Priviligert og godt liv - men vil fortsatt rømme fra alt...

[AnonymBruker]

Jeg har en problemstilling jeg synes er vanskelig å vite hvordan jeg skal løse. Jeg har hatt en god barndom, tatt god utdanning, har en innholdsrik og spennende jobb med akkurat passe arbeidsmengde og god lønn, eier hus og bil, har en flott kjæreste, sunne og kreative hobbyer, god helse og fokus på å holde meg frisk med jevnlig trening. Har ikke noen store stressfaktorer i livet mitt i det hele tatt. Og jeg har alltid hatt et fokus på å leve et liv som JEG ønsker - er ikke noen pushover. Men er veldig opptatt av bekreftelse og å "være flink". Å feks vaske ned huset er noe som roer meg ekstra, og gjør at jeg føler jeg har kontroll på livet mer enn når huset er rotete og skittent. 

Jeg forstår ikke hvorfor jeg skal slite med følelsen av å ville rømme fra alt... Jeg kan dagdrømme om å forlate alt jeg har og flytte til utlandet. Uten at jeg vet hva jeg skulle gjort på der... Det er mer enn fantasi enn at jeg faktisk oppriktig ønsker det. 

Når jeg planlegger ting jeg gleder meg til, kan jeg ta meg selv i å lure på om jeg skal bare avlyse for å kjenne på følelsen av å "ikke må noe". Jeg forstår heller ikke dette, for når jeg gjennomfører ting (spesielt sosiale ting), så er det alltid kjekt og jeg sitter igjen med en god følelse. Likevel kvier jeg meg alltid når det blir for mye planlagt frem i tid. Da får jeg også lyst til å rømme fra alt... Det eneste som demper dette er alkohol og sigaretter (i perioder har jeg selvmedisinert med dette). Likevel verken drikker eller røyker jeg nå, men sliter med enormt sug til tider og det er også forferdelig slitsomt å ikke ha noe som kan dempe dette på en bedre måte... 

Noen fler som sliter med denne følelsen og vil komme med råd? 

Anonymkode: 22e37...b02

[Pringle]

Jeg sitter ikke akkurat med den følelesen, men jeg forstår den. Vi (nordmenn, i dag) har det for godt. Vi er dyr, og dyr trenger å jobbe og slite litt og kjenne på motstand og kontraster. Det som er godt vil ikke oppleves som godt når det alltid er sånn.  

Les "Vidunderlige nye verden" av Aldous Huxley, han viser hvor ødeleggende og fattig en altfor skjermet overflodstilværelse kan oppleves. 

[AnonymBruker]

Pringle skrev (28 minutter siden):

Jeg sitter ikke akkurat med den følelesen, men jeg forstår den. Vi (nordmenn, i dag) har det for godt. Vi er dyr, og dyr trenger å jobbe og slite litt og kjenne på motstand og kontraster. Det som er godt vil ikke oppleves som godt når det alltid er sånn.  

Les "Vidunderlige nye verden" av Aldous Huxley, han viser hvor ødeleggende og fattig en altfor skjermet overflodstilværelse kan oppleves. 

Ja, dette tror jeg også på. Jeg tror det er en grunn til at mange rike privilegerte som tilsynelatende "har alt" gjerne tar livet av seg... 

Jeg har ikke overfladiske verdier. Og bryr meg lite om formue så lenge jeg har det greit og kan kjøpe mat og betale regningene mine... Har også hobbyer som anses som jordnære. 

Men det blir jo litt bakvendt å etterstrebe et fattigere liv for å prøve å være mer lykkelig også? 😅 jeg er på ingen måte noen mangemillionær, og har jo lån og utgifter, men samtidig romslig økonomisk som betyr at jeg har få bekymringer mtp økonomi. 

Kanskje jeg bare må prøve å være enda mer takknemlig og verdsette ting jeg har... Enn å føle jeg må strebe etter noe som er i motsatt skala på en måte... 

Ts 

Anonymkode: 22e37...b02

[AnonymBruker]

Sørg for at neste ferie tester "anderledes liv" og ikke bare sklir ut i en bedagelig fortsettelse av hverdagslivet der bare omgivelsene er forskjellig. Da får du kanskje dosen for det neste året eller så gir det sånn mersmak at du må endre livet ditt. Men da vet du iallfall.

Anonymkode: c222d...cad

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn jevnlig. Jeg har ikke noe drømmejobb, men jeg har en trygg jobb, og det er viktig for meg. I privatlivet har jeg alt jeg ønsker meg, og selv om vi er langt fra rike, klarer vi oss godt og jeg trenger ikke bekymre meg der. Jeg har egentlig hatt denne følelsen i meg så lenge jeg kan huske jeg, og det er ikke mulig helt å forklare. Hadde en fin barndom, men likevel tok jeg med en venninne som alltid var klar for et eventyr, vi lagde oss en liten niste som vi hang i et tørkle/ skjerf på en pinne, som vi hadde sett landstrykere gjøre. Vi skulle på rømmen, men gikk klokelig hjem litt etter mørkets frembrudd. Gjorde dette flere ganger vi. 

Det eneste jeg vet for min egen del som kan spille inn, er at jeg hater at livet er bare "må". Man må på jobb, man må sove nok, man må trene, man må spare til pensjon, man må besøke familie og venner, man må ha en hobby, man må pleie forholdet.. Jeg føler at selv om jeg lever et enkelt liv med få forpliktelser, så har jeg evigvarende plikter på alle kanter likevel, og jeg kan ikke slappe av mens kjøkkenet er bomba eller stikke på shopping når jeg vet jeg burde luke. Det gnager i meg, også blir det sånn at når folk skal ha meg med på egentlig hyggelige ting, så føyer det seg i rekken av ting jeg føler jeg må, og jeg vil stikke av, samme om livet egentlig er godt. 

Anonymkode: 2eb09...80f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det eneste jeg vet for min egen del som kan spille inn, er at jeg hater at livet er bare "må". Man må på jobb, man må sove nok, man må trene, man må spare til pensjon, man må besøke familie og venner, man må ha en hobby, man må pleie forholdet.. Jeg føler at selv om jeg lever et enkelt liv med få forpliktelser, så har jeg evigvarende plikter på alle kanter likevel, og jeg kan ikke slappe av mens kjøkkenet er bomba eller stikke på shopping når jeg vet jeg burde luke. Det gnager i meg, også blir det sånn at når folk skal ha meg med på egentlig hyggelige ting, så føyer det seg i rekken av ting jeg føler jeg må, og jeg vil stikke av, samme om livet egentlig er godt. 

Anonymkode: 2eb09...80f

Kjenner meg også igjen i dette ja. Kan relatere til alt det der. Jeg kjenner jeg blir rebelsk på en måte. At jeg vil trosse systemet og alle som har en forventning om at ting skal være sånn og sånn, og litt slik at jeg vil "drite i alt", men klarer det ikke ordentlig. Og jeg vil jo heller ikke drite i alt. 

Jeg har vært dårlig til å si nei tidligere, og sa bare ja til alt, vet ikke om det har gjort at jeg føler sånn på det. 

Men jeg har også følt det slik hele livet ja, at jeg vil stikke av fra forpliktelser, selv om jeg ikke egentlig har så voldsomt mye av det... Og alltid har tatt mye ansvar bare av meg selv, og synes det har vært naturlig. 

Frustrerende å ikke vite hvorfor denne følelsen ligger der, og at jeg ikke bare kan være fornøyd med sånn ting er. 

Ts 

Anonymkode: 22e37...b02

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Kjenner meg også igjen i dette ja. Kan relatere til alt det der. Jeg kjenner jeg blir rebelsk på en måte. At jeg vil trosse systemet og alle som har en forventning om at ting skal være sånn og sånn, og litt slik at jeg vil "drite i alt", men klarer det ikke ordentlig. Og jeg vil jo heller ikke drite i alt. 

Jeg har vært dårlig til å si nei tidligere, og sa bare ja til alt, vet ikke om det har gjort at jeg føler sånn på det. 

Men jeg har også følt det slik hele livet ja, at jeg vil stikke av fra forpliktelser, selv om jeg ikke egentlig har så voldsomt mye av det... Og alltid har tatt mye ansvar bare av meg selv, og synes det har vært naturlig. 

Frustrerende å ikke vite hvorfor denne følelsen ligger der, og at jeg ikke bare kan være fornøyd med sånn ting er. 

Ts 

Anonymkode: 22e37...b02

Det moderne livet er veldig langt unna hvordan vi mennesker er laget for å leve.

Vi var før drevet av å måtte så, høste, sanke, forvelle, sylte, lagre og satse på at man ikke fikk en museinvasjon i løpet av vinteren så man mistet all maten man hadde.

Vi er ikke laget for å sende barna i barnehagen 8-10timer om dagen og ellers bevege oss når vi har time på SATS. Kjøpe all den ultrapsosseserte maten vi kan og ellers være ganske ensomme på hver vår tue. Alt var ikke bedre før, men livet hadde en slags grunnleggende og dypere mening. Nå virker nok det meste ganske... meningsløst.

Vi blir ikke lykkeligere av å ha alt. Ha alle muligheter. Vi er ikke laget for det.

[Ebbeliten]

Du kjeder deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en problemstilling jeg synes er vanskelig å vite hvordan jeg skal løse. Jeg har hatt en god barndom, tatt god utdanning, har en innholdsrik og spennende jobb med akkurat passe arbeidsmengde og god lønn, eier hus og bil, har en flott kjæreste, sunne og kreative hobbyer, god helse og fokus på å holde meg frisk med jevnlig trening. Har ikke noen store stressfaktorer i livet mitt i det hele tatt. Og jeg har alltid hatt et fokus på å leve et liv som JEG ønsker - er ikke noen pushover. Men er veldig opptatt av bekreftelse og å "være flink". Å feks vaske ned huset er noe som roer meg ekstra, og gjør at jeg føler jeg har kontroll på livet mer enn når huset er rotete og skittent. 

Jeg forstår ikke hvorfor jeg skal slite med følelsen av å ville rømme fra alt... Jeg kan dagdrømme om å forlate alt jeg har og flytte til utlandet. Uten at jeg vet hva jeg skulle gjort på der... Det er mer enn fantasi enn at jeg faktisk oppriktig ønsker det. 

Når jeg planlegger ting jeg gleder meg til, kan jeg ta meg selv i å lure på om jeg skal bare avlyse for å kjenne på følelsen av å "ikke må noe". Jeg forstår heller ikke dette, for når jeg gjennomfører ting (spesielt sosiale ting), så er det alltid kjekt og jeg sitter igjen med en god følelse. Likevel kvier jeg meg alltid når det blir for mye planlagt frem i tid. Da får jeg også lyst til å rømme fra alt... Det eneste som demper dette er alkohol og sigaretter (i perioder har jeg selvmedisinert med dette). Likevel verken drikker eller røyker jeg nå, men sliter med enormt sug til tider og det er også forferdelig slitsomt å ikke ha noe som kan dempe dette på en bedre måte... 

Noen fler som sliter med denne følelsen og vil komme med råd? 

Anonymkode: 22e37...b02

Ta deg en ferietur til Afrika å se hvordan dem har det der og likevel smiler. Kanskje du trenger en større mening med livet.

Anonymkode: a41ef...5fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, dette tror jeg også på. Jeg tror det er en grunn til at mange rike privilegerte som tilsynelatende "har alt" gjerne tar livet av seg... 

Anonymkode: 22e37...b02

Godt at du har innsikt i at du er veldig priviligert, for her kom den første arrogante konklusjonen som strider brutalt mot fakta og der du prøver å vri det om at "mange rike tar selvmord". 

Nå er det slik at det er de fattige med gjeld som tar flest selvmord. 

https://www.dn.no/innlegg/bank/finans/psykisk-helse/mange-selvmord-handler-om-penger-forebygging-krever-at-bankene-er-med/2-1-1322000

De rike sine "problemer" er som regel syting, der de alltid skal klamre seg mot å være 1% i "alt". Er de plutselig kun 10% av et eller annet, så blir de depressive, nekter å gå til privat psykolog som de har penger å gå til, og alt det der.  Situasjonen kan ikke en gang sammenlignes med fattige, som blir banket opp av hverdagslivet og er i konstant kamp rundt smuler der andre bestemmer livet deres. Når man er syk og fattig, så er man fucked og mye statistikk viser dette. 

Det er også en grunn til at fattige folk dør tidligere, de rike og høyt utdannede lever lenger. 

Man visste allerede i 2011 (og sikkert før 2011 også) at de på vestkanten av Oslo lever hele 10 år lenger enn de på østkanten.

https://www.bt.no/innenriks/i/G7ab4/levealderen-i-oslo-vest-er-i-snitt-10-aar-hoeyere-enn-oslo-oest

De priviligerte sine "problemer" er ofte at de er sykelig opptatte av å være på topp i alt, og er det det minste antydning til at de "faller fra eliteplassen" så er det grining hele veien. 

De rike vil ha Lamborgini fordi de ikke er fornøyd med Ferrari, mens en fattig en lurer på om de har nok til å dekke det lokale busskortet denne måneden.

 

Anonymkode: 0441c...d33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjenner meg også igjen i dette ja. Kan relatere til alt det der. Jeg kjenner jeg blir rebelsk på en måte. At jeg vil trosse systemet og alle som har en forventning om at ting skal være sånn og sånn, og litt slik at jeg vil "drite i alt", men klarer det ikke ordentlig. Og jeg vil jo heller ikke drite i alt. 

Jeg har vært dårlig til å si nei tidligere, og sa bare ja til alt, vet ikke om det har gjort at jeg føler sånn på det. 

Men jeg har også følt det slik hele livet ja, at jeg vil stikke av fra forpliktelser, selv om jeg ikke egentlig har så voldsomt mye av det... Og alltid har tatt mye ansvar bare av meg selv, og synes det har vært naturlig. 

Frustrerende å ikke vite hvorfor denne følelsen ligger der, og at jeg ikke bare kan være fornøyd med sånn ting er. 

Ts 

Anonymkode: 22e37...b02

Det samme gjør jeg. Liker ikke å være i ledelse for noe fordi jeg vet jeg ikke klarer å hvile etter arbeidstid da. Likevel ender jeg ofte med mye ansvar. Følte meg forpliktet til å hjelpe til hjemme selv om søsken nøt friheten hvis vi var alene hjemme og kunne «skulke». Jobbet i kulissene for at det skulle være mindre stress for dem etter jobb. Nå høres jeg jo ut som en engel, men jeg klagde som alle andre når jeg måtte rydde rommet for ukelønnen liksom. Jeg ville ikke høre noe om det jeg hadde gjort heller, ville bare hjelpe, og sånn er jeg den dag i dag. Liker ikke noe rampelys 😂 Veldig motstridende sider i meg at jeg hater plikter, men ofte tar på meg ekstra. Også hater jeg det enda mer etterpå, men man MÅ jo gjøre ting her i livet 🤔 

Nei, ikke til å bli klok på, men stikke av vil jeg omtrent daglig altså. 

Anonymkode: 2eb09...80f

[Bigote]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har det sånn jevnlig. Jeg har ikke noe drømmejobb, men jeg har en trygg jobb, og det er viktig for meg. I privatlivet har jeg alt jeg ønsker meg, og selv om vi er langt fra rike, klarer vi oss godt og jeg trenger ikke bekymre meg der. Jeg har egentlig hatt denne følelsen i meg så lenge jeg kan huske jeg, og det er ikke mulig helt å forklare. Hadde en fin barndom, men likevel tok jeg med en venninne som alltid var klar for et eventyr, vi lagde oss en liten niste som vi hang i et tørkle/ skjerf på en pinne, som vi hadde sett landstrykere gjøre. Vi skulle på rømmen, men gikk klokelig hjem litt etter mørkets frembrudd. Gjorde dette flere ganger vi. 

Det eneste jeg vet for min egen del som kan spille inn, er at jeg hater at livet er bare "må". Man må på jobb, man må sove nok, man må trene, man må spare til pensjon, man må besøke familie og venner, man må ha en hobby, man må pleie forholdet.. Jeg føler at selv om jeg lever et enkelt liv med få forpliktelser, så har jeg evigvarende plikter på alle kanter likevel, og jeg kan ikke slappe av mens kjøkkenet er bomba eller stikke på shopping når jeg vet jeg burde luke. Det gnager i meg, også blir det sånn at når folk skal ha meg med på egentlig hyggelige ting, så føyer det seg i rekken av ting jeg føler jeg må, og jeg vil stikke av, samme om livet egentlig er godt. 

Anonymkode: 2eb09...80f

Ikke alle er bygget for å gro fast i komfortbobla de fleste av oss studerer og jobber for å havne i. At du går rundt å kjenner på dette er et tegn på at det er tide med forandring.

[Rainstorm2.0]

Kanskje du ikke lever i tråd med dine egentlige behov? Kanskje du har behov for et annerledes type liv? 

Det er ikke slik at hvis man er skjermet fra en vanskelig oppvekst at det er unaturlig å være utilfreds. Hver enkelt må likevel jobbe og prøve seg frem for å finne et liv som passer seg selv. Et enkelt eksempel er f.eks de som lever ekstroverte liv mens de egentlig har behov for egentid og er introverte. Da blir de fort misfornøyd med livet selv om alt egentlig er bra. 

Det er i alle fall utenfra lett å tenke at behovet for å rømme fra alt handler om at det er noe du egentlig ikke liker å det "lykkelige livet" ditt. Samtidig så er det jo også mulig at det bare er en slags angsttanke, og kanskje du føler du ikke fortjener å ha det så godt.