Jeg rrenger å høre fra dere som fikk en attpåklatt❤️

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vurderer et barn til. Hvis vi skulle vært så heldige at jeg blir gravid i år så kommer barnet til å bli født neste år. Da fyller storesøsken 12 og 8 år , og vi selv 38 og 43 år. Føler oss virkelig ikke gamle. Masse energi til overs. Dere som fikk en attpåklatt, hvordan vle relasjonen mellom søsken, og ble det tøffere enn dere hadde trodd? Hvor gamle var dere? 

Anonymkode: e31dc...283

[AnonymBruker]

De var 14 og 12 da baby kom. De er så stolte og involverte ❤️

Anonymkode: 5c0bc...eaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

De var 14 og 12 da baby kom. De er så stolte og involverte ❤️

Anonymkode: 5c0bc...eaa

Så koselig ❤️ Hvor gamle var dere da? 

Ts

Anonymkode: e31dc...283

[AnonymBruker]

Kan bare svare for meg som en attpåklatt. 12 år mellom meg og søster. Vi er veldig nære. Så aldri på foreldrene mine som gamle heller, de var med på det meste

Anonymkode: da954...1c5

[AnonymBruker]

Jeg er attpåklatt. 8 og 10 år opp til mine søsken. 

Det jeg har syntes er litt sårt er at de to har en felles barndom, mens jeg har en annen barndom som jeg ikke deler med noen. 

Det har vært fint å være enebarn, men ensomheten i enebarntilværelsen blir liksom forsterka av at de to har vært sammen. 

Jeg skulle inderlig ønske at mine foreldre gikk for to attpåkladder og ikke bare meg. 

 

Samtidig hadde jeg det topp altså! Alene med foreldre på ferie fra jeg var 8, og fullstendig enebarn fra jeg var 10 og studentsøsken å reise på besøk til osv. 

Men det er dette med at de to har felles referansenett, og jeg ikke har dette med noen, som periodevis føles litt sårt. 

Anonymkode: 881e3...b2f

[AnonymBruker]

Fikk en attpåklatt da jeg var 40 og mannen 43. Storesøsken var 10 og 12 år da minsten kom til verden. 

Det har gått over all forventning! Ikke mer sliten nå enn da storesøsken ble født. Hadde mer roen denne gangen. Klart det er travelt, og tenker jo av og til på at jeg og mannen hadde hatt mer fritid og tid til hverandre hvis vi ikke hadde fått en attpåklatt. Men angrer ikke et sekund! 

Storesøsken er veldig omsorgsfulle og flinke til å leke med minsten. De har et fint og veldig nært bånd. Vi føler at familien er komplett nå. 

Anonymkode: c89fe...904

[AnonymBruker]

Jeg er attpåklatt, en av to. Det ble jo tvillinger.

Har storesøstre som er 12, 14 og 15 år eldre. God kontakt, men mer som"tanter" enn lekekamerater. Jeg og tvillingen har et kjempetett bånd da. 

Kjenner på det nå at mamma pappa er gamle og ikke helt får muligheten til å være spreke besteforeldre for mine barn, men Bill ikke byttet heller for alt i verden. 

Anonymkode: ba697...8f2

[AnonymBruker]

Er attpåklatt selv med seks og åtte år til de over meg. De holdt meg nesten alltid utenfor, så vi fikk aldri et nært forhold. I dag er jeg litt nærmere eldste, men mellomste har jeg aldri fått komme nære.

Anonymkode: ded8d...fd7

[AnonymBruker]

Bare du ikke regner større søsken som evig gratis barnevakt går det fint. Det er ditt barn. 

Anonymkode: e6247...ce3

[AnonymBruker]

Jeg har ikke det selv, men vi fikk en attpåklatt da jeg og søsteren min var 9 og 12 år. Husker jeg gråt av glede da jeg fikk vite at mamma var gravid. Det var som en drøm som gikk i oppfyllelse  Vi har hatt et godt forhold hele livet. 

Anonymkode: 5dc7e...906

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg og samboer har vurderer et barn til. Hvis vi skulle vært så heldige at jeg blir gravid i år så kommer barnet til å bli født neste år. Da fyller storesøsken 12 og 8 år , og vi selv 38 og 43 år. Føler oss virkelig ikke gamle. Masse energi til overs. Dere som fikk en attpåklatt, hvordan vle relasjonen mellom søsken, og ble det tøffere enn dere hadde trodd? Hvor gamle var dere? 

Anonymkode: e31dc...283

Som 48 åring og trebarnsmor kan jeg si at det er betraktelig forskjell på energinivå i tredve årene mot førtiårene. Og overgangsalderen som ofte starter i førtiårene gir store utfordringer i en lang periode.
I tillegg så synes jeg at er tenåringer er ennå mer utfordrende enn barn.

Vårt barn nr. 3 har flere kroniske sykdommer, som vi virkelig ikke hadde sett for oss. 
De eldste søskenen synes det var stas der og da, men en 2-3-4 åring skulle de ikke ha med i leken. Nå er de flyttet ut og minstemann er alene. 
Tenk deg godt om er mitt råd. 

Anonymkode: fb020...b59

[AnonymBruker]

Jeg er attpåklatt og følte meg alltid mest som enebarn. Kjente på det samme som en/ei over her skriver: At mine søsken delte og hadde felles barndom. Jeg hadde min alene. 
Helt greit å være ‘enebarn’ altså. Men jeg savnet søsken. 
Er ikke særlig nær mine søsken. 

Anonymkode: 43459...4c2

[AnonymBruker]

Jeg er eldste søsken i en flokk på tre hvor yngste er attpåklatt. Jeg var ti når han ble født, mellomste sju. 
Vi har alle et veldig godt forhold i dag som voksne. Jeg brukte mye tid på den yngste. Mye konflikter mellom yngste og mellomste i barndommen, men ikke verre enn at de bodde sammen i kollektiv fra yngste var 19:)

Anonymkode: a270e...617

[AnonymBruker]

Jeg er attpåklatt i min familie. Vi er fem søsken og mamma og pappa var egentlig ferdige etter fire barn, men så kom det plutselig en til. Jeg hadde litt krangler med søsknene mine gjennom barndommen, men på den måten som er helt normalt. Nå som voksen er alle vi søsknene veldig nære og jeg anser de som mine beste venner. 

Anonymkode: be4b1...864

[AnonymBruker]

Attpåklatt her, søsken 8 og 10 år eldre. Savnet aldri jevngamle søsken når jeg vokste opp, og nå som voksen setter jeg veldig pris på å ha søsken selv mine to søsken har et mer nære bånd til hverandre. 

Føler på en måte at jeg har fått fordelene ved å være "enebarn" (etterhvert som jeg ble eldre hadde foreldrene mine mye tid til meg, siden søsken var så selvstendige, fra jeg var 11 var det bare meg igjen i huset), men samtidig at vi var/er storfamilien på feiringer og høytider, og at jeg nå har søsken og lene meg på som voksen. 

Anonymkode: 1b51e...1be

[AnonymBruker]

Glemte å legge til at mamma var 40 da hun fikk meg (ikke planlagt graviditet). Jeg har aldri opplevd det som et problem. De har stilt opp på alle måter gjennom hele barndommen.

Anonymkode: be4b1...864

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn som det er stor aldersforskjell på alle tre. 

Eldste var 7 1/2 da mellomste ble født og tredje kom da de to andre var 16 og 9. 

Den eldste flyttet ut ganske tidlig, så minste har aldri blitt kjent med den eldste. Mellomste og yngste hadde et greit nok forhold før mellomste også flyttet ut.

Nå kjenner de hverandre omtrent ikke i det hele tatt, de er voksne alle tre. 

Jeg syns selv det var fint å ha det sånn, for da slapp jeg flere småunger samtidig, jeg syns det er litt slitsomt med barn - spesielt fordi det var Asperger og ADHD involvert, både hos dem og meg. 

Yngste nevner det innimellom at det er rart å ha tre eldre søsken som er omtrent helt ukjente for hverandre. Tror det er litt vanskelig nå. (Det er et barn på fars side som er omtrent på alder med eldste min) 

De to eldste var nære da de fortsatt bodde hjemme, men i voksen alder snakker de sjelden med hverandre. De bodde sammen en periode også for å dele på utgifter, men de snakket ikke sammen da engang, var bare venner og vel forlikte uten å ha noe å snakke sammen om. 

Jeg føler det som (og det gjør muligens de også), at jeg har fått tre enebarn. 

Anonymkode: 27128...0de

[AnonymBruker]

Jeg er selv storesøsken til en attpåklatt. Både jeg og mitt eldste søsken var eldre enn det dine kommer til å være. Mor var omtrent på din alder, mens far var noe eldre enn mannen din. 

Synes mitt yngre søsken har vært en enorm berikelse for livet mitt. Ville aldri vært hen foruten! Vil nok si at jeg er enda tettere med hen enn mitt eldre søsken som er mye nærmere meg i alder (selv om jeg er ufattelig glad i begge to ❤️). Nå har mitt eldre og mitt yngre søsken aldri bodd sammen, så de har nok ikke hatt et like nært forhold som det jeg har til de begge, men de er gode venner i dag med felles interesser. Yngste er ofte på besøk til eldste og stiller gjerne opp som barnevakt etc.. 

Anonymkode: e27d0...c78

[AnonymBruker]

Vil du ha svar fra attpåklattene også? Mine søsken var faktisk 12 og 8 da jeg kom. Skal jeg være helt ærlig, ville jeg ikke gått for nr.3. 
Jeg var i praksis alenebarn. De to hadde en barndom sammen og så mye fine minner sammen. Jeg var alene. Søskenene flyttet ut tidlig og kom sjeldent hjem. Det var ganske ensomt. Jeg hadde venner, foreldrene mine hadde mye bedre råd da jeg var liten kontra søskenene mine og vi reiste på fine ferier. Men likevel ville jeg heller hatt barndommen min sammen med søsknene mine slik at jeg slapp å kun være «irriterende lillesøster». Fordi det stempelet slipper meg aldri. Jeg er nesten 30, har jobb, barn, mann, hus osv, og likevel er jeg «irriterende lillesøster.» Vi har et godt forhold, og vi besøker hverandre mye, men skulle ønske foreldrene enten sa seg fornøyde med 2, eller at de fikk meg kort tid etter søsteren min. Fordi jeg kjente egentlig ikke søsknene mine noe særlig før jeg ble voksen.

Anonymkode: 69e33...b81

[AnonymBruker]

Jeg er en attpåklatt selv og har attpåklatt.. 

Det er 8 og 11 år mellom meg og mine eldre søsken. Vi har gjennom oppveksten vært veldig tette og hatt et godt forhold. Hatt et noe tettere forhold til min søster VS min bror - men ellers helt supert! Vi var/er generelt sett en veldig tett familie. 

Har 10 og 12 år mellom de 2 eldste og minsten her. Det har gått veldig fint. De koser seg i rollen som eldre søsken, vi venter nr 4 nå, så her blir de litt sånn 2 og 2 aldersmessig. 

Anonymkode: 93d66...33c