2 barn ble ikke slik jeg så for meg. Slit og mas.

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, en på snart 4 og en på 10 mnd. Begge var planlagt. Jeg lengtet svært etter barn nr 2. Jeg tror nok det var mest for datteren min sin skyld når jeg tenker på det nå. Hadde et stort ønske om at hun skulle få et søsken. Så alltid for meg og få to jenter. Som vokste opp og alltid hadde hverandre. Dette tror jeg har mye med min egen oppvekst å gjøre. Har en halvbror, men han er 8 år yngre og følte aldri på det å ha et søsken hvis det gir mening. 
 

jeg fikk en gutt, noe som var litt sårt i starten. Han er dog helt perfekt og jeg elsker han over alt på jord. «Problemet» er at alt er et slit. Jeg føler meg som verdens verste mor, for begge barna . Følelsen å ikke strekke til. De har veldig forskjellige behov akkurat nå og jeg sliter med å fylle de. Barnefar har i tillegg funnet seg en annen oppi alt kaoset. Han følger fortsatt opp barna og er med de, men mest når det passer han.  Men jeg er mye med de, de fortsatt veldig små. Hver helg er et slit med sutrete baby, som dkal ha 2 soveøkter og som ikke sovner på egen hånd. Og en jente som har mye energi som vil gjøre alt.  Familielykken gikk i grus og nå sitter jeg her med to små alene føles det ut som.
 

Jeg er utslitt mentalt, lite søvn, heartbroken og jeg vet ikle hvordan jeg skal takle dette livet alene med to små. Føles helt forferdelig å si det, men jeg angrer på at jeg fikk nr 2:(. Hele livet mitt endte i kaos. Har lykkelige øyeblikk med begge barna også, men ja.. hva skal jeg si:(

Anonymkode: 2c8cb...80c

[Sunshade83]

Du tar deg selv i nakken og begynner hver dag på nytt igjen med nye ark og fargestifter til. Ja, du vil få en knekk, men du vil komme deg opp igjen. Om du kan få avlastning forsøker du å få dette eller få tak i barnevakt slik at du kommer deg litt ovenpå igjen. Ellers er det å ta en dag om gangen til du har kommet gjennom de verste periodene. Dette kommer til å gå helt fint!

Mange aleneforeldre som har 2,3,4 eller enda flere barn. Klarer de det så klarer du det også helt fint selv om det er tungt nå. Søk gjerne støtte hos andre aleneforeldre også.

[tussi84]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har to barn, en på snart 4 og en på 10 mnd. Begge var planlagt. Jeg lengtet svært etter barn nr 2. Jeg tror nok det var mest for datteren min sin skyld når jeg tenker på det nå. Hadde et stort ønske om at hun skulle få et søsken. Så alltid for meg og få to jenter. Som vokste opp og alltid hadde hverandre. Dette tror jeg har mye med min egen oppvekst å gjøre. Har en halvbror, men han er 8 år yngre og følte aldri på det å ha et søsken hvis det gir mening. 
 

jeg fikk en gutt, noe som var litt sårt i starten. Han er dog helt perfekt og jeg elsker han over alt på jord. «Problemet» er at alt er et slit. Jeg føler meg som verdens verste mor, for begge barna . Følelsen å ikke strekke til. De har veldig forskjellige behov akkurat nå og jeg sliter med å fylle de. Barnefar har i tillegg funnet seg en annen oppi alt kaoset. Han følger fortsatt opp barna og er med de, men mest når det passer han.  Men jeg er mye med de, de fortsatt veldig små. Hver helg er et slit med sutrete baby, som dkal ha 2 soveøkter og som ikke sovner på egen hånd. Og en jente som har mye energi som vil gjøre alt.  Familielykken gikk i grus og nå sitter jeg her med to små alene føles det ut som.
 

Jeg er utslitt mentalt, lite søvn, heartbroken og jeg vet ikle hvordan jeg skal takle dette livet alene med to små. Føles helt forferdelig å si det, men jeg angrer på at jeg fikk nr 2:(. Hele livet mitt endte i kaos. Har lykkelige øyeblikk med begge barna også, men ja.. hva skal jeg si:(

Anonymkode: 2c8cb...80c

Har du noen nettverk som kan avlaste deg litt inne i mellom? Foreldrene dine? Tidligere svigerforeldre? Søsken? Annen slekt? Naboer? Venner?

Du kan også sjekke om det er noe som heter Home start i din kommune, eller andre organisasjoner som bidrar med avlastning til småbarns familier. Da får du kanskje 2-3 t I uka med avlasting hvor de tar seg av den yngste mens du kan slappe av. Den eldste er vel i bhg går jeg ut i fra? Du kan forhøre deg med helse stasjonen vedr dette.

Vet ikke helt når de skal tilbake i Jobb heller og om sønnen begynner i bhg fra august i år? Har du feks mulighet for å jobbe redusert en periode? Feks få en dag alene i uka hvor du kan hente deg inn?  

[AnonymBruker]

Huffda..: jeg kan forstå deg. Det må være vanskelig når bildet i hodet blir knust. Men tror mye handler om å bare ta sorgen for at dette ikke ble slik du så for deg. Vil jo si samlivsbrudd kan påvirke dette i veldig stor grad. Og det er jo ikke ungene sin skyld. Men er lite du får gjort med dette annet enn å akseptere din nye livssituasjon. Og begynne å tilrettelegge for at det er slik det er. Som andre er inne på, begynn å be om hjelp og avlastning fra venner og familie. Vær ærlig på at du trenger hjelpen. Du må ha litt space innimellom. Avtal playdates for den eldste, så får hun noen å leke med  Ganske effektivt for å få litt ro etterhvert. Og bra for henne! For aldersforskjellen er stor, og kjønnsforskjell vil også vise seg etterhvert.

her fikk vi to barn fordi vi hadde lyst på to barn. Det var så kos med nr en, at vi veldig gjerne tok en til. Ikke for eldste sin del, men for vår egen del. Vi visste det ville bli totalt kaos med to ganske tette, vi har 25 mnd mellom. Men vi visste hva vi gikk til. Det var sykt slitsomt de første fire årene med to stykker faktisk. Først nå som yngste blir 6 år straks at livet virkelig vender tilbake til normalen   Ble bedre fra hun var 4 år, ganske greit da hun var 5, og innen nå er vi endelig over kneika. Men vi visste jo at det måtte til.

Så hadde vi flaks. Fikk to jenter. Kunne ikke hatt mer flaks med barna. Men det visste vi jo ikke på forhånd. Måtte bare lagt ting opp annerledes om de var av ulikt kjønn. Og om aldersforskjellen var større. Men det hadde jo også hatt andre fordeler. Vokste selv opp med en bror, det ga meg god guttekompetanse som faktisk kom godt med i dating-livet senere tror jeg. Alltid hatt lett for å komme i kontakt med gutter. Litt redd jentene mine går glipp av noe veldig nyttig. Men ikke noe jeg får gjort noe med det heller. Ting blir som det blir, å akseptere er veldig viktig.

Tror rett og slett at du bør ta en prosess med deg selv og sorgen over at ting ikke har blitt som du så for deg. Det kan hjelpe mye. Skriv et brev til deg selv feks der du får alt ut. Så kan du brenne det eller kaste det senere for å gi slipp på at drømmen brast. Blir trolig lettere å se alt det fine du faktisk har etter en skikkelig sorg-prosess. 
 

for søksken ER fint, men det er også drit slitsomt. For oss.. en krevende jobb. Når vi har bare ett barn her av ulike grunner føles livet sååååå lett! Herregud. Har mange ganger tenkt at det må være veldig deilig for de som har bare ett barn… og har null dårlig samvittighet for å tenke det. Betyr ikke at jeg ikke elsker ungene mine, betyr bare at jobben er til tider veldig slitsom. Og det er helt ok å synes. 

Anonymkode: a896e...d22

[AnonymBruker]

Det kommer til å bli bedre. Det er bare å holde ut. Jeg hadde to barn med samme kjønn og aldersforskjell som deg. Nå er de snart 3 og 6, og ting er bedre. Veldig kjipt med mannen din da. Det gjør jo alt enda verre når han forlater deg oppi dette. Men da slipper du å «ta vare på forholdet» og sånt som kan være utfordrende med små barn. Bare hold ut❤️

Anonymkode: 3e8ea...87e

[AnonymBruker]

Sårt å få gutt??

Du hadde jo mega flaks som fikk en av hver! En liten guttebaby er jo toppen av lykke!  
 

Jeg har en av hvert! Det er jo perfekt! 

Anonymkode: 7ca21...584

[AnonymBruker]

Jeg kjenner hjertet mitt blør for den lille gutten din… det var sårt at han er gutt og du angrer på at han kom til?

Det er IKKE ungen sin feil at mannfolket ditt er en drittsekk som forlater familien sin i en krevende periode med 2 små. Den lille gutten din har ikke bedt om å komme til.

Pust med magen, se fremover - de blir store og mer selvstendige før du aner det, så henter du frem den styrken kun vi mammaer innehar også starter du hver dag med et smil til de små og en påminnelse til deg selv om at du kommer like hel ut i andre enden! ❤️

Anonymkode: 46cd6...b91

[Ebbeliten]

Det er jævlig, men det går over. 

Vi har 7 barn totalt. Da de to yngste var små (2 år imellom dem) sov de aldri. Det var helt krise. Jeg sov kanskje 2-3 timer sammenlagt per natt i flere år. Gikk på en diger smell der. Men så gikk det over, det også. De ble større. Alt normaliserte seg. 

Småbarnstiden er ganske oppskrytt. Noen ganger suger den også eselballe. 

 

[AnonymBruker]

Dette hørtes ikke enkelt ut nei. Du burde søke hjelp, for selv om det blir bedre en dag så skal du ha det bra nå også. Få en fast foreldresamvær-avtale først og fremst. Selv om minstemann er ganske liten ennå så er han gammel nok til at barnefar tar feks begge fast annenhver helg. Da kan du lade batterier og gjøre deg-ting. Også vil det bli enklere når den minste starter i barnehagen og rutinene blir litt annerledes. Men be om noen samtaler med noen på familiekontoret eller noe fine du❤️dette varer ikke for alltid 

Anonymkode: c2812...c93

[AnonymBruker]

Har du foreldre, søsken,  venner eller andre nære relasjoner som kan bidra? Legg deg tidlig og sov når barnet sover, slik at du får samlet mest mulig krefter en slik krevende periode…
 

Et annet tips for å kunne være det mest mulig for dem begge er å ta dere turer ut i helgene. Da kan minsten sitte/ligge og eventuelt ta hvilen i vogna, slik at også den eldste får alenetid med mamma. ❤️ 

Pust med magen, dette går over… Har selv to på 4 og 1,5 år. Det var svært krevende, spesielt når minstemann var yngre. Alt blir bra til slutt…

Anonymkode: 27cad...47e

[AnonymBruker]

Du står oppi mye jeg kan kjenne meg igjen i. Min mann fant seg en ny når våre barn var 5 og 2. Det er unntakstilstand å være alene med så små barn, du må bare ta en dag om gangen. Legg lista lavt med enkle middager og kun nødvendig husarbeid. Allier deg gjerne med en ungdom (eller familie) som kan være barnevakt så du får litt pause. Jeg lover deg at du kommer ut på andre siden med litt større og mer selvstendige barn 🥰

Anonymkode: e6bc6...83a

[AnonymBruker]

Jeg har bare ett barn, så kan ikke uttale meg om trøkket du garantert kjenner på. Men alt blir jo bedre. Nå er det mye fordi du har to små barn som er omtrent 100% avhengig av deg, men de vokser til. Pust med magen, og husk at det er lov å synes at det er vanskelig!

Anonymkode: e9e15...9d7

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har to barn, en på snart 4 og en på 10 mnd. Begge var planlagt. Jeg lengtet svært etter barn nr 2. Jeg tror nok det var mest for datteren min sin skyld når jeg tenker på det nå. Hadde et stort ønske om at hun skulle få et søsken. Så alltid for meg og få to jenter. Som vokste opp og alltid hadde hverandre. Dette tror jeg har mye med min egen oppvekst å gjøre. Har en halvbror, men han er 8 år yngre og følte aldri på det å ha et søsken hvis det gir mening. 
 

jeg fikk en gutt, noe som var litt sårt i starten. Han er dog helt perfekt og jeg elsker han over alt på jord. «Problemet» er at alt er et slit. Jeg føler meg som verdens verste mor, for begge barna . Følelsen å ikke strekke til. De har veldig forskjellige behov akkurat nå og jeg sliter med å fylle de. Barnefar har i tillegg funnet seg en annen oppi alt kaoset. Han følger fortsatt opp barna og er med de, men mest når det passer han.  Men jeg er mye med de, de fortsatt veldig små. Hver helg er et slit med sutrete baby, som dkal ha 2 soveøkter og som ikke sovner på egen hånd. Og en jente som har mye energi som vil gjøre alt.  Familielykken gikk i grus og nå sitter jeg her med to små alene føles det ut som.
 

Jeg er utslitt mentalt, lite søvn, heartbroken og jeg vet ikle hvordan jeg skal takle dette livet alene med to små. Føles helt forferdelig å si det, men jeg angrer på at jeg fikk nr 2:(. Hele livet mitt endte i kaos. Har lykkelige øyeblikk med begge barna også, men ja.. hva skal jeg si:(

Anonymkode: 2c8cb...80c

Har en av hvert kjønn med tett mellomrom . Har dog aldri tenkt det var sårt han ble en gutt . Og de er verdens beste venner nå som voksne . Livet blir til mens man går . Forstår det er sårt at far har sviktet . Men på sikt vil du se på det som en velsignelse , at du ble kvitt han så tidlig . Still litt mer krav til far,  evnt skaff deg litt avlastning & alenetid . Du er i en tøff fase nå, men det blir bedre på sikt , jeg lover ❤️

[AnonymBruker]

Ja, barn nummer 2 kan velte lasset. Men man må bare stå i det. Det er helt utrolig hva du klarer når du må!! Når eldste blir 6 og minste blir 4 er den verste utslittheten over.

Anonymkode: 19706...ca0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg har to barn, en på snart 4 og en på 10 mnd. Begge var planlagt. Jeg lengtet svært etter barn nr 2. Jeg tror nok det var mest for datteren min sin skyld når jeg tenker på det nå. Hadde et stort ønske om at hun skulle få et søsken. Så alltid for meg og få to jenter. Som vokste opp og alltid hadde hverandre. Dette tror jeg har mye med min egen oppvekst å gjøre. Har en halvbror, men han er 8 år yngre og følte aldri på det å ha et søsken hvis det gir mening. 
 

jeg fikk en gutt, noe som var litt sårt i starten. Han er dog helt perfekt og jeg elsker han over alt på jord. «Problemet» er at alt er et slit. Jeg føler meg som verdens verste mor, for begge barna . Følelsen å ikke strekke til. De har veldig forskjellige behov akkurat nå og jeg sliter med å fylle de. Barnefar har i tillegg funnet seg en annen oppi alt kaoset. Han følger fortsatt opp barna og er med de, men mest når det passer han.  Men jeg er mye med de, de fortsatt veldig små. Hver helg er et slit med sutrete baby, som dkal ha 2 soveøkter og som ikke sovner på egen hånd. Og en jente som har mye energi som vil gjøre alt.  Familielykken gikk i grus og nå sitter jeg her med to små alene føles det ut som.
 

Jeg er utslitt mentalt, lite søvn, heartbroken og jeg vet ikle hvordan jeg skal takle dette livet alene med to små. Føles helt forferdelig å si det, men jeg angrer på at jeg fikk nr 2:(. Hele livet mitt endte i kaos. Har lykkelige øyeblikk med begge barna også, men ja.. hva skal jeg si:(

Anonymkode: 2c8cb...80c

Nå er det kaos, om en stund så er det rolig. Jeg hadde en på 2.5 år og en nyfødt da jeg ble alene. Nå er de 4 og 6 år, kjempe rolig ift den tiden der. Jeg strakk kanskje ikke til hver dag, men i det store og det hele var det bra likevel. 

Det har blitt til at barna henger på meg hele tiden, selv om far gjør det han kan for å være tilstedet. Men jeg har vært den som alltid har vært der, ved tung sykdom, tøffe netter, nye tenner, voksesmerter, lek, reiser, etc. Så det er meg de henvender seg til. Far dukket opp i ny og me og var morsom i blant bare. 

Tips: avlastning. Noen du kan ringe når den ene spyr og den andre griner. Denne personen kan ha en av de på overnatting når du er skikkelig sliten. For meg var dette farmor. I blant var vi på besøk der, hun lekte med barna da jeg sovnet på sofaen. Man trenger en sånn.

Tips 2, bruk barnehagen for alt den er verdt. Drøy hentingen på dager du er ekstra sliten.

3. Sørg for å søke opp alt du trenger fra nav og legg inn søknader kjapt. Overgangsstønad, bidrag etter samvær, barnetrygd for enslige. 

4. Ta klesvask kun når du må, ikke hig etter å ha et skinnende hus akkurat nå. Evt få hjelp av venner til storvask og rydding. 

5. Spør om hjelp, bruk de du har rundt deg enten det er kollegaer, venner, familie, hans familie, naboer, etc.  

6. Sov når du er trøtt. Selv om det der sært ut så sover du på parkeringen fordi du venter på at barna skal våkne. Jeg gjorde dette. 

7. Handle på en fast butikk der de blir kjent med dere, da er det ikke så skummelt når barna har sine utbrudd. Så det var godkjent at vi åpnet og barna spiste Yoghurt før vi betalte den. Bare for at jeg skulle få handlet ferdig. 

8. Vær åpen med barnehagen og helsestasjonen så får du ekstra råd og hjelp. 

Anonymkode: 493cf...182

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg har to barn, en på snart 4 og en på 10 mnd. Begge var planlagt. Jeg lengtet svært etter barn nr 2. Jeg tror nok det var mest for datteren min sin skyld når jeg tenker på det nå. Hadde et stort ønske om at hun skulle få et søsken. Så alltid for meg og få to jenter. Som vokste opp og alltid hadde hverandre. Dette tror jeg har mye med min egen oppvekst å gjøre. Har en halvbror, men han er 8 år yngre og følte aldri på det å ha et søsken hvis det gir mening. 
 

jeg fikk en gutt, noe som var litt sårt i starten. Han er dog helt perfekt og jeg elsker han over alt på jord. «Problemet» er at alt er et slit. Jeg føler meg som verdens verste mor, for begge barna . Følelsen å ikke strekke til. De har veldig forskjellige behov akkurat nå og jeg sliter med å fylle de. Barnefar har i tillegg funnet seg en annen oppi alt kaoset. Han følger fortsatt opp barna og er med de, men mest når det passer han.  Men jeg er mye med de, de fortsatt veldig små. Hver helg er et slit med sutrete baby, som dkal ha 2 soveøkter og som ikke sovner på egen hånd. Og en jente som har mye energi som vil gjøre alt.  Familielykken gikk i grus og nå sitter jeg her med to små alene føles det ut som.
 

Jeg er utslitt mentalt, lite søvn, heartbroken og jeg vet ikle hvordan jeg skal takle dette livet alene med to små. Føles helt forferdelig å si det, men jeg angrer på at jeg fikk nr 2:(. Hele livet mitt endte i kaos. Har lykkelige øyeblikk med begge barna også, men ja.. hva skal jeg si:(

Anonymkode: 2c8cb...80c

Kjære deg! Det blir bedre, jeg lover ❤️ Det du går gjennom nå er så brutalt og kjipt. At barnefar fant seg en annen.

Fireårsfasen er tøff, særlig når eldste har blitt storesøster, og pappaen so forlot dere. Det er unntakstilstand og kaos, og du er trøtt, sliten og utmattet. Men utover det som har skjedd, så er det en tøff periode med to små barn. Jeg ble selv alvorlig syk i den perioden du er i nå, angret så enormt på at vi hadde fått to barn, for alt hadde vært så mye lettere med en. Men nå er barna 2 og 6 år og alt er så mye lettere. 6-åringen har vært gjennom 6-årstrassen, men 2-åringen har klart seg mye mer på egenhånd. De leker så fint sammen, det er bare én lur om dagen å forholde seg til, barna har glede av hverandre, 6-åringen hjelper til med å dekke på, og andre ting hjemme. De har så mye glede av hverandre at jeg aldri angrer på nummer to mer. Men jeg forstår deg!

 

Det blir bedre, du kommer gjennom det! Men jeg forstår at nå har du det SÅ tøft! Be om hjelp, spør venner, familie, alle du kjenner! 

Anonymkode: 4476a...b50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Måtte bare lagt ting opp annerledes om de var av ulikt kjøn

Det der gir INGEN mening. 
Vi har ei jente og en gutt, de leker så enormt fint sammen, de er BARN. 

Anonymkode: 4476a...b50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Det der gir INGEN mening. 
Vi har ei jente og en gutt, de leker så enormt fint sammen, de er BARN. 

Anonymkode: 4476a...b50

Enig med deg,det er nok mange barn der ute som har blitt på en bestemt måte fordi foreldrene har behandlet dem annerledes, ikke fordi de er annerledes. 

Anonymkode: aee4c...005

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg kjenner hjertet mitt blør for den lille gutten din… det var sårt at han er gutt og du angrer på at han kom til?

Det er IKKE ungen sin feil at mannfolket ditt er en drittsekk som forlater familien sin i en krevende periode med 2 små. Den lille gutten din har ikke bedt om å komme til.

Pust med magen, se fremover - de blir store og mer selvstendige før du aner det, så henter du frem den styrken kun vi mammaer innehar også starter du hver dag med et smil til de små og en påminnelse til deg selv om at du kommer like hel ut i andre enden! ❤️

Anonymkode: 46cd6...b91

Jeg skjønner at du skriver det du skriver. Bare for å poengtere, så var det sårt i starten når jeg gikk gravid. I mitt hodet så jeg for meg to jenter. Tenkte det ville bli «lettere» og det vsr liksom det jeg var vant med. Nå kunne jeg ikke sett for meg noen andre enn han lille. Det er fælt å si man angrer på det å ha fått barn, og veldig tabu. Du angrer jo ikke på barna dine. Det er jo veldig ambivalente følelser hos meg, fordi jeg ville jo ikke vært uten noen av dem heller. Tror det at jeg sier jeg «angrer» på nummer to handler om at jeg selv ikke har det bra og at jeg syntes det er vanskelig alene, fordi jeg aldri ville fått en til om jeg skulle vært alene. Ja, mannen min dro fordi ting ble vanskelig og jeg tror mye av hovedgrunnen var to barn +++. Det sier mer om han. Jeg vil jo heller ha begge barna mine alene,  enn ett med han når han viser hvordan mann han er. Poenget er at det er mange følelser i sving og at jeg er redd for å ikke klare å gi de det de fortjener. Samvittigheten min dreper meg for det. 

Anonymkode: 2c8cb...80c

[AnonymBruker]

For meg er det drømmescenarioet å få en gutt som nr 2, har en jente fra før av. Uansett det høres tungt ut å ha det sånn, er ikke far til stede i det hele tatt for barna? Jeg har en 1.5 åring og den fasen som er nå er tung til tider, ikke sovet ordentlig på over 1 år og må ALLTID ammes i søvn eller sove med flaske. Kan ikke legges på andre måter. Jeg tenker allikevel at det er en midlertidig fase, en eller annen gang blir det bedre. Din yngste er bare 10 måneder men snart blir han mer mobil og interessert i leker og den eldre vil leke med han mer. Det går seg sikkert til når den lille blir litt eldre. 

Uansett hva ikke gjør den lille gutten din til syndebukk for at ting har blitt som de ble. Det er ikke hans feil at far var utro og stakk. Du trenger nok mer hjelp og avslasting hvis du er mye alene med de to barna. Får du mulighet for barnevakt osv så grip den. Forsøk å trene og gjøre noe for deg selv ved enhver mulighet du har. Man må ikke trene i timesvis og trening er virkelig god medisin mot depresjon og negative tanker. Kanskje du allerede gjør det så fortsett med det. 

Tror de to barna får mye glede av hverandre på sikt❤️

Anonymkode: e6c2d...6f5