Dere som har 5+ barn

[AnonymBruker]

Som eldst av 7 søsken tenker jeg å dele min erfaring.

 

Vi fikk aldri muligheten til å dra på Dyreparken, kino, sydenferier eller annet. Vi hadde kun ferie hver 5-6 år og da til hjemmlandet. 
Vi hadde kaotisk hus, alltid mat på bordet, mamma fulgte med på alle møter. Men aldri mulighet til å kunne delta på fritidsaktiviteter.

Jeg er voksen nå, jeg har egne barn. Jeg lever etter mine drømmer nå, vi dro til Dyreparken, tok båt til Danmark, var på legoland. Jeg som voksen prøver å skape minner jeg savnet fra barndommen.

flere av mine søsken går på ungdomskolen, de blir lei seg når jeg finner på ting med min familie, jeg har alltid dårlig samvittighet for at jeg ikke tar med søsken, men alt er jo dyrt. Jeg snapper ikke, legger ikke ut bilder eller snakker om våre ferier foran de.

De yngste har nå fått lov til å ha fritidsaktiviteter, det er godt å se. De får leve litt mer enn det jeg fikk gjort. Men det er ingen kjære mor følelse der. Forholdet jeg har til mitt barn har aldri mamma hatt tid til å ha med meg. Hun snakket aldri om mensen med meg, kjøpte aldri bind til meg, stilte aldri opp under fødsel engang.

 

Stor familie ser fint ut. Men jeg følte alltid skammen av det. Skam av at vi var så mange. Skam av at mine venner dro og hadde det gøy. Skam over at mine foreldre ikke hadde nok tid. 

Anonymkode: 14b12...a1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det er jo kun stigmatiserende fordi folk som deg mener det er det. Velstand og materialisme er for mange ikke svaret på lykke, heller ikke for meg, selv om jeg kun har ett barn. Vær forsiktig med fordommene og uttalelsene dine, det smitter - og familier som du beskriver vil lide under det ikke på grunn av hvordan de lever, men hvordan andre foreldre og barn forholder seg til dem.

Anonymkode: 78f00...4f0

Jeg påpeker at det er stigmatisering og kun min opplevelse. Som sagt har jeg tenkt Mye på dette, og jeg kjenner mange familier med fem pluss barn. Felles for disse er at alle barna i søskenflokken mangler vesentligheter som oppfølging, fritid, ferier, skikkelige måltider der man kan sette seg ned som en familie. Foreldrene er stresset og mangler tilsynelatende oversikt og kontroll over hverdagen. Kjærligheten er uendelig, men de evner ikke å følge opp barna fordi tiden og økonomien ikke strekker til. 
 

barna selv sier de savner tid med foreldre, tid alene, tid på fritidsaktiviteter (foreldre har ikke økonomi og/eller mulighet til å kjøre). Barna henger etter på skole, foreldrene er lavt utdannede og er i lavinntekstarbeid. Uansett hvor mye kjærlighet og energi de har, så henger de etter med alt. 
 

barna er sjalu på andre som drar på ferier, har merkeklær, mobiltelefoner PlayStation og Gud vet hva. Dette VET jeg fordi det er et tema. Jeg har sett flere av disse barna gråte fordi de hører om andres ferier og opplevelser, de sier «nei takk, jeg vil ikke gå på skoleball» fordi de vet at mor og far ikke har råd til kjole og billett. Mor og far tror likevel 100% på at barnet ikke har lyst fordi det «er ikke hennes stil».

 

ja, det er stigmatisering, men det er også min erfaring.

Anonymkode: 0260f...10f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg påpeker at det er stigmatisering og kun min opplevelse. Som sagt har jeg tenkt Mye på dette, og jeg kjenner mange familier med fem pluss barn. Felles for disse er at alle barna i søskenflokken mangler vesentligheter som oppfølging, fritid, ferier, skikkelige måltider der man kan sette seg ned som en familie. Foreldrene er stresset og mangler tilsynelatende oversikt og kontroll over hverdagen. Kjærligheten er uendelig, men de evner ikke å følge opp barna fordi tiden og økonomien ikke strekker til. 
 

barna selv sier de savner tid med foreldre, tid alene, tid på fritidsaktiviteter (foreldre har ikke økonomi og/eller mulighet til å kjøre). Barna henger etter på skole, foreldrene er lavt utdannede og er i lavinntekstarbeid. Uansett hvor mye kjærlighet og energi de har, så henger de etter med alt. 
 

barna er sjalu på andre som drar på ferier, har merkeklær, mobiltelefoner PlayStation og Gud vet hva. Dette VET jeg fordi det er et tema. Jeg har sett flere av disse barna gråte fordi de hører om andres ferier og opplevelser, de sier «nei takk, jeg vil ikke gå på skoleball» fordi de vet at mor og far ikke har råd til kjole og billett. Mor og far tror likevel 100% på at barnet ikke har lyst fordi det «er ikke hennes stil».

 

ja, det er stigmatisering, men det er også min erfaring.

Anonymkode: 0260f...10f

Men du legger til grunn at vi ikke har økonomi til å ta vare på barna våre. Vi er verken lavt utdannet eller har lav inntekt, men har fem barn. Vi har selvsagt ordentlig mat, og har (kanskje dessverre) flere ganger i uka barn fra dårligere stilte hjem som spiser middag her. 

Vi drar på ferie. Jeg har aldri prøvd den typiske sydenferie, frister ikke, og var heller ikke aktuelt før vi fikk barn. Men vi har vært på safari mm i Kenya og Tanzania, feiret jul i Australia og på interrail i Europa mm.

Jeg er usikker på hvor mye merkeklær vi har. Det kommer an på definisjonen. Alle har nå mobiltelefon, og det er PlayStation i huset, men lite i bruk.

Våre barn er med på det samme som andre barn, og vi klarer å få til tid også enkeltvis. Ikke er vi stresset heller, men klarer fint å håndtere hverdagen. 

Alle klarer seg også bra på skolen, er høflige og omtenksomme, og ikke minst, selvstendige, tenkende unge mennesker med mye aktivitet og stor sosial omgangskrets. 

 

Anonymkode: 55cfa...d9e

[AnonymBruker]

Vi har fem barn, og mener vi gjør en ganske så bra jobb. 

Fire av fem har to-tre fritidsaktiviteter.  En av de synes det holder med en aktivitet.  

Vi foreldre har i alle år stilt opp, enten som lagleder eller trener i flere av aktivitetene.  Vi sitter også i FAU. 

Vi følger opp skolearbeid og andre ting som må følges opp.  

De er en sammensveiset og omsorgsfull gjeng. Det hender de største passer de minste, men det er aldri tvang.  De passer om de har lyst og tid. Men vi er tydelige på at en familie stiller opp for hverandre,  og hjelper til der man kan.  

Mannen og jeg har jo ikke så mye "fritid", som vi kan bruke bare på oss selv. Men når vi velger å få fem barn så har vi jo tatt et bevisst valg rundt det. Vår tid kommer etterhvert.  Vi er på to faste helgeturer i året, og synes det holder. 

Anonymkode: 4de75...ebb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kanskje vi bare skal slutte å ha så mange meninger om hvor mange barn andre får? Enten det er ingen barn, enebarn eller en hel haug. Det er virkelig helt vanvittig at mange ser ut til å mene at det eneste akseptable antallet barn er 2, 3 og kanskje 4 og at alt annet er noe som må kommenteres og synses om. Stakkars enebarn som ikke har søsken, de kommer til å bli ensomme og bortskjemte. Stakkars de som har ingen barn, de vet jo ikke hva meningen med livet er. Stakkars barn som har mange søsken, foreldrene kan jo umulig ha kontroll og må være ressurssvake, en del av en kult eller hva verre er. Her er det egentlig bare en ting å si: pass deres egne saker!

Anonymkode: be6f7...5a8

Nå er dette en gang et diskusjonsforum da. Og under kategorien barn og familie er det jo ganske relevant å diskutere antall barn. Hvis du ikke vil dele dine erfaringer så er det helt ok, denne tråden er for dem som ønsker å dele  

Anonymkode: 491f2...d1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Dette er på ingen måte noe kritikk til dere, jeg har alltid ønsket meg stor familie selv (minimum 4 barn) men etter å ha fått to barn ser jeg at det ikke kommer til å skje😅 lurer jeg litt på noe fra dere rutinerte 5-barns+ foreldre

 

1) hvorfor ville dere ha så mange barn?

 

2) hvordan i alle dager får dere det til? Må dere begrense f. eks fritidsaktiviteter eller er det fritt frem? Blir det så de eldste barna må passe de yngste osv.?😅

 

kudos til dere🏆 jeg er bare genuint nysgjerrig på hvordan dere får det til å gå rundt😄

Anonymkode: 491f2...d1f

1. Jeg hadde ikke noe tall på det sånn egentlig, men det stoppet på 5. Jeg ble sykt lett gravid også, funket på første forsøk hver gang.

Nei, vi måtte ikke begrense fritidsaktiviteter, men hele livet vårt handlet om ungene, altså at vi ikke hadde sosialt liv utenom dem og deres / våre fritidsaktiviteter. De har alle blitt fulgt godt opp. Og nei, de eldste måtte ikke passe de yngste. Vi fikk 4 tette (altså 4 barn i løpet av 5 år). Det avgjørende her er nok at vi er 2 foreldre som har vært likestilte på alle områder, altså at man ikke har en daunakke av en mann 😆

Økonomisk har vi også greid oss fint.  Vi kjøpte et eldre hus med mange rom.

Anonymkode: 8ecf6...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg synes det er absolutt hårreisende å få så mange barn at man blir avhengig av at de eldste i søskenflokken hjelper til med de yngste. Tenk å måtte ofre fritid og egentid på daglig basis på grunn av et valg foreldrene dine har tatt?!

Jeg har forresten ALDRI hørt eldstemann i en stor søskenflokk snakke varmt om oppveksten. På en eller annen måte (uansett om de ikke måtte være barnevakt) ble den/de eldste pålagt langt større plikter enn det som er normalt for andre på samme alder. De yngste i flokken slapp derimot mye "billigere" unna når de selv nådde den samme alderen, noe som selvsagt skyldtes at da var de eldste allerede flyttet ut og det var mindre oppgaver å utføre.

Foreldre som får mange barn kan også sikkert innbille seg at de fint klarer å ivareta alle barna og deres individuelle behov, men dette er jo nettopp innbilning. Selvbedrag er blant den menneskelige hjernens ekspertiser  

Anonymkode: 3ff34...b47

Og du er barnløs? Men sitter med den ultimate fasit?

Anonymkode: 12afe...dd5

[Einus]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du mener det er fint å la barn bli utsatt for drap og tortur av russiske soldater? Spenstig. 

Anonymkode: 7a4b5...3a1

Teit kommentar! Moderator….

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Som eldst av 7 søsken tenker jeg å dele min erfaring.

 

Vi fikk aldri muligheten til å dra på Dyreparken, kino, sydenferier eller annet. Vi hadde kun ferie hver 5-6 år og da til hjemmlandet. 
Vi hadde kaotisk hus, alltid mat på bordet, mamma fulgte med på alle møter. Men aldri mulighet til å kunne delta på fritidsaktiviteter.

Jeg er voksen nå, jeg har egne barn. Jeg lever etter mine drømmer nå, vi dro til Dyreparken, tok båt til Danmark, var på legoland. Jeg som voksen prøver å skape minner jeg savnet fra barndommen.

flere av mine søsken går på ungdomskolen, de blir lei seg når jeg finner på ting med min familie, jeg har alltid dårlig samvittighet for at jeg ikke tar med søsken, men alt er jo dyrt. Jeg snapper ikke, legger ikke ut bilder eller snakker om våre ferier foran de.

De yngste har nå fått lov til å ha fritidsaktiviteter, det er godt å se. De får leve litt mer enn det jeg fikk gjort. Men det er ingen kjære mor følelse der. Forholdet jeg har til mitt barn har aldri mamma hatt tid til å ha med meg. Hun snakket aldri om mensen med meg, kjøpte aldri bind til meg, stilte aldri opp under fødsel engang.

 

Stor familie ser fint ut. Men jeg følte alltid skammen av det. Skam av at vi var så mange. Skam av at mine venner dro og hadde det gøy. Skam over at mine foreldre ikke hadde nok tid. 

Anonymkode: 14b12...a1d

❤️

Anonymkode: 7647b...e3c

[AnonymBruker]

Vi har 5 barn og en til på vei 😁 

Har alltid ønsket meg mange barn. Eldste her er 8 år.

De går på de fritidsaktivitetetene som er her ute på landet, fotball og håndball. De startet da de var 5 år. Før det var det barneidrett. 

Vi har 2 barn som er på besøk stortsett hver dag og overnatter hver helg, nesten 😅 pluss et bonusbarn annenhver helg og ferie. 

Huset et 100kvm så plassen er heller ikke så stor. Men vi trives alle mann.

Tror folk utenfra vil tenke kaos 🤪🥰

Anonymkode: e59ad...3f8

[AnonymBruker]

Meg over.

Vi har også høner, kaniner, katt, hund og marsvin. 

Eier hytte som vi er i alle ferier. Drar som regel til dyrepark i Sverige om sommeren. 

 

Anonymkode: e59ad...3f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Vi har 5 barn og en til på vei 😁 

Har alltid ønsket meg mange barn. Eldste her er 8 år.

De går på de fritidsaktivitetetene som er her ute på landet, fotball og håndball. De startet da de var 5 år. Før det var det barneidrett. 

Vi har 2 barn som er på besøk stortsett hver dag og overnatter hver helg, nesten 😅 pluss et bonusbarn annenhver helg og ferie. 

Huset et 100kvm så plassen er heller ikke så stor. Men vi trives alle mann.

Tror folk utenfra vil tenke kaos 🤪🥰

Anonymkode: e59ad...3f8

Ååh høres ut som herlig kaos med dyr og livet på landet🥰 men 100 kvadrat hørtes litt lite ut ja, vi har 130 på to og jeg tenker det er lite😂 men deler noen av barna rom da eller?  de må jo være tette i alder hvis dere har 4 barn på 8 år?:) ts 

Anonymkode: 491f2...d1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ååh høres ut som herlig kaos med dyr og livet på landet🥰 men 100 kvadrat hørtes litt lite ut ja, vi har 130 på to og jeg tenker det er lite😂 men deler noen av barna rom da eller?  de må jo være tette i alder hvis dere har 4 barn på 8 år?:) ts 

Anonymkode: 491f2...d1f

130 kvadrat på 2 barn mener jeg*, og to voksne😂 ts

Anonymkode: 491f2...d1f

[AnonymBruker]

Einus skrev (2 timer siden):

Teit kommentar! Moderator….

Hva har moderator med det å gjøre? Det lager jo ingen mening å få masse barn om det er krig. Da risikerer en jo tortur og drap. Det er jo fakta? Selvfølgelig er det ingen som vil at barna skal bli utsatt for det. 

Anonymkode: 7a4b5...3a1

[AnonymBruker]

Vi har seks barn (alle felles) I alderen 16-3 år. 

 

1) hvorfor ville dere ha så mange barn?

Det var egentlig aldri en misjon fra vår side, men det ballet bare på seg. Vi fikk barn som relativt unge, og de to første var tette, så vi begynte å lengte etter en til og det å oppleve småbarnstiden på nytt da vi var i midten av 20-åra. Siden de to eldste var tette (noe både vi og barna syntes at var helt fantastisk) fant vi etter hvert ut at vi ønsket to til, sånn at de minste også kunne kjenne på dette. 

Nr. 5 var helt ærlig et uhell, og vi trodde nok at fire holdt egentlig, men siden dette ble tidenes attpåklatt, så fant vi ut at det fristet med enda en, siden vi først skulle innom småbarnsperioden igjen. 

 

2) hvordan i alle dager får dere det til? Må dere begrense f. eks fritidsaktiviteter eller er det fritt frem? Blir det så de eldste barna må passe de yngste osv.?😅

Vi er ikke supermennesker på noen måte, men vil tro at en avgjørende faktor er at vi begge liker familielivet og vil være med barna våre så mye som mulig. Ingen av oss har stort behov for såkalt «barnefri», tvert om så misliker vi det begge, så det er kanskje en av grunnene til at vi trives med mange. 

En annen grunn er at vi tåler å ha litt kaos. Litt rotete hele tiden er normaltilstand hos oss og sikkert noe som venner av oss ville fått fnatt av. Og selv om det blir litt travelt noen ganger med fire foreldremøter mellom fotballtreninger og annet så liker vi på merkelig vis det også. 

En annen viktig grunn er at vi har veldig gode ressurser rundt oss. Bor tett med besteforeldre på begge sider. Mine er i tillegg skilt og gift på nytt, så vi har «dobbelt opp». Mange voksne som kan stille opp med for eksempel henting og bringing de gangene logistikken ikke går opp for meg og mannen. 

Alle barna våre går på en aktivitet, med unntak av yngste. Det går greit opp fordi de to eldste kommer seg til og fra på egenhånd. Hadde barna våre vært tettere i alder så måtte vi muligens ha samkjørt litt hva de går på og i større grad sette de opp på samme parti/aktivitet, men per nå har de fått velge etter interesse, og det er alt fra fotball til korps. Min personlige favoritt er dog turn, for der er det minst dugnad.

Anonymkode: fa001...351

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2024 den 19.22):

Jeg har ikke fem + barn, men jeg vil gjerne kommentere likevel.

jeg kjenner flere familier med mange barn (ikke i flere «kull», alle norske og ikke i noen sekter eller trossamfunn), og alle foreldrepartnere er gode, snille og omsorgsfulle med store hjerter.
 

Likevel så ser det utenefra ut som om de ikke har kontroll på livet, ting er kaotisk, økonomien er dårligere enn gjennomsnittet, de bor trangt, barna mangler fritidsaktiviteter, foreldrene strekker ikke helt til, på en måte. Glemmer avtaler, klarer ikke følge opp godt nok.

jeg har observert dette med trist hjerte fordi jeg selv ønsker meg flere barn, men stoppet på fire fordi jeg tror det er tålegrensen min for å opprettholde kvaliteten i vår hverdag.

jeg hører disse foreldrene si at de ofrer mye for å ha så mange barn; de ofrer barnehage for de minste, SFO, de ofrer ferier, fritidsaktiviteter, kino, badeland osv. De tror at dette offeret er deres offer, men sannheten er at det er barna som ofrer dette, ikke foreldrene. Foreldrene mener oppriktig at å miste disse vanlige og hverdagslige tingene som av mange er essensielt og viktig i livet er ok fordi de har gleden av mange søsken, og den gleden kommer de til å ha resten av livet. Det er på mange måter sant at man har glede av søsken hele livet, men veier det opp for en begrenset barndom på kanten av eller i fattigdom? Manglende opplevelser som for de fleste barn er en del av hverdag og oppvekst? Det setter begrensing på både sosialt liv, evne til relasjonsbygging og vennskap.

Disse foreldrene evner ikke å se at de begrenser livene til barna i barndommen, og at det kanskje ikke veier opp for gleden av å ha søsken som voksen. Som voksen vil man uansett ikke savne søsken man aldri har hatt. 
 

selvfølgelig er det for foreldrene den rene lykken å ha mange barn, men dersom man ikke har meget over snittet inntekt, så vil søskenflokken leve med begrensinger de fleste andre ikke har. For meg er det svært tydelig at de store søskenflokkene jeg kjenner mangler mye essensielt, og at foreldrene ikke ser eller forstår annet enn deres glede og kjærlighet over alle barna, hvilket tross alt er det viktigste selvom flere av barna sliter på skolen og sosialt, mangler grensesetting, forståelse for andre osv fordi hverdagen er så kaotisk at foreldrene ikke har tid til å følge opp hvert enkelt barn.

ja, dette er stigmatisering, og det finnes masse unntak. Dette er kun mine observasjoner, hvilket jeg har tenkt på lenge fordi jeg egentlig ønsker meg flere barn.

Anonymkode: 0260f...10f

Jeg er eldst av fire søsken, og vil bare si at vi manglet ingenting. Foreldrene mine tjente ikke spesielt godt, og jeg har fått inntrykk senere av at det ofte var tomt på kontoen litt før nytt påfyll. Men vi barna merket ingenting. Nei, vi dro ikke til syden. Vi ferierte hos besteforeldre. Vi dro ikke ofte på kino eller andre aktiviteter, men av og til. Vi fikk ikke dyre ting og klær i hytt og pine, men vi hadde absolutt nok og fikk nytt når vi trengte det.

Vi var absolutt ikke fattige, og jeg er enig med deg hvis man får så mange barn at man ikke kan dekke behova til barna. 

Poenget mitt er at vi var lykkelige. Og jeg husker foreldre som både stilte opp og var til stede, samtid som vi ikke tok skade av å hjelpe til og å bli selvstendige på noen ting. Jeg elsket å være på rommet mitt og finne på ting selv (hadde leker, bøker, musikk, osv). Noe som kan være minst like bra som å bli underholdt hele tiden, enten det er av en skjerm eller foreldre som føler de må finne på noe med barnet hele tiden (som gjenspeiler mer en del foreldre i dag..). Jeg syns vi nå lever i en tid hvor det virker som mange tenker at barn ikke blir lykkelige om det ikke er regelmessige turer på lekeland, kino og dyre ferier. Misforstå meg rett, jeg mener ikke at barn ikke skal få oppleve noe, men det er mye lykke i de enklere tingene også. Mine beste barndomsminner er å dra på fisketur med morfar og rolige lørdager med pizza og avslapping med familien. Det er faktisk de aller beste minnene, ikke de dyrere tingene eller turene. 

Når vi da til slutt reiste til utlandet var jeg godt oppi tenårene, og det ble en stor opplevelse. Og ikke bare noe jeg trekte på skuldrene av og var vant til å gjøre hvert år. 

Jeg mener bare at en barndom uten supergod økonomi og nye reiser og ting hele tiden kan være like bra, ja faktisk også kanskje bedre. Jeg vil mye heller ha mine søsken og mye familie rundt meg i dag enn at jeg hadde blitt mer "bortskjemt" og godt vant som barn. For å sette det litt på spissen

Anonymkode: 42813...1f7

[AnonymBruker]

Har bare 2 barn selv, men er eldst i en stor søskenflokk. Det er koselig og fint at vi er mange som samles til jul og sånt som voksne, men alle er ikke ordentlig nære. De fleste av oss har ett søsken vi er nærere enn de andre. Som barn var jeg veldig misunnelig på de som var færre søsken. Det var dårlig økonomi og aldri fred å få i huset hos oss. Jeg var aldri, ikke en gang én time, alene hjemme gjennom oppveksten. Alle var ikke hjemme til enhver tid, men NOEN var alltid hjemme. Det ble ekstra bråk med besøk osv. Foreldrene våre stilte ofte ikke på arrangementer fordi det kræsjet med noe annet. Jeg er ikke høysensitiv eller noe sånt, men følte nok mye på kroppen at det var stressende å bo sånn. Bare det å ta seg en dusj eller å få vasket klærne sine var en styr uten like, for det måtte skje i prioritert rekkefølge. 

Anonymkode: fd66d...723

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er eldst av fire søsken, og vil bare si at vi manglet ingenting. Foreldrene mine tjente ikke spesielt godt, og jeg har fått inntrykk senere av at det ofte var tomt på kontoen litt før nytt påfyll. Men vi barna merket ingenting. Nei, vi dro ikke til syden. Vi ferierte hos besteforeldre. Vi dro ikke ofte på kino eller andre aktiviteter, men av og til. Vi fikk ikke dyre ting og klær i hytt og pine, men vi hadde absolutt nok og fikk nytt når vi trengte det.

Vi var absolutt ikke fattige, og jeg er enig med deg hvis man får så mange barn at man ikke kan dekke behova til barna. 

Poenget mitt er at vi var lykkelige. Og jeg husker foreldre som både stilte opp og var til stede, samtid som vi ikke tok skade av å hjelpe til og å bli selvstendige på noen ting. Jeg elsket å være på rommet mitt og finne på ting selv (hadde leker, bøker, musikk, osv). Noe som kan være minst like bra som å bli underholdt hele tiden, enten det er av en skjerm eller foreldre som føler de må finne på noe med barnet hele tiden (som gjenspeiler mer en del foreldre i dag..). Jeg syns vi nå lever i en tid hvor det virker som mange tenker at barn ikke blir lykkelige om det ikke er regelmessige turer på lekeland, kino og dyre ferier. Misforstå meg rett, jeg mener ikke at barn ikke skal få oppleve noe, men det er mye lykke i de enklere tingene også. Mine beste barndomsminner er å dra på fisketur med morfar og rolige lørdager med pizza og avslapping med familien. Det er faktisk de aller beste minnene, ikke de dyrere tingene eller turene. 

Når vi da til slutt reiste til utlandet var jeg godt oppi tenårene, og det ble en stor opplevelse. Og ikke bare noe jeg trekte på skuldrene av og var vant til å gjøre hvert år. 

Jeg mener bare at en barndom uten supergod økonomi og nye reiser og ting hele tiden kan være like bra, ja faktisk også kanskje bedre. Jeg vil mye heller ha mine søsken og mye familie rundt meg i dag enn at jeg hadde blitt mer "bortskjemt" og godt vant som barn. For å sette det litt på spissen

Anonymkode: 42813...1f7

Men vi var "bare" fire da, 5+ er vel litt annerledes. Og jeg tror økonomien var helt grei, vi hadde egne rom og god plass og nok å gjøre på. Husker ikke så mye kaos, annet enn krangling en gang i blant. Dette var på 90-tallet, synes bare det er litt høye krav til hva som skal være godt nok nå til dags. Og det er vi voksne som tror det må skje så mye og fancy greier hele tiden, ikke barna ❤️ Jeg kjenner flere med mange søsken som har trivdes med det. Men alle familier er selvfølgelig ulike. Regner med det er mange familier med færre barn som ikke har optimale forhold heller.. 

Anonymkode: 42813...1f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg synes det er absolutt hårreisende å få så mange barn at man blir avhengig av at de eldste i søskenflokken hjelper til med de yngste. Tenk å måtte ofre fritid og egentid på daglig basis på grunn av et valg foreldrene dine har tatt?!

Jeg har forresten ALDRI hørt eldstemann i en stor søskenflokk snakke varmt om oppveksten. På en eller annen måte (uansett om de ikke måtte være barnevakt) ble den/de eldste pålagt langt større plikter enn det som er normalt for andre på samme alder. De yngste i flokken slapp derimot mye "billigere" unna når de selv nådde den samme alderen, noe som selvsagt skyldtes at da var de eldste allerede flyttet ut og det var mindre oppgaver å utføre.

Foreldre som får mange barn kan også sikkert innbille seg at de fint klarer å ivareta alle barna og deres individuelle behov, men dette er jo nettopp innbilning. Selvbedrag er blant den menneskelige hjernens ekspertiser  

Anonymkode: 3ff34...b47

Nå vet ikke jeg hva du definerer som stor søskenflokk, men jeg er eldst av fire, og er kjempeglad for oppveksten min og søsknene mine! Var til og med barnevakt med jevne mellomrom og likte det. Satt også barnevakt for kusiner og fettere. Først og fremst har jeg hatt og har stor glede av søsknene mine, men også stor nytte av det jeg lærte av å vokse opp som eldst. 

Anonymkode: 5f14f...c90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Selv har jeg alltid vært lettet over at jeg ikke er del av en "kjempefamilie". Selvsagt ikke noe jeg hadde sagt høyt til noen i den situasjonen, men jeg sier det anonymt her på KG😉

Hvorfor?

Anonymkode: ec91f...9b0