Eldre mor krever mye

[Magika_fra_Fyll]

Min mor er også sånn, hun bor på en omsorgsbolig med fellesstue hun aldri har vært i og med sang/filmkvelder hun aldri deltar i, boligen arrangerer sosiale turer hist og pist hun aldri er med på heller. Hun skal kun sitte inne hos seg selv og se på tv. Middagen får hun levert inne i leiligheten da hun nekter gå ned i spisesalen sammen med de andre.  Jeg er der annenhver dag og hun klager over at jeg har vært borte lenge når jeg kommer og griller meg på når jeg kommer neste gang når jeg drar. Det er ikke så lett når man er i full jobb og gjerne vil opprettholde litt hobbyer og sosialt liv selv. Jeg føler jeg kveles selv om jeg selvfølgelig også har i bakhodet at jeg kommer til å savne henne når hun går bort 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det gjør man ikke mot sin gamle mor. Man strekker seg litt lenger de få årene de har igjen. Man kan ikke begynne å forhandle og forandre en person på 84 år, det toget har gått. 

Anonymkode: 2abfc...aa5

Ingen god omsorgsperson ville ønsket at barnet (selv om det er voksent) kjører seg selv i kjelleren. 

Jeg strekker meg langt, både økonomisk (krever flyreiser) og praktisk. Og prioriterer mye telefontid. Men jeg nekter å ha dårlig samvittighet for det jeg ikke gjør. 

Er det ting som begrenser meg ytterligere tar jeg det opp på en konkret måte. Jeg vet at telefonsamtaler når jeg går tur, er i bilen, eller gjør husarbeid, er mer forstyrrende om jeg sitter i sofaen og prater. Men slik må det bare være, ellers blir samtalene kortere og sjeldnere. 

Anonymkode: 69d74...20f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, man strekker seg ikke litt lenger hvis det går utover egen psyke. Fint for deg hvis du gjør det, men man skal ikke shame noen fordi de velger å ta vare på seg selv😊

Anonymkode: 72f21...133

Da kan man gå til samtale hos legen for å greie å stå i det . Det er tøft å være pårørende, jeg har vært det selv og vet det. Men samtidig så vil man aldri angre når de gamle er borte. Det er ikke for å shame men for å dele erfaring. Jeg ble også sliten men i dag er jeg glad jeg var der for de eldre mens de levde, det gir meg mer ro. 

Anonymkode: 2abfc...aa5

[Heln]

Jeg ville snakket med henne om dette, og lage et litt mer fast opplegg. Du handler en gang i uken, og da tar du henne med om mulig så hun får luftet seg. Det ukentlige besøket tar du i samme slengen. Du ringer henne fast på feks onsdag og søndag, eller du gjør telefonsamtalene kortere. Har du barn? Isåfall er de sikkert store nok nå til å kunne ta ansvar og ringe/besøke sin bestemor jevnlig. Det handler om å ikke la verden dreie seg om henne, men samtidig vise henne at hun ikke er alene. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Da kan man gå til samtale hos legen for å greie å stå i det . Det er tøft å være pårørende, jeg har vært det selv og vet det. Men samtidig så vil man aldri angre når de gamle er borte. Det er ikke for å shame men for å dele erfaring. Jeg ble også sliten men i dag er jeg glad jeg var der for de eldre mens de levde, det gir meg mer ro. 

Anonymkode: 2abfc...aa5

Du kommer jo til å bli en av disse eldre som kjører egne barn fullstendig i grøfta... Er det minnene du vil de skal sitte igjen med etter deg? 

Og ja, jeg har erfaring. Både med å miste en, at den andre sitter igjen alene, for så å trenge mer og mer hjelp. Jeg setter mine grenser, jeg er tydelig i kommunikasjonen, og jeg har ikke følt på dårlig samvittighet ett eneste sekund. 

Tilsvarende stiller jeg krav til tenåringer, så voksne barn. Så lenge man er voksen, og fysisk og mentalt oppegående nok, så har man først og fremst ansvar for eget liv. 

Anonymkode: 69d74...20f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Da kan man gå til samtale hos legen for å greie å stå i det . Det er tøft å være pårørende, jeg har vært det selv og vet det. Men samtidig så vil man aldri angre når de gamle er borte. Det er ikke for å shame men for å dele erfaring. Jeg ble også sliten men i dag er jeg glad jeg var der for de eldre mens de levde, det gir meg mer ro. 

Anonymkode: 2abfc...aa5

Da ville legen bedt meg om å ta vare på meg selv, sette grenser og ikke ha dårlig samvittighet, som er hele poenget her. 
 

Man velger selv hvor innblandet man vil være som pårørende, og man skylder faktisk ingen noe som ødelegger egen helse. Man burde ikke «stå i det» og være så jævla standhaftig hvis man ikke vil, ingen takker deg for det senere. Hvis du får det bedre med deg selv pga det - okey good for you! Men ingen burde føle seg presset eller sett ned på fordi man setter med foten når foreldre blir gamle, krevende og manipulerende på sine eldre dager 

Anonymkode: 72f21...133

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når jeg leser hvordan du har det så skjønner jeg at det å være introvert er en velsignelse. Så glad jeg er det og slipper å belaste mine barn på den måten. Du må ta vare på deg selv og sette grenser. Ingen andre kan gjøre det for deg.

Anonymkode: 6c9c9...cda

Skjønner hva du mener, men min mor er faktisk ekstremt introvert. Min bestemor var ekstrovert, og klarte seg på mange måter mye bedre enn mor gjør. For henne oppsto problemene først da hun fikk slag, og ikke lenger kunne være fysisk aktiv. Men hun var utrolig sosial livet ut.

Ser jeg skrev over at mor hadde samme problem med bestemor som jeg har med henne, og det stemmer forsåvidt. Hun kjørte seg helt ut, og fikk store psykiske påkjenninger. Men det er rart med det, når jeg tenker tilbake på det nå, husker jeg at bestemor aldri maste om besøk, kontakt osv sånn som mor nå gjør med meg. Det er en stor forskjell...

Anonymkode: 2c749...a59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner hva du mener, men min mor er faktisk ekstremt introvert. Min bestemor var ekstrovert, og klarte seg på mange måter mye bedre enn mor gjør. For henne oppsto problemene først da hun fikk slag, og ikke lenger kunne være fysisk aktiv. Men hun var utrolig sosial livet ut.

Ser jeg skrev over at mor hadde samme problem med bestemor som jeg har med henne, og det stemmer forsåvidt. Hun kjørte seg helt ut, og fikk store psykiske påkjenninger. Men det er rart med det, når jeg tenker tilbake på det nå, husker jeg at bestemor aldri maste om besøk, kontakt osv sånn som mor nå gjør med meg. Det er en stor forskjell...

Anonymkode: 2c749...a59

Hm ja mennesker kommer I ulike utgaver. En altoppslukende interesse og klar hjerne livet ut er ikke alle forunt. Det må være ille å ikke ha noen sysler å fordype seg i slik at personer heller må "ta støyten" Jeg heier på folk som ikke lar seg manipulere eller overkjøre. For ingen takker en når høyt blodtrykk er et faktum <3

Anonymkode: 6c9c9...cda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har vært tydelig overfor min mor at jeg er datteren hennes, men ikke hennes venninne.

I det legger jeg at jeg besøker med ujevne mellomrom utenom anledninger, vi snakkes når vi har noe å snakkes om, vi feirer sånn ca halvparten av merkedager sammen (min mann er også enebarn), og hun blir invitert på middag når det passer seg slik. Men jeg har også jobb, barn, mann, venner, verv, ønske om å trene, prøve å følge med på en eller to tv-serier osv.

Jeg kan ikke være hennes hele og fulle sosiale liv. Ei heller kan jeg ha 20% vaktmesterstilling i hennes hjem.

Hun er ikke enig. Jeg var alt for henne, hvorfor kan hun ikke være alt for meg? Vel, denne tosomheten var kvelende nok da jeg var barn, jeg har null behov for å gjenta opplegget. Ei heller mulighet.

Vi har jevnlige diskusjoner, som ender med at jeg stiller ulitmatum. Hun gir seg, for så å prøve seg igjen etter et par måneder.

For å oppsummere: Når du har funnet ut hvordan dette skal løses, gi meg et vink!

Anonymkode: 460fa...6c9

Lag en kalender, stor og tydelig for en mnd av gangen. Der skriver du opp dine avtaler med henne. Sørg for at hun forstår at denne kalenderen ikke kan endres for din del. Gi også beskjed om at dersom hun begynner å mase utenom er du forpliktet til å kontakte fastlegen hennes for å melde inn et behov til kommunen med at hun får alarm feks. Sett mange hjerter ved siden av disse avtalene og lag kalenderen visuelt hyggelig og positiv. Små barn elsker å glede seg til noe ved slike kalendere og det tar av igjen inn i alderdommen. Du må være konkret og tydelig. Ikke si at du blir sliten og lei. Bare inngå avtale med henne. Hun bør også få valg med belønning fra deg. Feks prøve kaffi på sosialt på dagsenteret og du blir med en gang, eller hun prøver dette alene og får da også ett ekstra besøk fra deg. Ofte kan terskelen for å prøve nye ting være høy, men senere elsker man valget man ble nødet til å ta. Dette er kjærlighet! 
Akkurat nå går hun i et selvforsterkende behov som egentlig bare gjør henne enda mer misfornøyd med deg fordi hun hele tiden vil ha mer (helst at du flytter hjem igjen). Hun blir ikke bedre om du nå ikke setter tydelige grenser. «Å prøve seg» igjen etter to mnd må du bli åleglatt på. Der kan det være at hun i bunn har evne for manipulasjon. Da må du ikke vise følelser som irritasjon, bare pek på kalenderen med et smil og som et svar. 

Anonymkode: e9182...2fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da ville legen bedt meg om å ta vare på meg selv, sette grenser og ikke ha dårlig samvittighet, som er hele poenget her. 
 

Ja. Men da hadde du fått en samtale som hadde hjulpet deg til å gjøre det med god samvittighet. Det vil alltid koste å være pårørende uansett. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Man velger selv hvor innblandet man vil være som pårørende, og man skylder faktisk ingen noe som ødelegger egen helse. Man burde ikke «stå i det» og være så jævla standhaftig hvis man ikke vil, ingen takker deg for det senere. Hvis du får det bedre med deg selv pga det - okey good for you! Men ingen burde føle seg presset eller sett ned på fordi man setter med foten når foreldre blir gamle, krevende og manipulerende på sine eldre dager 

Anonymkode: 72f21...133

 

Anonymkode: 2abfc...aa5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du må begrense det. Hvordan rekker du å ta vare på deg selv? Hva med en eventuell hvit løgn om at legen sier at du må ta mer vare på deg selv? "Legen" pleier å være en autoritetsperson som de hører litt på. Handle den dagen du besøker i uka, annen handling på nettet eller en ungdom i nabolaget, om hun ikke klarer det selv? 

Kjører du til/fra jobb? Ta en telefon til henne på vei hjem fra jobb, men avslutt når du er hjemme. 

Hvordan var det med hennes foreldre? Gjorde hun så mye for dem? Jobbet hun? I den alderen går det gjerne nedover med selvinnsikt og refleksjon,  men en godt forberedt samtale kan kanskje hjelpe litt siden hun virker oppegående fortsatt?

Anonymkode: 03bbc...e7a

Glemte helt å nevne: Dette med helse har faktisk vært et tema, og ja, det hjalp.

Jeg ble sykemeldt i fjor pga helseplager jeg har hatt over tid, og det kom som et sjokk på mor. Det var nok en vekker for henne, og ting har faktisk bedret seg litt etter det.

Anonymkode: 2c749...a59

[AnonymBruker]

Hva i alle dager snakker dere om i en time hver dag? Jeg tror jeg hadde klikka. 

Anonymkode: 01d91...e14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hvis ts hadde hatt søsken, kunne de delt på ansvaret.

Anonymkode: adefd...f9c

Det er ikke alltid det går.  Søsken kan bo en helt annen plass og da blir man alene med ansvaret. Jeg kan anbefale besøksvenn fra Røde kors. Min mor har stor glede av det. 

Anonymkode: 860f2...9e3

[Lille39]

Du kan jo spørre om hun vil ha en besøksvenn, er selv det for ei på 80.

Det er så givende for begge parter.

Så hun jeg besøker har samme sarkastiske humoren som meg.

Så det er perfekt match.

Snakk med frivillighetsentralen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er ikke alltid det går.  Søsken kan bo en helt annen plass og da blir man alene med ansvaret. Jeg kan anbefale besøksvenn fra Røde kors. Min mor har stor glede av det. 

Anonymkode: 860f2...9e3

Hun vil helst ikke ha noen andre inn i huset. Da hun var yngre og aktiv, dro hun mye på fjelltur alene, og unngikk aktivt steder der det var folk. Hun liker å lese, se på film og lese på nettet (er veldig teknisk av seg), og gjetter kryssord. Hvis hun aldri hadde fått barn, tror jeg faktisk hun ikke ville savnet noe. 

Jeg har et utrolig ønsket barn, som kom sent i livet for henne, og etter det har alt handlet om oss to - for henne.

For meg også, selvfølgelig. Men jeg må kunne ha plass til mer enn henne i livet mitt.

 

 

Anonymkode: 2c749...a59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hun vil helst ikke ha noen andre inn i huset. Da hun var yngre og aktiv, dro hun mye på fjelltur alene, og unngikk aktivt steder der det var folk. Hun liker å lese, se på film og lese på nettet (er veldig teknisk av seg), og gjetter kryssord. Hvis hun aldri hadde fått barn, tror jeg faktisk hun ikke ville savnet noe. 

Jeg har et utrolig ønsket barn, som kom sent i livet for henne, og etter det har alt handlet om oss to - for henne.

For meg også, selvfølgelig. Men jeg må kunne ha plass til mer enn henne i livet mitt.

 

 

Anonymkode: 2c749...a59

Var, ikke har. Jeg har også barn hun er glad i, altså, men var ikke det jeg mente her. 😅

Anonymkode: 2c749...a59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg er i 40-årene, og er enebarn av en mor på snart 80. Hun klarer seg fint alene, og de praktiske tingene hun trenger hjelp til er ikke noe problem. Hun har TT-kort, hjemmehjelp, og både hun og jeg har råd til å leie inn ekstra hjelp/betale for transport og andre praktiske ting utover det ved behov. 

Problemet er heller det sosiale. Mor har vært alene siden faren min døde for 30 år siden, og har vært fornøyd med det. Hun trives i eget selskap og har aldri hatt stort behov for sosialisering - med unntak av meg. Helt fra jeg flyttet hjemmefra har hun vært kravstor på tid og oppmerksomhet, og det har vært vanskelig de gangene jeg har prioritert andre ting enn ferie/besøk/middager med henne, ikke har ringt så ofte som hun ønsker osv. Jeg har måttet unngå å fortelle henne at jeg har gjort noe sammen med svigerfamilien min, for hun var overbevist om at jeg og mannen min var mye mer sammen med dem enn med henne. Det motsatte var tilfelle, som også skapte frustrasjon hos min mann. Hun har hatt noen få venner, men kontakten med dem har gradvis dabbet av etter at hun ble pensjonert. 

I dag snakker jeg med henne minst én time på telefon hver dag, besøker henne en gang i uken, kjører henne til lege, frisør og tannlege og handler for henne to ganger i uken. Vi har det hyggelig sammen, men jeg sliter med å planlegge noe annet på fritiden, for alt må passe inn med hennes program. 

Jeg har selvfølgelig forståelse for at hun trenger hjelp nå i alderdommen, men jeg hadde taklet det bedre dersom jeg ikke hadde måttet være hennes eneste støttespiller og sosiale alibi hele mitt voksne liv. 

Nå sliter jeg med blandede følelser: Jeg vil jo ikke miste henne, men jeg ser med gru på årene som kommer, for det kommer jo bare til å bli mer og mer etterhvert som helsa hennes går. Er det andre som sitter med det samme? Hvordan takler dere det? 

Anonymkode: 2c749...a59

Du må begynne å sette grenser nå. Bare se for deg de neste 20 (!) åra, ja min mor er 100. 

Det er vanskelig å stramme inn når du først har begynt. 

Handle? Oda.no 

Snakke på telefonen? Én gang per uke.

Besøk?  Hver 14. dag i snitt/uregelmessig dvs når det passer deg.

Sosialisering? TT kort til eldre arrangement/Røde Kors mm.

Lege? Pasientreiser

Frisør? TT-kort eller taxi

Andre tjenester? Frivillighetssentralen.

Klarer du ikke sette grenser, blir du spist opp. 

Anonymkode: aadef...61a

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enebarn. Men alle hadde kuttet kontakten med far. Han var ikke snill. Nektet å ta imot hjemmehjelp osv. Så jeg satte ned foten og sa en gang i uken. Han ville jeg skulle flytte inn også. Selv om jeg har to barn og mann. Jeg er i tillegg ufør, og har resusjer knapt til eget hjem iht husarbeid.  Så jeg sa fra at jeg kun handler.

Så handlet en gang i uken og da satt jeg der en time eller to. Men jeg måtte til slutt si fra at om eneste tema vi skulle snakke om var at jeg skulle gjøre alt jeg hadde sagt nei til,  da blir det bare handling.

Han ble jo sinna på det også, og mente jeg presset på han hjemmehjelp han ikke trengte , for han klarte seg jo selv.  Fint svarte jeg da, da klarer du å vaske gulv og bytte på senga di selv da. Så han gikk med på det innimellom.  Men kasta de på dør. Han hadde også bra med penger, så jeg foreslo noen private løsninger også. Men nei. 

Heldigvis godtok han gamlehjem etterhvert.  Men da hadde han holdt på å dø alene et par ganger, og kom seg ikke opp på beina. 

Røde kors ol har brsøksordninger. Så kan jo prøve å få til noe sånt.  Noen har besøks hund også om hun liker dyr

Anonymkode: ab3a4...640

[AnonymBruker]

Når man blir eldre er det ikke rart man kun vil ha det kjente rundt seg. Man kjenner at både kropp og sinn forandres, verden rundt en forandrer seg og man henger ikke med på alt lenger. 

Jeg selv var i lignende situasjon som ts,men måtte bare gjøre så godt jeg kunne. Det er slitsomt, vondt og sårt for alle parter. 

Nå når min mor ikke lever lenger er jeg glad for hver enkelt ekstra anstrengelse jeg gjorde. Man velger ikke selv å bli gammel. 

Anonymkode: 8caae...b69

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Når man blir eldre er det ikke rart man kun vil ha det kjente rundt seg. Man kjenner at både kropp og sinn forandres, verden rundt en forandrer seg og man henger ikke med på alt lenger. 

Jeg selv var i lignende situasjon som ts,men måtte bare gjøre så godt jeg kunne. Det er slitsomt, vondt og sårt for alle parter. 

Nå når min mor ikke lever lenger er jeg glad for hver enkelt ekstra anstrengelse jeg gjorde. Man velger ikke selv å bli gammel. 

Anonymkode: 8caae...b69

Det har du selvsagt rett i. Vi blir gamle en dag, om vi får leve så lenge, og da er det gull verdt med barn som stiller opp og familie.

Likevel, voksne døtre (ja det er stort sett det!) skal ikke slite seg ut for å ta vare på eldre slektninger. Du skal ikke bruke en time hver dag i telefonen om du ikke vil det da. Du skal ikke være nødt til å legge opp hele livet for å ta vare på gamle foreldre som blir særere og særere.

Jeg synes du skal handle en dag i uken TS, og at det er besøket ditt. Din mor kan selv ta taxi til både lege og frisør.

Det var forøvrig et godt råd at dere sammen besøker steder hvor hun kunne trives som eldresenter, eller noe som interesserer henne. Kanskje hun har glede av å lytte til et foredrag eller noe med folkeuniversitetet? På mange eldresenter serverer de billig middag hver dag og det er åpent for alle, der er det og kulturelle ting som skjer, den kulturelle spaserstokken her i byen heter det. 

Du må og aktivisere barna dine, kanskje de kan få i "jobb" å besøke mormor en dag hver 14 dag og da samtidig gjøre noe for henne, handle eller rydde litt, lage vafler eller skifte gardiner.