Hvordan best samarbeide med psykisk syk medforelder når skole og BUP begynner å reagere?

[AnonymBruker]

Hei dere,

Mulig dette ikke er riktig kategori, men jeg er desperat etter gode råd. 

Jeg har en førsteklassing sammen med en mann som er bipolar og fornekter diagnosen, og dermed også nekter medisin. Vi ble skilt som følge av dette, og har i ettertid hatt et tett samarbeid, som har bygget på at jeg har akseptert å være forelder alene i den utstrekning sykdommen hans gjør at han periodevis ikke greier å stille opp. 

Nå har han i noen år vært relativt "frisk" og greier å ta ansvar for barnet i ca tre dager av gangen. Når han ikke er hypoman er han en skikkelig god pappa. Problemet er at han insisterer på at han kan ha barnet i en uke av gangen, men ender opp med å sende barnet tilbake til meg eller til andre slektninger etter tre dager, og skylder da på jobb. I tillegg har det skjedd tre ganger på et år at han er blitt hypoman/manisk uten at jeg har oppdaget det raskt nok, og barnet har da fått noen stressende og vanskelige opplevelser. Han er i disse periodene også helt forferdelig mot meg, og når det gir seg husker han ikke egen adferd, eller mener jeg og alle andre overdriver.

Nå har både skole og helsestasjon begynt å reagere på at barnet virker slitent og uorganisert, og de har begynt å se et mønster i at det er verre de ukene hen er hos far. De ba, før de innså dette, om at vi fikk henvisning til BUP. Utredningen starter snart, og jeg kjenner på en enorm villrede nå..

Det blir jo helt feil at barnet skal utredes for potensiell ADHD/ADD når hen lever under sånne forhold? Og hvordan skal jeg forholde meg til at far ikke innser egne utfordringer? Selv benekter han jo utfordringene, så skolen og BUP vil se til meg for å få "bevis" på at han ikke fungerer.. Gjør jeg det er samarbeidet over for resten av hennes barndom, det føler jeg meg trygg på.. 

Hvis jeg sier at vi må endre samvær pga hans utfordringer går det helt i lås, og i verste fall i angrep - hvis han er hypoman. Hvis jeg sier at det er av hensyn til barnet er han ofte samarbeidsvillig, men jeg greier altså ikke å få han med på de endringene som helsestasjon og skole mener er nødvendig.

Nå har jeg inntrykk av at skole og helsestasjon er oppgitte og ferdig med å trå forsiktig rundt han, og jeg føler at jeg har valget mellom å stå på deres side "mot" han, og se bort fra alle de fine kvalitetene han har når han er frisk - eller å gå ned med skipet.

På et eller annet tidspunkt begynner jo jeg også å tøye grensene for hva som kan regnes for å være en god forelder.. 

Dette her er så vanskelig.. Det hjelper også lite at alle i hjelpeapparatet har helt synlig motstand mot han, at han er oppfarende og sier "feil" ting i viktige møter, mens jeg er dreven på systemet, på hvilke instanser som har hvilke forventninger, og stort sett blir oppfattet ressurssterk og klok. Jeg gjenopplever mye at det jeg opplevde da jeg prøvde å "redde" han og familien vår da han først ble syk, og det tåkelegger denne situasjonen mye for meg.

Noen som ser noe klokt jeg kan gjøre i møte med skolen? Og BUP når vi kommer så langt?
(Vi har hatt møter på familiesenter, men han har ikke ønsket å delta på disse)

 

Anonymkode: 9be11...3eb

[Agatha]

Dette høres ærlig talt ikke bra ut for barnet. Snakk med han i fredstid og sett ned foten. Han kan jo ikke ha samvær uten tilsyn om han er manisk og såpass syk at ungen blir så preget at BUP settes inn. 

[frøkna]

Han høres ikke ut som en sunn person som du kan stole på rundt barnet ditt. 

Ønsker barnet å dra til far på samvær? Tror det ville veid tungt i valget du står i nå.

At han nekter familiesenter (antar familievernkontoret?) er et dårlig tegn. Det ville jeg satt som betingelse uansett at dere får samtaler og eller kurs der.

[AnonymBruker]

Tror jeg ville søkt råd hos barnevernet hvis jeg var i dine sko.

Anonymkode: cd462...b2a

[AnonymBruker]

Du må iallfall være åpen med bup om barnets familieforhold og fars sykdomssituasjon så de utreder rette premisser, 

Manisk uten at han medisineres/legges inn/taues inn tror jeg ikke noe på. Hypoman derimot går an å fungere halvveis i samfunnet med. Hypoman tre ganger et ett år høres urealistisk ut. Har sykdommen selv og kjenner sykdomskriseriene og symptomene inngående 

Anonymkode: 89163...d76

[AnonymBruker]

Til syvende og sist er barnet viktigere enn samarbeidet deres. Hvis du må beskytte barnet mot far - eller indirekte tvinge gjennom behandling, hvis han ikke kan ha barnet når han er syk - så er det nødvendig. Prøv å ta samtalen når han ikke er hypoman, uten at barnevernet etc er til stede. Forklar hva konsekvensen er hvis han ikke endrer seg, og hva du vil gjøre. 
Jeg har en venninne som har vokst opp med en (alene-)mor med bipolar lidelse, og det var IKKE enkelt. Hun begrenser nå kontakten med barnebarna for å skjerme dem, for eksempel får de ikke møte bestemor hvis hun ikke tar medisinene sine. Det er det gode grunner til, for hun vet jo hvordan det er å være det barnet. 

Anonymkode: 86701...641

[AnonymBruker]

Jeg hadde faktisk kommet til å nekte han samvær før han tar tak i sine problemer. 

Far til mitt barn slet med alkohol, jeg viste ikke at det var så ille som det var før en dag barnet ringte meg oppløst i tårer over at han var så påvirket. Da sa jeg til han at han fikk ikke ha barnet før han tok tak i seg selv. Det tok et års tid før det ble mer samvær. Problemene barnet hadde løsnet seg også da barnet ble tryggere. 
Jeg mener at barn og far har rett til samvær på lik linje som barn og mor. Men noen situasjoner kreves det at det ikke er samvær for situasjonen har bedret seg.

Anonymkode: 81842...e8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Hei dere,

Mulig dette ikke er riktig kategori, men jeg er desperat etter gode råd. 

Jeg har en førsteklassing sammen med en mann som er bipolar og fornekter diagnosen, og dermed også nekter medisin. Vi ble skilt som følge av dette, og har i ettertid hatt et tett samarbeid, som har bygget på at jeg har akseptert å være forelder alene i den utstrekning sykdommen hans gjør at han periodevis ikke greier å stille opp. 

Nå har han i noen år vært relativt "frisk" og greier å ta ansvar for barnet i ca tre dager av gangen. Når han ikke er hypoman er han en skikkelig god pappa. Problemet er at han insisterer på at han kan ha barnet i en uke av gangen, men ender opp med å sende barnet tilbake til meg eller til andre slektninger etter tre dager, og skylder da på jobb. I tillegg har det skjedd tre ganger på et år at han er blitt hypoman/manisk uten at jeg har oppdaget det raskt nok, og barnet har da fått noen stressende og vanskelige opplevelser. Han er i disse periodene også helt forferdelig mot meg, og når det gir seg husker han ikke egen adferd, eller mener jeg og alle andre overdriver.

Nå har både skole og helsestasjon begynt å reagere på at barnet virker slitent og uorganisert, og de har begynt å se et mønster i at det er verre de ukene hen er hos far. De ba, før de innså dette, om at vi fikk henvisning til BUP. Utredningen starter snart, og jeg kjenner på en enorm villrede nå..

Det blir jo helt feil at barnet skal utredes for potensiell ADHD/ADD når hen lever under sånne forhold? Og hvordan skal jeg forholde meg til at far ikke innser egne utfordringer? Selv benekter han jo utfordringene, så skolen og BUP vil se til meg for å få "bevis" på at han ikke fungerer.. Gjør jeg det er samarbeidet over for resten av hennes barndom, det føler jeg meg trygg på.. 

Hvis jeg sier at vi må endre samvær pga hans utfordringer går det helt i lås, og i verste fall i angrep - hvis han er hypoman. Hvis jeg sier at det er av hensyn til barnet er han ofte samarbeidsvillig, men jeg greier altså ikke å få han med på de endringene som helsestasjon og skole mener er nødvendig.

Nå har jeg inntrykk av at skole og helsestasjon er oppgitte og ferdig med å trå forsiktig rundt han, og jeg føler at jeg har valget mellom å stå på deres side "mot" han, og se bort fra alle de fine kvalitetene han har når han er frisk - eller å gå ned med skipet.

På et eller annet tidspunkt begynner jo jeg også å tøye grensene for hva som kan regnes for å være en god forelder.. 

Dette her er så vanskelig.. Det hjelper også lite at alle i hjelpeapparatet har helt synlig motstand mot han, at han er oppfarende og sier "feil" ting i viktige møter, mens jeg er dreven på systemet, på hvilke instanser som har hvilke forventninger, og stort sett blir oppfattet ressurssterk og klok. Jeg gjenopplever mye at det jeg opplevde da jeg prøvde å "redde" han og familien vår da han først ble syk, og det tåkelegger denne situasjonen mye for meg.

Noen som ser noe klokt jeg kan gjøre i møte med skolen? Og BUP når vi kommer så langt?
(Vi har hatt møter på familiesenter, men han har ikke ønsket å delta på disse)

 

Anonymkode: 9be11...3eb

Du hjelper ikke far med å trå forsiktig. Han skjønner kanskje alvoret om du 100% er på barnets side. Slik som det er nå utsetter du barnet for traumer og tilrettelegger for at far fortsatt kan stritte mot å få hjelp. 
Det eneste positive jeg leser i dette innlegget er at systemet nå tar signalene på alvor og taler barnets sak. Slutt med å trå varsomt. La barnefar gå på snørra slik at selvinnsikten i gode perioder kan gjøre ham frustrert nok til å få behandling. 
På lang sikt er dette bedre for barnets relasjon til faren sin om han får adekvat hjelp. 
Nekt samvær uten tilsyn akkurat nå. 

Anonymkode: c74ed...8da

[AnonymBruker]

frøkna skrev (33 minutter siden):

Han høres ikke ut som en sunn person som du kan stole på rundt barnet ditt. 

Ønsker barnet å dra til far på samvær? Tror det ville veid tungt i valget du står i nå.

At han nekter familiesenter (antar familievernkontoret?) er et dårlig tegn. Det ville jeg satt som betingelse uansett at dere får samtaler og eller kurs der.

Barnet vil til pappaen, og når jeg spør hvordan de har hatt det sier hen bare "helt ok" eller "litt slitsomt", men jeg får lite ut av hen. Barnet sier at perfekt samvær ville vært å være hos meg alle dager jeg er hjemme, og resten hos pappa, og har stått på det ønsket over noe tid. Samtidig kommer det frem at barnet vil være hos pappa på en bestemt dag i uka fordi da ser de på tv mens de spiser middag, så det er litt vanskelig å vite hvor dypt ønskene stikker også. Men alt i alt ser de ut til å ha et godt forhold, selv om pappaen overstyrer barnet en del..

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Tror jeg ville søkt råd hos barnevernet hvis jeg var i dine sko.

Anonymkode: cd462...b2a

Jeg har forsøkt. Helsestasjonen (via familiesenter) sier at barnevernet ikke tar tak i disse typer saker, fordi barnet har en omsorgsperson som fungerer. Barnelege skrev en gang tidlig i barnets liv at jeg måtte passe på at far ikke hadde samvær, men heller ikke da gikk det noen melding til barnevernet.. Den gangen greide jeg å holde igjen for samvær fordi far var så syk, men nå greier jeg ikke det uten videre..

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Du må iallfall være åpen med bup om barnets familieforhold og fars sykdomssituasjon så de utreder rette premisser, 

Manisk uten at han medisineres/legges inn/taues inn tror jeg ikke noe på. Hypoman derimot går an å fungere halvveis i samfunnet med. Hypoman tre ganger et ett år høres urealistisk ut. Har sykdommen selv og kjenner sykdomskriseriene og symptomene inngående 

Anonymkode: 89163...d76

Det skal jeg, jeg har allerede fortalt åpent til fastlegen for å få henvisningen til BUP. Grensen mellom hypoman og manisk har vært litt vanskelig å sette fingeren på for han pga en del virkelighetsbrister, men han er faktisk så ofte hypoman ja.. han har hurtigvekslende type 2, og kunne svinge flere gangen innen en måned da han først ble syk. Nå har det i noen år vært roligere, men fordi han har fått en ny trigger inn i livet sitt har hat vært hypoman tre ganger på ett år.. Fryktelig slitsomt både for han og oss i rundt han.. Takk for svar 🙂

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg hadde faktisk kommet til å nekte han samvær før han tar tak i sine problemer. 

Far til mitt barn slet med alkohol, jeg viste ikke at det var så ille som det var før en dag barnet ringte meg oppløst i tårer over at han var så påvirket. Da sa jeg til han at han fikk ikke ha barnet før han tok tak i seg selv. Det tok et års tid før det ble mer samvær. Problemene barnet hadde løsnet seg også da barnet ble tryggere. 
Jeg mener at barn og far har rett til samvær på lik linje som barn og mor. Men noen situasjoner kreves det at det ikke er samvær for situasjonen har bedret seg.

Anonymkode: 81842...e8f

Takk for at du deler.. 🥰 det er jo ganske sammenlignbart. Tøffe tak, men jeg skjønner jo at du tok det valget, det er jo det eneste riktige når det blir så ille.. 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Du hjelper ikke far med å trå forsiktig. Han skjønner kanskje alvoret om du 100% er på barnets side. Slik som det er nå utsetter du barnet for traumer og tilrettelegger for at far fortsatt kan stritte mot å få hjelp. 
Det eneste positive jeg leser i dette innlegget er at systemet nå tar signalene på alvor og taler barnets sak. Slutt med å trå varsomt. La barnefar gå på snørra slik at selvinnsikten i gode perioder kan gjøre ham frustrert nok til å få behandling. 
På lang sikt er dette bedre for barnets relasjon til faren sin om han får adekvat hjelp. 
Nekt samvær uten tilsyn akkurat nå. 

Anonymkode: c74ed...8da

Det du skriver om at jeg "tilrettelegger for at far fortsatt kan stritte mot å få hjelp" er drittvondt å lese, for det er jo så sant.. Og om det tar mange år ekstra før han mottar hjelp er det helt åpenbart at barnet vårt vil bli skadelidende.. 

Takk for klar tale.. 

Anonymkode: 9be11...3eb

[AnonymBruker]

Hva mener du med at han har fått en ny trigger? Hva er det som trigger de hypomane periodene?

Anonymkode: b1a24...413

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hva mener du med at han har fått en ny trigger? Hva er det som trigger de hypomane periodene?

Anonymkode: b1a24...413

Tidligere har triggerne stort sett vært ting som vårsol og vintermørke, pengetrøbbel og konflikter. Altså noenlunde forutsigbart..

Men så møtte han en ny partner som representer mye konflikt, og siden da har han svingt ekstremt raskt, alt etter hvor de er i relasjonen sin. Akkurat dette har vi snakket åpent om, og han sier han skal gjøre det slutt for å verne seg og barnet vårt, men så varer det bare en ukes tid før de gjenopptar forholdet.. 

Anonymkode: 9be11...3eb

[AnonymBruker]

Hvorfor skjermer du ikke barnet mer ovenfor far?  
Når omgivelsene begynner å reagere så har barnet vært utsatt for omsorgssvikt i en lengre periode . 
Våkn opp og slutt å være konfliktsky !! 

Anonymkode: 20b8e...3da

[AnonymBruker]

Du tilrettelegger for psykisk syk far. Du er redd for at han skal bli sint eller lei seg og ungen betaler for det. Ungen bør selvsagt ikke ha samvær avtalt for en uke (!) med en såpass syk og ustabil person med null sykdomsinnsikt. Instansene er lei fordi de ser at barnet lider og at du ikke klarer å sette grenser. Denne kampen må du faktisk ta. Du hjelper ingen slik det er nå.

Samværet må reduseres og far får gå til grunne eller ta i mot hjelp. Satt på spissen, men sånn er det. Du og/eller ungen kan ikke gå til grunne pga hans sykdom. Den har garantert kostet dere mye allerede. 

Vil anbefale deg å finne noen å snakke med om å være pårørende og ha barn med en psykisk syk mann. Psykolog eller pårørendeforening eller lignende. Barnet bør få tilbud om samtaler med helsesykepleier om å være barn som pårørende. 

 

Jeg er så tydelig fordi jeg har vært der selv.  Måtte ta den kampen til slutt, men burde tatt den før. Far her skjønte ikke alvoret selv heller før konsekvensene kom. Jeg trodde jo jeg var "snill" med han, men ser etterpå at det å la han fortsette å tro at ting funket bare var en bjørnetjeneste og noe som forsterket hans tro på at han ikke trengte hjelp. Brukte også "ungenes behov" for å lirke til avtaler osv. Burde sagt fra at det også handlet om fars helse og omsorgsevner. 

Anonymkode: 5d1ca...ec1