Min søster er egoistisk og nedprioriterer familie

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg og søsteren din, TS? ♥️

Anonymkode: 8af74...fe2

[Pilleville]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 17.57):

Det handler ikke om at jeg krever at hun skal gjøre det JEG vil, men det finnes jo forventninger naturligvis. Å unnlate å ringe våre foreldre, å ikke møte dem gjennom året, eller plukke opp telefonen, ikke hjelpe når våre foreldre står i vanskelige situasjoner det er ikke noe annet enn egoisme. Hun kan gjøre hva hun vil hun, men hun burde jo også bidra til familien og vise takknemlighet for alt våre foreldre har gjort for henne gjennom årene. At jeg vil at hun skal hjelpe foreldre og besteforeldre kan umulig være egoisme, det er ikke MEG jeg forventer at hun skal hjelpe. 

Jeg kan ikke fatte og forstå at folk mener det er greit at hun nedprioriterer familie på denne måten, og får det til å virke som om vi alle har gjort noe galt, i stedet for å ta litt grep om livet sitt så hun både kan bidra til familie og samfunnet. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Noen er meir egoistiske enn andre. Sånn er det bare. Du har ei søster av denne sorten

[AnonymBruker]

Pilleville skrev (3 timer siden):

Noen er meir egoistiske enn andre. Sånn er det bare. Du har ei søster av denne sorten

Er vel bare ts som er egoistisk her. 

Anonymkode: f681c...a61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 17.34):

Noen råd til hvordan jeg kan få henne til å bidra mer, og å bli en skikkelig del av familien igjen?

Rådet er at din søster ikke er ditt barn eller et prosjekt du kan jobbe med.

Din søster har all rett til å ikke ville ha kontakt med familien.

Dine forventninger er ditt problem. Og hennes liv er hennes å leve.

Anonymkode: 17be0...2d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Rådet er at din søster ikke er ditt barn eller et prosjekt du kan jobbe med.

Din søster har all rett til å ikke ville ha kontakt med familien.

Dine forventninger er ditt problem. Og hennes liv er hennes å leve.

Anonymkode: 17be0...2d3

Så nå at tråden var gammel.. 🙄

Anonymkode: 17be0...2d3

[AnonymBruker]

Jeg er også en slik egoistisk søster som nedprioriterer familien. Slik utover at jeg har utdanning og familie ikke passer for min del, så kunne det vært min søster som skrev noe slikt. 

Ja vi vokste opp i samme familien, men vi har så definitivt ikke hatt samme oppvekst. Der hun var barnet som knapt kunne gjøre noe galt, selv om det hun gjorde var galt, så var var jeg liksom bare galt sammensatt i å være den jeg er. Jeg var umulig, vrang og vanskelig, uansett om jeg ikke det minste kunne forstå hva jeg hadde gjort galt. Det svarte fåret kalles vel slike som meg. Til og med de bra tingene jeg gjorde og oppnådde fikk stikk. Kom jeg glad hjem med et godt resultat fra en prøve jeg hadde gruet meg litt til fikk jeg slengt i meg at "Er jo ikke vanskelig for deg som er skoleflink!". Jo det var jo ofte det, og jeg hadde jo ofte jobbet hardt og gruet meg, men det ble ikke anerkjent. Hvilket ikke engang var blant det verste å oppleve, for hån, kalde blikk med nærmest hat i, forakt for meg som person, for mine interesser, for mine gleder, og den gjennomgående mangelen på ømhet, oppmuntring, kjærlighet, omtanke og respekt var utrolig sår. Ikke minst å se at min søster fikk dette, men ikke jeg. Jeg følte meg feil, i alt jeg var og hvordan jeg så ut og hva jeg kunne og klarte til ikke kunne og klarte. Min mor vitset også (med et smil) mye om mine feil og mangler til andre. Som om det var kjærlig, morsomme bemerkninger og anekdoter. Hvilket det kanskje kunne vært, om det lå kjærlighet bak, og ikke forakt. Også andre så derfor på meg som et litt umulig barn. 

Jeg var ikke det. Jeg strevde så iherdig for å ikke være vrang, vanskelig og umulig. Jeg våget ikke kreve noe etterhvert, i frykt for å være vanskelig. Jeg tok ansvar for meg selv på måter et barn ikke burde hatt. Løste mine utfordringer på egenhånd, og lå våken på natten når jeg ikke kunne klare det, og ikke visste hvordan jeg skulle løse ting mine foreldre burde ha hjulpet meg med. 

Jeg har trukket meg unna nå. Jeg gjorde det hektisk faktisk ikke før jeg selv fikk barn, og mine barn ble behandlet som avkom av akkurat meg, mens min søsters barn ble behandlet som henne. Da kunne jeg ikke annet. Mine barn skal ikke oppleve det samme. Jeg må verne dem fra dette. 

Så nå er jeg "egoistisk ". Ja folk synes sikkert det. 

Samme foreldre gir ikke nødvendigvis samme oppvekst. 

Anonymkode: 565d5...f7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2025 den 16.45):

Jeg er også en slik egoistisk søster som nedprioriterer familien. Slik utover at jeg har utdanning og familie ikke passer for min del, så kunne det vært min søster som skrev noe slikt. 

Ja vi vokste opp i samme familien, men vi har så definitivt ikke hatt samme oppvekst. Der hun var barnet som knapt kunne gjøre noe galt, selv om det hun gjorde var galt, så var var jeg liksom bare galt sammensatt i å være den jeg er. Jeg var umulig, vrang og vanskelig, uansett om jeg ikke det minste kunne forstå hva jeg hadde gjort galt. Det svarte fåret kalles vel slike som meg. Til og med de bra tingene jeg gjorde og oppnådde fikk stikk. Kom jeg glad hjem med et godt resultat fra en prøve jeg hadde gruet meg litt til fikk jeg slengt i meg at "Er jo ikke vanskelig for deg som er skoleflink!". Jo det var jo ofte det, og jeg hadde jo ofte jobbet hardt og gruet meg, men det ble ikke anerkjent. Hvilket ikke engang var blant det verste å oppleve, for hån, kalde blikk med nærmest hat i, forakt for meg som person, for mine interesser, for mine gleder, og den gjennomgående mangelen på ømhet, oppmuntring, kjærlighet, omtanke og respekt var utrolig sår. Ikke minst å se at min søster fikk dette, men ikke jeg. Jeg følte meg feil, i alt jeg var og hvordan jeg så ut og hva jeg kunne og klarte til ikke kunne og klarte. Min mor vitset også (med et smil) mye om mine feil og mangler til andre. Som om det var kjærlig, morsomme bemerkninger og anekdoter. Hvilket det kanskje kunne vært, om det lå kjærlighet bak, og ikke forakt. Også andre så derfor på meg som et litt umulig barn. 

Jeg var ikke det. Jeg strevde så iherdig for å ikke være vrang, vanskelig og umulig. Jeg våget ikke kreve noe etterhvert, i frykt for å være vanskelig. Jeg tok ansvar for meg selv på måter et barn ikke burde hatt. Løste mine utfordringer på egenhånd, og lå våken på natten når jeg ikke kunne klare det, og ikke visste hvordan jeg skulle løse ting mine foreldre burde ha hjulpet meg med. 

Jeg har trukket meg unna nå. Jeg gjorde det hektisk faktisk ikke før jeg selv fikk barn, og mine barn ble behandlet som avkom av akkurat meg, mens min søsters barn ble behandlet som henne. Da kunne jeg ikke annet. Mine barn skal ikke oppleve det samme. Jeg må verne dem fra dette. 

Så nå er jeg "egoistisk ". Ja folk synes sikkert det. 

Samme foreldre gir ikke nødvendigvis samme oppvekst. 

Anonymkode: 565d5...f7b

Kjenner meg igjen i alt dette! Det er IKKE sant som TS hevder at barn i samme familie har samme oppvekst. Dette vet vi så altfor godt. 

Stort HEIA DEG som har stått opp for deg selv, din familie og dine barn og brutt denne "forbannelsen". Det er beintøft å være generational cycle breaker, og jeg kjenner i hvert fall for min del at smerten MIN ikke går bort med det første. Håpet er at mine barn ikke skal kjenne på det jeg gjorde og at jeg "tar denne" for dem og generasjonene som kommer etter. 

Stor styrkeklem til deg ❤️

Anonymkode: 4daad...96b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Kjenner meg igjen i alt dette! Det er IKKE sant som TS hevder at barn i samme familie har samme oppvekst. Dette vet vi så altfor godt. 

Stort HEIA DEG som har stått opp for deg selv, din familie og dine barn og brutt denne "forbannelsen". Det er beintøft å være generational cycle breaker, og jeg kjenner i hvert fall for min del at smerten MIN ikke går bort med det første. Håpet er at mine barn ikke skal kjenne på det jeg gjorde og at jeg "tar denne" for dem og generasjonene som kommer etter. 

Stor styrkeklem til deg ❤️

Anonymkode: 4daad...96b

Takk for det, og heia deg også! ❤️

Nei disse sårene forsvinner ikke så lett. Jeg tror nok dette kommer til å gjøre vondt hele livet, men jeg har heldigvis familie jeg har valgt selv også. Mann, barn og nære venninner. En venninne så nær at det er henne jeg tenker på som min søster egentlig. 

Så er det jo ingen erkjennelse eller selvinnsikt i hvorfor det ble slik fra familien min, så jeg får meldinger om hvor skuffet de er, og det vil antagelig tilta når foreldre blir så gamle at de trenger mer hjelp. Jeg gråter ikke så lett, men de gangene jeg virkelig har grått så sårt at min mann synes det er fryktelig vondt å oppleve trenger han aldri å spørre meg om årsaken. Selvfølgelig familien min! Å ha trukket seg unna skjermer meg ikke fra absolutt alt. 

Jeg kan fleipe med at det er EN ting jeg kan stole på min familie angående, og det er at de bestandig klarer å gjøre en vondt situasjon verre. De liker å ta sats og sparke ut når man allerede ligger nede. I de vondeste situasjoner i mitt liv har de benyttet sjansen til å skjelle meg ut. DE har det jo helt fryktelig ved å måtte få vite om ting gjennom andre. Fy så egoistisk og slem jeg er! At jeg ikke kan forstå hva jeg gjør mot dem! 

Man klarer jo ikke helt å skjerme barna heller. De vet at de ikke har de besteforeldrene som søskenbarn har, og opplever det sårt. Selv om de sier "Blåser i dem!" gjør de jo egentlig ikke det.

Så stor styrkeklem til deg også! ❤️

Anonymkode: 565d5...f7b

[AnonymBruker]

Tipser om boken "Let them" av Mel Robbins. Let Them Theory har hjulpet meg. Du kan aldri tvinge noen til noe. If you love somebody, set them free.

*** 

Vil også si at dine holdninger, TS, vitner om liten evne til å forstå komplekse situasjoner. Har du tatt høyde for at søsteren din har valgt å ikke fortelle deg alt? Selv om jeg er et åpent menneske, forteller jeg ikke alt til mine søsken eller venninner. Helse er personlig. Hvis noen f.eks er en udiagnostisert, høytfungerende Asperger, kan det gi noen svar. Eller PTSD. Men der betyr ikke at personen velger å dele alt med andre, spesielt ikke en masete søster som ivrer mer på krav og klager enn å vise omsorg/ prøve å forstå. 

Hilsen langtidssykemeldt som klappet sammen for noen måneder siden, som "ser frisk ut" og som tåler lite - og som dermed kan forstå dette med lav kapasitet 

Anonymkode: d342b...3b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 20.36):

Takk for tips. 

Opplever ikke helt at det du sier stemmer, men skal sette meg mer inn i hvordan jeg kan møte barna når de blir eldre. Jeg børster ikke følelsene unna. Jeg ser at de har vondt, setter ord på følelsen de har, normaliserer, validerer, hjelper de gjennom det, blir med de ned, lar de prosessere den, og er er for klem når de selv er klar for det. Og så går vi videre. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Ble du selv møtt slik av dine egne foreldre, hva med det søster? Slik du  har beskrevet dynamikken i denne familien så tviler jeg på det.

Anonymkode: 6053c...f02

[AnonymBruker]

Du vil at hun skal stille opp som tante, datter etc.

Forventer involvering.

Ikke henne som person og den hun er, men tjenestene hennes.

Det er sikkert mange grunner til at hun ikke vil. Det må dere bare akseptere.

 

Anonymkode: c6e9a...fed

[Grønnastar]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 17.34):

Hun har også noen ideer om at det ikke har vært så greit i barndommen og jeg synes det er vondt at hun bærer slik nag til våre foreldre som har gjort så mye for å hjelpe henne.

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 17.34):

Noen råd til hvordan jeg kan få henne til å bidra mer, og å bli en skikkelig del av familien igjen? 

Anonymkode: 73c27...eca

Ingen barn skylder sine foreldre noe som helst, og når du til og med undergraver hennes opplevelser av egen oppvekst, så kommer du bare til å dytte hun lenger og lenger fra deg.

[Grønnastar]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 17.57):

Jeg kan ikke fatte og forstå at folk mener det er greit at hun nedprioriterer familie på denne måten, og får det til å virke som om vi alle har gjort noe galt, i stedet for å ta litt grep om livet sitt så hun både kan bidra til familie og samfunnet. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Man høster som man sår.

[Grüner]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 17.34):

Min søster har slitt med "seg selv" siden hun var ung tenåring. Hun er yngst av søsknene. Vi er alle over 30. Foreldrene våre er nylig blitt pensjonister og besteforeldre er begynt å bli syke, og dør nok snart. Min søster er stadig opptatt av egen helse. Hun har ikke utdanning, ikke jobb, og for tiden NAV-er hun. Mens jeg og vårt andre søsken har partner og barn og har mye med egen familie, og fulle jobber, er hun enslig og barnløs. 

Våre foreldre har mye stress i forbindelse med besteforeldre sin helse, og behov for hjelp. Min søster bidrar ingenting. Nå er det påske og hun har ikke engang tenkt å besøke dem, og har siste årene tatt mer og mer avstand. Jeg har kontakt med våre foreldre flere ganger i uka, vi får ikke så mye barnepass, og det er slitsomt, men vi greier oss selv. Enda har ikke de behov for noe hjelp, men det hadde trengtes litt at vi dro mer på besøk til syke besteforeldre, jeg får ikke gjort det siden jeg føler opp småbarn og ikke kan reise dit. Men min søster besøker sjelden. Hun følger heller ikke opp som tante. 

Jeg kan virkelig ikke fatte at det er mulig å være så egoistisk. Hva hun tenker på som bare prioriterer seg selv og eget liv i stedet for å bidra med å besøke våre besteforeldre. Jeg synes hun er utakknemlig og vet ikke hva jeg skal gjøre for at hun skal bidra mer til familien. Hun har også noen ideer om at det ikke har vært så greit i barndommen og jeg synes det er vondt at hun bærer slik nag til våre foreldre som har gjort så mye for å hjelpe henne. Jeg forstår ikke hvordan vi kan ha vokst opp i samme familie og at hun har vokst opp til å bli så selvopptatt, og jeg ønsker å få henne til å ta til vett så vi kan ha mer kontakt og at hun kan være en del av familien, men det virker mest som at hun ikke ønsker å være en del av familien. Jeg synes hun er kravstor og ønsker at alle vi andre skal innrette oss hennes "historie" om hvordan hun hadde det vondt. Det er utrolig provoserende, og jeg skulle ønske jeg kunne få henne til å vokse opp! 

Noen råd til hvordan jeg kan få henne til å bidra mer, og å bli en skikkelig del av familien igjen? 

Anonymkode: 73c27...eca

Som du sier så har hun helseproblemer og er verken i jobber eller studier og lever på trygd, og da har hun ikke det samme overskuddet til å ta seg av foreldre og tantebarn som du har, som ikke har disse helseufordringene. Helseproblemer og særlig psykiske gjør at mange av de som sliter med dette blir veldig selvsentrerte og opptatt av sin verden og sine ting og evner ikke se de rundt seg på samme måte. Men jeg synes heller ikke du viser mye forståelse for din egen søster som du kaller for egoistisk naver, når hun faktisk er syk! 

[AnonymBruker]

Grüner skrev (7 minutter siden):

Som du sier så har hun helseproblemer og er verken i jobber eller studier og lever på trygd, og da har hun ikke det samme overskuddet til å ta seg av foreldre og tantebarn som du har, som ikke har disse helseufordringene. Helseproblemer og særlig psykiske gjør at mange av de som sliter med dette blir veldig selvsentrerte og opptatt av sin verden og sine ting og evner ikke se de rundt seg på samme måte. Men jeg synes heller ikke du viser mye forståelse for din egen søster som du kaller for egoistisk naver, når hun faktisk er syk! 

I løpet av de 3 første dagene denne tråden lå ute i fjor så fikk nok TS en slags aha-opplevelse angående søsteren sin og oppveksten deres. Hun hadde en god del positiv utvikling i måten hun så søsteren sin på gjennom tråden, vil jeg si. Jeg håper de to søstrene nå har et bedre forhold enn i fjor, mye tydet på at det var håp for det.

Anonymkode: 1feda...081

[Kullsyrevann]

Man forsvinner ikke fra familien sin på den måten med mindre det er for en grunn. Og siden du legger så press på at hun er det sorte fåret og at dere resten har klart dere så godt - er det ikke umulig at hun føler det på kroppen når dere tilbringer tid sammen? Det er heller ikke uvanlig at den yngste føler seg tilsidesatt, spesielt hvis de er en attpåklatt og foreldrene er lei av småbarnsfasen. Noen bruker opp energien og entusiasmen på de eldste barna og sjekker ut mentalt selv om de har fått en til. Det virker som du er mest sur for at kabalen ikke går opp i hverdagen, ikke at søsteren din tar avstand. Man skriver ikke under på en kontrakt som sier at man må passe på foreldrene sine når de blir eldre. Faktisk skylder man de fint lite, selv om det er kontroversielt å si. Man velger ikke å bli født, men det er en selvfølge å ta vare på barna sine. 

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 18.42):

Mine foreldre "stresser ikke fælt" med å ta vare på foreldrene sine. De stiller opp for den eldre generasjonen som er syke, gamle og pleietrengende. Det er da bare helt naturlig. Snakk om å være kald. Skal en liksom bare forlate de eldre på pleiehjemmet og ikke besøke dem? Det koster min søster SÅ lite å ta et besøk i uka, men neida. 

Hvorfor skal jeg anerkjenne hennes "opplevelse" av barndommen? Det er ikke som at hun driver og anerkjenner min opplevelse av barndommen. Er ikke det litt barnslig å trenge det når man er over 30? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Hvis det er barnslig, hvorfor tar du det opp i utgangspunktet? Hun er ikke enig med deg så hun er egoistisk. Mens det er barnslig av henne å trenge dette når man er over 30? Men det er vondt for deg at hun bærer nag? Du setter deg selv i sentrum og åpner ikke døra på gløtt for hennes følelser.

Søsken er forskjellig. Jeg er eldst og hadde en strengere oppvekst enn mine søsken. Det er en lang historie bak men da jeg i starten av 20-årene tok dette opp med mine foreldre svarte min mor med å gå å legge seg og ikke stå opp på ett døgn mens min far sa at "du har jo alltid vært den mest uavhengige og ikke trengt vår hjelp". Nei, fordi jeg lot mine søsken komme foran meg og ta plassen da jeg følte det var egoistisk å ta den selv. Hva vet du om hvordan hennes opplevelse var? Jeg fikk to diagnoser i løpet av 20-årene, som burde vært oppdaget mye tidligere. Nå har jeg ett kjempegodt forhold til mine søsken, men å legge fra seg å være den som aldri ble prioritert er ikke det enkleste i verden.

Endret i går, 12:17 av Hannabanna

[AnonymBruker]

Ser dette er en gammel tråd. Men er helt enig med deg! Hun søstra di skulle skjerpet seg. Si det direkte til henne at du er skuffet.
Jeg har litt samme opplevelse med søstra til mannen. I 30 årene uten mann og barn og forpliktelser. Evig student. Stiller aldri opp for noen. Ingen kontakt med tantebarna og enser dem knapt når vi treffes. Sånne mennesker provoserer. Uansett hvor "(ps)syk" man er så kan man oppføre seg. 

Anonymkode: a4784...871

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ser dette er en gammel tråd. Men er helt enig med deg! Hun søstra di skulle skjerpet seg. Si det direkte til henne at du er skuffet.
Jeg har litt samme opplevelse med søstra til mannen. I 30 årene uten mann og barn og forpliktelser. Evig student. Stiller aldri opp for noen. Ingen kontakt med tantebarna og enser dem knapt når vi treffes. Sånne mennesker provoserer. Uansett hvor "(ps)syk" man er så kan man oppføre seg. 

Anonymkode: a4784...871

Tror du hadde hatt godt av å lese hele denne tråden, for din søsters skyld.

Anonymkode: 80d98...ebc

[AnonymBruker]

For alt vi vet så kan søsteren din ha blitt utsatt for overgrep og sagt det til foreldrene deres og ikke blitt trodd. Sånne ting kan føre til at man tar avstand til familien.

Jeg var deprimert i ungdommen, og da jeg sa fra til mamma om at jeg trodde jeg var deprimert så lo hun av meg. Jeg var jo bare en trøtt og lat ungdom som ikke gadd å gjøre noe. Viste seg senere at jeg hadde bipolar lidelse.  Hjelp måtte jeg finne selv.

Kanskje foreldrene deres er på samme måten? Du virker ikke særlig empatisk, TS.

Anonymkode: b68c0...9f1