Jeg er redd for mannen min

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i mange år, og nå gift i 5 år og et barn på 8 måneder. 

Men hele veien har det vært tendenser til sinne problemer. 

Vi holdt på å skille lag for 3 år siden men psyken min fikk en knekk og vi fant sammen igjen. Men sinne tendensene hans er fortsatt der. Vi har hatt et vanskelig forhold men når ting er bra er det kjempe bra mellom oss. men det ser ut til at vi ikke tåler utfordringer, for jeg har en pmdd lidelse der jeg trenger litt ekstra hjelp til Fks rydding eller ta baby, noen dager i måneden når symptomene pågår. Men det er ingen sympati og få der og han tar totalt avstand fra meg de dagene. Tidlig i ekteskapet vårt tok han kvelertak på meg 2 ganger, en annen gang knuste pcen sin så hardt han kunne. Jeg var fæl på å komme med spydige kommentarer, men det burde vel ikke rettferdiggjøre sinnet hans. Jeg har jobbet en del selv med måten jeg prater til han på når omstendighetene er stressende.

I dag hadde jeg vært på jobb og jeg spiste middagen min i bilen. Når jeg kom hjem spiste han og satt på mobilen mens han nøt middagen sin. Jeg spurte om jeg og kunne være på mobilen etterpå så jeg og får sjekket ting, som et lite småstikk for at han tar seg så god tid. Jeg ville ha hjelp til å bade ungen vår før hen skulle sove, da jeg var så sliten. At han holder hen mens jeg vasker karet, setter på vann etc. 

Da jeg kom med kommentaren reiste han seg opp og heiv mobilen sin ifra seg mens han kom trampende bort til meg og tok barnet og bare badet hen istedenfor meg. 

Jeg ble skikkelig redd. Jeg vil at vi skal gå i terapi for det er så utrolig urettferdig for barnet vårt å vokse opp med hans sinne, og jeg som faller til kort noen dager i måneden. Jeg vil genuint få veiledning på hvordan jeg kan snakke til han i anstrengte og stressende situasjoner, men han er ikke veldig gira selv på å ta tak i sinnet sitt... 

Jeg har vurdert flere ganger å dra fra han, men jeg aner ikke hvordan..

Anonymkode: 0cbc8...451

[Traktor]

Kom deg bort! Krisesenter om nødvendig.

Endret 14. mars 2024 av Traktor

[Trolltunge]

Du vet selv at slik verken kan eller skal man leve, og nå har du også barnet som må bort fra dette. Du begynner med å søke hjelp og støtte. Mange kvinner (og menn) har gjort dette før deg. Det er veier ut av dårlige forhold. 

Å bruke mange flere år og krefter på det er det lite vits i. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi har vært sammen i mange år, og nå gift i 5 år og et barn på 8 måneder. 

Men hele veien har det vært tendenser til sinne problemer. 

Vi holdt på å skille lag for 3 år siden men psyken min fikk en knekk og vi fant sammen igjen. Men sinne tendensene hans er fortsatt der. Vi har hatt et vanskelig forhold men når ting er bra er det kjempe bra mellom oss. men det ser ut til at vi ikke tåler utfordringer, for jeg har en pmdd lidelse der jeg trenger litt ekstra hjelp til Fks rydding eller ta baby, noen dager i måneden når symptomene pågår. Men det er ingen sympati og få der og han tar totalt avstand fra meg de dagene. Tidlig i ekteskapet vårt tok han kvelertak på meg 2 ganger, en annen gang knuste pcen sin så hardt han kunne. Jeg var fæl på å komme med spydige kommentarer, men det burde vel ikke rettferdiggjøre sinnet hans. Jeg har jobbet en del selv med måten jeg prater til han på når omstendighetene er stressende.

I dag hadde jeg vært på jobb og jeg spiste middagen min i bilen. Når jeg kom hjem spiste han og satt på mobilen mens han nøt middagen sin. Jeg spurte om jeg og kunne være på mobilen etterpå så jeg og får sjekket ting, som et lite småstikk for at han tar seg så god tid. Jeg ville ha hjelp til å bade ungen vår før hen skulle sove, da jeg var så sliten. At han holder hen mens jeg vasker karet, setter på vann etc. 

Da jeg kom med kommentaren reiste han seg opp og heiv mobilen sin ifra seg mens han kom trampende bort til meg og tok barnet og bare badet hen istedenfor meg. 

Jeg ble skikkelig redd. Jeg vil at vi skal gå i terapi for det er så utrolig urettferdig for barnet vårt å vokse opp med hans sinne, og jeg som faller til kort noen dager i måneden. Jeg vil genuint få veiledning på hvordan jeg kan snakke til han i anstrengte og stressende situasjoner, men han er ikke veldig gira selv på å ta tak i sinnet sitt... 

Jeg har vurdert flere ganger å dra fra han, men jeg aner ikke hvordan..

Anonymkode: 0cbc8...451

Kom deg bort, røm til krisesenter, ta med baby

Anonymkode: 220cf...d28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi har vært sammen i mange år, og nå gift i 5 år og et barn på 8 måneder. 

Men hele veien har det vært tendenser til sinne problemer. 

Vi holdt på å skille lag for 3 år siden men psyken min fikk en knekk og vi fant sammen igjen. Men sinne tendensene hans er fortsatt der. Vi har hatt et vanskelig forhold men når ting er bra er det kjempe bra mellom oss. men det ser ut til at vi ikke tåler utfordringer, for jeg har en pmdd lidelse der jeg trenger litt ekstra hjelp til Fks rydding eller ta baby, noen dager i måneden når symptomene pågår. Men det er ingen sympati og få der og han tar totalt avstand fra meg de dagene. Tidlig i ekteskapet vårt tok han kvelertak på meg 2 ganger, en annen gang knuste pcen sin så hardt han kunne. Jeg var fæl på å komme med spydige kommentarer, men det burde vel ikke rettferdiggjøre sinnet hans. Jeg har jobbet en del selv med måten jeg prater til han på når omstendighetene er stressende.

I dag hadde jeg vært på jobb og jeg spiste middagen min i bilen. Når jeg kom hjem spiste han og satt på mobilen mens han nøt middagen sin. Jeg spurte om jeg og kunne være på mobilen etterpå så jeg og får sjekket ting, som et lite småstikk for at han tar seg så god tid. Jeg ville ha hjelp til å bade ungen vår før hen skulle sove, da jeg var så sliten. At han holder hen mens jeg vasker karet, setter på vann etc. 

Da jeg kom med kommentaren reiste han seg opp og heiv mobilen sin ifra seg mens han kom trampende bort til meg og tok barnet og bare badet hen istedenfor meg. 

Jeg ble skikkelig redd. Jeg vil at vi skal gå i terapi for det er så utrolig urettferdig for barnet vårt å vokse opp med hans sinne, og jeg som faller til kort noen dager i måneden. Jeg vil genuint få veiledning på hvordan jeg kan snakke til han i anstrengte og stressende situasjoner, men han er ikke veldig gira selv på å ta tak i sinnet sitt... 

Jeg har vurdert flere ganger å dra fra han, men jeg aner ikke hvordan..

Anonymkode: 0cbc8...451

Det der er kjempe skadelig både for deg og barnet! 
 

Ta kontakt med krisesenter og be om hjelp videre. Sørg for at mannen ikke får samvær alene med barnet.
 

Meld han til BV, eller få noen du kjenner godt til å melde han ETTER at du har tatt med barnet bort derfra! Han trenger hjelp…

Hadde jeg visst hvem du var og hva som hadde foregått så hadde meldt bekymring til BV. Ingen barn skal måtte vokse opp med vold i hjemmet! Å være vitne til fysisk vold er like ille som å bli utsatt for vold selv. Og hvor går grensen hans? Hva skjer om han blir skikkelig sint på barnet en dag?…. Hadde aldri latt han være alene med barnet. Håper du tenker deg om både 2 og 3 ganger før du drar ut av huset uten ungen din. 

Dra på krisesenter mens mannen er på jobb, ikke la han få nyss i at du har tenkt til å ta med det barnet å dra. 

Anonymkode: 6986c...209

[AnonymBruker]

Det er viktig at du begynner å fortelle andre hvordan du har det, til noen du stoler på og kan snakke med. Som en søster, foreldre, venner. 

Og som de andre har skrevet, så må du komme deg bort! Du har et lite barn nå også, og det er svært skadelig for barn å vokse opp i slike hjem. Barnet merker nok allerede hvordan far er, at du er redd og generelt stemningen i huset. 

Foreløpig er det du som blir utsatt for vold, både psykisk, fysisk og materiell. Men en dag kan det også ramme barnet direkte, altså at han skriker/brøler til det, og i verste fall kan det bikke over og han blir fysisk mot barnet også.

Jeg snakker av erfaring! Jeg levde i et voldelig forhold og jeg hadde barn. Jeg trodde jeg klarte å skjerme barnet, jeg gikk på eggeskall rundt han. Passet på at huset var i tipp topp stand hele tiden, jeg prøvde alltid å tenke meg om før jeg sa noe, for jeg visste aldri når han tolket det negativt. Jeg var fullstendig kuet og underdanig, jeg kunne ikke puste skikkelig pga angsten som alltid satt i kroppen osv.

Jeg prøvde å rømme flere ganger, men så kuet jeg var, så kom jeg alltid tilbake. Helt til den dagen han ble fysisk mot barnet, som var 4 år. Hun hadde laget noe i bhg som hun kom hjem og ville vide han. Han satt i stolen sin, der satt han alltid etter jobb mens han ventet på at middagen (som jeg alltid måtte lage til han) skulle bli ferdig. Når hun kom glad og fornøyd for å vise han, ble han rasende, og brukte begge hendene og skubbet henne, med all kraft, bortover gulvet, så hun seilte gjennom luften et stykke før hun landet på ryggen og bakhodet, og seilte videre bortover gulvet😓

Da fikk jeg endelig øynene skikkelig opp, jeg tok ungen med meg, og dro, for aller siste gang! Men jeg vet ikke om jeg hadde klart å gjennomføre det uten mye hjelp av foreldrene mine. Vi bodde der i flere år før jeg var klar til å bo for meg selv, for han hadde virkelig ødelagt meg.

Det som nesten er det verste var da datteren min sa: sant vi bor ikke med han lenger fordi han var slem med deg og sint på deg😕😭 Jeg var så sikker på at jeg hadde klart å skjerme henne for det meste/verste, men jeg hadde ikke det😓 Jeg sliter fremdeles med dårlig samvittighet pga det, og jeg er så sint på meg selv som lot det gå så langt. Når man står midt oppi det, så ser man ikke hvor ille det er, man lager unnskyldninger og forklaringer. Etter at jeg kom meg bort og jeg hadde begynt å lande litt, så kom det mer og mer flashbacks, men jeg klarte også endelig å se hva som faktisk hadde foregått.

Så vær så snill, tenk på barnet ditt, og deg selv, og sett i gang prosessen med å komme deg bort fra han❤️ For du vil ikke at barnet ditt skal ha en vond og vanskelig oppvekst, og som kan ende opp med plager senere.

 

Anonymkode: 24658...477

[AnonymBruker]

Måtte google pmdd og ser at det er en alvorlig lidelse knyttet til mensen, med depresjon og selvmordstanker i verste fall. Håper du har testet alt du kan av evt p-piller og annet som kan regulere det? Gå til spesialist. Kan du vurdere operasjon?

Men først av alt MÅ du. gå fra denne mannen. Ellers sitter du faktisk og ser på at barnet ditt blir psykisk skadet og ødelagt. GÅ. Barnet ditt er hjelpeløst og lite, du er den eneste i verden som kan redde det! Barnet kan ikke redde seg selv:  Det er prisgitt sine foreldre.

Snakk med alle du kan for å få råd og hjelp. Fastlege, krisesenter, helsestasjon, venner, familie, kolleger. Jeg GARANTERER deg at ikke én av dem vil råde deg til noe annet enn å gå, slik du beskriver forholdet.

Anonymkode: 83783...c52