Følelsen etter at kjæresten var utro.

[AnonymBruker]

Min kjæreste og samboer gjennom 15 år har vært utro. Et langvarig forhold på si og jeg fant ut dette for nesten et år siden. Til tross for dette har vi valgt å forsøke videre sammen.

Jeg synes det er veldig vanskelig. Det gjør vondt inni meg og jeg gråter mye.

Av flere grunner, både praktiske og emosjonelle, er det uaktuelt å gå fra han akkurat nå. Jeg vurderer likevel dette hver eneste dag, men uansett hva jeg kommer fram til blir det feil. Det føles som om jeg ikke kan leve hverken med han eller uten han.

Hvordan går det med dere som har vært i samme situasjon? Kan det noen gang føles bra igjen?

Anonymkode: f3836...21d

[AnonymBruker]

Min eks og jeg var sammen i 3 år. Fant ut på slutten at han hadde vært utro hele forholdet. Det ødela meg totalt, og jeg gjorde det slutt. Følte meg lite verdt og ikke elsket. Har gått 4 år siden bruddet, og sliter med å stole på noen den dag i dag. 

Skjønner godt ts at du har det vondt. Tilliten er svekket, og bygge den opp igjen vil være vanskelig. Råder deg til å kjenne på følelsen og om dette er virkelig verdt det. 
 

Sender deg en god klem❤️

Anonymkode: a00e0...8b7

[AnonymBruker]

Vi forsøkte i et år etter oppdaget utroskap, men jeg måtte til slutt gå. Jeg ble helt ødelagt av å være sammen med en mann jeg ikke stolte på. Det ødela selvbilde og selvtillit. Angrer nå på at jeg ikke gikk med en gang. Det var et tungt år som preget meg lenge. 

Anonymkode: 8471a...250

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi forsøkte i et år etter oppdaget utroskap, men jeg måtte til slutt gå. Jeg ble helt ødelagt av å være sammen med en mann jeg ikke stolte på. Det ødela selvbilde og selvtillit. Angrer nå på at jeg ikke gikk med en gang. Det var et tungt år som preget meg lenge. 

Anonymkode: 8471a...250

Samme her. Angrer på at jeg kasta bort flere år. Han var selvfølgelig utro igjen også

Anonymkode: 93470...601

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Min kjæreste og samboer gjennom 15 år har vært utro. Et langvarig forhold på si og jeg fant ut dette for nesten et år siden. Til tross for dette har vi valgt å forsøke videre sammen.

Jeg synes det er veldig vanskelig. Det gjør vondt inni meg og jeg gråter mye.

Av flere grunner, både praktiske og emosjonelle, er det uaktuelt å gå fra han akkurat nå. Jeg vurderer likevel dette hver eneste dag, men uansett hva jeg kommer fram til blir det feil. Det føles som om jeg ikke kan leve hverken med han eller uten han.

Hvordan går det med dere som har vært i samme situasjon? Kan det noen gang føles bra igjen?

Anonymkode: f3836...21d

Stakkars deg. Jeg hadde aldri klart det. Aldri..Hadde forlatt skuta. Tillit hadde vært ødelagt for alltid.

Anonymkode: e5326...dd4

[AnonymBruker]

Han har ikke respekt for deg, og den kommer iallfall ikke tilbake om du blir. Gjør det slutt. Gå fra han. Se hvor hardt han vil kjempe for å få deg tilbake

Anonymkode: 94f89...6bb

[AnonymBruker]

Jeg og prøvde å fortsette etter at samboer var utro. Vi hadde vært sammen i 10 år og hadde 3 barn.

Men det gikk ikke. Fikk aldri til å stole på han igjen. 

Følte også på at jeg ikke kunne leve verken med han eller uten han. 

Nå 9 år senere lever jeg veldig fint uten han. Det var noen harde år men absolutt verdt det! 

Slet lenge med å stole på menn, og tror fortsatt innerst inne at de fleste menn er utro om de kan. Selv om jeg ikke har noen andre menn i slekta eller vennekretsen som har vært utro.

Jeg er i dag sammen med verdens snilleste mann som er stikk motsatt av eksen. Måtte jobbe mye for å greie å stole på han. Og jeg føler meg trygg på han nå. Men likevel kommer angsten om han er stille en dag. Da sier alltid instinktet mitt at han har møtt noen andre, selv om fornuften min sier noe annet. 

Hadde jeg vært deg TS så hadde jeg dratt så fort det var praktisk mulig. 

Kanskje kan du bruke denne tiden på å forberede deg til bruddet sånn at du har mest mulig praktisk og mentalt klart til å forlate han. 

Du fortjener bedre! ❤️

Anonymkode: d9848...87c

[AnonymBruker]

Gnagende magefølelse lenge, fant til slutt bevis på meldinger og bilder for løgnene og utroskapen, kasta han ut siden det var min leilighet.  Han nektet å flytte. Jeg måtte til slutt be et par brødre av han komme å hente han.

Jeg mistet egentlig ikke helt troen etter dette, men ble etterhvert sammen med en mann som ikke var bra for meg. Vi fikk barn sammen og han sviktet meg på det groveste.

Etter dette har jeg slitt gjennomgripende med tillit til menn. Valgte av den grunn å forbli singel i 10 år, for å ikke dra med meg dårlige greier inn i det nye.

Er nå sammen med en fin mann som det ikke finnes grunn til å mistro. Men som hun ovenfor her så skal det lite til før tankene og følelsene fra gammelt av velter frem og gjør meg kvalm og uvel.

Anonymkode: 60a32...a5f

[AnonymBruker]

Hvordan oppdaget dere at han var utro?

Anonymkode: 7cb63...a93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hvordan oppdaget dere at han var utro?

Anonymkode: 7cb63...a93

Ei venninne hadde sett han rotet med ei felles bekjent og at han dro i taxi sammen med henne etter en fest. Hun ringte meg dagen etter og spurte om samboeren min hadde kommet hjem den natta. Jeg sa det som det var, at han sendte melding om at han lå hos en kompis da han ikke kom seg hjem og at han derfor ikke kom hjem før litt utpå dagen… så da forklarte hun hva hun hadde sett. Dama han tok taxi sammen med (kun de to) bodde ikke langt fra oss, så det at "han ikke kom seg hjem" var vare tull. Skjønte med en gang hva som hadde skjedd. Jeg konfronterte ham med en gang og han gikk til angrep på meg. At jeg var sjalu, ikke stolte på ham, var kontrollerende etc. Men etter en lang krangel hvor jeg ikke ga meg innrømmet han det til slutt og "angret". Verste var at han løy og at han hadde sex med meg når han kom hjem som om ingenting hadde skjedd. 
 

Anonymkode: 8471a...250

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Samme her. Angrer på at jeg kasta bort flere år. Han var selvfølgelig utro igjen også

Anonymkode: 93470...601

Samme her 😔 Utro igjen seks år senere. Hadde aldri trodde det ut ifra hvor lei seg han var etter første gangen, men noen greier visst ikke å holde pikken i buksa 🙄

Anonymkode: ae2a1...da3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Samme her 😔 Utro igjen seks år senere. Hadde aldri trodde det ut ifra hvor lei seg han var etter første gangen, men noen greier visst ikke å holde pikken i buksa 🙄

Anonymkode: ae2a1...da3

Dette skjedde en bekjent av meg også. Hun er i et langdistanseforhold, kjæresten var utro, hun tilga og de fortsatte, og så var han utro igjen.. Hun er egentlig en veldig oppegående dame, i viktig jobb, men tolererer/tilgir på en måte jeg aldri vil forstå..

Anonymkode: e649c...ef4

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med samboeren min i 10 år. Vi er i begynnelsen av 30-årene, møttes i forsvaret, er fra forskjellige steder i landet og har 2 barn (4 og 5 år). Vi hadde i utgangspunktet samme oppfatning: utroskap er ikke akseptabelt. Han visste alt om mitt tidligere forhold som besto av utroskap og vold. 

 

På bakgrunn av tidligere erfaringer har jeg alltid hatt en mistanke/magefølelse på at han møtte sin ex-kjæreste når vi datet. For 3 år siden sendte jeg henne en melding fra min samboers telefon og spurte "når møttes vi sist". Det viste seg at det var ett par måneder før jeg ble gravid med min førstefødte (planlagt) og at han hadde møtt henne 3 ganger for sex (ingen følelser involvert), den ene gangen var i sengen vår. 

 

Jeg havnet i en sjokktilstand, det føltes rett og slett ut som et dødsfall. Vi hadde nettopp flyttet fra hannes hjemby til min (50 mil) og jeg gjorde det klinkende klart at forholdet var over. Han angret seg voldsomt og jeg tror at han var på samme nivå som meg følelsesmessig - totalt ødelagt.

 

Det gikk noen dager og jeg konkluderte med at jeg ikke ønsket et samlivsbrudd på grunn av barna. Jeg visste at han elsket meg, vi solgte tross alt barndomshjemmet hans og flyttet til min hjemby. Han gjorde alt rett, jeg kjeftet, han tok i mot, han bestilte time til parterapi og gjorde egentlig alt riktig.   

 

Men det skal sies at jeg ikke klarte å spise og sove ordentlig på flere måneder. Jeg får fremdeles sjokk av tanken. Jeg er forbannet av at han ikke gav meg et valg før vi planla graviditet. Jeg klarer fremdeles ikke å stole på han. Men jeg elsker han, han behandler meg som en prinsesse og er en fantastisk pappa. Jeg klarer verken å tilgi eller fortrenge. Tenker litt mindre på det, men det kommer med jevne mellomrom. Jeg er fremdeles usikker på valget og prøver å leve med det. 

Anonymkode: 49de6...86d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vært sammen med samboeren min i 10 år. Vi er i begynnelsen av 30-årene, møttes i forsvaret, er fra forskjellige steder i landet og har 2 barn (4 og 5 år). Vi hadde i utgangspunktet samme oppfatning: utroskap er ikke akseptabelt. Han visste alt om mitt tidligere forhold som besto av utroskap og vold. 

 

På bakgrunn av tidligere erfaringer har jeg alltid hatt en mistanke/magefølelse på at han møtte sin ex-kjæreste når vi datet. For 3 år siden sendte jeg henne en melding fra min samboers telefon og spurte "når møttes vi sist". Det viste seg at det var ett par måneder før jeg ble gravid med min førstefødte (planlagt) og at han hadde møtt henne 3 ganger for sex (ingen følelser involvert), den ene gangen var i sengen vår. 

 

Jeg havnet i en sjokktilstand, det føltes rett og slett ut som et dødsfall. Vi hadde nettopp flyttet fra hannes hjemby til min (50 mil) og jeg gjorde det klinkende klart at forholdet var over. Han angret seg voldsomt og jeg tror at han var på samme nivå som meg følelsesmessig - totalt ødelagt.

 

Det gikk noen dager og jeg konkluderte med at jeg ikke ønsket et samlivsbrudd på grunn av barna. Jeg visste at han elsket meg, vi solgte tross alt barndomshjemmet hans og flyttet til min hjemby. Han gjorde alt rett, jeg kjeftet, han tok i mot, han bestilte time til parterapi og gjorde egentlig alt riktig.   

 

Men det skal sies at jeg ikke klarte å spise og sove ordentlig på flere måneder. Jeg får fremdeles sjokk av tanken. Jeg er forbannet av at han ikke gav meg et valg før vi planla graviditet. Jeg klarer fremdeles ikke å stole på han. Men jeg elsker han, han behandler meg som en prinsesse og er en fantastisk pappa. Jeg klarer verken å tilgi eller fortrenge. Tenker litt mindre på det, men det kommer med jevne mellomrom. Jeg er fremdeles usikker på valget og prøver å leve med det. 

Anonymkode: 49de6...86d

Føler sånn med deg. Er i samme situasjon selv. Fant det ut i sommer. Behandler meg som en dronning, men jeg er ikke sikker på det er rett valg. Hadde vært fint å pratet med noen i samme situasjon…

Anonymkode: 5f0a3...e1d

[AnonymBruker]

Sitter der selv. Tenker hver dag på om jeg skal bli eller gå. 
Vanskelig å bare gå med unger i bildet. 

Anonymkode: 4f8dd...418

[PM75]

Hva bidrar han med for at du skal få det bedre, ts? Og tror du at du kan stole på han igjen? 

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon. Min mann hadde dører åpne og sex/følelser i et ikke avsluttet forhold med hans eks. Rart med det men alle følelser for eksen forsvant umiddelbart da han ble oppdaget. Da var all denne bekreftelsen ikke lenger viktig og han ønsket kun å få den fra meg. Jeg slet massivt med å forstå hva han hadde utsatt familien vår for og meg. Hele verden raste sammdn, og jeg gikk inn i en dyp depresjon. Som varte i nesten to år. Jeg får fremdeles bølger av usikkerhet og sinne mot mannen min som ødslet bort alt pga bekreftelser fra andre. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan det går an å spille et så høyt spill når så mye er på spill. Og jeg forstår heller ikke. Hvorfor han bare kan si «jeg angrer» og gå videre, jeg må bære driten på mine skuldre. Jeg må tenke på dette om jeg vil eller ei . Min verden har blitt bare verre. Hans har blitt bedre. Denne opplevelsen har ødelagt hvem jeg vil være i et forhold. Den har fjernet all tillit. Det har skadet oss masse.  Føler jeg egentlig bare venter til minstemann er voksen nok til å tåle et brudd.

Anonymkode: e1dbd...d79

[AnonymBruker]

Det kommer nok an på. Både jeg og (nå) mannen var langt nede etter jobbing med masteroppgavene våre(ingen av oss takla det noe særlig) og tok hverandre litt for gitt da han innleda et forhold til en kollega. Det er ingen unskyldning, men en setting som gjorde det enklere å finne sammen igjen. Etter ei stund gnagde samvittigheten sånn på han at han først avslutta forholdet med kollegaen og hadde egentlig tenkt å slå opp med meg. Jeg hadde vel egentlig skjønt at det var noe, men fortrengt det(utilgjengelig, skifta plutselig kode på telefonen, som jeg tidligere hadde kjent til). Til slutt knakk han sammen og fortalte alt(jeg spurte ikke, men ble ikke overraska). 
 

Jeg måtte ta flere runder med meg selv. Jeg hadde økonomi og sosialt nettverk til å klare meg, jeg var ikke redd for å bli singel, det var et reelt valg og det var viktig! Jeg valgte å fortsette. Vi ble enige om at jeg skulle kunne spørre om alt jeg lurte på og han skulle svare, men så måtte vi etterhvert legge det bak oss. 
Vi var et sted i livet der vi måtte begynne å få en retning. Hva ville vi egentlig? Vi bestemte oss i første omgang for å flytte dit vi begge jobba for å bruke mindre tid på Pendling og mer til andre ting. Ganske lenge knøyt det seg i magen om han jobba seint eller brukte tid på å svare på meldinger. Da var jeg ærlig om det og vi snakka om det.  Jeg merka at han ble mer mentalt tilstede, ba meg igjen fikse ting på tlf for han når han kjørte bil. Den første sommeren brukte vi hele ferien bare vi to og gjorde «ingenting», bare var sammen og fant tilbake til hverandre.  
Det tok tid, men vi kom ut styrka etter dette og jeg kjenner at jeg stoler på han. Skjer det igjen er det ingen nåde. Da viser han at den angeren han viste ikke betydde noen ting. 
Vi fikk vårt første barn 4 år seinere, giftet oss året etter det og har nå en baby til. Babytida med første var tøff, men vi hadde lært å være åpne og kommunisere om det vanskelige og vi kom oss gjennom det på en god måte. 
 

Anonymkode: 0c859...e86