Hvordan slutter jeg å være bitter på menn?

[AnonymBruker]

Er en ung kvinne som har slitt svært mye med dårlige holdninger rettet mot menn. Jeg er overbevist om at menn ikke kan elske, kun tenker på sex, kun har øyne for en viss type kvinner, lyver så det renner av de og generelt er uheldige å være i forhold med. 

Dette syns jeg er veldig trist. Jeg skjemmes over å tenke sånn og jeg liker det ikke. Vet det ikke høres troverdig ut, men det krasjer faktisk sterkt med verdiene mine. Jeg er ikke en person som hater, jeg vil ikke være slem og jeg ønsker ikke å såre noen. Jeg brukte å være svært godtroende og kanskje på grensen til naiv, men har fått meg noen "oppvekkere" de siste årene som har ført meg til et dårlig sted når det gjelder holdninger. Jeg er i utgangspunktet ikke en person som generaliserer, men av en eller annen grunn har jeg tunnelsyn når det kommer til menn.

Jeg merker også at dette kommer til uttrykk i samtale med venner, og det misliker jeg enda mer. Jeg skjuler ikke lenger holdningene mine, jeg viser de plutselig. Det skal også sies at jeg er svært interessert i mental helse, og jeg ønsker å bidra til at menn skal tørre å være mer åpne slik at det er mulig å hjelpe de. Jeg har lykkes i dette flere ganger tidligere da jeg har vært aktiv på forumer og bidratt med råd og samtaler med menn som sliter, og jeg har hatt kompiser som har betrodd seg til meg. De dårlige holdningene mine forsvinner når jeg kommer "nære" menn emosjonelt, da i nære vennskap, det har skjedd et par ganger de siste årene. Men om jeg merker at det er romantisk interesse til stede går alle alarmer av og jeg blir mistroisk og hatsk (skjedd et par ganger det også). 

Årsaken til at jeg er bitter er ganske enkel. Jeg har aldri passa inn noen steder. Jeg har ikke utseende med meg. Det er for meg ikke mulig å forstå at noen kan være tiltrukket av meg eller like meg. Det er sårt og vondt å ha så negative tanker om seg selv, jeg har hatt det i mange år, og jeg har vendt hatet utover i stedet for innover. Det har skadet meg minst like mye som selvforakten har gjort (jeg føler fortsatt sterk selvforakt). Jeg har vært i forhold før, men det var preget av mye usikkerhet og sjalusi fra min side, noe jeg egentlig ikke snakka om eller viste for kjæresten, det endte med at vi sluttet å ha sex og jeg ville ikke ha nærhet eller noe med han å gjøre omtrent fordi jeg følte meg så vemmelig, og ønsket ikke at han skulle se og føle det samme. Vanskelig å forklare. 

Jeg vil ikke være sånn. Jeg syns det er svært vanskelig å snakke om. Har prøvd litt i terapi, men lukker meg igjen like raskt som jeg åpner munnen. Jeg skjemmes uendelig mye og vil helst ikke tenke på dette i det hele tatt. Jeg vil ikke bry meg lenger, jeg er enslig og kommer nok til å forbli det, noe som er helt greit, det er min egen feil. Det skal også sies at jeg trives som enslig, jeg har en del personlige utfordringer som kan være vanskelige å stå i til tider, og når det er veldig ille så er jeg glad jeg er alene. 

Noen som har råd? 

 

Anonymkode: 0ab68...345

[AnonymBruker]

Jobb med deg selv. Psykolog

Anonymkode: 0fcc9...76b

[AnonymBruker]

Psykolog, helt klart. Ikke gi opp denne gangen. 

Anonymkode: fc6e5...30d

[AnonymBruker]

Hvorfor slik motivasjon til å endre deg?

Er da mye bedre og enklere å leve livet med mannsforakt. Sosialt akseptert er det også. 

Anonymkode: 7f51b...645

[Charlene87]

hva med å snakke med en kjærlighetsCoach?

[Bombasi]

Utrolig rart å se at du som er så oppegående og reflektert skal ha et så trangsynt syn på et helt folkeslag. 

Ikke nok med det, du knuser jo dine egne argumenter til pinneved rundt hvorfor du har slike holdninger. 

Så jeg skjønner ikke at du kan ha slik mannehat da.

Som regel er hat mot det andre kjønn tilknyttet tunnelsyn og påståelighet. Det er ikke noe du sliter med.

Utover det høres det riktig ut at du velger å hate menn for å forsvare deg mot ditt eget syn på deg selv. En slags forsvarsstrategi fordi du har dårlig selvbilde. Dette har du attpåtil lokalisert grunnen til hatet på. Det ligger ikke på menn, men deg selv.

Så, jeg vet ikke. Synes hele opplegget er merkelig. Får nesten lyst å be deg om å ta deg sammen med tanke på mannehatet, for du vet jo hvorfor du gjør det og at det er galt. Men det blir for lettvint av meg. For det er sikkert ikke bare å ta seg sammen. Men du må iallfall prøve å begrense deg i møte med andre. Vær bevisst på det. Ro ned og trekk deg unna når du føler for å si noe rundt det. Å spre mannehat foran andre er alt annet enn bra. Det setter deg i et dårlig lys på alle mulige måter. Med mindre du har likesinnede rundt deg da. 

Prøv uansett å jobbe med deg selv. Og kanskje oppsøke hjelp rundt selvbildet som er roten til det vonde. Så er det å håpe på at dette går seg til. Kanskje er du så heldig på veien at du finner deg en mann som gjør dine holdninger og ord til skamme ved å være en bra og fin fyr for deg. Krysser fingrene for deg. Lykke til  

Endret 12. mars 2024 av Bombasi

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det er sårt og vondt å ha så negative tanker om seg selv, jeg har hatt det i mange år, og jeg har vendt hatet utover i stedet for innover. Det har skadet meg minst like mye som selvforakten har gjort 

Du har jo skjønt det du. Her er den siste lille brikken og jeg håper du klarer snu det her..

Se rundt deg, alt du ser av menneskekapte ting startet som bitte små strømmer mellom milliarder av celler mellom ørene til et eneste menneske, tanker..

Tankene dine blir ordene dine, ordene dine blir handlingene dine, og handlingene blir deg..og du blir din egen ulykkes smed.

Du blir det du tenker vennen.

Så slutt å tenke ned deg selv, og slutt å fortelle hjernen din at du er dårlig overhodet, for det er du ikke.

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (1 time siden):

Utrolig rart å se at du som er så oppegående og reflektert skal ha et så trangsynt syn på et helt folkeslag. 

Ikke nok med det, du knuser jo dine egne argumenter til pinneved rundt hvorfor du har slike holdninger. 

Så jeg skjønner ikke at du kan ha slik mannehat da.

Som regel er hat mot det andre kjønn tilknyttet tunnelsyn og påståelighet. Det er ikke noe du sliter med.

Utover det høres det riktig ut at du velger å hate menn for å forsvare deg mot ditt eget syn på deg selv. En slags forsvarsstrategi fordi du har dårlig selvbilde. Dette har du attpåtil lokalisert grunnen til hatet på. Det ligger ikke på menn, men deg selv.

Så, jeg vet ikke. Synes hele opplegget er merkelig. Får nesten lyst å be deg om å ta deg sammen med tanke på mannehatet, for du vet jo hvorfor du gjør det og at det er galt. Men det blir for lettvint av meg. For det er sikkert ikke bare å ta seg sammen. Men du må iallfall prøve å begrense deg i møte med andre. Vær bevisst på det. Ro ned og trekk deg unna når du føler for å si noe rundt det. Å spre mannehat foran andre er alt annet enn bra. Det setter deg i et dårlig lys på alle mulige måter. Med mindre du har likesinnede rundt deg da. 

Prøv uansett å jobbe med deg selv. Og kanskje oppsøke hjelp rundt selvbildet som er roten til det vonde. Så er det å håpe på at dette går seg til. Kanskje er du så heldig på veien at du finner deg en mann som gjør dine holdninger og ord til skamme ved å være en bra og fin fyr for deg. Krysser fingrene for deg. Lykke til  

Det er komplisert. Jeg prøver å ta meg sammen, men disse holdningene er på en måte automatiske. De kommer hele tiden og jeg må kjempe imot de, om det gir mening? Jeg føler at jeg enkelte ganger tror bastant på det, men så kan jeg snu på det. 

Det er kjempe rart. Jeg vet ikke, hodet mitt er kaos. Takk for et saklig og godt svar. 

Anonymkode: 0ab68...345