Venninne som har blitt et "vi" etter hun fikk kjæreste, jeg føler jeg har mistet henne

[AnonymBruker]

Min venninne og jeg (begge i slutten av 20-årene) har vært kjempegode venner helt siden vi studerte. Vi har vært venner i ca 7 år. Under hele vårt vennskap har jeg hatt kjæreste. Men jeg har alltid vært veldig nære henne og alltid hatt et behov av å ha gode vennskapsrelasjoner selv om jeg har en kjæreste. 

For et år siden fikk hun kjæreste, og jeg hadde aldri trodd at hun skulle bli en av de som totalt har "mistet seg selv" og bare blitt et "vi". Her snakker vi altså "vi liker latte bedre enn capuccino", "vi vil se den serien", "vi vil ha sånne sko". Han skal selge leiligheten sin og hun sier "vi skal selge leiligheten", selv om hun eier en egen leilighet. Om jeg spør henne hva hun gjør på fredag så sier hun ofte "vi skal ingenting". Mine andre venninner med kjærester er ikke sånn.  De snakker for seg selv. 

En gang var vi ute og tok en øl da kjæresten hennes sa "jeg skal trene i morgen" - hvorpå hun svarer "skal vi?". Det virker som hun ikke har et selvstendig liv lenger. En gang spurte jeg om hun ville være med på en konsert og det ville hun, hvis kjæresten også hadde planer da (ellers skulle hun jo være hjemme med han). 

Jeg skjønner at man kan bli litt oppslukt av nyforelskelse, men altså dette synes jeg faktisk er litt sårende og jeg kjenner nesten ikke igjen venninnen min. Det har også gått et helt år nå, og det er akkurat likedan. Det virker som at vennskapet vårt betyr mer for meg enn henne og det virker som at hun tenker litt sånn at nå når hun har fått seg kjæreste så trenger hun ikke meg lenger. Før hadde vi daglig kontakt via sosiale media, nå åpner hun snapchat max 1 gang i måneden. Hvis jeg vil ha tak i henne må jeg ringe eller sende SMS og da får jeg vanligvis svar 1-2 dager senere. 

Jeg har allerede snakket forsiktig med henne om dette - litt sånn at det er viktig å være med venner også og ha sitt eget liv. Hun er jo en veldig kreativ person og da hun var singel hadde hun mange prosjekter innen musikk, kunst osv. Nå virker det som at hun bare følger hans liv og nærmest venter på at han skal kommer hjem fra jobben (for å dra den litt langt). 

Han er absolutt en hyggelig fyr og det er jo kjempebra at de har funnet hverandre, men jeg må si at jeg faktisk føler på dette litt som en type kjærlighetssorg, bare innen vennskap. Jeg blir også ganske skuffa - for jeg som selv har hatt kjæreste (også vært nyforelsket) under vårt vennskap har aldri hatt noe problem med å både ha henne og andre nære venninner selv om jeg har kjæreste. Men for hun virker det nesten litt sånn "nå har jeg fått kjæreste, så jeg trenger ikke deg like mye lenger". En tankegang jeg ikke helt kan forstå rett og slett. Har aldri forstått meg på folk som nedprioriterer alle andre relasjoner når de får kjærester. 

Jeg mener at det går an å ha et godt og nært kjæresteforhold samtidig som man har et eget selvstendig liv og tilbringer tid med venninner for seg selv. Men tydeligvis synes visst ikke alle at vennerelasjoner er like viktig som kjærester? Det synes faktisk jeg. 

Jeg kan jo ikke gjøre noe med dette selvfølgelig, hun må ta sine valg i sitt liv og så blir det hva det blir. Jeg kan jo selvfølgelig ikke tvinge noen å være vennen min haha, det vil jeg jo heller ikke gjøre. Men det føles litt synd. 

Noen som har opplevd lignende? Fant dere tilbake til hverandre igjen eller forsvant vennen din i relasjonen for alltid?

Anonymkode: e6155...181

[AnonymBruker]

Du er usikker på hvor nært eget forhold er, og misunnelig på hvor nær hun er sin kjæreste? 

Anonymkode: e4407...739

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er usikker på hvor nært eget forhold er, og misunnelig på hvor nær hun er sin kjæreste? 

Anonymkode: e4407...739

Vet ikke om du har lest det jeg skrev? Nei dette handler ikke om min relasjon med min kjæreste, dette handler om min vennskapsrelasjon med min venninne. Jeg og kjæresten er samboere og har et stabilt forhold, vi har vært sammen i 4,5 år. 

Anonymkode: e6155...181

[AnonymBruker]

Her tror jeg du bare må akseptere at det er slik akkurat nå. Tror du hun kommer til å være slik om 10 år? Nei, ting endrer seg, men endringer kan ta lang tid. Bare aksepter, fortsett vennskapet og fokuser mer på andre ting i livet og andre venner for nå. Hvis du fremdeles er der vil hun komme sterkere tilbake som venninne i fremtiden. Fint om du kan være en tålmodig venninne som fremdeles er der da.

Anonymkode: 1ddc6...936

[Boetica]

Jeg hadde en sånn venninne på videregående. Etter at hun fikk sin første kjæreste så jeg ikke mer til henne. Veldig sårende. 

[AnonymBruker]

Enkelte damer er slik, de sklir rett inn i full kjærestemodus når de får kjæreste.

Har en venninne jeg opplevde akkurat det samme med. Vi var (single) venner i 2-3 år og prater flere ganger i uka, møttes med og uten unger. Jeg visste jo at hun savnet kjæreste, men hun er ganske ekstrem (i mine øyne). Med én gang hun traff noen der det kanskje kunne bli noe så var det full service, til de viste seg å være idiot og enten stakk, eller hun dumpet dem.

Hun traff heldigvis en hyggelig fyr etter hvert, men nå ser jeg henne knapt, snakkes kanskje en gang i mnd. Jeg skjønner at det blir mindre enn før, men her er det fra 100-0 på et par uker. Jeg har datet menn over lengere tid selv, men jeg glemmer ikke vennene mine over natta nesten av den grunn.

Anonymkode: 643b2...f68

[AnonymBruker]

Hadde også ei sånn venninne. Hadde. Det endret seg aldri. 

Anonymkode: 7084d...e3c

[AnonymBruker]

Jeg opplever det samme nå.  Vi har vært veldig nære venner i 6 år og hatt hyppig kontakt hver eneste dag på sosiale medier. Møttes relativt ofte.  Hun fikk kjæreste for 1 år siden og jeg har sett henne 1 gang siden da. Hun tar mindre kontakt og kan bruke 2-3 uker på å svare på meldinger eller et svar her og et svar der. Så jeg skjønner følelsen din. Jeg føler også at nå som hun har fått seg type er ikke behovet for venninner der lengre. 

Anonymkode: 55171...876

[AnonymBruker]

Høres fryktelig slitsomt ut, ts. Spørsmålet er jo egentlig hvor lenge du orker dette, for venninnen syns jo åpenbart ikke at du er så viktig lengre. 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Her tror jeg du bare må akseptere at det er slik akkurat nå. Tror du hun kommer til å være slik om 10 år? Nei, ting endrer seg, men endringer kan ta lang tid. Bare aksepter, fortsett vennskapet og fokuser mer på andre ting i livet og andre venner for nå. Hvis du fremdeles er der vil hun komme sterkere tilbake som venninne i fremtiden. Fint om du kan være en tålmodig venninne som fremdeles er der da.

Anonymkode: 1ddc6...936

Ts må ikke akseptere dette om hun ikke orker. De kan gjerne være venner fortsatt, men om dette fortsetter og ts ikke gidder mer, vil jo vennskapet etterhvert  gli over til et bekjentskap. Det vil jo være de vennskapene ts fokuserer på nå som blir styrket, og dermed sterkere i fremtiden. Venninnen til ts vil neppe komme tilbake som en sterkere venninne, og ts vet jo nå hvor lett denne venninnen kan svikte venner når noe hun syns er bedre kommer hennes vei. 
 

Og jo, noen er slik som venninnen til ts år etter år. De mister bare mer og mer av egen personlighet og selvstendighet, fordi de i stadig større grad blir et «vi». Vi får bare håpe at denne mannen ikke blir lei av å være et «vi», for det vil jo bli helt tragisk å miste en så stor del av det som har blitt sin egen personlighet for venninnen til ts. Og hva når venninnen får seg en eventuell ny type, da må jo ts gå igjennom det samme en gang til. 

Anonymkode: 00b40...73a

[AnonymBruker]

Det kjennes jo litt som man bare var et substitutt, en klagemur og wing (wo)man til «mr right» dukket opp. Jeg har andre venner jeg har kjent siden før de giftet seg, og selvfølgelig har det gått litt opp og ned etter hvert som man har fått barn, men jeg har aldri følt at jeg ble totalt byttet ut.

De har andre venner også, så da er det på en måte mer naturlig at frekvensen går ned . Vi var på en måte hverandres nærmeste, hun hadde ikke veldig mange andre, men er mest med hans venner og familie nå.

Anonymkode: 643b2...f68

[AnonymBruker]

Er venninnen din veldig introvert? 

Jeg kan nemlig kjenne meg igjen i at jeg isolerer meg mer fra andre når jeg får kjæreste vs singel, svarer dog alltid på snap og meldinger, og sier aldri "vi" konstant - jeg er min egen person. Men jeg fyller opp det sosiale batteriet mitt konstant ved å ha samboer rundt meg hele tiden. Nå er jo også en samboer en veldig god og støttende venn for meg, i tillegg til en kjæreste, så jeg foretrekker gjerne han foran andre når det gjelder det meste. 

Jeg knytter veldig sterke bånd til en kjæreste sammenlignet med en venninne. Og mitt sosiale behov er så mettet sammen med han, at jeg orker rett og slett ikke så mye sosialt med andre. Når jeg er singel tar jeg mye initiativ til sosiale ting og bruker nok også mer tid på sosiale media. 

Heldigvis har jeg venner som er litt lik meg selv, som ikke må treffes konstant for å bevare vennskap, og som oppleves like nære selv om det kan ta tid mellom hver gang vi prates. 

Hun er nok ekstra forelsket akkurat nå. Gi henne space så kommer hun kanskje etterhvert når den biten roer seg ned. Men synes også du skal ta litt høyde for at hun er av en introvert type som meg? 

Anonymkode: 8ce7d...ee0