Min søster er egoistisk og nedprioriterer familie

[AnonymBruker]

xQueenKx skrev (1 minutt siden):

Jeg finner ikke på ting, jeg leser nøyaktig det du skriver. Du sier jo at du aldri har trodd på henne, du setter problemene hennes i gåseøyne, du ler når vi sier at det et psykisk vold og tror at jeg tuller med deg. Da viser du jo at du ikke tar det på alvor.

Jeg sier at jeg får lyst til å le, det er noe veldig annet enn at jeg ler. Jeg har aldri fnyset av eller latterliggjort at min søster har det vondt. Eller hva hun har opplevd. Jeg har fornektet det, det har jeg. Men ikke fnyset av det. Jeg har ikke trodd på det, jeg har tenkt at hun har løyet, men jeg har tatt det på alvor, hvis ikke hadde jeg ikke brukt flere timer en søndagskveld her inne for å forstå. Såpass skjønner du, selv om du er kritisk innstilt til meg. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det mest problematiske her er vel egentlig at det høres ut som om de la skylden på mobbinga på søsteren din. Det var ikke mobberene som var slemme, men hun som var "annerledes", og "vanskelig" og "tålte lite". 

Det er også problematisk å forteller barnet at det har en annen følelse enn det egentlig har. Og da en følelse som man egentlig burde skamme seg litt over (krenka). Det er jo gjerne viktig at man hjelper barn med å håndtere de følelsene de har, å fortelle de at de har andre følelser enn de faktisk har gjør jo det motsatte.

Anonymkode: 8c39b...cab

Det er jo helt forferdelig det du beskriver. At de mens de prøvde å støtte henne i mobbingen egentlig bagatelliserte og omplasserte skylden. Det må jo være kjempevondt. 

Ts

Anonymkode: 73c27...eca

[xQueenKx]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg sier at jeg får lyst til å le, det er noe veldig annet enn at jeg ler. Jeg har aldri fnyset av eller latterliggjort at min søster har det vondt. Eller hva hun har opplevd. Jeg har fornektet det, det har jeg. Men ikke fnyset av det. Jeg har ikke trodd på det, jeg har tenkt at hun har løyet, men jeg har tatt det på alvor, hvis ikke hadde jeg ikke brukt flere timer en søndagskveld her inne for å forstå. Såpass skjønner du, selv om du er kritisk innstilt til meg. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Er ikke kritisk innstilt til deg, men jeg er veldig direkte som person. Sier det jeg mener stort sett. Godt å høre at du klarer å reflektere over de tingene her. Det er nettopp derfor jeg sier ting som jeg gjør, fordi jeg ønsker at du skal vokse på det, at du skal få et fungerende forhold til din søster. Hun har vært mye alene, hun trenger nok storesøstera si.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har skrevet noen ganske krasse innlegg tidligere i tråden, men jeg er imponert over deg nå ❤️

Ble selv utsatt for omsorgssvikt og vold, men søsknene mine opplevde ikke det samme (delvis fordi jeg var eldst og klarte å skjerme). Ble også mobbet på skolen. Klarte meg lenge greit i voksen alder, frem til det smalt. Da måtte jeg begynne å ta innover meg hvordan jeg egentlig hadde det.

Ett av søsknene mine har reagert litt slik du skriver i tråden, og jeg klandrer han ikke for det. Han er lojal mot foreldrene mine og skeptisk til meg fordi det er det han har lært gjennom hele oppveksten. 

Jeg tenker slik: det er lett å tenke at det er enten-eller. At søsteren din enten har rett på alle punkter, eller tar helt feil. Ikke gå i den fella. Her kan du lære mye av å studere dynamikken i familien din litt utenfra, slik det virker som at du har begynt med allerede. Jeg hadde veldig god nytte av en episode av podcasten SinnSyn som handlet om psykologi og familiestrukturer. Kan se om jeg finner den igjen, dersom du er interessert? 

I mitt tilfelle har nok ikke familien min ønsket meg noe vondt, og jeg er glad i dem alle sammen. Men dynamikken mellom oss er ikke bra, og det har påvirket meg og mine søsken negativt (på ulike måter).

Jeg sier ikke at det er dette som har skjedd hos dere, men det er verdt å ta i betraktning.

Støtter deg også i å ta en tenkepause. Det skjer sannsynligvis mye i hodet ditt nå, og det kan være lurt med litt distanse en periode. 

Anonymkode: ec0b6...bd8

Ja, jeg må våkne opp rett og slett, se det med nye øyne, og egne øyne. Og samtidig ta inn at jeg er "biased" jeg er formet til å tenke at dette er normalt. Takk skal du ha. Ja, jeg må virkelig ta meg en tankepause, har intens hodepine og føler meg virkelig ikke helt bra. 

Takk for at du sier at det går an at en har villet hverandre godt, men ikke fungert sammen likevel. Jeg vil søsteren min godt, men jeg har tatt helt feil i tankene mine om hvordan det skal skje. Og jeg innser jo at det er helt tullete å tro at jeg kan tvinge henne inn igjen i familien, og fornekte alt med å si at "nå er alle samlet", det har jo ikke noe å si om noen har det vondt sammen med oss. 

Jeg hadde satt stor pris på det. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hun sier hun er syk. Hun har ikke hatt jobb på mange år. Hun sier "jeg har dessverre ikke kapasitet" og sliter med "utmattelse". Men greia er at hun har alltid slitt siden tenårene. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Kanskje hun har opplevd noe tungt hun bærer på, feks seksuelle overgrep eller noe annet…

Anonymkode: 5389d...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Når du sier det sånn høres det jo ganske ille ut. Men er det ikke bare sånn de fleste har det, eller i alle fall på 90-tallet? Alle blir jo ertet på skolen, alle opplever at foreldre hever stemmen, foreldrene våre forsøkte å forstå henne fordi hun var sårbar, de forsøkte å være ekstra snille med henne. 

De fleste gangene forsøkte de jo å snakke med henne når hun gråt og spurte og var redd for alt mulig, men de ble jo lei av hun holdt på sånn i timesvis, det er forståelig. At de en sjelden gang gikk når hun gråt, er det da vold? Hun ble ikke kalt feit av foreldrene? Det er vel også ganske naturlig med søskenkrangling. 

Hva er dette du mener med at foreldrene lærte henne å være hjelpeløs? 

Altså jeg skal ikke forsvare det om det er så ille, og jeg har nok en blind flekk her, jeg er åpen for at noe er alvorlig feil i virkeligshetsforståelse min her, at jeg har en helt blind flekk. Samtidig så går det ikke opp for meg. Og jeg tenker jo at jeg skal gå noen runder med meg selv før jeg har kontakt igjen med søsteren min så jeg ikke bagatelliserer det noe mer. Jeg prøver å forstå. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Barn spiller de rollene de blir gitt. Foreldrene dine ga henne rollen som svak, sårbar og annerledes. De fikk andre til å forholde seg til henne som svak, sårbar og annerledes. I tillegg ble hun ertet på skolen, som igjen slo inn i henne at hun var alt dette alle andre sa hun var. Det er ikke rart hun aldri har klart å fullføre ting eller har klart å stått i jobb.

Hun fikk aldri en sjanse til å komme seg ut av denne rollen som ble presset på henne. Hun burde ha blitt løftet opp, ikke trykket ned. Jeg vedder på at hun føler seg som et barn igjen; svak, sårbar og annerledes, det øyeblikket hun er i nærvær av familien, og at det er derfor hun holder seg unna.

Foreldrene deres gjorde også feil når de satte dere til siden i favør for lillesøsteren. Dere ble tvunget til å ta mer ansvar for dere selv, og de satte søsknene opp mot hverandre. Det er ikke rettferdig for noen av dere. 

Jeg vokste opp med fire søsken. Våre foreldre var ganske fraværende og absolutt ikke perfekte. Ertet på skolen ble jeg også, og gikk med diagnosert autisme til jeg var over 30. De gjorde feil, men vi søsknene hadde hverandre. Det var definitivt søskenkrangling, men vanlig søskenkrangling setter ikke dype spor selv om det kan involvere stygge ord, zalo i drikken eller løpe etter hverandre med kniv (ja, det skjedde 😅) Vanlig søskenkrangling er noe man mimrer og ler om som voksne, fordi det lå aldri ekte, stygge følelser bak det. Det var kun ting styrt av hypre, hormonelle barn. 

Jeg husker én episode som var noe langt mer enn søskenkrangling. Jeg og broren råttet oss mot storesøster. Vi gikk etter henne og kalte henne dum og ekkel. Jeg husker fortsatt det øyeblikket det gikk opp for meg at hun gråt. Det sitter brent fast i minnet mitt den dag i dag. Hun var alene mot oss to, og det gjør fortsatt vondt å tenke på at vi fikk henne til å føle seg så alene. Vi sa unnskyld der og da og trøstet, men det er fortsatt vondt å tenke på. 

Jeg får derfor utrolig vondt i sjela av å tenke på denne lille jenta, din søster, hatet av sine søsken for noe hun ikke kunne noe for og ikke var skyld i.

 

Anonymkode: 74938...366

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hmm ... hva er det meningen at man skal gjøre for en 30+ gammel kvinne som bor alene og ikke har noe hun trenger hjelp med? 

Dette med at hun ikke følger opp som tante var mer et apropos, enn hovedpoenget. Jeg er opptatt av besteforeldrene våre som snart dør, og foreldrene våre som har hjulpet henne praktisk og økonomisk i voksenlivet, og som nå blir avvist når de forsøker å ringe. 

Jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal vise forståelse for hennes løgner om våre foreldre, når jeg er helt uenig med dem? 

Vi forsøker jo å spør henne om hennes liv, om hun tenker seg ut i jobb, om hun fikk fulgt opp studiet hun forsøkte seg i, om hun har noen reiseplaner o.l. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Hva er det hun sier om foreldrene deres da som du mener er løgn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Det har jeg aldri visst at de gjør? Jeg har trodd flere gikk i terapi fordi det var tilgjengelig nå, men du har kanskje et annet svar? 

Nei, faktisk er det bare min søster jeg har sett på den måten. Noe som er veldig utypisk meg. Så det er jo veldig rart, og jeg må gå i meg selv og se på hvorfor jeg tilsynelatende har hatt et slikt hat mot min søster, og fjerne det. Det kan jo virke som hun aldri har fortjent, og kanskje det egentlig hører til hos noen andre. 

Takk for at du deler. Det gir 100% mening. Det er jo bagatellisering! Det er jo 100% at man ikke får den beskyttelsen man trenger. Om mine barn blir mobbet så blir det "månelyst", da skal jeg sette ting i gang. Og det skjedde aldri noe med det. Hun ble bare kalt "annerledes", og "vanskelig" og "tålte lite". Det er jo ganske sykt egentlig. Veldig leit at du opplevde den samme bagatelliseringen. For det er jo det det er? 

Sjelden gang med maten sa hun det var 1 gang at hun ble tvunget. Det med at de gikk når hun gråt vet jeg ikke, jeg var jo ikke der. Jeg vet jo bare om at veldig ofte brukte foreldrene våre mye tid med henne fordi hun "maste" og "var redd". Så jeg har alltid tenkt at hun ble møtt mye. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Jeg ble tvunget EN gang til å spise pannekaker da jeg var barn. Har ikke spist det siden og greier ikke spise det som voksen. Har prøvd, men det vokser i munnen på meg og jeg greier ikke å spise det. Laget det til barna, men spiser noe annet selv. 
man skal ikke bagatellisere å tvinge i barn mat

Anonymkode: ce3ec...420

[AnonymBruker]

Silva Pluvialis skrev (2 minutter siden):

Hva er det hun sier om foreldrene deres da som du mener er løgn?

Les tråden!

Anonymkode: 9b720...87e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg fikk mer inntrykk av at de snakket om henne som annerledes og at hun tålte lite fordi de skulle prøve å møte henne mer på det siden hun hadde spesielle behov. Og så at den ene forelderen vår hadde lite tålmodighet med masingen hennes, og grublingen hennes. 

Jeg vet ikke hvorfor vi var sint på henne, da eller nå. Hun er plagsom, hun er vanskelig å forstå, hun har spesielle behov? Vet ikke hvorfor jeg blir så sint jeg nå. 

Altså hun er ikke plagsom nå. Hun er spak, mild, og interessert når vi først snakkes. Men da var hun grublete, maste dagen lang, redd for alt. Hun tok MYE av foreldrene sin tid og energi. Kanskje jeg var sint fordi jeg ikke fikk nok oppmerksomhet og følte at hun fikk alt fordi hun var så masete. 

Jeg følte hun var foreldrenes favoritt, at hun var "spesiell" og "annerledes". Og derfor jeg også har vært sint på henne fordi hun er utakknemlig for at de hjalp henne. Men kanskje jeg har forstått dette bakvendt eller noe. At jeg ikke ser det helt klart. Jeg har oppriktig tenkt at det at de sa at hun var annerledes og tålte lite, lettkrenkelig, sårbar, var for å trøste henne. Og det var plagsomt, for hvorfor skulle hun være så spesiell. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Det høres egentlig ut som at du hadde hatt veldig godt av å gå i terapi. ♥️

Anonymkode: e1b79...3c2

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hallo til deg også. 

Jeg har aldri tenkt at det går an å utøve omsorgssvikt til bare ett barn. Jeg var jo tilstede i min søsters oppvekst, da synes jeg det er vanskelig å tro på ting jeg aldri har enset. Og jeg ser ikke på det som egoistisk. For min del høres det ut som min søster driver med løgn. Og det sier jeg ikke for å være selvopptatt. Men fordi det er slik det erfares for meg. 

Hjelp meg å forstå dette, hun forteller meg at noe jeg ser på som helt normalt er vold, og så skal jeg tenke at det er vold? Og anerkjenne det? Jeg forstår ikke det jeg. Skal jeg se stygt på mine foreldre for at de har gjort så godt de kan fordi min ene søster sliter med seg selv? Skal hele familien i terapi og oppbrudd fordi min søster ikke fikk det til så godt i livet? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

"Vanskelig å tro på ting du ikke har enset"

Nuvel, ser ut som den søsteren og meg er ganske like. Opplevd traumer i barndommen som resten av familien "ikke tror på".

Jeg ble seksuelt misbrukt som barn, det ble ikke søstrene mine. Foreldre tror meg ikke, fordi "de ikke har enset det". Likevel stusser de på hvorfor jeg tar mindre kontakt…

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mine foreldre "stresser ikke fælt" med å ta vare på foreldrene sine. De stiller opp for den eldre generasjonen som er syke, gamle og pleietrengende. Det er da bare helt naturlig. Snakk om å være kald. Skal en liksom bare forlate de eldre på pleiehjemmet og ikke besøke dem? Det koster min søster SÅ lite å ta et besøk i uka, men neida. 

Hvorfor skal jeg anerkjenne hennes "opplevelse" av barndommen? Det er ikke som at hun driver og anerkjenner min opplevelse av barndommen. Er ikke det litt barnslig å trenge det når man er over 30? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Hva vet du om hva det koster henne ? Jeg har begge mine foreldre på pleiehjem og det koster meg ekstremt mye å besøke de én gang i uka. Jeg gjør det av plikt, men jeg skrur av følelsene mine og teller minuttene mens jeg er der. Jeg kjenner jeg dør litt ved hvert besøk. Min søster besøker de nesten hver dag, min bror kanskje en gang i måneden. Det er følelsesmessig veldig krevende, og vi takler det ulikt og har ulik oppfatning av barndommen. Det må du og alle respektere. 

Anonymkode: 7b92f...d33

[xQueenKx]

1 hour ago, AnonymBruker said:

F.eks hevet stemme. At det ble slått i bordet. At hun ble ertet på skolen. At foreldre kommenterte hva hun spiste. At foreldre sa hun måtte passe hva hun spiste. Å bli tvunget til å spise opp maten. At hun fikk høre at hun var vanskelig. At foreldre gikk om hun gråt. Veldig milde ting. Sånt alle opplever. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

 

21 minutter siden, Silva Pluvialis said:

Hva er det hun sier om foreldrene deres da som du mener er løgn?

Her

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men noen av tingene var bare sånn 1 gang, er det likevel ille? Jeg spør ikke for å bagatellisere, men fordi min standard for normal er forskjøvet. Hva jeg selv ville gjort med egne barn ser jeg på som en dårlig målestokk for de ville jeg naturligvis ikke gjort noe av dette med. Utenkelig. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Ja, en eneste gang utgjøre en veldig stor forskjell! 

Anonymkode: 9a86f...b15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg ble tvunget EN gang til å spise pannekaker da jeg var barn. Har ikke spist det siden og greier ikke spise det som voksen. Har prøvd, men det vokser i munnen på meg og jeg greier ikke å spise det. Laget det til barna, men spiser noe annet selv. 
man skal ikke bagatellisere å tvinge i barn mat

Anonymkode: ce3ec...420

Jeg ble også tvunget til å spise noe en gang: erterstuing. Jeg spyr av lukta enda! Og jeg er over 40 år. Det kommer ikke her i huset! 

Anonymkode: 9a86f...b15

[Gjest Jentamedtekopp]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er ingen plikt. Men det er jo naturlig at man som tante ønsker å ha kontakt med tantebarn. Alle mine venninner sine søsken har god kontakt med tantebarn, både som pass og viktig voksenperson i barna sine liv. Det er da ikke noe unaturlig med det. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Nei. Det er ikke naturlig for alle. 

[AnonymBruker]

Lett for folk å bagatellisere, når de ikke har opplevd selv. Det er skikkelig leit  å ha et søsken som aldri løfter en finger eller ofrer en tanke for andre enn seg selv, inkludert de mest sårbare i familien. Det trenger ikke skyldes en vanskelig oppvekst, det kan skyldes f.eks. psykiatri eller at personen er neurodivers. Noen tenker bare på seg selv, dessverre, og TAR TAR TAR uten å gi noe tilbake. Kanskje TS har opplevd dette i alle år, og tolerert så lenge det gikk ut over henne. Men etter årevis med dette, når TS ser det går ut over både de eldste og de yngste, kommer sinnet? 

Anonymkode: 9230b...2e1

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Lett for folk å bagatellisere, når de ikke har opplevd selv. Det er skikkelig leit  å ha et søsken som aldri løfter en finger eller ofrer en tanke for andre enn seg selv, inkludert de mest sårbare i familien. Det trenger ikke skyldes en vanskelig oppvekst, det kan skyldes f.eks. psykiatri eller at personen er neurodivers. Noen tenker bare på seg selv, dessverre, og TAR TAR TAR uten å gi noe tilbake. Kanskje TS har opplevd dette i alle år, og tolerert så lenge det gikk ut over henne. Men etter årevis med dette, når TS ser det går ut over både de eldste og de yngste, kommer sinnet? 

Anonymkode: 9230b...2e1

Du må nesten lese tråden, for dette er jo ikke det det handler om i det hele tatt

Anonymkode: 437d3...b9d

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Det tror jeg ikke. Min søster er veldig mild, og hun har aldri vært sint i hele sitt liv. Så det er jo gjerne ikke så sunt. 

Skjerp deg kan du gjøre selv. Jeg mener oppriktig at det er ikke mer hokuspokus med barn, og med mindre du kan beskrive noe annet så gjør jo ikke du heller det. At barn er komplekse individer er selvsagt. 

Jeg sier at når søstera mi ikke gråter så ser jeg ikke hva annet jeg kan gjøre enn å si at det er leit at hun har det vondt, og god bedring osv. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Er du/familien din neurodiverse TS?  

Anonymkode: 9230b...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er du/familien din neurodiverse TS?  

Anonymkode: 9230b...2e1

Les tråden, kanskje 

Anonymkode: a74f8...837