Økonomi

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er nok ikke verdens beste til å bruke/ikke bruke penger godt, det kan jeg godt si med en gang, men nå har vi endelig jobbet mye begge 2 i denne familien etter en tøff vinter og det begynner å løstne. Flyttet i nytt hus, veldig kaldt hus viser det seg, og vi har prøvd å bare holde hodet over vann. Det har vært noen regninger som har blitt skjøvet foran oss hver måned, men endelig er alt nå «i rute». Vi har ikke brukt noe særlig penger på oss selv, jeg var på ett julebord, og han det samme. Ellers har det vært familiens nødvendigheter som har blitt brukt penger på. Barna har ikke manglet noe. Det var god julemat, gjester og gaver, bare så det er sagt. Men det har vært skrapet på konto, og vi har brukt gavekort vi fikk til jul på mat når det har vært tomt på konto og 2 dager til lønn.

Nå tenkte jeg at vi endelig kan slippe litt løs på tilværelsen, bare litt, og jeg nevnte at det har blitt snakket om lønningspils på fredag. Han KLIKKET og blir så opprørt over at jeg i det hele tatt tenkte på det. Jeg synes det er utrolig drøyt og unødvendig. Jeg er en sosial person, som nesten aldri gjør noe sosialt lenger, fordi vi har hatt lite penger, og for meg er det bare så trist at vi skal tenke at vi fortsatt skal spikke og spare og ikke unne oss noe som helst. Det føles som det er bare barna som skal være i fokus. Han har akkurat kjøpt noe spill greier til guttungen, som alt har masse spill, uten å spørre meg, men jeg kan ikke ta 3 pils ute..? Da kan han gjemme seg bak at det er for barna, og han går liksom fri. Jeg kjenner jeg blir så lei meg og frustrert og føler meg så liten og uten selvbestemmelsesrett. Han er ikke så sosial som meg lenger, han er endel eldre og har nok ikke lyst til å være så mange andre steder enn hjemme, så han lider ikke så veldig stor nød av at vi ikke finner på noe lenger.
 

Det som plager meg mest er nok at når han var på min alder var han med på utrolig mye, og jeg sa «bare kos deg!» imens jeg var hjemme med små barn. «Tusen takk kjære, det blir din tur også! Når barna er større» men nå har han liksom fått en «åpenbaring» og alt skal bare handle om barna og jeg er ego hvis jeg skal gjøre noe for meg selv, det er bare så frustrerende! For han har jo moral på sin side. Og vi er i en helt annen situasjon, med hus og høye kostnader ogsåvidere, så det føles så barnslig å tenke på akkurat det men jeg klarer bare ikke la være. Det føles så jævlig urettferdig. Jeg er ikke ferdig med å være sosial. Jeg får brakkesyke av å bare være hjemme, og jeg føler ikke jeg ber om mye, men tydeligvis er jeg helt krise av ett menneske som i det hele tatt tenker på å bli med når vi hver gang før lønning har vært blakke 2 dager før. Og jeg skjønner jo så godt hva han mener, men nå er vi mer asjour enn på veldig lenge, og jeg trodde det var innafor å tenke dette nå, men jeg er bare verdens kjipeste menneske tydeligvis.. Er jeg virkelig så idiot som han sier? 

Anonymkode: 5dce1...a40

[AnonymBruker]

Hvor mye har dere på bufferkonto?

Anonymkode: 9e165...a42