Droppe barnedrømmen grunnet alder?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt lyst på barn, men fant ikke kjærligheten før etter passert 30. Jeg er nå 36 og forholdet er ikke klart for barn. Vi bor sammen og har det stort sett fint, men har en problemstilling vi vet vi må finne utav før vi evt kan få barn sammen. Dette er begge enige om.

I nettverket mitt, både venner og familie, har alle i min generasjon fått barn for lenge siden, og begynner nå å nærme seg at barna storts sett klarer seg selv og kan være alene hjemme, mange har til og med barn som snart flytter hjemmefra. 

Jeg har i det siste begynt å kjenne på at dette påvirker mitt personlige ønske om barn. I mange mange år har jeg vært singel og barnløs, og kunnet gjøre hva jeg vil når jeg vil. Men uten noen å gjøre spontane ting med, for alle har vært avhengige av å planlegge i god tid, eller ikke hatt råd grunnet dyr småbarnstid.

Nå nærmer det seg at de rundt meg er mer «tilstede» i livet mitt igjen. Bestevenninna mi som har hatt små barn i 12 år kan endelig være med på helgeturer på kort varsel, hun har endelig energi til å finne på ting igjen. Og dette gjelder mange rundt meg.

Så nå har det slått meg! Hvis jeg begynner med barn om ett år og to, så går JEG inn i denne fasen hvor jeg ikke har tid, energi, råd eller frihet til å være med på ting. Inntil nylig har jeg alltid tenkt at barn er livet, og at det er mye viktigere enn venner og sosialt liv. Men nå føler jeg på at jeg har blitt såpass gammel at jeg har «brukt opp» småbarnsfasen av livet mitt på å være singel/barnløs, og jeg tror faktisk ikke jeg ønsker å bruke 40åra mine på småbarnsfasen. Jeg orker ikke å sitte hjemme med baby/småbarn mens de rundt meg begynner å utfolde seg igjen. Jeg føler at det å få barn og ofre lang tid til småbarnsfasen var greit når man visste man hadde «frihet» igjen «der fremme». Men hvis jeg begynner om ett år (og jeg vil ikke ha enebarn!), så er jeg fort over 40år før sistemann blir født. Da er jeg potensielt 60år før barna er flyttet hjemmefra.

Disse tankene har tatt meg litt på senga. Jeg har alltid trodd at jeg satte barn forran alt her i lovet. Men nå føles det som om sjansen er seilt forbi. Jeg kjenner også at energinivået er mye lavere enn for 10år siden. Jeg tror ikke jeg orker tanken på våkennetter og full fart fra morgen til kveld.

Jeg er ikke interesert i å høre fra dere som fikk barn sent. Jeg vet at barn alltid er verdt det hvis man først får barn.

Spørsmålet mitt er til dere som hadde lignende tanker og valgte å droppe barn. Er dere tilfreds med valget? Eller skulle dere ønske dere heller hadde gått for barn selv om alderen, energinivået og det sosiale tilsa at det var for sent?

Anonymkode: af446...7ba

[silkestrå]

Jeg er nok en av dem som har droppet barn, mer eller mindre frivillig, og som angrer på dette hver eneste dag. 

Etter å ha vært singel i et par år, møtte jeg samboeren min da jeg var i midten av 30-årene. Han hadde barn fra før og ønsket ikke flere barn, og jeg tenkte at jeg uansett var for gammel til å få barn og derfor i stedet kunne være fornøyd med å få to relativt små barn inn i livet mitt på annen måte. 

Det ble aldri som jeg hadde håpet. Relasjonen med hans barn ble aldri den nære, gode relasjonen jeg drømte om, og jeg angrer hver eneste dag på at jeg ikke fikk mine egne barn. Nå er jeg for gammel, og min trøst i livet når jeg blir trist og lei over å se for meg en alderdom uten mine egne barn og barnebarn er at jeg har et godt forhold til mine fine nevøer og nieser som forhåpentligvis vil besøke en gammel tante en gang i blant. 

[AnonymBruker]

Jeg merker at vi er så kjipe foreldre som 38 år og 40 år gamle til en 2-åring og 6-åring. Det er helt åpenbart at vi skulle hatt barn tidligere! Vi er trøtte og slitne.

Anonymkode: 5efc1...aaa

[AnonymBruker]

Jeg er 44 og har to jenter på 8 og 6 år. 

Null problem her, har både tid, tålmodighet og lyst til å oppdra og være sammen med mine barn ❤️ 

Anonymkode: 32c72...46e

[AnonymBruker]

I min omgangskrets finnes det knapt en som ikke har fått siste i 40-årene, mange også den første av to. Det er temmelig vanlig i disse dager. 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg merker at vi er så kjipe foreldre som 38 år og 40 år gamle til en 2-åring og 6-åring. Det er helt åpenbart at vi skulle hatt barn tidligere! Vi er trøtte og slitne.

Anonymkode: 5efc1...aaa

Da bør du logge av nett, og komme deg på treningssenteret

Anonymkode: ac98f...2e0

[AnonymBruker]

Jeg tror ærlig talt ikke det finnes særlig mange i din situasjon.

De barnløse (her inkluderer jeg ikke ufrivillig barnløse som har prøvd i årevis/gjennomgått mislykket IVF og denslags) kan ofte deles i to grupper: Enten har man aldri ønsket barn og er fornøyd med det, eller så ble det liksom aldri til at man fikk barn mens man var fruktbar, og man bærer da på en sorg (som man kanskje aldri snakker om) over det.

Jeg kjenner faktisk ingen som har hatt lyst på barn i yngre alder og deretter har ombestemt seg når fruktbarhetsgrensen nærmer seg. Derimot kjenner jeg VELDIG mange som tenkte stikk motsatt. De fleste av dem endte opp med å bli foreldre.

Anonymkode: 47f42...f5d

[AnonymBruker]

Jeg var heller ikke helt sikker på om jeg ville ha barn. Traff min mann "sent" i livet. Drømmen om familie kom etterhvert som jeg så hvor godt han og jeg passer sammen.

Jeg fikk barn som 38 åring. Min mann var 44. Vi har valgt å bare ha et barn. Babyfasen er slitsom, men vi storkoser oss sammen. Vi har tatt annenhver natt helt fra start, og deler det meste av oppgaver 50/50. Vi er også flinke til å gi hverandre egentid. 

Vil legge til at mannen min og jeg hadde hatt et like flott liv sammen uten barn, men nå som barnet er her ser jeg ikke for meg et annet liv. Vi har fått verdens kuleste unge 😅😜

 Lykke til med valget ditt ❤️

Anonymkode: d8a62...220

[AnonymBruker]

silkestrå skrev (23 minutter siden):

Jeg er nok en av dem som har droppet barn, mer eller mindre frivillig, og som angrer på dette hver eneste dag. 

Etter å ha vært singel i et par år, møtte jeg samboeren min da jeg var i midten av 30-årene. Han hadde barn fra før og ønsket ikke flere barn, og jeg tenkte at jeg uansett var for gammel til å få barn og derfor i stedet kunne være fornøyd med å få to relativt små barn inn i livet mitt på annen måte. 

Det ble aldri som jeg hadde håpet. Relasjonen med hans barn ble aldri den nære, gode relasjonen jeg drømte om, og jeg angrer hver eneste dag på at jeg ikke fikk mine egne barn. Nå er jeg for gammel, og min trøst i livet når jeg blir trist og lei over å se for meg en alderdom uten mine egne barn og barnebarn er at jeg har et godt forhold til mine fine nevøer og nieser som forhåpentligvis vil besøke en gammel tante en gang i blant. 

Jeg har en barnløs tante i livet, og hun har engasjert seg masse - noe som fører til at hun også er veldig engasjert i sine tantebarn(ebarns) liv

Anonymkode: 96312...dc5

[AnonymBruker]

Ser ikke helt at det sosiale skal være grunn til å droppe å få barn. Her har nok du sett deres småbarnsboble litt fra utsiden. Selv om de ikke har hatt mulighet til å dra på fylla eller spontanweekend med singel og barnløs venninne betyr jo ikke det at de har sittet innesperret i 12 år?

Man gjør jo gjerne litt andre ting bare, ting barna kan være med på. Ikke mer enn et par helger siden jeg og min single, barnløse venninne hadde en kjempefin dag sammen på museum hvor vi hadde med min gutt på 18 mnd (som storkoste seg).

Nå vet ikke jeg hvor du bor, demografi har gjerne litt å si, men jeg bor i Oslo og har fått en helt ny sosial omgangskrets etter jeg fikk barn. På barselgruppa er vi 8 stk hvorav 1 mamma er under 30, resten av oss er førstegangsmødre i midten/slutten av 30-årene. Vi har klikket så godt og finner på masse hyggelig sammen, nesten hver helg!

Valget om å få barn bør handle om hva slags familie du ønsker deg, ikke om du (veldig midlertidig) må leve mer barnevennlig.

Anonymkode: e7d73...2fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har alltid hatt lyst på barn, men fant ikke kjærligheten før etter passert 30. Jeg er nå 36 og forholdet er ikke klart for barn. Vi bor sammen og har det stort sett fint, men har en problemstilling vi vet vi må finne utav før vi evt kan få barn sammen. Dette er begge enige om.

I nettverket mitt, både venner og familie, har alle i min generasjon fått barn for lenge siden, og begynner nå å nærme seg at barna storts sett klarer seg selv og kan være alene hjemme, mange har til og med barn som snart flytter hjemmefra. 

Jeg har i det siste begynt å kjenne på at dette påvirker mitt personlige ønske om barn. I mange mange år har jeg vært singel og barnløs, og kunnet gjøre hva jeg vil når jeg vil. Men uten noen å gjøre spontane ting med, for alle har vært avhengige av å planlegge i god tid, eller ikke hatt råd grunnet dyr småbarnstid.

Nå nærmer det seg at de rundt meg er mer «tilstede» i livet mitt igjen. Bestevenninna mi som har hatt små barn i 12 år kan endelig være med på helgeturer på kort varsel, hun har endelig energi til å finne på ting igjen. Og dette gjelder mange rundt meg.

Så nå har det slått meg! Hvis jeg begynner med barn om ett år og to, så går JEG inn i denne fasen hvor jeg ikke har tid, energi, råd eller frihet til å være med på ting. Inntil nylig har jeg alltid tenkt at barn er livet, og at det er mye viktigere enn venner og sosialt liv. Men nå føler jeg på at jeg har blitt såpass gammel at jeg har «brukt opp» småbarnsfasen av livet mitt på å være singel/barnløs, og jeg tror faktisk ikke jeg ønsker å bruke 40åra mine på småbarnsfasen. Jeg orker ikke å sitte hjemme med baby/småbarn mens de rundt meg begynner å utfolde seg igjen. Jeg føler at det å få barn og ofre lang tid til småbarnsfasen var greit når man visste man hadde «frihet» igjen «der fremme». Men hvis jeg begynner om ett år (og jeg vil ikke ha enebarn!), så er jeg fort over 40år før sistemann blir født. Da er jeg potensielt 60år før barna er flyttet hjemmefra.

Disse tankene har tatt meg litt på senga. Jeg har alltid trodd at jeg satte barn forran alt her i lovet. Men nå føles det som om sjansen er seilt forbi. Jeg kjenner også at energinivået er mye lavere enn for 10år siden. Jeg tror ikke jeg orker tanken på våkennetter og full fart fra morgen til kveld.

Jeg er ikke interesert i å høre fra dere som fikk barn sent. Jeg vet at barn alltid er verdt det hvis man først får barn.

Spørsmålet mitt er til dere som hadde lignende tanker og valgte å droppe barn. Er dere tilfreds med valget? Eller skulle dere ønske dere heller hadde gått for barn selv om alderen, energinivået og det sosiale tilsa at det var for sent?

Anonymkode: af446...7ba

Nå er jeg ikke i målgruppen for spørsmålet ditt, men jeg tenkte jeg skulle spille inn et poeng uansett.

Hvorfor ikke få enebarn? 

Ett er som ett og to er som ti. Fordeler og ulemper selvsagt med å bare få et barn, men jeg ville ikke mene at ulempene er så store at de bør bestemme hvorvidt du blir mor eller ei. 

Et barn er lettere å håndtere, lettere å få barnevakt til, lettere å ta med på tur, gi fokus og oppmerksomhet. 

Anonymkode: 96312...dc5

[AnonymBruker]

Min svigerinne fikk barn sent (39 og 43). Mannen er eldre enn henne. De hadde mye barnevakt da barna var små for å si det forsiktig. For ja, vennene deres hadde barn som var 10-18 da de selv fikk små barn. De er nå hhv 60 og snart 60, og alle barna bor fremdeles hjemme. Yngste har nettopp begynt på ungdomsskolen. De holder seg spreke og ungdommelige da - men tror hadde syntes det var deilig med voksenferie, hyttetur med venner, en bok i sofaen og ettermiddagene fri fremfor barn som må kjøres, være med og ordnes med hele tiden. 60 - da begynner man å bli litt halvgammel for å ha barna boende hjemme.

Anonymkode: bcfa2...c1c

[Grüner]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

I min omgangskrets finnes det knapt en som ikke har fått siste i 40-årene, mange også den første av to. Det er temmelig vanlig i disse dager. 

Da bør du logge av nett, og komme deg på treningssenteret

Anonymkode: ac98f...2e0

Det har da ikke noe med om en går på treningssenter å gjøre, men det er krevende å ha barn og når en er 40, har en naturlig ikke samme energinivå som når en er 20, så en må finne en balanse mellom jobb, familie, trening og aktiviteter slik at en ikke brenner seg ut i småbarnsperioden. 

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg merker at vi er så kjipe foreldre som 38 år og 40 år gamle til en 2-åring og 6-åring. Det er helt åpenbart at vi skulle hatt barn tidligere! Vi er trøtte og slitne.

Anonymkode: 5efc1...aaa

Om du er en "kjip forelder" har vel lite å gjøre med alder..? Greier dere ikke følge opp barna? Lite tid sammen? Økonomiske problem? Helseutfordringer? Karrierejag?

Jeg fikk barn da jeg var 36 og 38, heldigvis. Jeg er også trøtt og sliten og konstant i tisklemma, men er ikke "kjip" for det. Hadde jeg fått barn før, ville det vært med en tulling som kun ville game og hadde spillegjeld.. Det hadde blitt kjipt.

 

 

Anonymkode: eac7b...18b

[AnonymBruker]

Jeg er en eldgammel mamma. Må si det sliter mer med en uengasjert barnefar enn barna i seg selv. For ja, uansvarlige barnefedre finnes i alle aldre.

Anonymkode: e5829...45e

[Queen94]

Det har blitt flere og flere godt voksne damer 38+ som får barn. Jeg tenker det er ok så lenge de ikke er over 43 år. Jeg er selv straks i 30 årene, jeg merker jo stor forskjell på meg selv når jeg var tidlig i 20 årene og nå.

Men jeg mener uansett har du et ønske om å få et barn, få barnet. Du angrer aldri på et barn du får, men kan angre dersom du ønsket deg barn men ikke fikk pga alder, økonomi eller annet.

 

Barn er dyrt å ha, men det mest dyrebar man kan ha.

[Loff77]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har alltid hatt lyst på barn, men fant ikke kjærligheten før etter passert 30. Jeg er nå 36 og forholdet er ikke klart for barn. Vi bor sammen og har det stort sett fint, men har en problemstilling vi vet vi må finne utav før vi evt kan få barn sammen. Dette er begge enige om.

I nettverket mitt, både venner og familie, har alle i min generasjon fått barn for lenge siden, og begynner nå å nærme seg at barna storts sett klarer seg selv og kan være alene hjemme, mange har til og med barn som snart flytter hjemmefra. 

Jeg har i det siste begynt å kjenne på at dette påvirker mitt personlige ønske om barn. I mange mange år har jeg vært singel og barnløs, og kunnet gjøre hva jeg vil når jeg vil. Men uten noen å gjøre spontane ting med, for alle har vært avhengige av å planlegge i god tid, eller ikke hatt råd grunnet dyr småbarnstid.

Nå nærmer det seg at de rundt meg er mer «tilstede» i livet mitt igjen. Bestevenninna mi som har hatt små barn i 12 år kan endelig være med på helgeturer på kort varsel, hun har endelig energi til å finne på ting igjen. Og dette gjelder mange rundt meg.

Så nå har det slått meg! Hvis jeg begynner med barn om ett år og to, så går JEG inn i denne fasen hvor jeg ikke har tid, energi, råd eller frihet til å være med på ting. Inntil nylig har jeg alltid tenkt at barn er livet, og at det er mye viktigere enn venner og sosialt liv. Men nå føler jeg på at jeg har blitt såpass gammel at jeg har «brukt opp» småbarnsfasen av livet mitt på å være singel/barnløs, og jeg tror faktisk ikke jeg ønsker å bruke 40åra mine på småbarnsfasen. Jeg orker ikke å sitte hjemme med baby/småbarn mens de rundt meg begynner å utfolde seg igjen. Jeg føler at det å få barn og ofre lang tid til småbarnsfasen var greit når man visste man hadde «frihet» igjen «der fremme». Men hvis jeg begynner om ett år (og jeg vil ikke ha enebarn!), så er jeg fort over 40år før sistemann blir født. Da er jeg potensielt 60år før barna er flyttet hjemmefra.

Disse tankene har tatt meg litt på senga. Jeg har alltid trodd at jeg satte barn forran alt her i lovet. Men nå føles det som om sjansen er seilt forbi. Jeg kjenner også at energinivået er mye lavere enn for 10år siden. Jeg tror ikke jeg orker tanken på våkennetter og full fart fra morgen til kveld.

Jeg er ikke interesert i å høre fra dere som fikk barn sent. Jeg vet at barn alltid er verdt det hvis man først får barn.

Spørsmålet mitt er til dere som hadde lignende tanker og valgte å droppe barn. Er dere tilfreds med valget? Eller skulle dere ønske dere heller hadde gått for barn selv om alderen, energinivået og det sosiale tilsa at det var for sent?

Anonymkode: af446...7ba

Skjønner dette godt, nå klarer unga seg selv og voksentid alene mens man ennå er forholdsvis frisk og rask er magisk;)

Overlykkelig med å være ferdig forholdsvis tidlig, hadda aldri i verden startet på igjen nå

Endret 12. mars 2024 av Loff77

[AnonymBruker]

Jeg er 39år og er gravid, har barn i barnehage i Oslo sentrum. Det er faktisk ikke noen foreldre i avdelingen til barnet vårt som er yngre enn meg og mannen.De fleste fedrene er langt oppi 40årene og mødrene 38-43 år. Jeg tenker at hvordan du føler på dette nok kommer ann på hvor du bor. Jeg hadde iallefall ikke latt alderen din stoppet meg i å få barn,det kommer du til å angre på hvis dette er eneste grunnen til å avstå.

Anonymkode: 2ad20...4cb

[Gjest AnomynBurker]

Jeg synes det er egoistisk å planlegge barn etter 30 år og hodeløst etter 35 år. Unger trenger spreke og friske foreldre, ikke mødre med ondter og overgangsalderplager. 

Les deg opp på hva som kommer med menopausen og les deg opp på hvilke skader og utfordringer barn kan gi. Så legger du worst case sammen og ser hva du får. 

Hva med migrene og hetetokter og et barn med alvorlig autisme? Du vil gråte blod. 

Endret 12. mars 2024 av AnomynBurker

[AnonymBruker]

silkestrå skrev (51 minutter siden):

Jeg er nok en av dem som har droppet barn, mer eller mindre frivillig, og som angrer på dette hver eneste dag. 

Etter å ha vært singel i et par år, møtte jeg samboeren min da jeg var i midten av 30-årene. Han hadde barn fra før og ønsket ikke flere barn, og jeg tenkte at jeg uansett var for gammel til å få barn og derfor i stedet kunne være fornøyd med å få to relativt små barn inn i livet mitt på annen måte. 

Det ble aldri som jeg hadde håpet. Relasjonen med hans barn ble aldri den nære, gode relasjonen jeg drømte om, og jeg angrer hver eneste dag på at jeg ikke fikk mine egne barn. Nå er jeg for gammel, og min trøst i livet når jeg blir trist og lei over å se for meg en alderdom uten mine egne barn og barnebarn er at jeg har et godt forhold til mine fine nevøer og nieser som forhåpentligvis vil besøke en gammel tante en gang i blant. 

Det er mange som angrer også, som i sin villeste fantasti ikke kunne forestille seg hvordan livet med barn ble selv om de trodde de var godt fysisk, psykisk og økonomisk forberedt,  men skulle ønske de forble barnløse.  Men det er det siste tabuet i samfunnet, så dem hører du knapt om at finnes. 

Anonymkode: d1434...6f6

[AnonymBruker]

Jeg er litt eldre enn deg TS (mannen er noenogførti) og har slått fra meg barn. Vi klarer ikke se for oss barn i hus til vi er pensjonister. Vi lever fint med det valget. Heldigvis har vi flotte nevøer og nieser som vi tilbringer masse tid med

Anonymkode: 9a56b...151