Min søster er egoistisk og nedprioriterer familie

[liil]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

TS tar ansvar og tenker på hvordan man kan bidra som barnebarn, datter, og tante. Det høres ut som om et anstendig menneske som tenker på plikter og ikke bare seg selv. Kanskje TS opplevde fokus på transaksjon mer enn relasjon i oppveksten. At  det ikke var nok å bare være. Kanskje hun har opplevd selv gode rollemodeller som tanter og onkler, og håpet for det samme for sine barn.  Kanskje TS også trenger å bli sett og anerkjent for å ha klart seg bra i livet, selv om hun ikke fikk verdens beste start. Ingen kommer seg 100% uskadd igjennom oppveksten.

Anonymkode: 9230b...2e1

Nei. TS tenker på hvordan SØSTEREN skal bidra som barnebarn, datter og tante - IKKE SEG SELV. Selv har hun det for travelt etter å ha fått ting på stell og fått seg mann og barn. Det hun beskriver som en tung last for seg selv og foreldrene, hadde derimot ikke kostet søsteren noe særlig å følge opp, i følge henne. 

Hun veksler litt fram og tilbake mellom hva hun uttalt ønsker for søsteren, men hovedfokus fra begynnelsen av er hvor egoistisk søster er som ikke bidrar overfor absolutt alle andre i familien OG samfunnet. Det oser verken anstendighet eller omsorg av dette. 

Men av og til må man bare være enige om å være uenige. Hun mener at hun bryr seg og har gitt mye som søsteren burde være takknemlig for (uten å kunne gi noen eksempler, vel å merke), og søsteren er tilsynelatende uenig i og med at hun har trukket seg vekk fra dem. Hvorfor er det så vanskelig å bare respektere det valget??

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her er enda en som er uempatisk. Så ufyselig du er som kaller meg hjernedød fordi jeg åpenbart har levd med det som kalles en traumerespons i 40 år. 

Ja jeg har tenkt at det var milde ting. Det var vår normal. 

At jeg ble vant til at vi erfarte dette og at det var vanen hos oss betyr ikke at jeg har tenkt at det er normalt for mine barn. Det er en ting som har fått meg til å forstå den instinktive reaksjonen jeg hadde på å se for meg at mine barn skal oppleve det samme. Det hadde vært helt utenkelig. 

Synes det er sprøtt hvor ekle du og andre får dere til å være. Fordi jeg har vært en dårlig søster betyr ikke at jeg er en dårlig mor. Jeg har fornektet det min søster og jeg har erfart i alle år. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Jeg lurer litt på om en del her ikke har lest såpass langt ut i tråden at de fikk med seg når det begynte å gå opp et lys for deg, siden de er opphengt i dine tidligste svar. Og så er det kg, da, noen er bare slemme uansett. 

Men TS, veldig bra at du har innsett at det som skjedde med dere i oppveksten ikke var bra, og at søsteren din kan ha fått en mye sterkere dose av det negative enn du hittil har forstått. Om du har mulighet til å snakke med en terapeut så hadde nok det vært godt for deg, og hjulpet deg med din relasjon til søster, eventuelle sunne grenser som trengs til foreldre og bearbeiding av de sårene du knapt visste at du hadde. De kan påvirke dine relasjoner til de rundt deg mer enn du har skjønt, så det er greit å få bearbeidet det. 

Anonymkode: a74f8...837

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 19.34):

Jeg skulle ønske min søster hadde et annet liv. Det virker trist og kjipt å ikke lykkes med det hun forsøker. Jeg ønsker at hun skal være en del av familien, og delta på en hyggelig måte. 

En utfordring er at for meg virker det som det hun beskriver som årsak til at ting ikke fungerer for henne i hennes liv er ting jeg absolutt ikke får til å stemme. Jeg forstår ikke hvordan jeg kan forsøke å hjelpe henne med det, eller tro på henne på det, når jeg helt enkelt ikke tror på henne. Det blir at jeg lyver til henne, og det ønsker jeg ikke. Jeg og vi sier ikke at hun burde skjerpe seg, og vi sier ikke stygge ting, men ingen av oss kjenner oss igjen i hennes beskrivelse av oppveksten. 

Det handler ikke egentlig om hva hun skal gjøre, selv om jeg har hatt fokus på det, det trur jeg er mitt hjertesukk fordi jeg er frustrert og fortvilet fordi hun har et så tomt liv og det hun prøver på ikke lykkes med, det handler om at jeg ønsker at hun skal delta i familien, være med, for hun er jo en del av familien og jeg vil at hun skal ha det bra. For meg bare virker det som at hun ødelegger for seg selv. Men kanskje jeg ødelegger for henne med å ... jeg vet ikke hva jeg skal si, med å tro at hun bare har diktet opp masse vanskelig for seg selv. Jeg vil gjerne finne en måte å møte henne bedre, samtidig som jeg ikke kan endre hele min virkelighetsoppfatning om hva som har skjedd og ikke skjedd. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

For meg virker det ganske klart at hun ikke ønsker større kontakt med dere, og det må dere respektere. Hun er ikke pliktig til å hjelpe hverken deres foreldre eller besteforeldre. La henne være i fred, slik hun ønsker. Så kanskje hun får livet sitt på rett kjøl igjen. Men mer mas fra deg hjelper ikke. Du viser null forståelse for hvordan hun har opplevd sin barndom. Vi selv er 3 søsken, og mitt eldste søsken har vært fraværende store deler av voksen livet, først når han fikk sin siste kone har han blitt endel av familien igjen. Før dette ble vi kun brukt som barnevakt. Det er ikke ditt valg om hun skal være endel av familien, dette må hun velge selv. Og ut i fra innleggene dine har hun tatt ett valg, og ikke delta.

Anonymkode: 993e4...1f6

[exictence]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 19.00):

Så jeg venter på å høre om noen har noen gode tips til hvordan jeg kan få henne inn i familien igjen, ha litt kontakt. At hun viser litt engasjement for tantebarna og resten av familien og ikke bare egen helse. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Du og familien kan si og vise takknemlighet når hun har vært på besøk. Vis henne hvor mye hun betyr for dere. Si at du er så glad for å være søstera hennes, og at hun gjør deg så glad når hu  er der med dere.

Prøv å ikke snakke om eller stille så mye spørsmål der hun kan føle på at hun har feilet. Fokuser på det fine hun er og gjør

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 19.02):

Det er lettere å være sint på henne, vi har alltid vært sinte på henne ... og som en annen sier så er jo det mulig at det har spilt inn. Hvorfor har vi alltid vært sint på henne egentlig? Det er jo helt sykt. Hvis jeg ser for meg at jeg, mannen min og eldste søskenet skulle vært sint på minste min... dette kan jo ikke være så bra? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

... 

kjenner meg selv godt igjen som lillesøsteren i tråden på mange områder, og har også tatt avstand 

Anonymkode: da6c7...4b1

[exictence]

Det kan faktisk føles veldig utmattende å være trist for noe. At man føler at man ikke har lykkes så godt som søsteren som er så velllykket med både mann og barn. 

[AnonymBruker]

liil skrev (15 minutter siden):

Nei. TS tenker på hvordan SØSTEREN skal bidra som barnebarn, datter og tante - IKKE SEG SELV. Selv har hun det for travelt etter å ha fått ting på stell og fått seg mann og barn. Det hun beskriver som en tung last for seg selv og foreldrene, hadde derimot ikke kostet søsteren noe særlig å følge opp, i følge henne. 

Hun veksler litt fram og tilbake mellom hva hun uttalt ønsker for søsteren, men hovedfokus fra begynnelsen av er hvor egoistisk søster er som ikke bidrar overfor absolutt alle andre i familien OG samfunnet. Det oser verken anstendighet eller omsorg av dette. 

Men av og til må man bare være enige om å være uenige. Hun mener at hun bryr seg og har gitt mye som søsteren burde være takknemlig for (uten å kunne gi noen eksempler, vel å merke), og søsteren er tilsynelatende uenig i og med at hun har trukket seg vekk fra dem. Hvorfor er det så vanskelig å bare respektere det valget??

Du fortsetter å harpe på dette selv når ts flere ganger i tråden har gitt uttrykk for at all kritikken har begynt å synke inn, og at hun tenker å gå inn i seg selv og bearbeide denne endringen i perspektiv. Da kan man slutte å fokusere på det hun sa, og gå videre til det hun sier. Det du driver med nå er ikke hjelpsomt eller produktivt. 

Ts, jeg fikk vondt av å lese hovedinnlegget ditt, og jeg så at du slet litt med å forstå kritikken du fikk. Men jeg så også, som andre, at det begynte å synke inn og at du viser en vilje til å utforske dette fremover. 

Det er ikke lett å vokse opp i en familie med en slik dynamikk. Og når søsken blir satt opp mot hverandre, så lider alle og noen mer enn andre. Du satt deg fast i en tankegang som har fått lov til å vokse seg stor over årene, og det er ikke bare-bare å løsne opp i det. Det blir litt som indoktrinering, og å skulle komme seg ut av et viss tankesett tar ofte tid. Du har våknet opp til den trøblete dynamikken i familien nå, og da har du mulighet til å jobbe videre med deg selv.

Jeg ønsker deg lykke til, og håper både du og din søster ser en lysere fremtid i møte. 

 

Anonymkode: 74938...366

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her er enda en som er uempatisk. Så ufyselig du er som kaller meg hjernedød fordi jeg åpenbart har levd med det som kalles en traumerespons i 40 år. 

Ja jeg har tenkt at det var milde ting. Det var vår normal. 

At jeg ble vant til at vi erfarte dette og at det var vanen hos oss betyr ikke at jeg har tenkt at det er normalt for mine barn. Det er en ting som har fått meg til å forstå den instinktive reaksjonen jeg hadde på å se for meg at mine barn skal oppleve det samme. Det hadde vært helt utenkelig. 

Synes det er sprøtt hvor ekle du og andre får dere til å være. Fordi jeg har vært en dårlig søster betyr ikke at jeg er en dårlig mor. Jeg har fornektet det min søster og jeg har erfart i alle år. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Jeg har lest hele tråden, og vil gi deg kred for at du faktisk har tatt til deg en del av hva folk i tråden skriver. 

Men så kommer dette innlegget, og da mister du en god del av velviljen min. For når du ikke vil oppdra dine egne unger slik som du ble oppdratt av dine egne foreldre, så har du jo forstått at deres oppdragelse ikke var normalen. I andre sammenhenger sier du at det var normalen for deg, og at du derfor ikke har reflektert over det før nå.

Men om du tar avstand fra dine foreldres oppdragelsesmetoder nå, hvorfor har du, iallfall i begynnelsen av tråden, null forståelse for at din søster kan ha store traumer fra barndommen sin?

 

Anonymkode: 9b720...87e

[AnonymBruker]

Lillemus85 skrev (1 time siden):

Nå må du snart bli enig med deg selv. Flere ganger har du gått frem og tilbake på at ting har skjedd sjeldent/1 gang til at det var en vane (vane er noe som er regelmessig). 

Det er min søster som har sagt at dette med å bli tvunget til å spise opp skjedde 1 gang. Roping, hevet stemme og slåing i bordet skjedde regelmessig. Sikkert mer også vi var vant til som går under vold. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

liil skrev (57 minutter siden):

Nei. TS tenker på hvordan SØSTEREN skal bidra som barnebarn, datter og tante - IKKE SEG SELV. Selv har hun det for travelt etter å ha fått ting på stell og fått seg mann og barn. Det hun beskriver som en tung last for seg selv og foreldrene, hadde derimot ikke kostet søsteren noe særlig å følge opp, i følge henne. 

Hun veksler litt fram og tilbake mellom hva hun uttalt ønsker for søsteren, men hovedfokus fra begynnelsen av er hvor egoistisk søster er som ikke bidrar overfor absolutt alle andre i familien OG samfunnet. Det oser verken anstendighet eller omsorg av dette. 

Men av og til må man bare være enige om å være uenige. Hun mener at hun bryr seg og har gitt mye som søsteren burde være takknemlig for (uten å kunne gi noen eksempler, vel å merke), og søsteren er tilsynelatende uenig i og med at hun har trukket seg vekk fra dem. Hvorfor er det så vanskelig å bare respektere det valget??

Du har rett at jeg gjorde det i HI. Jeg har tatt til meg svarene. Tankene jeg har hatt om hva min søster burde greie har vært helt på tulltur. Jeg har vært dypt i en fornektelsesboble. 

Jeg har aldri sagt at jeg har gitt mye som søsteren burde være takknemlig for. Jeg har sagt at jeg har hjulpet henne økonomisk og praktisk, og det samme har våre foreldre. Og så er det naturlig at om hun føler seg sviktet på andre områder så betyr det lite. 

Synes det er sprøtt hvordan du etter jeg har sagt at dere tar rett i at jeg ikke har vært en god søster, takk innover meg at jeg har hatt store blinde flekker for oppveksten og min søsters rolle i familie og egentlig dynamikken generelt, så fortsetter du å gnage på ting jeg har innrømmet at var helt feil fokus av meg. Det er ikke bare jeg som strever med ting tydeligvis da. Jeg har ALDRI gått inn for å skade min søster og jeg har likevel gjort det. Det må jeg ordne opp i. Du derimot går aktivt inn for å skade en fremmed du vet ca INGENTING om, annet enn at jeg også har vokst opp med så gjennomgående vold at jeg aldri har tenkt at det var unormalt. Så er det mest sannsynlig 40 ting om mitt liv jeg ikke har delt fordi det ikke var fokus for tråden og likevel har du null empati. Så jeg synes i alle fall at du er mer skadet og uempatisk og ufyselig enn det jeg er. For du går aktivt inn for å skade noen. Og tar null ansvar enda du blir konfrontert med det. 

Jeg forsøker å ta inn dette så jeg kan rydde opp og endre denne familiedynamikken. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg lurer litt på om en del her ikke har lest såpass langt ut i tråden at de fikk med seg når det begynte å gå opp et lys for deg, siden de er opphengt i dine tidligste svar. Og så er det kg, da, noen er bare slemme uansett. 

Men TS, veldig bra at du har innsett at det som skjedde med dere i oppveksten ikke var bra, og at søsteren din kan ha fått en mye sterkere dose av det negative enn du hittil har forstått. Om du har mulighet til å snakke med en terapeut så hadde nok det vært godt for deg, og hjulpet deg med din relasjon til søster, eventuelle sunne grenser som trengs til foreldre og bearbeiding av de sårene du knapt visste at du hadde. De kan påvirke dine relasjoner til de rundt deg mer enn du har skjønt, så det er greit å få bearbeidet det. 

Anonymkode: a74f8...837

Takk. Ja, jeg tror jeg må ta det med en profesjonell. Det er mye annet jeg har tenkt over siste dagene, i lys av at "jeg kunne aldri gjort x og y med mine barn" og jeg innser at det er mye som ikke har vært helt bra så er nok det bedre å ta med en profesjonell enn her. 

Det har også demret for meg noen gamle minner der folk sendte meg skrå blikk og sagt "det høres jo ikke så bra ut" når jeg har delt om f.eks hvordan vi ble dratt i øra hvis vi gjorde ugagn, det var bare normalt og vi skjønte at vi skulle slutte med det gale vi gjorde. Min søster erfarte aldri det fordi hun var "annerledes" og en måtte være forsiktig med henne. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har lest hele tråden, og vil gi deg kred for at du faktisk har tatt til deg en del av hva folk i tråden skriver. 

Men så kommer dette innlegget, og da mister du en god del av velviljen min. For når du ikke vil oppdra dine egne unger slik som du ble oppdratt av dine egne foreldre, så har du jo forstått at deres oppdragelse ikke var normalen. I andre sammenhenger sier du at det var normalen for deg, og at du derfor ikke har reflektert over det før nå.

Men om du tar avstand fra dine foreldres oppdragelsesmetoder nå, hvorfor har du, iallfall i begynnelsen av tråden, null forståelse for at din søster kan ha store traumer fra barndommen sin?

 

Anonymkode: 9b720...87e

Er det ikke åpenbart at det er forskjell på normal oppdragelse nå og på 80-tallet?

Anonymkode: 9230b...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det ikke åpenbart at det er forskjell på normal oppdragelse nå og på 80-tallet?

Anonymkode: 9230b...2e1

Jeg er oppdratt på 70-tallet og har aldri opplevd noe av det du beskriver om deg og din søsters  oppdragelse. Uansett, om du trodde din oppdragelse var normal og ikke istand til å skade barn (som din søster), kunne du vel kjørt samme taktikk overfor dine egne barn. 

Anonymkode: 9b720...87e

[AnonymBruker]

exictence skrev (42 minutter siden):

Du og familien kan si og vise takknemlighet når hun har vært på besøk. Vis henne hvor mye hun betyr for dere. Si at du er så glad for å være søstera hennes, og at hun gjør deg så glad når hu  er der med dere.

Prøv å ikke snakke om eller stille så mye spørsmål der hun kan føle på at hun har feilet. Fokuser på det fine hun er og gjør

Takk for godt tips. Skal absolutt gjøre det ved neste møte/samtale. 

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Du fortsetter å harpe på dette selv når ts flere ganger i tråden har gitt uttrykk for at all kritikken har begynt å synke inn, og at hun tenker å gå inn i seg selv og bearbeide denne endringen i perspektiv. Da kan man slutte å fokusere på det hun sa, og gå videre til det hun sier. Det du driver med nå er ikke hjelpsomt eller produktivt. 

Ts, jeg fikk vondt av å lese hovedinnlegget ditt, og jeg så at du slet litt med å forstå kritikken du fikk. Men jeg så også, som andre, at det begynte å synke inn og at du viser en vilje til å utforske dette fremover. 

Det er ikke lett å vokse opp i en familie med en slik dynamikk. Og når søsken blir satt opp mot hverandre, så lider alle og noen mer enn andre. Du satt deg fast i en tankegang som har fått lov til å vokse seg stor over årene, og det er ikke bare-bare å løsne opp i det. Det blir litt som indoktrinering, og å skulle komme seg ut av et viss tankesett tar ofte tid. Du har våknet opp til den trøblete dynamikken i familien nå, og da har du mulighet til å jobbe videre med deg selv.

Jeg ønsker deg lykke til, og håper både du og din søster ser en lysere fremtid i møte. 

 

Anonymkode: 74938...366

Takk! Jeg har vært veldig blind for min søster, og følt meg maktesløs for at hun har det vondt for jeg har virkelig ikke forstått at det kommer fra et sted. En del av meg har tenkt at det var et gode at hun fikk all den oppmerksomheten fordi hun "var annerledes" men så forklarte jo noen hvor sykt det egentlig er. Så selv om jeg har tenkt at hun slapp å bli dratt i øra og stilt krav til så ser jeg jo at hun tvert i mot ble avskrevet som svak allerede da. 

Jeg har aldri tenkt over hvor i mot min søster jeg og mitt 3. søsken har vært. Jeg har helt ærlig et slags hat mot min søster fordi hun "stjal" oppmerksomhet og fikk spesielle vilkår og ble skjermet for diverse som vi eldre bare måtte tåle. Og dette har jeg ikke vært bevisst. Jeg tror at all frustrasjon av noe i familien har jeg bare rettet mot henne og ikke plassert der det hører til. Å tenke alt opp mot hvordan det er i min egen familie har fått lyspærer til å blinke opp siste dagene. Det er vi voksne som er ansvarlig og naturligvis ingen av barna. Og jeg er skremt av hvor sykt mønster vi har hatt. Og jeg er naturligvis skamfull over alt jeg som voksen har videreført til min søster av denne dynamikken. Samtidig føler jeg også overveldelse og virkelighetsfjern/uvirkelighetsfølelse fordi "alt jeg vet er feil". 

Beklager ble litt mye. Er bare helt sinnsykt føler jeg å se ting med nye øyne. 

Takk for lykke til. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

Lillemus85 skrev (3 timer siden):

Milde ting? Er du totalt hjernedød? Stakkars barna dine viss dette er ting du synes er greit..  

Tenker du bør tenke over hva du sitter og skriver til en person på et forum. Å kalle noen hjernedød er helt uakseptabelt, og nei jeg har ikke støttet TS i HI. 

Du er rapportert for personangrep.

Anonymkode: 8d181...38f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg har lest hele tråden, og vil gi deg kred for at du faktisk har tatt til deg en del av hva folk i tråden skriver. 

Men så kommer dette innlegget, og da mister du en god del av velviljen min. For når du ikke vil oppdra dine egne unger slik som du ble oppdratt av dine egne foreldre, så har du jo forstått at deres oppdragelse ikke var normalen. I andre sammenhenger sier du at det var normalen for deg, og at du derfor ikke har reflektert over det før nå.

Men om du tar avstand fra dine foreldres oppdragelsesmetoder nå, hvorfor har du, iallfall i begynnelsen av tråden, null forståelse for at din søster kan ha store traumer fra barndommen sin?

 

Anonymkode: 9b720...87e

Fornektelse kaller man det nok. 

Å ta innover meg hvor dysfunksjonell vårt hjem har vært har gitt meg en real knekk de siste dagene. Det er vel en slags blokkering eller dis-assosiajon eller hva det kalles. Jeg hadde en fødselsdepresjon og jeg slet da barna var helt små, jeg ser for meg at jeg hadde hodet så under vannet at jeg ikke kunne ta inn disse tingene. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[exictence]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for godt tips. Skal absolutt gjøre det ved neste møte/samtale. 

Takk! Jeg har vært veldig blind for min søster, og følt meg maktesløs for at hun har det vondt for jeg har virkelig ikke forstått at det kommer fra et sted. En del av meg har tenkt at det var et gode at hun fikk all den oppmerksomheten fordi hun "var annerledes" men så forklarte jo noen hvor sykt det egentlig er. Så selv om jeg har tenkt at hun slapp å bli dratt i øra og stilt krav til så ser jeg jo at hun tvert i mot ble avskrevet som svak allerede da. 

Jeg har aldri tenkt over hvor i mot min søster jeg og mitt 3. søsken har vært. Jeg har helt ærlig et slags hat mot min søster fordi hun "stjal" oppmerksomhet og fikk spesielle vilkår og ble skjermet for diverse som vi eldre bare måtte tåle. Og dette har jeg ikke vært bevisst. Jeg tror at all frustrasjon av noe i familien har jeg bare rettet mot henne og ikke plassert der det hører til. Å tenke alt opp mot hvordan det er i min egen familie har fått lyspærer til å blinke opp siste dagene. Det er vi voksne som er ansvarlig og naturligvis ingen av barna. Og jeg er skremt av hvor sykt mønster vi har hatt. Og jeg er naturligvis skamfull over alt jeg som voksen har videreført til min søster av denne dynamikken. Samtidig føler jeg også overveldelse og virkelighetsfjern/uvirkelighetsfølelse fordi "alt jeg vet er feil". 

Beklager ble litt mye. Er bare helt sinnsykt føler jeg å se ting med nye øyne. 

Takk for lykke til. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

❤️

[AnonymBruker]

Lillemus85 skrev (1 time siden):

Nå må du snart bli enig med deg selv. Flere ganger har du gått frem og tilbake på at ting har skjedd sjeldent/1 gang til at det var en vane (vane er noe som er regelmessig). 

Synes du leser TS litt som fanden leser bibelen. To ting kan være sanne på en gang. Noen ting skjedde sikkert sjelden, andre skjedde ofte.

Ikke greit å kalle andre for hjernedød, står vel ganske godt forklart i forumreglene at dette ikke er ok å gjøre her.

Anonymkode: 1feda...081

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Fornektelse kaller man det nok. 

Å ta innover meg hvor dysfunksjonell vårt hjem har vært har gitt meg en real knekk de siste dagene. Det er vel en slags blokkering eller dis-assosiajon eller hva det kalles. Jeg hadde en fødselsdepresjon og jeg slet da barna var helt små, jeg ser for meg at jeg hadde hodet så under vannet at jeg ikke kunne ta inn disse tingene. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Jeg råder deg til å logge av og ta resten med en profesjonell. I en sånn her tråd er det garantert noen troll, noen med egne ubearbeida greier som identifiserer seg med søsteren din og masse annet sårt. Ikke utsett deg selv for det. Tipper du har vært overmoden for å innse alt dette, i og med at det egentlig ikke tok deg så lang tid. Det er ofte i 40-50 årsalderen man endelig tør å ta et ordentlig oppgjør med foreldrene sine og barndommen. Når man har egne barn og fått nødvendig avstand til å se hvor sjukt det egentlig var.

Anonymkode: ef305...9dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 17.34):

Min søster har slitt med "seg selv" siden hun var ung tenåring. Hun er yngst av søsknene. Vi er alle over 30. Foreldrene våre er nylig blitt pensjonister og besteforeldre er begynt å bli syke, og dør nok snart. Min søster er stadig opptatt av egen helse. Hun har ikke utdanning, ikke jobb, og for tiden NAV-er hun. Mens jeg og vårt andre søsken har partner og barn og har mye med egen familie, og fulle jobber, er hun enslig og barnløs. 

Våre foreldre har mye stress i forbindelse med besteforeldre sin helse, og behov for hjelp. Min søster bidrar ingenting. Nå er det påske og hun har ikke engang tenkt å besøke dem, og har siste årene tatt mer og mer avstand. Jeg har kontakt med våre foreldre flere ganger i uka, vi får ikke så mye barnepass, og det er slitsomt, men vi greier oss selv. Enda har ikke de behov for noe hjelp, men det hadde trengtes litt at vi dro mer på besøk til syke besteforeldre, jeg får ikke gjort det siden jeg føler opp småbarn og ikke kan reise dit. Men min søster besøker sjelden. Hun følger heller ikke opp som tante. 

Jeg kan virkelig ikke fatte at det er mulig å være så egoistisk. Hva hun tenker på som bare prioriterer seg selv og eget liv i stedet for å bidra med å besøke våre besteforeldre. Jeg synes hun er utakknemlig og vet ikke hva jeg skal gjøre for at hun skal bidra mer til familien. Hun har også noen ideer om at det ikke har vært så greit i barndommen og jeg synes det er vondt at hun bærer slik nag til våre foreldre som har gjort så mye for å hjelpe henne. Jeg forstår ikke hvordan vi kan ha vokst opp i samme familie og at hun har vokst opp til å bli så selvopptatt, og jeg ønsker å få henne til å ta til vett så vi kan ha mer kontakt og at hun kan være en del av familien, men det virker mest som at hun ikke ønsker å være en del av familien. Jeg synes hun er kravstor og ønsker at alle vi andre skal innrette oss hennes "historie" om hvordan hun hadde det vondt. Det er utrolig provoserende, og jeg skulle ønske jeg kunne få henne til å vokse opp! 

Noen råd til hvordan jeg kan få henne til å bidra mer, og å bli en skikkelig del av familien igjen? 

Anonymkode: 73c27...eca

Beklager men hvor mye besøk trenger foreldre dine? Så lenge de klarer å rydde etter seg og komme seg ut, burde en to ganger i måneden være nok. Du trenger ikke besøke dem så ofte heller. Det er ikke søsteren som er problemet men nivået dere legger opp til.

Anonymkode: d0e01...971