Hva er galt med meg? Et barn jeg ikke kjenner dør, og jeg kan gråte intenst i timesvis av å høre noe sånt

[AnonymBruker]

Uten å ha sett hvordan barnet ser ut. Leste i dag en forferdelig ulykke. Jeg har barn på samme alder. Når jeg leser sånt så gråter jeg helt intenst, klarer ikke sove om natten, eventuelt flere netter på rad, blir uggen hver gang jeg leser om sånt. I sommer var det et barn som døde ute i naturen, i januar så var det en bestefar som tok livet av barnebarnet sitt og i dag var det et barn som ble overkjørt av lastebil. Jeg er helt nummen og jævlig. Ser for meg hva som har skjedd og tiden etter. Er dette noe psykisk? Hvorfor føler jeg sååå på det? Det gjelder jo ikke bare hva som skjer her men i andre land også. Og hvis det kommer opp noe fra 1970 kan jeg også gråte men det er mer kortvarig tristhet, så tenker jeg hvor gammelt barnet ville vært i dag osv…

Anonymkode: 6a407...705

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Uten å ha sett hvordan barnet ser ut. Leste i dag en forferdelig ulykke. Jeg har barn på samme alder. Når jeg leser sånt så gråter jeg helt intenst, klarer ikke sove om natten, eventuelt flere netter på rad, blir uggen hver gang jeg leser om sånt. I sommer var det et barn som døde ute i naturen, i januar så var det en bestefar som tok livet av barnebarnet sitt og i dag var det et barn som ble overkjørt av lastebil. Jeg er helt nummen og jævlig. Ser for meg hva som har skjedd og tiden etter. Er dette noe psykisk? Hvorfor føler jeg sååå på det? Det gjelder jo ikke bare hva som skjer her men i andre land også. Og hvis det kommer opp noe fra 1970 kan jeg også gråte men det er mer kortvarig tristhet, så tenker jeg hvor gammelt barnet ville vært i dag osv…

Anonymkode: 6a407...705

Jeg tenker du er et empatisk menneske med stort følelsesliv. Jeg bor i området for både ulykken med lastebilen, og gutten som gikk seg bort i skogen. Min sønn er på samme alder, slik som din. Da blir det ekstra sterkt og livet føles sårbart. Likevel må jeg rett og slett stenge av disse følelsene litt, for det er ikke bra for meg å gå rundt å være så trist over et barn jeg ikke kjenner. Klarer du det? Gi deg selv litt tid i løpet av dagen til å tenke på det, men så må du tenke på andre ting og fungere som normalt. 

Anonymkode: eb0a4...c59

[AnonymBruker]

Jeg har vært slik det meste av livet, men det forsvant/ble mer balansert etter at jeg fikk bearbeidet vonde følelser som hang med meg fra barndommen. Fullstendig irrelevant i forhold til tingene som kunne få meg til å grine, men det virker som om det var undertrykkede følelser som måtte ut. At kroppen rett og slett følte på et stort behov for å gråte i forsøk på å bli kvitt den byrden jeg ignorerte fra barndom osv.

Vet ikke om dette er relevant for din del, men tenkte jeg skulle tipse om det i tilfellet. Til info er det ikke snakk om en spesielt vond oppvekst,  men bare følelsen av å være alene i store følelser og å ikke bli forstått eller lyttet til. Det var nok til å sette seg i kroppen, og det måtte jeg prosessere, og så ble alt i livet plutselig enklere. Følelsesregulering, impulsregulering av mat, shopping osv, og vektnedgangen jeg kjempa for så lenge skjedde plutselig på den mest naturlige måten etter at hormonene ble balansert på en måte de aldri var blitt tidligere. Superfascinerende greier!

Anonymkode: 34a51...024

[AnonymBruker]

De fleste av oss blir mer sårbare for særlig barns lidelse etter vi får barn selv. Men selvsagt varierer det fra person til person. Du er nok over gjennomsnittet empatisk, samt kanskje mer sårbar enn mange. Har dessverre ingen gode råd for hvordan du skal takle slike triste ting bedre, men vil bare si at det er jo ikke noe galt med deg!

Anonymkode: 12466...7b1

[AnonymBruker]

Etter at jeg fikk god kontakt med følelsene mine i terapi rundt traumatiske opplevelser, så var det en bryter som skrudde seg på, jeg har ikke fått skrudd den av siden. Men jeg har alltid vært en empatisk person hele livet og har lett kunnet sette meg inn i andre sine følelser, og etter terapien ble dette ganske sterke greier.

Jeg føler ikke at det er noe galt ved meg, jeg har godtatt at jeg kan grine av å se et bra videoklipp av noe fint og rørende eller grine som om morradagen ikke eksisterer om jeg ser noe trist. Jeg føler at jeg kan se ting fra litt forskjellige standpunkt innimellom ved å ha den egenskapen.

Og når man er klar over at man er så empatisk, kan man også ta grep ved å unngå å sette seg i situasjoner hvor empatien tar fullstendig overhånd også, eller være klar over at "nå skal jeg lese denne nyheten, og ifølge tittelen så er dette en situasjon som kan kreve at jeg finner frem litt tørkepapir, here we go".

Det er ingenting galt i dette, TS. Det føles overveldende og upraktisk kanskje, men det som kan hjelpe er å fundere litt på følelsene du føler på som gjør at du gråter og sover dårlig, og istedet for å forsøke å undertrykke de følelsene gi deg litt tid til å kjenne godt på de, la de skylle over deg og la det stå til.

Og når det gjelder barn og spesielt barn på alderen rundt egne barn, da treffer det noen sjelsstrenger som kan dirre ganske heftig, det kan ganske mange foreldre fortelle deg. Man blir ekstremt trist av det for hodet går rett til å tenke "hva om det var _mitt_ barn dette skjedde?" og vipps, så sitter man å griner, kjenner seg uvel og kvalm.

Jeg vil så veldig gjerne understreke, TS, at det ikke er noe galt med deg. Å kjenne på følelser er ikke noe galt, det er en stor del av det å være ett menneske, så ikke gå ned den veien hvor det å kjenne på følelser kan vekke skam eller følelsen av at det er noe galt med deg.

Klem. ❤️

Anonymkode: a2bc2...a80

[AnonymBruker]

❤️

Du er nok et godt menneske 

❤️

Anonymkode: 3623e...ce8

[Duff]

Det hender jeg gjør det samme, bare å slippe det ut. Jeg er ikke hestemenneske, har aldri skjønt den store interessen mange har for hester men jeg gråter noe veldig hvis jeg ser hester som avlives på tv (gjelder også når det bare er skuespill).

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Skyldes at jeg er en empatisk person som klarer å sette meg inn i hvordan andre mennesker har det❤️

Anonymkode: 7acab...7c2

[AnonymBruker]

Jeg gråter riktignok ikke så ofte, men føler også på enorm sorg og medfølelse med familie når jeg hører/leser om slikt. Kan tenke på det jevnlig i årevis fremover også. 

Veldig aktivt følelsesliv og veldig mye empati. Kanskje for mye empati i noen tilfeller. Jeg kan bli såpass berørt av andres skjebner at jeg har problemer med å fungere skikkelig. Som om det faktisk var noen som sto meg veldig nær.

Jeg kan også føle et så enormt sinne mot dem som av ondskap påfører andre enorm sorg at det hender det skremmer meg. At jeg lurer på hva jeg kunne ha gjort om noen påførte mine nære en slik sorg. Jeg føler at jeg kunne hoppet på slike mennesker og ikke brydd meg om hvilke konsekvenser dette fikk, for folk som påfører andre slik smerte av egoisme, ondskap eller kortvarig nytelse (altså ikke uhell) har jeg derimot absolutt ingen symptomer med. 

Anonymkode: 5da1c...a04

[AnonymBruker]

Denne traff meg også hardt. Hadde nylig sendt 5-klassingen min trygt avgårde med taxi til skolen, og så dette på nyhetene. 
Vi mistet en ung person i familien i en trafikkulykke i fjor. 
Var uvel og kvalm hele formiddagen.

Anonymkode: a6b9b...dec

[AnonymBruker]

Jeg er kjent for være relativt lite empatisk og følsom, men jeg kan reagere på samme måte etter at jeg fikk barn selv. Nyheten i fjor med barnet som var borte i naturen holdt meg våken en uke og jeg gråt hver dag. Så når jeg reagerer slikt tenker jeg det er ganske normalt. Men slitsomt er det og gjør ingenting godt for de som er rammet, så kan jeg skru det av så prøver jeg det. 

Anonymkode: e64a5...3c6

[AnonymBruker]

Det er ikke noe galt med deg❤️

Nå har ikke jeg barn, men jeg føler på sterke følelser og sorg når unge mennesker tar sitt eget liv. Mistet selv en bror i selvmord for snart fem år siden, og for en måned siden var det en ung fyr som tok livet sitt. Da blusset sorgen opp for meg også, selv om jeg ikke kjente han. Visste bare hvem han var.

Det blir mer følelsesmessig når det er så nært deg. Du reagerer sterkere for du har barn selv.

Anonymkode: 23881...197

[Nowayback]

Du er vel bare empatisk da.

Jeg er blitt latterlig kynisk etter at jeg har kjent på at alle kun bryr seg om sitt. Dessverre leser jeg slike ting som hvilken som helst annen nyhet og så går jeg videre med dagen min. Det spiller ingen rolle for de pårørende om jeg føler empati eller ikke føler noe.

Hadde jeg hatt ansikter å forholde meg til, ville jeg nok kjent mer på empati. Sett bilde etc. Men å lese saker med kun tekst klarer jeg ikke å bli berørt av.

Det er så mye elendighet der ute, så det er litt en forsvarsmekaniske også. Man kan jo bli helt nedbrutt hvis alt man leser gjør deg nedfor.

[AnonymBruker]

Du beskriver deg slik som min mor nok ville gjort. Hun oppfatter seg selv som superempatisk, og blir veldig lei seg når barn og dyr dør. Kan gråte lenge og mye. 

For meg som barn betydde dette at jeg måtte dempe mine følelser. Ville ikke legge sten på hennes store burde. Hun var så empatisk ovenfor andre at  hun ble mindre empatisk for meg. 

Så tja... Tenker at veldig sterke reaksjoner på fremmede smerte kan være litt egosentrisk

Anonymkode: f963d...ad8

[AnonymBruker]

Har det helt likt ts, ikke bare kan jeg gråte i timesvis, jeg får angst også. Var aldri slikt før jeg selv ble mor. Tror en kombinasjon av empati og det å ha barn selv utgjør dette. Det er empatien som gjør at du vet hvor umenneskelig det er, og du kan sette deg inn i hvordan du som mor hadde følt det selv.

Prater mye med min venninne om dette som har det på samme måte etter hun fikk barn. Hun gråter også av slike nyheter.

Anonymkode: 7d74f...de9

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Du beskriver deg slik som min mor nok ville gjort. Hun oppfatter seg selv som superempatisk, og blir veldig lei seg når barn og dyr dør. Kan gråte lenge og mye. 

For meg som barn betydde dette at jeg måtte dempe mine følelser. Ville ikke legge sten på hennes store burde. Hun var så empatisk ovenfor andre at  hun ble mindre empatisk for meg. 

Så tja... Tenker at veldig sterke reaksjoner på fremmede smerte kan være litt egosentrisk

Anonymkode: f963d...ad8

Trist å høre du hadde det sånn ❤️ Men det er ikke normalen for empatiske mennesker. Da setter man barna først. Og forventer ikke at andre skal stå på hodet for deg. Hun hørtes mer oppmerksomhetssyk ut. 

Anonymkode: 7d74f...de9