobber?" 

Og nei jeg var ingen økonomisk belastning for dem. Jeg tjente mine egne lommepenger fra jeg var 12 år med diverse småoppdrag, jobbet fast ved siden av skole siden jeg var 16 og flyttet ut da jeg var 18. Jeg forsørget meg selv. Jeg var jo skrekkslage angående å være til belastning. 

 

Anonymkode: 565d5...f7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2025 den 14.15):

Ser dette er en gammel tråd. Men er helt enig med deg! Hun søstra di skulle skjerpet seg. Si det direkte til henne at du er skuffet.
Jeg har litt samme opplevelse med søstra til mannen. I 30 årene uten mann og barn og forpliktelser. Evig student. Stiller aldri opp for noen. Ingen kontakt med tantebarna og enser dem knapt når vi treffes. Sånne mennesker provoserer. Uansett hvor "(ps)syk" man er så kan man oppføre seg. 

Anonymkode: a4784...871

Wtf. Ikke rart hun vil ha minst mulig å gjøre med deg…

Anonymkode: bab66...036

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 17.41):

Det høres mer ut som at det er du som er egoistisk. Hun må da få leve slik hun vil, du bestemmer jo ikke over hun.

Anonymkode: f681c...a61

Sånne kommentarer…… 🙄🙈

Anonymkode: d773d...00e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 17.46):

Kan enkelt og greit høres ut som hun har tatt avstand fra giftige familiemedlemmer. 

 

Anonymkode: 988a1...80f

OMG….. 🙄🙈

Anonymkode: d773d...00e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

OMG….. 🙄🙈

Anonymkode: d773d...00e

Hvis du leser tråden så er det jo nettopp dette som viste seg å være tilfelle. Mer eller mindre.

Anonymkode: 1feda...081

[AnonymBruker]

Hun har jo kanskje et litt vanskeligere liv enn deg som er så heldig å ha barn, mann og jobb. Skal hun i tillegg forventes å være mer tilstede for de gamle og syke i familien, tenker jeg det blir lite igjen for henne. Det koster å være rundt gamle og syke, så om noe burde dere bli enig om en fordeling der hun selvfølgelig ikke skal ta mer enn dere andre bare fordi hun i deres øyne har bedre tid. 

Anonymkode: 962e4...820

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 17.34):

Min søster har slitt med "seg selv" siden hun var ung tenåring. Hun er yngst av søsknene. Vi er alle over 30. Foreldrene våre er nylig blitt pensjonister og besteforeldre er begynt å bli syke, og dør nok snart. Min søster er stadig opptatt av egen helse. Hun har ikke utdanning, ikke jobb, og for tiden NAV-er hun. Mens jeg og vårt andre søsken har partner og barn og har mye med egen familie, og fulle jobber, er hun enslig og barnløs. 

Våre foreldre har mye stress i forbindelse med besteforeldre sin helse, og behov for hjelp. Min søster bidrar ingenting. Nå er det påske og hun har ikke engang tenkt å besøke dem, og har siste årene tatt mer og mer avstand. Jeg har kontakt med våre foreldre flere ganger i uka, vi får ikke så mye barnepass, og det er slitsomt, men vi greier oss selv. Enda har ikke de behov for noe hjelp, men det hadde trengtes litt at vi dro mer på besøk til syke besteforeldre, jeg får ikke gjort det siden jeg føler opp småbarn og ikke kan reise dit. Men min søster besøker sjelden. Hun følger heller ikke opp som tante. 

Jeg kan virkelig ikke fatte at det er mulig å være så egoistisk. Hva hun tenker på som bare prioriterer seg selv og eget liv i stedet for å bidra med å besøke våre besteforeldre. Jeg synes hun er utakknemlig og vet ikke hva jeg skal gjøre for at hun skal bidra mer til familien. Hun har også noen ideer om at det ikke har vært så greit i barndommen og jeg synes det er vondt at hun bærer slik nag til våre foreldre som har gjort så mye for å hjelpe henne. Jeg forstår ikke hvordan vi kan ha vokst opp i samme familie og at hun har vokst opp til å bli så selvopptatt, og jeg ønsker å få henne til å ta til vett så vi kan ha mer kontakt og at hun kan være en del av familien, men det virker mest som at hun ikke ønsker å være en del av familien. Jeg synes hun er kravstor og ønsker at alle vi andre skal innrette oss hennes "historie" om hvordan hun hadde det vondt. Det er utrolig provoserende, og jeg skulle ønske jeg kunne få henne til å vokse opp! 

Noen råd til hvordan jeg kan få henne til å bidra mer, og å bli en skikkelig del av familien igjen? 

Anonymkode: 73c27...eca

Får litt martyr vibes av å lese tråden din, - jeg gjør så mye for andre - og det er egentlig synd i meg og jeg blir sliten. Og: se på den og den som ingenting gjør. Og se på meg; så flink jeg er. Nå skal jeg gå å trø på noen andre for å heve meg enda høyere. Så kan jeg lage drama om det og senere. 

Anonymkode: fe600...1ea