Hvordan forholde seg til de vonde bølgene som kommer når man er ensom?

[AnonymBruker]

Jeg lever fint som enslig men i perioder blir jeg veldig nedbrutt og trist over å være alene og barnløs. Er i starten av 30-årene og livet ble ikke som jeg trodde, har ikke kjæreste eller barn. Dating vegrer jeg meg sterkt for og jeg vet at jeg er for sent ute med å finne kjæreste. Har litt erfaring med forhold fra før men det er en god del år siden nå. Har aldri likt tilfeldig sex og klarer ikke være intim med noen jeg ikke kjenner godt. Enkelt og greit vil jeg nok forbli alene og jeg syns det er skummelt å tenke på. 

Hva gjør dere andre? Hvordan får dere dagene til å gå, humøret til å lette når det er sånn? Kan gråte i timevis. Jeg har noen venner og jeg har foreldrene mine, men vennene mine er ofte opptatte og vennskap kommer og går uansett, når de stifter familie og går videre med livene sine så blir jo jeg glemt. 

Håper på oppløftende svar. Vær så snill og ikke kom med "du må date" eller "det er ikke for sent", jo, det er for sent, jeg er ferdig. 

Anonymkode: 61211...dc5

[AnonymBruker]

Er du ikke del av noe utenfor jobb og egne venner? 

Ingen boksirkel,  rødekors aktiviteter eller noe annet?

Det tror jeg er smart. 

 

Anonymkode: 9c2a4...2fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er du ikke del av noe utenfor jobb og egne venner? 

Ingen boksirkel,  rødekors aktiviteter eller noe annet?

Det tror jeg er smart. 

 

Anonymkode: 9c2a4...2fb

Nei, ingenting. Bor på et lite sted og det finnes lite av slikt her. Føler meg som en hamster i et hamsterhjul, eneste jeg lever for er jobb. 

Anonymkode: 61211...dc5

[AnonymBruker]

Jeg er 32, enslig og barnløs. Å slå meg til ro med at dette blir min bane hadde nok gjort meg også depressiv og nedstemt. Livet ligger foran oss. Vi skal leve i kanskje 60 år til. Å bestemme seg for å gi opp på det som er drømmen i en så ung alder høres for meg veldig usunt ut. 

I tillegg vet du at det er det folk vil si, men du ber oss vær så snill om ikke å gjøre det, det gir lite mening for meg. 

Når jeg ikke dater så finner jeg fellesskapsfølelsen av å delta i nærmiljøet. Det trenger ikke å være noe som gir meg kontakt med mennesker en gang, f.eks å plukke søppel. Å smile til fremmede. Koser meg i eget selskap, og har tillit til at livet blir godt selv når jeg kjenner meg ensom. Om jeg føler at jeg har det veldig tungt en kveld og venninner og familie er opptatt så tar jeg meg en tur på treningssenteret. Da innser jeg at jeg er overhodet ikke den eneste som er singel, ensom og alene på fredags og lørdagskveld. 

 

Anonymkode: 952be...e49

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, ingenting. Bor på et lite sted og det finnes lite av slikt her. Føler meg som en hamster i et hamsterhjul, eneste jeg lever for er jobb. 

Anonymkode: 61211...dc5

Flytt. Bytt jobb, eller kanskje til og med ta ny utdannelse. Jeg tror du trenger nye impulser. Du kan iallfall ikke fortsette i det samme triste sporet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, ingenting. Bor på et lite sted og det finnes lite av slikt her. Føler meg som en hamster i et hamsterhjul, eneste jeg lever for er jobb. 

Anonymkode: 61211...dc5

Vel, her jeg bor er det under 400 innbyggere og jeg er med på 5 forskjellige grupperinger/aktiviteter. Så noe må det jo være. 

Ville bare nevne det. Forskning har vist at ensomhet er dødelig, men jo flere grupper man var med i utenfor familie og venner sirkelen, jo mindre ensom var man. De som var med i 2 eller flere levde mye lengre enn de som ikke var i noen. 

Så for helsen tenker jeg du bør finne noe 😊

Kilde: boken deppehjernen 

 

Anonymkode: 9c2a4...2fb

[Tobias001]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg lever fint som enslig men i perioder blir jeg veldig nedbrutt og trist over å være alene og barnløs. Er i starten av 30-årene og livet ble ikke som jeg trodde, har ikke kjæreste eller barn. Dating vegrer jeg meg sterkt for og jeg vet at jeg er for sent ute med å finne kjæreste. Har litt erfaring med forhold fra før men det er en god del år siden nå. Har aldri likt tilfeldig sex og klarer ikke være intim med noen jeg ikke kjenner godt. Enkelt og greit vil jeg nok forbli alene og jeg syns det er skummelt å tenke på. 

Hva gjør dere andre? Hvordan får dere dagene til å gå, humøret til å lette når det er sånn? Kan gråte i timevis. Jeg har noen venner og jeg har foreldrene mine, men vennene mine er ofte opptatte og vennskap kommer og går uansett, når de stifter familie og går videre med livene sine så blir jo jeg glemt. 

Håper på oppløftende svar. Vær så snill og ikke kom med "du må date" eller "det er ikke for sent", jo, det er for sent, jeg er ferdig. 

Anonymkode: 61211...dc5

Som du selv sier såner nok løpet for å få seg kjæreste kjørt for flere år siden. Du kan f.eks forsøke å gå i kirken å se om du finner noen veninner der, ellers f.eks gå på bingo

[AnonymBruker]

Stor klem 💗

Ensomhet er tungt. Men du er ikke dømt til å leve sånn for alltid. Går imot dine ønsker fordi du tar feil, det er absolutt ikke forsent for deg selv om deg føles ut sånn nå 😊 Hjernen er bare en sviker til tider.

Men du må ikke date om du ikke vil. 

Ser du skriver at det finnes lite av slikt, betyr det at det ikke finnes noe i det hele tatt? Hva med på jobben din, er det noe sosialt der? 

Er forresten snart 30 og i samme posisjon som deg, ikke ons, litt redd sex nesten, ikke barn eller kjæreste eller noen som er interiserte eller noen aning om hvor starte å finne noen. Ingen venner heller og må begynne helt på nytt. Sier det for å vise at jeg kan se denne situasjonen fra et håpløst perspektiv, men ser det er håp, fordi det er det. Men det vil kreve å utsette seg for noe du kvier deg for. Er du klar for det? 

Anonymkode: 74530...2fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er 32, enslig og barnløs. Å slå meg til ro med at dette blir min bane hadde nok gjort meg også depressiv og nedstemt. Livet ligger foran oss. Vi skal leve i kanskje 60 år til. Å bestemme seg for å gi opp på det som er drømmen i en så ung alder høres for meg veldig usunt ut. 

I tillegg vet du at det er det folk vil si, men du ber oss vær så snill om ikke å gjøre det, det gir lite mening for meg. 

Når jeg ikke dater så finner jeg fellesskapsfølelsen av å delta i nærmiljøet. Det trenger ikke å være noe som gir meg kontakt med mennesker en gang, f.eks å plukke søppel. Å smile til fremmede. Koser meg i eget selskap, og har tillit til at livet blir godt selv når jeg kjenner meg ensom. Om jeg føler at jeg har det veldig tungt en kveld og venninner og familie er opptatt så tar jeg meg en tur på treningssenteret. Da innser jeg at jeg er overhodet ikke den eneste som er singel, ensom og alene på fredags og lørdagskveld. 

 

Anonymkode: 952be...e49

Takk for svar, dette hjalp litt. 

I Grosny skrev (5 minutter siden):

Flytt. Bytt jobb, eller kanskje til og med ta ny utdannelse. Jeg tror du trenger nye impulser. Du kan iallfall ikke fortsette i det samme triste sporet.

Det har jeg tenkt på, men er livredd for å bli enda mer ensom på et nytt sted. Her kjenner jeg jo i det minste kollegaene mine og et par andre, og jeg har ok relasjon til naboene mine. 

Anonymkode: 61211...dc5

[AnonymBruker]

Tobias001 skrev (3 minutter siden):

Som du selv sier såner nok løpet for å få seg kjæreste kjørt for flere år siden. Du kan f.eks forsøke å gå i kirken å se om du finner noen veninner der, ellers f.eks gå på bingo

Men hva er dette for noe tull!! Var 30 da jeg møtte mannen, og fem år seinere var vi gift og hadde to barn. Og det er vi fortsatt etter 20 år.

Anonymkode: c97ad...507

[Gjest Humlemor]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg lever fint som enslig men i perioder blir jeg veldig nedbrutt og trist over å være alene og barnløs. Er i starten av 30-årene og livet ble ikke som jeg trodde, har ikke kjæreste eller barn. Dating vegrer jeg meg sterkt for og jeg vet at jeg er for sent ute med å finne kjæreste. Har litt erfaring med forhold fra før men det er en god del år siden nå. Har aldri likt tilfeldig sex og klarer ikke være intim med noen jeg ikke kjenner godt. Enkelt og greit vil jeg nok forbli alene og jeg syns det er skummelt å tenke på. 

Hva gjør dere andre? Hvordan får dere dagene til å gå, humøret til å lette når det er sånn? Kan gråte i timevis. Jeg har noen venner og jeg har foreldrene mine, men vennene mine er ofte opptatte og vennskap kommer og går uansett, når de stifter familie og går videre med livene sine så blir jo jeg glemt. 

Håper på oppløftende svar. Vær så snill og ikke kom med "du må date" eller "det er ikke for sent", jo, det er for sent, jeg er ferdig. 

Anonymkode: 61211...dc5

Har du noe hobby som du liker? Hva med å skaffe et kjæledyr? Det er mye selskap i dyr. Selv elsker jeg å tegne og male og driver en del med det på fritiden. Leser og en del bøker  

[AnonymBruker]

Du trenger ikke flytte, bytte jobb eller sånne ting. Det løser ikke noe. 
 

Du trenger å skape mening i livet ditt. Det starter med å ta initiativ. 
 

Hva kunne du tenke deg? Frivillig arbeid? Organisasjoner? Hobbyer? Venner? Bokklubb/strikkeklubb/turklubb. Etc.

 

Husk at det er mange som søker fellesskap, du er ikke den eneste!!

Anonymkode: b941c...fe1

[AnonymBruker]

Tobias001 skrev (6 minutter siden):

Som du selv sier såner nok løpet for å få seg kjæreste kjørt for flere år siden. Du kan f.eks forsøke å gå i kirken å se om du finner noen veninner der, ellers f.eks gå på bingo

Lol. Folk får jo kjæreste i alle slags aldre?

Anonymkode: 74530...2fb

[AnonymBruker]

Hei ❤️ 

jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du beskriver. For ca 3 år siden tok jeg meg selv i nakken. Jeg bestemte meg for at jeg skulle være mitt viktigste prosjekt i livet. Jeg satt mye hjemme, alltid alene, med disse bølgene du beskriver stadig vekk. 
En tanke som slo meg var at samfunnet var rett utenfor døren min, alt jeg trengte var å gå ut. Jeg var full av sosial angst og jeg har fortsatt snev av dette. 
 

Så, hva gjorde jeg? Jeg begynte enkelt. Jeg gikk på tur opp fjell hvor jeg visste jeg ville gå mange mennesker i møte. Etterhvert turte jeg å si hei, etterhvert turte jeg å komme med små artige kommentarer eller bemerkninger som gav meg masse latter og innimellom en samtale, men det var ikke alltid jeg fikl noen respons. 
 

Etterhvert ble denne væremåten naturlig på andre arenaer, som i butikken eller generelt hvor som helst. Det var en måte å komme ut av hodet mitt og inn i øyeblikket. I stedet for å tenke, så gjøre. Jeg ble mer observant for omgivelsene og mulighetene. Dette tok tid, det var begynnelsen på prosjektet «Meg».

Det samme tenkte jeg med dating. Jeg hadde null erfaring med dating, jeg hadde bare frykt. På et punkt bestemte jeg meg for å bare gjøre det. Fikk meg en og annen date gjennom en klein tinderprofil, og så på dette som trening. Selvsagt hadde det vært gøy om jeg traff blink på første forsøk, men da hadde jeg kanskje ikke vokst så mye som jeg har. Det har vært kleint, jeg har vært veldig stresset, men jeg har lært og lært. 

Men selv om jeg er på et mye mye bedre sted i dag, og har et tokt liv både alene, sosialt og med det motsatte kjønn, så kommer disse bølgene til tider. Når disse kommer og tunge tanker kommer, så vet jeg at de går over. For jeg kan utfordre mine mørke tanker med sannheten, og den er at jeg faktisk har det bra, men akkurat nå må jeg bare få lov til å ha det litt kjipt, for det går jo over. En tur har alltid hjulpet litt, prate med familie om alt og ingenting gjør alltid godt, og vennene mine har jeg begynt å tørre å bruke enda mer.

Om det er noe for deg, begynn i det små, utfordre deg selv litt og litt. Du skal feile, for det er dette vi gjør mest av, lær og gå videre. Du kan være et veldig spennende prosjekt. Og vit at det finnes uendelig med måter å leve livet godt på, selv om det ser ut som det bare er en måte som er målet og normen.

 

 

Anonymkode: 063b3...bbe

[AnonymBruker]

Jeg er i 40 åra og ble ganske tidlig klar over at kjæreste, barn og familielivet ikke kom til å skje med meg. Litt kjipt å innse det såpass tidlig, men jeg lever helt fint med det. Selvfølgelig hadde det vært fint med en kjæreste for nærhet, men når jeg egentlig har gitt opp dating, så dukker han ikke plutselig opp på døra. 

Jeg føler meg sosialt oppegående og er sosial på jobb, men så er det veldig deilig å komme hjem hvor det er ro. Og jeg trives veldig godt i eget selskap. Men, det er klart. Jeg har blitt mer introvert med åra. 

Jeg har en hobby som tar mye tid og koser meg med den. 

Er jo 10 år eldre enn deg, så jeg er vel kanskje ikke akkurat et bra eksempel på at ting blir bedre. Men, det er lov å være litt trist innimellom. Tenker også  det er viktig å gjøre noe bra for deg selv også. Gå en tur, lag deg god mat med godt drikke til og tillatt deg selv å være lykkelig innimellom. 

Anonymkode: c06eb...3bb

[AnonymBruker]

Ut fra HI å dømme har du en nede periode nå. Men les denne tråden igjen når du er litt mer ovenpå. 
Du har låst deg på at det er for sent for deg. 
Men er det sannheten, eller er det en sannhet som du har skapt? Det er to forskjellige ting, og du må lære deg å se forskjellen. 
Husk at langt på vei skaper du ditt eget liv, og ved å låse deg fast i en indre sannhet er det kanskje akkurat det du skaper.

Man vet hva man har, men ikke hva man får, og akkurat dette holder mange mennesker fast i en situasjon som ikke er gunstig eller bra. 
Det høres for meg definitivt ut som om du trenger å ta noen sjanser og endre din livssituasjon. Flytt, bytt jobb, bli med i noe sosialt. 
Hva vil du angre på om 60 år når du ligger for døden? 
At du tok sjansen på å prøve noe nytt, eller at du aldri tok sjansen og råtnet på rot?? 

Lykke til ts ❤️ 
Det er aldri for sent!!!

Anonymkode: 80034...d6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er i 40 åra og ble ganske tidlig klar over at kjæreste, barn og familielivet ikke kom til å skje med meg. Litt kjipt å innse det såpass tidlig, men jeg lever helt fint med det. Selvfølgelig hadde det vært fint med en kjæreste for nærhet, men når jeg egentlig har gitt opp dating, så dukker han ikke plutselig opp på døra. 

Jeg føler meg sosialt oppegående og er sosial på jobb, men så er det veldig deilig å komme hjem hvor det er ro. Og jeg trives veldig godt i eget selskap. Men, det er klart. Jeg har blitt mer introvert med åra. 

Jeg har en hobby som tar mye tid og koser meg med den. 

Er jo 10 år eldre enn deg, så jeg er vel kanskje ikke akkurat et bra eksempel på at ting blir bedre. Men, det er lov å være litt trist innimellom. Tenker også  det er viktig å gjøre noe bra for deg selv også. Gå en tur, lag deg god mat med godt drikke til og tillatt deg selv å være lykkelig innimellom. 

Anonymkode: c06eb...3bb

Hva var det som fikk deg til å bli klar over det? Ble nysgjerrig. 

Anonymkode: e31c5...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hva var det som fikk deg til å bli klar over det? Ble nysgjerrig. 

Anonymkode: e31c5...577

Når jeg aldri har vært i et seriøst forhold eller forhold generelt siden videregående, så var det ganske enkelt å bli klar over. Men, hadde jeg vært i et seriøst forhold, så hadde det garantert blitt familieliv, hvis partner hadde ønsket det. 

Anonymkode: c06eb...3bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.3.2024 den 20.07):

Jeg lever fint som enslig men i perioder blir jeg veldig nedbrutt og trist over å være alene og barnløs. Er i starten av 30-årene og livet ble ikke som jeg trodde, har ikke kjæreste eller barn. Dating vegrer jeg meg sterkt for og jeg vet at jeg er for sent ute med å finne kjæreste. Har litt erfaring med forhold fra før men det er en god del år siden nå. Har aldri likt tilfeldig sex og klarer ikke være intim med noen jeg ikke kjenner godt. Enkelt og greit vil jeg nok forbli alene og jeg syns det er skummelt å tenke på. 

Hva gjør dere andre? Hvordan får dere dagene til å gå, humøret til å lette når det er sånn? Kan gråte i timevis. Jeg har noen venner og jeg har foreldrene mine, men vennene mine er ofte opptatte og vennskap kommer og går uansett, når de stifter familie og går videre med livene sine så blir jo jeg glemt. 

Håper på oppløftende svar. Vær så snill og ikke kom med "du må date" eller "det er ikke for sent", jo, det er for sent, jeg er ferdig. 

Anonymkode: 61211...dc5

Den første setningen din er selvmotsigende.

Å erkjenne at du ikke trives med nåværende tilværelse er første steg.

Det er ikke rart du blir nedbrutt av det livet du beskriver, vi mennesker er jo ment for tilknytning og kjærlighet.

Du vet sikkert at det bare er du som kan gjøre noe med din situasjon.

Jeg sier ikke dette for å være en kjip person, jeg sier det av egen erfaring. Er nemlig i samme situasjon som deg, bare at jeg er en god del eldre. Liker heller ikke tilfeldig sex, og har lite erfaring. Pluss at jeg hater sjekkeapper og dating generelt.

De gangene jeg har våget å nærme meg en mann har jeg opplevd både fysisk og psykisk vold.

Så hva gjorde jeg?

Begynte på en fritidsaktivitet et par ganger i uka. Holdt de dagene hellige, og møtte opp hver eneste gang.

Det som skjedde var at jeg fikk det bedre med meg selv, og jeg tror folk merker sånt. Folk begynte å ta kontakt, og jammen var ble jeg spurt på et par dater her og der også, gjennom fritidsinteressen min. Har selv også spurt.

Utfordret meg selv til å gjøre det ansikt til ansikt, og er kjempestolt av det:D

Poenget mitt er at for å få noe nytt, må du gjøre noe nytt. Hva skal det nye være for deg?

 

 

Anonymkode: 378db...7be