Kan forholdet reddes/bli bedre igjen?

[AnonymBruker]

Jeg var veldig forelsket i mannen min når vi ble sammen (7 år siden), men føler for tiden mest frustrasjon, irritasjon og omsorg/familiekjærlighet for ham. Han elsker med fremdeles lidenskapelig, men gjør nesten aldri noe romantisk. Vi har to små barn og han har vært deprimert et år. Han klager mye og tar sjelden iniativ selv til å ordne ting eller finne på kjæresteaktiviteter. Akkurat det siste halvåret hadde jeg hatt det bedre om det bare var meg og ungene. Er det andre som har følt likt, holdt ut for så å se forholdet blomstret opp igjen? Jeg kan overleve dette om det bare er en periode, men er så redd dette er det nye livet mitt: tv-serier, jobb, barnehage, dårlige netter, klaging rundt oppvask og klesvask og planlegging av timeplaner.

Anonymkode: d12d7...d32

[AnonymBruker]

Du har vel ikke akkurat vunnet vinnerloddet når du ender opp med en som er deprimert og må gjennom småbarnsfasen med denne personen.. 

Småbarnsfasen er vanskelig nok som den er, å måtte gå på tåhev fordi den andre forelderen er deprimert eller har angst gjør ting hundre ganger mer utfordrende. 

Sjelden at det blir noe bedre også med det første.. Vil anbefale deg å gjøre det slutt, ha barna hos deg som aleneforelder og ordne deg barnevakt/frihelg et par helger i måneden.. Det er mye bedre løsning enn å sy puter under armene på den andre forelderen som er  deprimert eller har angst. 

Anonymkode: 60246...86e

[AnonymBruker]

Akkurat HVA er det som hadde vært bedre om du var alene? Identifiser det, og så fiks opp i det NÅ. 

Mange får mer tid til å ivareta seg selv, og skape mer piff i livet når de blir singel igjen. Dette kan du skape i livet ditt her og nå. Hvis dere hadde hatt delt omsorg, og du vet at mannen hadde klart det, få ham til å klare det nå. Gå på den treningen, gå på kafé med venninner, lær et språk, hva enn det er som du tror vil gi deg piff, skaff det selv. Mange blir late og tror at det handler om partner, men ofte er at man er misfornøyd i livet. Du sier selv at du tror det er bedre uten ham, og hva er det du tenker vil bli bedre da? 

Gi også slipp på å forsøke å løfte ham, å få ham til å gå til lege, å få ham til å gjøre ditt og datt. Hvilke områder i ditt eget liv slakker du unna på? 

Anonymkode: efdcc...f60

[tussi84]

Småbarnsperioden er en krise for parforholdet på flere måter. Det er lite tid til dere som par, og i noen år er man kanskje mer samarbeidspartnere og gode venner enn kjærester. Velkommen i klubben, du er absolutt ikke alene. Det er derfor mange ender opp med å gå fra hverandre fordi ting blir anderledes. Derimot så er det også mange som holder ut at man ikke har så mye tid til parforholdet som før under småbarnsfasen, og erfarer at forholdet blir bedre igjen når barna er blitt litt mer eldre igjen.

Det handler også mye om hva slags forventninger man har til hverandre og forholdet i Småbarnsfasen. Man er slitne, trøtte, frustrerte og føler aldri at tiden strekker til. Kanskje det å gå på date dere to blir vanskelig en periode, kanskje sexlivet blir sjeldnere osv. Kanskje det i perioden blir mer viktig å fokusere på de små tingene. Kysset, prate sammen, sette pris på at man er et godt team osv.

Mest sannsynlig er det bare for en periode. Beslutninger om å bli eller gå burde man vente med til småbarnsperioden er over.

[AnonymBruker]

Parterapi?

Det reddet hvertfall oss. Ingen av oss var direkte deprimert da, men hadde det ikke noe særlig hverken jobb, økonomisk eller familiært. Krise rett og slett. Nå har vi det helt fantastisk. 

Anonymkode: 9fd06...605

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Parterapi?

Det reddet hvertfall oss. Ingen av oss var direkte deprimert da, men hadde det ikke noe særlig hverken jobb, økonomisk eller familiært. Krise rett og slett. Nå har vi det helt fantastisk. 

Anonymkode: 9fd06...605

Hva var det i parterapien som reddet dere egentlig? 

Anonymkode: efdcc...f60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Hva var det i parterapien som reddet dere egentlig? 

Anonymkode: efdcc...f60

Måten vi kommuniserer sammen. Følte ofte at han ikke satte pris på meg og hva jeg bidro med i familien og forholdet og han følte det vel litt på samme måten uten at han klarte å uttrykke det. Han var ikke så god til å sette ord på sine følelser eller vise forståelse for mine. Han var redd for å bli avvist og det var jeg også. Så var det øvrige utfordringer angående barn og økonomi som vi ikke var så gode på å kommuniserer om. Vi lærte rett og slett et felles språk vi kunne begge forstå og forholde oss til. Hender enda det blir noen utfordringer her og der, men nå har vi verktøyet til å ordne det selv.

Anonymkode: 9fd06...605

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg var veldig forelsket i mannen min når vi ble sammen (7 år siden), men føler for tiden mest frustrasjon, irritasjon og omsorg/familiekjærlighet for ham. Han elsker med fremdeles lidenskapelig, men gjør nesten aldri noe romantisk. Vi har to små barn og han har vært deprimert et år. Han klager mye og tar sjelden iniativ selv til å ordne ting eller finne på kjæresteaktiviteter. Akkurat det siste halvåret hadde jeg hatt det bedre om det bare var meg og ungene. Er det andre som har følt likt, holdt ut for så å se forholdet blomstret opp igjen? Jeg kan overleve dette om det bare er en periode, men er så redd dette er det nye livet mitt: tv-serier, jobb, barnehage, dårlige netter, klaging rundt oppvask og klesvask og planlegging av timeplaner.

Anonymkode: d12d7...d32

Gi han 6 mnd på å fikse depresjonen eller så får du si det er over.

Anonymkode: 09a67...1c6

[Mezzosoprena]

Han er deprimert, skriver du - altså han har sykdommen depresjon? Da er han jo syk da, og må få hjelp med det.

[Tobias001]

1 hour ago, tussi84 said:

Småbarnsperioden er en krise for parforholdet på flere måter. Det er lite tid til dere som par, og i noen år er man kanskje mer samarbeidspartnere og gode venner enn kjærester. Velkommen i klubben, du er absolutt ikke alene. Det er derfor mange ender opp med å gå fra hverandre fordi ting blir anderledes. Derimot så er det også mange som holder ut at man ikke har så mye tid til parforholdet som før under småbarnsfasen, og erfarer at forholdet blir bedre igjen når barna er blitt litt mer eldre igjen.

Det handler også mye om hva slags forventninger man har til hverandre og forholdet i Småbarnsfasen. Man er slitne, trøtte, frustrerte og føler aldri at tiden strekker til. Kanskje det å gå på date dere to blir vanskelig en periode, kanskje sexlivet blir sjeldnere osv. Kanskje det i perioden blir mer viktig å fokusere på de små tingene. Kysset, prate sammen, sette pris på at man er et godt team osv.

Mest sannsynlig er det bare for en periode. Beslutninger om å bli eller gå burde man vente med til småbarnsperioden er over.

Høres ut som det beste er å skille lag å komme seg videre. Når forholdet har kommet dit så er det skjeldent mulig å gjøre noe med

[AnonymBruker]

Ja, det kan bli bedre. Men forsøk å skape noe kjærestetid sammen. Om det så er en kaffekopp om dagen hvor dere prater sammen bare dere to. Eller holde rundt hverandre og gi en klem når dere kommer hjem. Alt hjelper på. 

Anonymkode: 65dfe...c40

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt drit forbanna om mannen min gått ifra meg når jeg var deprimert. Ja jeg var deprimert. Var sykmeldt et år. Vi gikk til familievernkontoret. Fikk snakke med ei parterapeut. Han lærte mere om hvordan hodet mitt fungerte når man var deprimert. At jeg var syk. Var ikke meg selv. Vi lærte oss å snakke sammen. Vi mimret om hva som gjorde at vi falt for hverandre. Jeg er fortsatt ikke bra. Og det hadde vi ikke trudd at jeg skulle bli på en to tre. Som hun sa. Dette har pågått en stund og bygd seg opp. Så dette vil også ta lang tid til å komme seg ut av. Er 2.5 år siden jeg ble sykmeldt. Men mannen min ser no på meg når jeg faller litt og er flink til å si ifra at no ser jeg du er sliten. Og at jeg må ta vare på meg selv. Vi har store barn så jeg kan drite i alt hvis jeg vil. Går ikke utover noen. Men jeg husker selv at småbarn stadiet var verste tiden i parforholdet da. 

Anonymkode: 02fbc...14c

[AnonymBruker]

Jeg har deprimert mann på andre året, et barn på 3 år og et barn på 7 måneder.

Depresjonen hans har begynt å lysne, så jeg begynner å se lys i enden i tunnelen.

Vi har vært sammen i ti år, og har klart å innstille meg på at akkurat nå har vi det skikkelig dritt, men om ett år, to år, tre år - DA skal vi ha det bra, kose oss. For det skal være oss.

Jeg vet hva du står i, og det er heftig som bare søren. Unner ingen å stå i samme situasjon som meg selv.

Anonymkode: a7fbd...a2d

[AnonymBruker]

Dette kan nok reddes, ja. Jeg mener at både småbarnsperioden og ikke minst sykdom er unntakstilstander hvor målet er å komme gjennom, og så kan man heller gjøre opp regnskapet når man er kommet over på andre siden og ting er roligere. Jeg tviler ikke på at det er tøft, det tror jeg virkelig! Men jeg tror ikke en skilsmisse oppå alt dette kommer til å gjøre det bedre. Gå i parterapi, bli tvunget til å snakke om de vanskelige tingene når en tredjeperson er der for å sørge for at dere holder dere saklige. Jeg er 100% sikker på at det vil hjelpe dere. Hvis ikke har dere i det minste gjort et ekte forsøk på å holde liv i ekteskapet. 

Anonymkode: aabff...315

[AnonymBruker]

Hvilken behandling får han for depresjon?

Hvilken hjelp får du som pårørende?

Anonymkode: 82d41...d84