Spirende forhold?

[Gjest Egentlig singel]

Er det noen som har opplevd at et begynnende forhold som føltes for tett noen ganger har utviklet seg til noe mer?

Jeg har kjent en mann i mange år og nå har vi innledet noe som begynner å likne et forhold... Det jeg mener er at vi møtes nesten hver dag, sover over hos hverandre osv.

Jeg er blitt litt skeptisk og synes vi går for fort fram, men samtidig savner jeg han når det går mer enn en dag eller to... Jeg vet ikke hva jeg føler for han, men jeg er glad i han og vi har det bra seksuelt. Det er ikke den store forelskelsen i alle fall, men den har jeg brent meg på mange ganger før så den stoler jeg ikke på...

Vi har ikke gått så langt som å si slike ting som at vi elsker hverandre, men har snakket om at dette er skummelt...

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for jeg har ikke lyst til å avslutte "forholdet", men jeg vet ikke hvor dette fører oss og føler meg litt frustrert samtidig som jeg er lykkelig...

Dette var vanskelig å forklare. Håper noen skjønner hva jeg mener som har vært der selv...

[Gjest Jalileh]

Hvis du ikke vet, er det noe å satse på da?

Kan selvfølgelig hende at følelsene utvikler seg hvis dere ikke går oppå hverandre hele døgnet? Ikke vet jeg...

Men jeg er i allefall sånn, at hvis jeg stiller spørsmål om jeg liker en fyr, er jeg forelsket o.l....da er jeg egentlig ikke forelsket. For er jeg forelsket, da bare vet jeg. Ingen spørsmål rundt det.

Men nå snakket jeg jo kun for meg.

[Gjest Egentlig singel]

Jeg vet hva en heftig forelskelse er, men for min del har det ført til at jeg har oversett en del negative personlighetstrekk og hoppet rett inn i forhold som har vart noen år, ja, men med mye negativitet og kaos...

Nå er jeg ikke ute etter den heftige forelskelsen. Det er mulig jeg er skremt av tidligere erfaringer, for mine forhold har vært svært up & down, inkludert vold.

Jeg vet ikke om jeg er ute etter et forhold i det hele tatt, men kanskje jeg er begynt å tro på "fornuft-ekteskapet" ... av redsel kanskje, eller av fornuft...

Jeg har ikke lyst å avslutte forholdet til min venn, men jeg er forvirret fordi vi kanskje går for fort fram... eller kanskje bare er i startfasen-kåte...

Nå hadde jeg blitt vant til å være singel, og så er jeg plutselig involvert i en mann igjen. Jeg er glad i han, ellers hadde jeg ikke orket.

[Gjest Elfrida]

Det er vel ganske vanlig å være litt forvirra sånn i begynnelsen av et mulig forhold? Du kan jo si til han at du syns det går litt fort og gjerne vil ta det rolig?

Selv om du ikke er stormforelsket nå, så kan de store følelsene komme etterhvert, Det virker i hvert fall som om du har funnet et menneske du ikke uten videre vil gi slipp på. Gi det litt tid og se hva som skjer er mitt råd.

[Gjest Egentlig singel]

Jeg skal gi det litt tid... men jeg er en type som bekymrer meg for alle eventualiteter. Hva om han blir eller allerede er forelsket og jeg plutselig ikke vil mer eller forelsker meg i en annen... osv.

Men han er voksen og vi har ikke lovet hverandre noe, så jeg får ta tak i evt. eventualiter den dagen de evt. dukker opp...

Hvis jeg blir seriøst involvert og han finner en annen får jeg bare ta det. Jeg vet jeg takler brudd...

En "venninne" av meg prøver ødelegge litt. Han er en felles venn av oss. Hun har kjæreste selv, så det er ikke sjalusi pga. av at hun vil ha han som kjæreste.

Men nå når jeg har innledet noe som likner et forhold til han, så er hun begynt å trekke fram negative sider ved han overfor meg. (Ingen av disse sidene innebærer vold eller lignende, men små bagateller...)

Det har hun ikke gjort før. Da har tonen vært en annen. Jeg ventet det litt fra hennes side, for hun har drevet på slik før.

Hvis jeg og min "elsker" foreksempel kommer i en konflikt, vil hun straks holde med han og jeg aner at hun prater negativt om meg til han også nå...men jeg vet ikke om jeg skal spørre han, for jeg skyr bråk og intriger og da må jeg fortelle langt mer også om henne enn jeg egentlig vil...

[bare meg]

I starten av forholdet til det som nå er min eksmann hadde jeg det sånn som deg. Syntes ting gikk litt fort, det var skremmende og jeg hadde ikke de helt store følelsene, men savnet ham når jeg ikke så ham på noen dager.

Så brått etter noen få måneder ble jeg stormforelsket. Selv om jeg da kjente alle hans feil og mangler (eller trodde det). Følelsene hadde muligens på en måte vært der hele tiden, men jeg hadde lagt bånd på dem. Jeg ville ikke bli forelsket. Jeg var fortsatt forelsket i min eks den dagen han forlot meg. En forelskelse som varte i mange år

Prøv ut. Er det slik at du savner ham så er det jo klart at noe følelser er det der.

[Gjest trådstarter ravnaskrik]

Ja det er klart at det er følelser... finnes vel knapt realisjoner uten følelser...

...nå fikk jeg besøk...

Hurra hodet. Min venninne og mitt esel gikk på puben, og jeg skulle kanksje komme etterpå, men orker ikke pga at jeg må tidlig opp i morgen og være i form...

[Wonderwoman]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver trådstarter.

Tror at hvis man er litt skadeskutt av dårlige erfaringer, så kan det å treffe noen som behandler en bra faktisk være litt vanskelig å takle.... Høres skrudd ut. Men det er skremmende. Og som du sier man er redd for å bli glad i noen, redd for å ikke bli glad i noen, redd for at de skal bli glad i deg, og redd for at de ikke skal bli det. Man tenker og grubler over alle ting... Selv prøver jeg å ta en dag om gangen. Og jeg prøver å gi meg selv tillatelse til å ha det bra her og nå og bare se hva som skjer...

Og vi er så altfor vant til å takle nedturer, det er jo det vi kan... Men samtidig er vi livredde for å såre andre, for det har vi jo ingen kontroll over

Livet kan være en tøff skole gitt.