Min søster er egoistisk og nedprioriterer familie

[liil]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 17.57):

Det handler ikke om at jeg krever at hun skal gjøre det JEG vil, men det finnes jo forventninger naturligvis. Å unnlate å ringe våre foreldre, å ikke møte dem gjennom året, eller plukke opp telefonen, ikke hjelpe når våre foreldre står i vanskelige situasjoner det er ikke noe annet enn egoisme. Hun kan gjøre hva hun vil hun, men hun burde jo også bidra til familien og vise takknemlighet for alt våre foreldre har gjort for henne gjennom årene. At jeg vil at hun skal hjelpe foreldre og besteforeldre kan umulig være egoisme, det er ikke MEG jeg forventer at hun skal hjelpe. 

Jeg kan ikke fatte og forstå at folk mener det er greit at hun nedprioriterer familie på denne måten, og får det til å virke som om vi alle har gjort noe galt, i stedet for å ta litt grep om livet sitt så hun både kan bidra til familie og samfunnet. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Hva gjør dere for henne da? 

[Nosy Nelly]

Jeg tenker at første stopp på veien er å legge fra seg idéen om at dine premisser og din virkelighetsoppfattning er de eneste riktige og møte henne på hennes "banehaalvdel, med en lyttende og aksepterende holdning.

Jeg har god kontakt med familien min, trass i at særlig jeg og moren min er grunnleggende uenige i hvordan barndommen min så ut.
Jeg er heldig. Jeg er omgitt av fine folk, blant annet en fantastisk lillebror, som anerkjenner at vi ble grovt forskjellsbehandlet. Jeg hadde en utrolig fin og helende samtale med mammas veninne fra barndommen min for noen år siden, som fortalte meg hva hun så. At hennes observasjon var i samsvar med min opplevelse var ren medisin for selvfølelsen min.

Moren min vil ikke nøle et sekund med å fortelle meg at hele mitt syn på barndommen og alt jeg opplevde er negativt på grunn av min egen feilslåtte rettferdighetssans og min egen skrullete tolkning.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre "Nei, nå bare skrøner du, nå finner du på ting igjen."

Poenget mitt er at det koster enormt mye å være sammen med og ha kontakt med mennesker som hele tiden forteller deg at din opplevelse av barndommen din er feil og at alt du har bygget livet videre på er din egen misoppfatning av det som egentlig skjedde, og at alt egentlig var annerledes enn det du selv opplevde. Mennesker, som fortsatt, langt inn i voksenlivet foruteseter at det du sier og forteller bare er tøv og fri fantasi.

Jeg forstår godt at søsteren din holder seg unna, så lenge dere ikke anerkjenner hennes historie. Hennes opplevelse av barndommen. Så lenge dere ikke man ta inn over dere at hennes barndom så annerledes ut og ikke var like hyggelig, så anerkjenner dere ikke henne som person, og dermed blir kontakten umulig.

Min løsning har vært å behandle moren min slik hun har behandlet meg i alle år. Som en litt småskrullete person som ikke er verdt å ta på alvor i noen sammenheng.
Jeg hadde ikke greid å ivareta min egen historie og identitet rundt mamma, uten støtte fra min bror med flere.

Jeg tenker at det er på tide at du sier "ja, du hadde det dritt, og nå skal vi jobbe oss gjennom det, for jeg er villig til å ta jobben med å bygge en god relasjon" til søsteren din.
Be gjerne om hjelp fra en familieterapaut, om økonomien tillater. Jeg tenker litt faglig psykologisk innsikt ikke er feil her.

For akkurat nå sitter du på din høye hest og roper "skal ha, skal ha" uten å være villig til å gi særlig mye.

[AnonymBruker]

Nosy Nelly skrev (1 time siden):

Jeg tenker at første stopp på veien er å legge fra seg idéen om at dine premisser og din virkelighetsoppfattning er de eneste riktige og møte henne på hennes "banehaalvdel, med en lyttende og aksepterende holdning.

Jeg har god kontakt med familien min, trass i at særlig jeg og moren min er grunnleggende uenige i hvordan barndommen min så ut.
Jeg er heldig. Jeg er omgitt av fine folk, blant annet en fantastisk lillebror, som anerkjenner at vi ble grovt forskjellsbehandlet. Jeg hadde en utrolig fin og helende samtale med mammas veninne fra barndommen min for noen år siden, som fortalte meg hva hun så. At hennes observasjon var i samsvar med min opplevelse var ren medisin for selvfølelsen min.

Moren min vil ikke nøle et sekund med å fortelle meg at hele mitt syn på barndommen og alt jeg opplevde er negativt på grunn av min egen feilslåtte rettferdighetssans og min egen skrullete tolkning.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre "Nei, nå bare skrøner du, nå finner du på ting igjen."

Poenget mitt er at det koster enormt mye å være sammen med og ha kontakt med mennesker som hele tiden forteller deg at din opplevelse av barndommen din er feil og at alt du har bygget livet videre på er din egen misoppfatning av det som egentlig skjedde, og at alt egentlig var annerledes enn det du selv opplevde. Mennesker, som fortsatt, langt inn i voksenlivet foruteseter at det du sier og forteller bare er tøv og fri fantasi.

Jeg forstår godt at søsteren din holder seg unna, så lenge dere ikke anerkjenner hennes historie. Hennes opplevelse av barndommen. Så lenge dere ikke man ta inn over dere at hennes barndom så annerledes ut og ikke var like hyggelig, så anerkjenner dere ikke henne som person, og dermed blir kontakten umulig.

Min løsning har vært å behandle moren min slik hun har behandlet meg i alle år. Som en litt småskrullete person som ikke er verdt å ta på alvor i noen sammenheng.
Jeg hadde ikke greid å ivareta min egen historie og identitet rundt mamma, uten støtte fra min bror med flere.

Jeg tenker at det er på tide at du sier "ja, du hadde det dritt, og nå skal vi jobbe oss gjennom det, for jeg er villig til å ta jobben med å bygge en god relasjon" til søsteren din.
Be gjerne om hjelp fra en familieterapaut, om økonomien tillater. Jeg tenker litt faglig psykologisk innsikt ikke er feil her.

For akkurat nå sitter du på din høye hest og roper "skal ha, skal ha" uten å være villig til å gi særlig mye.

Takk for godt innlegg. 

Synes det er imponerende at du greier å ha en ok kontakt med din mor når hun er sånn. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

Nosy Nelly skrev (2 timer siden):

Jeg tenker at første stopp på veien er å legge fra seg idéen om at dine premisser og din virkelighetsoppfattning er de eneste riktige og møte henne på hennes "banehaalvdel, med en lyttende og aksepterende holdning.

Jeg har god kontakt med familien min, trass i at særlig jeg og moren min er grunnleggende uenige i hvordan barndommen min så ut.
Jeg er heldig. Jeg er omgitt av fine folk, blant annet en fantastisk lillebror, som anerkjenner at vi ble grovt forskjellsbehandlet. Jeg hadde en utrolig fin og helende samtale med mammas veninne fra barndommen min for noen år siden, som fortalte meg hva hun så. At hennes observasjon var i samsvar med min opplevelse var ren medisin for selvfølelsen min.

Moren min vil ikke nøle et sekund med å fortelle meg at hele mitt syn på barndommen og alt jeg opplevde er negativt på grunn av min egen feilslåtte rettferdighetssans og min egen skrullete tolkning.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre "Nei, nå bare skrøner du, nå finner du på ting igjen."

Poenget mitt er at det koster enormt mye å være sammen med og ha kontakt med mennesker som hele tiden forteller deg at din opplevelse av barndommen din er feil og at alt du har bygget livet videre på er din egen misoppfatning av det som egentlig skjedde, og at alt egentlig var annerledes enn det du selv opplevde. Mennesker, som fortsatt, langt inn i voksenlivet foruteseter at det du sier og forteller bare er tøv og fri fantasi.

Jeg forstår godt at søsteren din holder seg unna, så lenge dere ikke anerkjenner hennes historie. Hennes opplevelse av barndommen. Så lenge dere ikke man ta inn over dere at hennes barndom så annerledes ut og ikke var like hyggelig, så anerkjenner dere ikke henne som person, og dermed blir kontakten umulig.

Min løsning har vært å behandle moren min slik hun har behandlet meg i alle år. Som en litt småskrullete person som ikke er verdt å ta på alvor i noen sammenheng.
Jeg hadde ikke greid å ivareta min egen historie og identitet rundt mamma, uten støtte fra min bror med flere.

Jeg tenker at det er på tide at du sier "ja, du hadde det dritt, og nå skal vi jobbe oss gjennom det, for jeg er villig til å ta jobben med å bygge en god relasjon" til søsteren din.
Be gjerne om hjelp fra en familieterapaut, om økonomien tillater. Jeg tenker litt faglig psykologisk innsikt ikke er feil her.

For akkurat nå sitter du på din høye hest og roper "skal ha, skal ha" uten å være villig til å gi særlig mye.

Enig med alt dette.

Personer er så forskjellig. Om to forskjellige personer står klar til å hoppe i strikk, vil kanskje adrenalinjunkien ikke ha noe imot å bli dyttet uten forvarsel av kameraten. For ham blir det en gøy historie. En person som er redd for høyder, vil kanskje føle seg bedratt og ha store problemer med å stole på kameraten sin i ettertid. Opplevelsen var ikke gøy, men traumatisk.

Enda verre blir det om kameraten sier "det var jo bare en spøk" uten å anerkjenne hvordan denne "spøken" føltes for hopperen.

Ts, du trenger ikke å gi avkall på din opplevelse av barndommen for å anerkjenne din søsters opplevelse. Dere har begge "rett" i hvordan dere opplevde ting. 

Om du ønsker å bygge et forhold med henne, så bør du slutte å prøve og involvere henne i dine foreldres liv. Sett alt det til siden. Slutt også å spørre om hun har tenkt å ta opp studier eller finne seg jobb. Om hun noen gang når et punkt hvor hun føler seg klar for det, vil hun ta initiativ til det selv. Spørsmål rundt dette vil bare føre med seg en god del skam.

Om du får bygget et forhold med henne, kan det være at hun også vil klare å bygge et forhold til tantebarna, men dette er ikke et medfødt ansvar, som du antydet i hovedinnlegget. 

 

Anonymkode: 74938...366

[AnonymBruker]

Jeg har ikke orket å lese alt, men en del. Og for min del er jeg denne søsteren; outsideren-som står på utsiden. Er både fysisk og psykisk syk, og har måttet ta avstand til familie. Dette pga deres innstilling til svake grupper, deriblant meg. De fremstiller livet som et evig valg(kunne jeg valgt, hadde jeg ikke vært syk og utenfor arbeidslivet). Det er ikke måte på hvor ille det er å ikke kunne jobbe. Mitt liv er ille på grunn av sykdom, først og fremst. Å bli ufør var en konsekvens av dette.

Deres kommentarer om syke folk, uføre, folk med angst etc etc-er så pass tøft for meg å høre at jeg har valgt avstand som forsvar. Jeg har en tante som også er ufør, som jeg er veldig glad i. Men gud hjelpe meg hvor stygt det snakkes om henne-og hun omtales kun som psykisk syk. Hun har hatt organtransplantasjon, og går på immundempende, og er dermed engstelig for smitte når hun er ute blant folk. I tillegg har hun flere begrensede sykdommer. Min tante har større hjerte enn alle de andre til sammen🩵Men blir kun rakket ned på. 

Det smerter meg å miste kontakt med barna til søskenene mine, men jeg gjør det jeg må for å overleve. Det har gått så langt at immunforsvaret mitt kollapser, jeg har også besvimt-i kontakt med noen av desse menneskene. Så sterk er denne angsten blitt.

Jeg reagerer veldig på at det visstnok kun er familie som gjelder, at blod alltid er tykkere enn vann. Jeg har venner jeg stoler myyye mer på enn en del familiemedlemmer. Og jeg blir så matt av alle kommentarene rundt meg og livet mitt, at jeg klarer det ikke lenger💔

Ts, vet ikke om du troller. Men hva med å oppsøke familieterapi? Du virker noe følelsesmessig avstumpet. Og det kan være verdt å prøve for å redde søskenrelasjonen.

For meg er det for sent, siden det i vår slekt er arbeid og familie som definerer vår verdi. LOL har ingen av delene så jeg kan sikkert avlives snart😄

Anonymkode: 58581...f24

[xQueenKx]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har ikke orket å lese alt, men en del. Og for min del er jeg denne søsteren; outsideren-som står på utsiden. Er både fysisk og psykisk syk, og har måttet ta avstand til familie. Dette pga deres innstilling til svake grupper, deriblant meg. De fremstiller livet som et evig valg(kunne jeg valgt, hadde jeg ikke vært syk og utenfor arbeidslivet). Det er ikke måte på hvor ille det er å ikke kunne jobbe. Mitt liv er ille på grunn av sykdom, først og fremst. Å bli ufør var en konsekvens av dette.

Deres kommentarer om syke folk, uføre, folk med angst etc etc-er så pass tøft for meg å høre at jeg har valgt avstand som forsvar. Jeg har en tante som også er ufør, som jeg er veldig glad i. Men gud hjelpe meg hvor stygt det snakkes om henne-og hun omtales kun som psykisk syk. Hun har hatt organtransplantasjon, og går på immundempende, og er dermed engstelig for smitte når hun er ute blant folk. I tillegg har hun flere begrensede sykdommer. Min tante har større hjerte enn alle de andre til sammen🩵Men blir kun rakket ned på. 

Det smerter meg å miste kontakt med barna til søskenene mine, men jeg gjør det jeg må for å overleve. Det har gått så langt at immunforsvaret mitt kollapser, jeg har også besvimt-i kontakt med noen av desse menneskene. Så sterk er denne angsten blitt.

Jeg reagerer veldig på at det visstnok kun er familie som gjelder, at blod alltid er tykkere enn vann. Jeg har venner jeg stoler myyye mer på enn en del familiemedlemmer. Og jeg blir så matt av alle kommentarene rundt meg og livet mitt, at jeg klarer det ikke lenger💔

Ts, vet ikke om du troller. Men hva med å oppsøke familieterapi? Du virker noe følelsesmessig avstumpet. Og det kan være verdt å prøve for å redde søskenrelasjonen.

For meg er det for sent, siden det i vår slekt er arbeid og familie som definerer vår verdi. LOL har ingen av delene så jeg kan sikkert avlives snart😄

Anonymkode: 58581...f24

❤️❤️❤️

Modig å fortelle! Og ikke si at du sikkert kan avlives snart. Du har en verdi, og det er skikkelig stygt av familien din å behandle deg (og tante) slik de gjør.

[Honey Dew]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 18.42):

Mine foreldre "stresser ikke fælt" med å ta vare på foreldrene sine. De stiller opp for den eldre generasjonen som er syke, gamle og pleietrengende. Det er da bare helt naturlig. Snakk om å være kald. Skal en liksom bare forlate de eldre på pleiehjemmet og ikke besøke dem? Det koster min søster SÅ lite å ta et besøk i uka, men neida. 

Hvorfor skal jeg anerkjenne hennes "opplevelse" av barndommen? Det er ikke som at hun driver og anerkjenner min opplevelse av barndommen. Er ikke det litt barnslig å trenge det når man er over 30? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Kanskje det er på tide å søke dine besteforeldre inn på sykehjem?

[AnonymBruker]

xQueenKx skrev (11 minutter siden):

❤️❤️❤️

Modig å fortelle! Og ikke si at du sikkert kan avlives snart. Du har en verdi, og det er skikkelig stygt av familien din å behandle deg (og tante) slik de gjør.

Tusen takk🥰Jeg er ekstra emosjonell siden jeg også har blitt forfordelt arv, uten at noen snakker høyt om det…er minsteufør og må leie en hybel for å klare å betale dyre medisiner, behandlinger og div praktisk hjelp. Så det er mange ting som kommer på toppen av de nedverdigende kommentarene. Men jeg gråter av savn etter de barna da😔

Anonymkode: 58581...f24

[xQueenKx]

Just now, AnonymBruker said:

Tusen takk🥰Jeg er ekstra emosjonell siden jeg også har blitt forfordelt arv, uten at noen snakker høyt om det…er minsteufør og må leie en hybel for å klare å betale dyre medisiner, behandlinger og div praktisk hjelp. Så det er mange ting som kommer på toppen av de nedverdigende kommentarene. Men jeg gråter av savn etter de barna da😔

Anonymkode: 58581...f24

Det skjønner jeg er tungt. Virkelig. Håper du får god støtte av venner og av tante ❤️

[Odine]

På hvilke måter forlanger søsteren din at dere skal ta dere av henne/synes synd på henne?

[AnonymBruker]

Jeg er også litt som denne søsteren. Mitt eldre søsken har odel på gården til foreldrene våre, så det vil si at søskenet arver rubbel og bit . Jeg sitter igjen med ingenting. Vi er to søsken forøvrig. Det er også en vanvittig forventning til arbeid på denne gården-og at alle har arbeidsmoral utenom meg. Det har jeg fått høre hele livet. Men det er faktisk ikke enkelt å stå i skyggen, selv for en voksen. Og det er ikke enkelt å stå i det, dersom jeg står en hel dag og stabler ved på gården- men får vite at dette burde jeg gjøre mer. Ikke noe takk😅

Det er også ellers nedlatende prat om min form for barneoppdragelse, valg av arbeid og valg av utdannelse. Jeg fikk også slengt til meg at den utdannelsen jeg hadde valgt, kommer jeg aldri til å få til. 

Så da velger jeg faktisk å trekke meg unna. 

Anonymkode: f17a7...716

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har ikke orket å lese alt, men en del. Og for min del er jeg denne søsteren; outsideren-som står på utsiden. Er både fysisk og psykisk syk, og har måttet ta avstand til familie. Dette pga deres innstilling til svake grupper, deriblant meg. De fremstiller livet som et evig valg(kunne jeg valgt, hadde jeg ikke vært syk og utenfor arbeidslivet). Det er ikke måte på hvor ille det er å ikke kunne jobbe. Mitt liv er ille på grunn av sykdom, først og fremst. Å bli ufør var en konsekvens av dette.

Deres kommentarer om syke folk, uføre, folk med angst etc etc-er så pass tøft for meg å høre at jeg har valgt avstand som forsvar. Jeg har en tante som også er ufør, som jeg er veldig glad i. Men gud hjelpe meg hvor stygt det snakkes om henne-og hun omtales kun som psykisk syk. Hun har hatt organtransplantasjon, og går på immundempende, og er dermed engstelig for smitte når hun er ute blant folk. I tillegg har hun flere begrensede sykdommer. Min tante har større hjerte enn alle de andre til sammen🩵Men blir kun rakket ned på. 

Det smerter meg å miste kontakt med barna til søskenene mine, men jeg gjør det jeg må for å overleve. Det har gått så langt at immunforsvaret mitt kollapser, jeg har også besvimt-i kontakt med noen av desse menneskene. Så sterk er denne angsten blitt.

Jeg reagerer veldig på at det visstnok kun er familie som gjelder, at blod alltid er tykkere enn vann. Jeg har venner jeg stoler myyye mer på enn en del familiemedlemmer. Og jeg blir så matt av alle kommentarene rundt meg og livet mitt, at jeg klarer det ikke lenger💔

Ts, vet ikke om du troller. Men hva med å oppsøke familieterapi? Du virker noe følelsesmessig avstumpet. Og det kan være verdt å prøve for å redde søskenrelasjonen.

For meg er det for sent, siden det i vår slekt er arbeid og familie som definerer vår verdi. LOL har ingen av delene så jeg kan sikkert avlives snart😄

Anonymkode: 58581...f24

Dette høres jo helt sykt ut. Stakkars deg. Slik vil jeg ikke at min søster skal ha det. 

Takk for at du delte din historie. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[liil]

Jeg har bare orka å lese gjennom noen av sidene her. Det er en todelt opplevelse; jeg blir både fysisk uvel av å lese HI og alle TS' oppfølgingskommentarer og forsøk på å forsvare seg selv, og oppmuntra og rørt av de kloke og hjertegode svarene fra en stort sett samla "opposisjon".

TS, jeg foreslår at du sender søsteren din denne tråden. Både for at hun kan lese svart på hvitt hvor sykt navlebeskuende og uempatisk du er og dermed få nok enn bekreftelse på det valget hun sannsynligvis har tatt for lenge siden om å kutte kraftig ned på inputen fra deg og de andre i familien for egen overlevelses skyld - OG for at hun kan få noe av det som dere, hennes egne nærmeste, ikke evner eller gidder å prøve å gi henne, nemlig forståelse og støtte. TS, det ser ikke ut til at de unisone tilbakemeldingene du får, trenger inn i særlig grad, så jeg vet ikke hva jeg kan prøve å si til deg som ikke allerede andre har sagt bedre her. Håper karma kommer og biter den høye hesten din kraftig i ræva en dag. 

Kjære søsteren - kondolerer med denne bedritne situasjonen du befinner deg i. Å lese dette har gjort inntrykk, og det er vanskelig å skjønne hva du har gått -og går gjennom. Kjenner meg selv igjen i noe av TS sin svartmaling, og som du ser, er det mange i denne tråden som gjør det. Du er ikke alene, og jeg håper du har gode både venner, fellesskap og profesjonelle rundt deg som kan prøve å fylle noen av hullene fra dem som skulle vært der for deg. Det er beintøft å velge bort familie, men av og til så skrikende nødvendig. DU er tøff. STOR styrkeklem til deg.

 

[AnonymBruker]

liil skrev (34 minutter siden):

Jeg har bare orka å lese gjennom noen av sidene her. Det er en todelt opplevelse; jeg blir både fysisk uvel av å lese HI og alle TS' oppfølgingskommentarer og forsøk på å forsvare seg selv, og oppmuntra og rørt av de kloke og hjertegode svarene fra en stort sett samla "opposisjon".

TS, jeg foreslår at du sender søsteren din denne tråden. Både for at hun kan lese svart på hvitt hvor sykt navlebeskuende og uempatisk du er og dermed få nok enn bekreftelse på det valget hun sannsynligvis har tatt for lenge siden om å kutte kraftig ned på inputen fra deg og de andre i familien for egen overlevelses skyld - OG for at hun kan få noe av det som dere, hennes egne nærmeste, ikke evner eller gidder å prøve å gi henne, nemlig forståelse og støtte. TS, det ser ikke ut til at de unisone tilbakemeldingene du får, trenger inn i særlig grad, så jeg vet ikke hva jeg kan prøve å si til deg som ikke allerede andre har sagt bedre her. Håper karma kommer og biter den høye hesten din kraftig i ræva en dag. 

Kjære søsteren - kondolerer med denne bedritne situasjonen du befinner deg i. Å lese dette har gjort inntrykk, og det er vanskelig å skjønne hva du har gått -og går gjennom. Kjenner meg selv igjen i noe av TS sin svartmaling, og som du ser, er det mange i denne tråden som gjør det. Du er ikke alene, og jeg håper du har gode både venner, fellesskap og profesjonelle rundt deg som kan prøve å fylle noen av hullene fra dem som skulle vært der for deg. Det er beintøft å velge bort familie, men av og til så skrikende nødvendig. DU er tøff. STOR styrkeklem til deg.

 

Snakk om å være uempatisk. Alle dere som mener at min søster opplevde vold i hjemmet, hopper glatt over at da har åpenbart også jeg og vårt 3. søsken opplevd det. 

Kjenner meg ikke igjen i at svarene ikke går inn, jeg opplever at jeg har hatt en fruktbar diskusjon med flere her. 

Når det gjelder å vise denne tråden til min søster er det fullstendig uaktuelt. For alt i verden ønsker jeg at hun skal få den valideringen og støtten hun trenger, jeg tror likevel at det er viktigere å eventuelt kunne få den av sin søster heller enn 30 fremmede. Og da er det nok bedre at jeg tar tiden til hjelp og går i meg selv og heller møter opp som en støtte når jeg er klar for det, enn at hun får mitt sinne og mine destruktive følelser som har kommet til uttrykk her i fleisen, enda en gang. Så jeg synes det var et ENORMT dårlig forslag. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[xQueenKx]

50 minutter siden, AnonymBruker said:

Snakk om å være uempatisk. Alle dere som mener at min søster opplevde vold i hjemmet, hopper glatt over at da har åpenbart også jeg og vårt 3. søsken opplevd det. 

Kjenner meg ikke igjen i at svarene ikke går inn, jeg opplever at jeg har hatt en fruktbar diskusjon med flere her. 

Når det gjelder å vise denne tråden til min søster er det fullstendig uaktuelt. For alt i verden ønsker jeg at hun skal få den valideringen og støtten hun trenger, jeg tror likevel at det er viktigere å eventuelt kunne få den av sin søster heller enn 30 fremmede. Og da er det nok bedre at jeg tar tiden til hjelp og går i meg selv og heller møter opp som en støtte når jeg er klar for det, enn at hun får mitt sinne og mine destruktive følelser som har kommet til uttrykk her i fleisen, enda en gang. Så jeg synes det var et ENORMT dårlig forslag. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Det er sagt i tråden at selv om man er søsken, kan foreldre ha forskjellsbehandlet dere. Du sier jo også at du ikke tror på henne fordi du ikke har opplevd det, så den der må du lengre ut på landet med. 
Ellers enig med deg om at søster ikke trenger å se denne tråden. Det kan jo også være traumatisk, å vite at du har utlevert såpass vanskelige ting om henne til fremmede (som i denne settingen, for oss, ikke gjør noe sånn sett, vi vet ikke hvem hun eller du er, men hun kan sikkert kjenne på et svik)

Endret 19. mars 2024 av xQueenKx

[AnonymBruker]

xQueenKx skrev (2 minutter siden):

Det er sagt i tråden at selv om man er søsken, kan foreldre ha forskjellsbehandlet dere. Du sier jo også at du ikke tror på henne fordi du ikke har opplevd det, så den der må du lengre ut på landet med. 

Fordi det var vår normal. At min ene forelder har slått i bordet, hevet stemmen osv. er noe vi alle har opplevd. Jeg sa jeg ikke trodde på henne fordi jeg har aldri sett på vår normal som vold. Dette er ut fra det jeg har lest siste dagene veldig normalt, at man ikke innser hva man har erfart fordi det er ens normal. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[xQueenKx]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Fordi det var vår normal. At min ene forelder har slått i bordet, hevet stemmen osv. er noe vi alle har opplevd. Jeg sa jeg ikke trodde på henne fordi jeg har aldri sett på vår normal som vold. Dette er ut fra det jeg har lest siste dagene veldig normalt, at man ikke innser hva man har erfart fordi det er ens normal. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Folk har uansett også ulikt reaksjonsmønster. Din søster fikk det verst, fordi hun ikke fikk støtte fra dere andre heller.

Endret 19. mars 2024 av xQueenKx
Tilleggssetning

[AnonymBruker]

xQueenKx skrev (1 minutt siden):

Folk har uansett også ulikt reaksjonsmønster. Din søster fikk det verst. 

Det kan vi være enig om. 

Du har jo selv påpekt at jeg mangler empati. Og at jeg er skadet av dette selv. Da er det påfallende så ufattelig uempatisk du er med min situasjon. Hvordan du oppsøker tråden igjen og igjen og kritiserer og harselerer. Kanskje du heller skulle støtte at jeg tar dette innover meg. Det er det beste for min søster, og kanskje jeg også har undertrykt hele barndommen min, fordi det var vår normal. Og alt ble gjort til at det var søsteren min som var problemet. At du tror det ikke har hatt noen effekt på noen andre i familien er naivt. Endrer det at søsteren min har vært syndebukk, absolutt ikke. Men det er ikke slik at "gullungen" har det tipp topp. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[xQueenKx]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det kan vi være enig om. 

Du har jo selv påpekt at jeg mangler empati. Og at jeg er skadet av dette selv. Da er det påfallende så ufattelig uempatisk du er med min situasjon. Hvordan du oppsøker tråden igjen og igjen og kritiserer og harselerer. Kanskje du heller skulle støtte at jeg tar dette innover meg. Det er det beste for min søster, og kanskje jeg også har undertrykt hele barndommen min, fordi det var vår normal. Og alt ble gjort til at det var søsteren min som var problemet. At du tror det ikke har hatt noen effekt på noen andre i familien er naivt. Endrer det at søsteren min har vært syndebukk, absolutt ikke. Men det er ikke slik at "gullungen" har det tipp topp. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Hvordan er det uempatisk og bare referere til ting DU har sagt? Nå har du nu lagt ut denne tråden på et forum som er åpent for alle, og jeg får varsel hver gang det kommenteres her. Da går jeg selvsagt inn for å se, og svarer hvis det passer meg. 

[AnonymBruker]

xQueenKx skrev (Akkurat nå):

Hvordan er det uempatisk og bare referere til ting DU har sagt? Nå har du nu lagt ut denne tråden på et forum som er åpent for alle, og jeg får varsel hver gang det kommenteres her. Da går jeg selvsagt inn for å se, og svarer hvis det passer meg. 

Hvordan det er uempatisk? Det kan jo du som er så god på empati fint sette deg inn i. 

Å tro at det å vokse opp rundt vold, det som jeg naturligvis har erfart men aldri tatt inn som vold, ikke påvirker meg er naivt og uempatisk. Det viser at du bare greier å sette deg i den rollen du selv hadde i familien. Empati betyr å sette seg inn i en annens situasjon, som du jo vet. Da greier du fint å se hvordan du selv er uempatisk. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca